I den australske filmen The Hunter fra 2011 møter vi den opera-elskende yrkesjegeren og einstøingen Martin David (spilt av Willem Dafoe, kjent for roller i Platoon, American Psycho, Spiderman-filmene og Antichrist). Filmen er basert på en roman av samme navn, skrevet av den australske forfatterinnen Julia Leigh.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Handlingen starter på et sterilt flyplasshotell utenfor Paris, der Martin forbereder seg på neste forretningsoppdrag. Etter en langdryg og ørkesløs venting møter han endelig oppdragsgiveren i hotellbaren. En tidligere kollega som nå representerer det militære biotech-selskapet        Red Leaf vil ha Martin til å jakte på et dyr som angivelig er utdødd. Ifølge selskapet er det tegn på at en hundelignende skapning med gyllenbrun pels og tigeraktige striper – nemlig pungulven (”Tasmanian tiger” på engelsk) – fortsatt lusker omkring i Tasmanias villmark.

Red Leaf ønsker å få kloa i pungulvens DNA. De hevder at dyret har et (økonomisk) verdifullt sekret: en gift som lammer byttet før det drepes. Denne giften ønsker Red Leaf å reprodusere syntetisk. For dem er det et kappløp med tiden. Dersom det virkelig befinner seg en aller siste pungulv i Tasmanias skoger og fjell, ønsker de fullstendig monopol på artens gener før den svinner fullstendig hen. Deres slutning er at hvis ikke de skyter dyret først, vil en av konkurrentene muligens starte bioprospekteringen før dem. Dette er en nådeløs kommersiell forkjøpskrig. Profittpotensialet er enormt for bioprospektørene som måtte sikre seg eksklusiv tilgang til skatten. Om kappløpet er reelt eller innbilt vites ikke, men Red Leaf tar ingen sjanser.

Thylacine, “Tasmansk tiger”, John Gould, Mammals of Australia, 1845 – 1863

Martin sendes til Tasmania på andre siden av kloden for å innhente pungulvens skinn, vev og organer. Han reiser under dekke av å være en universitetsansatt biolog som forsker på pungdjevler (”Tasmanian devil” på engelsk).  Martins lokale fasilitator i den tasmanske periferien – Jack Mindy (spilt av Sam Neill, kjent fra bl.a Jurassic Park) – som også er hyret inn av Red Leaf, får den samme dekkhistorien om ”forskningen” til Martin. Jack er ansvarlig for innkvarteringen til Martin under oppholdet, og henviser ham til et grisgrendt hus bebodd av to barn – Katie (kalt ”Sass”) og Jamie – og deres alenemor, Lucy Armstrong (spilt av Frances O’Connor, med bakgrunn fra bl.a Artificial Intelligence).

Huset viser seg å være en svinesti og strømløst på grunn av en ødelagt generator. ”Vertsfamilien” – om man kan kalle den for det – er åpenbart dysfunksjonell. Barna, som er overlatt til seg selv, sier til Martin at de ikke må vekke moren. Til å begynne med er det ikke godt å vite om hun virkelig sover eller er død, men gjesten ønsker ikke å rippe opp i hva som ligger bak. Dette er et sted Martin vil forlate ganske umiddelbart, og han drar ned til et lokalt vannhull for å spørre etter et nytt krypinn.

Fiendtligheten han møter hos karene på puben er unison. De er muligens arbeidsløse skogsarbeidere, og Martin får til svar at losji kan han bare glemme. Uansett hvor godt tilbudet måtte være. De liker ikke folk utenfra, og særlig ikke miljøforkjempere. Bioprospekteringens og storkapitalens håndlanger Martin blir ironisk lagt for hat grunnet en spontan vrangforestilling om at han er en grønn aktivist. Dersom han ikke forlater strøket umiddelbart, advarer de om at han kommer til å dele samme skjebne som Lucys forsvunne mann, Jarrah Armstrong.

Motvillig vender Martin tilbake til ”vertsfamilien”. Etter et kort og strømløst opphold hos dem drar han til felten. Til å begynne med blir han vist rundt av sin fasilitator Jack, som tar ham med til et vakkert utsiktspunkt med panoramisk overblikk over skogen som angivelig er pungulvens land. Derfra insisterer Martin på at han vil være alene. Oppdragets reelle intensjon må holdes strengt hemmelig. I tolv dager av gangen er han på utkikk etter sitt bytte, legger ut stålfeller og snarer.

Ved gjenkomsten til familien Armstrong blir Martin etter hvert venn med barna. Datteren er grov i målet og meget utadvendt, mens lillebroren er innadvent og fåmælt slik som Martin. Etter mye slit og med Jamies assistanse får han omsider start på generatoren. Lysene og stereoanlegget slås på, og favorittmusikken til barnas forsvunne far spilles. Moren deres våkner brått fra sin depressive tornerosesøvn og tror at mannen hennes endelig har kommet hjem. Hun omfavner Martin, men besvimer så fort hun ser at det ikke er Jarrah. Etter denne seansen insisterer Martin overfor barna at deres mor ikke skal få flere medikamenter.

Jegeren vender tilbake til felten uten resultater. Når han kommer hjem til familien Armstrong er atmosfæren mye bedre enn sist. Lucy har våknet, virker avruset og mer levende. Hun er takknemlig for håndsrekningen til Martin. Det oppstår en mild erotisk ladning mellom dem, samtidig som hun er mistenksom overfor hans motiver. Under oppholdet får Martin hint fra Jamie om hvor pungulven muligens befinner seg via en tusjtegning som poden har laget. Martin insisterer på at pungulven ikke finnes lenger og at han forsker på pungdjevler. Men det lille kunstverket til Jamie fanger jegerens interesse. På illustrasjonen står pungulven i et landskap med flere tjern. Martin får en fornemmelse av at den forsvunne Jarrah hadde det samme oppdrag som ham selv, og at faren videreformidlet sine funn til sønnen. Intuisjonen hans om Jarrah viser seg å stemme. Lucy bekrefter at hennes mann jobbet for Red Leaf med samme formål som Martin før han hoppet av.

Etter å ha fulgt hintet til Jamie finner Martin hiet til pungulven. Dyret selv er unnvikende og er nærmest et gjenferd i skogen. Allikevel aner jegeren at tampen antakelig brenner. Men det gir ikke Martin mer fred i sjelen av den grunn. Hans fasilitator Jack begynner å bli sjalu på ham. Den gode kjemien mellom Martin og Lucy har brakt ham ut av balanse, og Jack forteller Red Leaf at Martin er for husvarm hos familien Armstrong. Jegeren får ganske raskt en ubehagelig telefon fra oppdragsgiveren. De lurer på hvorfor han er mer innendørs enn ute i felten. Martin responderer sint med at de skal få det de vil ha, og pakker sekken umiddelbart. Han er nødt for å skuffe Lucy og ungene som begynner å knytte bånd til ham. Før han drar gir han Lucy et kart med koordinater som forteller dem hvor de skal lete om han ikke vender hjem innen tolv dager.

Jegeren må nå forholde seg til fiendtlighet fra flere kanter. Fra Jack og de arbeidsløse skogsarbeiderne, samtidig som han er nødt for å skjule sine intensjoner overfor aktivistvennene til Lucy som feilaktig tror han er en av dem. Og Red Leaf spiser kanskje sine egne ansatte. Det er en mentalt splittet jeger som drar ut i marka denne gangen. Hvilke krefter ønsker han å tjene egentlig?

Uten å si noe mer om handlingsforløpet, kan jeg på det aller varmeste anbefale filmen. Den er en av de glemte og godt gjemte perlene fra 2011, og antakelig en av de beste filmene fra det året. The Hunter er dessverre så langt relativt ukjent i Norge, men fikk en god mottakelse i hjemlandet Australia. Den er en undervurdert og ikke minst oversett thriller med mange parallelle lag, filosofisk dybde og dypøkologisk klangbunn. The Hunter er utvilsomt i samme liga som de australske mesterverkene Picnic at Hanging Rock og The Last Wave, som Peter Weir regisserte i siste halvdel av 1970-tallet.

Fotografisk sett er filmen en fryd for øyet med dens kjølige og estetiske farger. Naturbildene er utsøkte og portretterer en temperert regnskog som tidvis går over i en vasstrukken topografi som minner om fjellheimen her hjemme i Norge. At naturglade nordboere vil kunne føle seg hjemme i Tasmanias kjølige skoger og fjell er meget sannsynlig. Særlig når iskalde vinder fra Antarktis kommer feiende inn med snøfokket. Det eneste som mangler er rype og lemen.

Filmspråklig – visuelt så vel som tempomessig – er The Hunter beslektet med Tarkovskys metafysiske underverker. Veiken brenner langsomt, noe som er en kjærkommen kontrast til den nåværende filmbransjens generelle krav om narrative akselerasjoner. The Hunter gir mat for tanke og sjel, samt tid til fordøyelse. Samtidig er det en rørende film som er like tragisk som den er vakker. Kjærligheten til naturens sårbare skjønnhet står opp mot teknisitetens ånd og storkapitalens juggernautiske stormløp. Evighetens aspekt mot den forgjengelige materielle gevinst.

I The Hunter er Tasmanias spøkelsesaktige skoger åstedet som avdekker hva Heidegger kaller ”verden som forråd for mennesket”, mer enn et sted der det bor og føler seg hjemme. Alt dette ”bestillbare” ved verden er selve grunntrekket til hele vår tidsepoke. Den instrumentelle fornuften, der alt behandles som midler eller ressurser, blir dermed enerådende anskuelse for verdens mektigste drivkrefter. Som få andre filmer får The Hunter fram selve essensen i det senmoderne menneskets tapte forståelse for og følelse av naturens egenverdi. Er det allerede for sent?

Anbefalte lenker

Last Tasmanian Tiger, Thylacine, 1933:
http://www.youtube.com/watch?v=6vqCCI1ZF7o

http://snl.no/pungulv

http://en.wikipedia.org/wiki/Thylacine

Relatert

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

Cave of Forgotten Dreams (Die Höhle der vergessenen Träume) – Werner Herzog

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Mammuten kan gjenoppstå

Norsk bistandspolitikk, eller utviklingshjelp kan være vanskelig å forstå om man kun har hjelp som virker som perspektiv. Om man derimot ser den i sammenheng med næringsinteresser og geopolitikk dukker et annet mønster opp. Bistandspolitikk og energipolitikk inngår oftest i en uskjønn, men tydelig forening. Dette kan til en viss grad kan forklare milliarder som pøses ut til korrupte statsledere og systemer verden over, år etter år, uten noen tegn til vesentlig levekårsforbedring eller evne til selvforsyning og økonomisk uavhengighet. 

Uten å gå inn på noen dypere analyse her kan man ta for seg et ferskt eksempel fra Brasil.

Brasil er en av verden raskeste økonomier, og er en av de såkalte BRICS-landene, som ekspanderer kraftig økonomisk globalt, men hvor flere av landene og har den tvilsomme æren av å være blant de mest voldelige og livsfarlige landene på kloden. At landet dessverre ennå er gjennomkorrupt er kjent for alle som har noe kjennskap til samfunnslivet der. Til tross for det, har de maktet et kraftig økonomisk oppsving, selv om godene fordeles ujevnt. Ta så en titt på et oppslag fra norske nyheter som konkluderte med at u-hjelpen til Brasil økte med 200 % fra 2011 til 2012, til den nette sum av 1,2 milliarder (les mer på e24), i tillegg kommer store summer via Amazonasfondet.

Satsningen og bistanden går i hovedsak ut på å bygge ut «klimavennlig» vannkraft. Det kan jo klinge fint, men store damprosjekter har en høy pris for både natur og mennesker, og i Brasil er menneskeliv dessverre forstemmende lite verdt om man leser statistikkene som mål på menneskeverd. Et annet pågående damprosjekt, Belo Monte, som skal mate den enorme industriveksten i lavkostlandet, vil utviske området og kulturen til 17 stammefolk, blant dem Yudjá- og Arara-folket, som tross protester både nasjonalt og internasjonalt, har lite å ruste seg med når pengeflommen strømmer fritt inn i den voksende økonomien. I tillegg kommer ødeleggelsen av biomangfoldet i området. Norge står fint plantet på sidelinjen, mens man ivrig vil delta i å hjelpe den voksende økonomien til å bli effektive forbruksmaskiner. Noen skarve «indianere» betyr lite når det handler om norsk energi- og næringspolitikk (eksporten av norsk oppdrettsnæring til bl.a. Canada, og oljesandprosjektet i samme land, er andre eksempler).

Det bemerkelsesverdige er at disse landene som mottar massive summer i bistandshjelp ikke har problemer med å bruke store summer på innkjøp av nye våpensystemer, landene er heller ikke fremmede for å bruke vold mot egne innbyggere om det skulle behøves. Brasil har faktisk gått til innkjøp av nye fly til sitt flyvåpen for vel 40 milliarder eller mer, og på toppen av det hele skal de nå anskaffe en egen atomubåt, som de skal bygge sammen med Frankrike til ca. 23 milliarder. Men Norge vil ikke være gjerrige og bidrar dermed godt indirekte til disse innkjøpene gjennom å hjelpe brasiliansk, eller i det minste global, kraftkrevende industri.

Bistandsindustrien er det flere som har kritisert, uten å vinne særlig gehør på det politiske beslutningsnivå, for mange har tydeligvis sine neser for godt gravd ned i pengesekken og egne ambisjoner til å ville ta ansvar for de konsekvenser det har å bistå systemer og regimer  som både er natur- og menneskefiendtlige. Bistand og utviklingshjelp har med dagens kjennskap til disse konsekvensene aldri fortjent sitt navn så dårlig som nå. Så når spørsmålet om hva u-hjelp koster kommer opp, så handler det om mer enn kroner på et budsjett, det handler om hvem og hva som egentlig betaler. I mange tilfeller er det miljø, biomangfold og lokalbefolkninger som betaler dyrest for bistandsprosjekter som ofte tjener helt andre interesser enn hva den opprinnelige intensjonen var.  Ildsjeler som er involvert i de ytterst få bærekraftige utviklingsprosjekter må gremmes over det vanry de settes i.

Eksempelet Brasil er dessverre ikke enestående i norsk bistandspolitikk, og det er det som gjør det så skremmende.

Bildet er av et stammemedlem fra det utrydningtruede Yudjá-folket i Brasil, fotograf: Tatiana Cardeal.

Relatert

Utvikling for alle penga – Reisebrev fra Rio+20

Fornektelsens historie – Del I

Salingaros mener at moderne by- og samfunnsstruktur er kompleks kun på de høyere nivåene, og ignorerer småskalakompleksitet. Dette er en konsekvens av modernistisk liberalisme, fordi et topptungt styringssystem ikke har mulighet til å skape og opprettholde nødvendig kompleksitet på alle nivåer, samt at de heller ikke ønsker dette for å oppnå kontroll.

Salingaros hevder at modernistisk ideologi går på tvers av alle biologiske systemer, og fordi moderne samfunnssystemer prioriterer storskalakompleksitet er de dømt til å kollapse. Dette gjelder ikke kun for byene, men også for energisystemene, jordbruket, demokratiet etc. Derfor kan vi kun oppnå bærekraft og motstandsdyktighet ved å bryte fundamentalt med modernistisk ideologi og tankegods, noe jeg har forsøkt å gjøre kort rede for i artikkelen Resilience after Modernism.

Mauritius står ved en korsvei i energipolitikken. Vil de følge resten av verden mot undergangen, eller vil de velge å framstå som et lysende eksempel til etterfølgelse?

Det følgende intervjuet med professor Salingaros ble utført på fransk av Mumtaz Soogund hos Defimedia, Mauritius, 8. mars 2013. Oversettelsen er basert på en engelsk utgave av intervjuet. Innledning og oversettelse av Øyvind Holmstad,  redaktør av bloggen Naturkonservativ

MS: Et kullkraftverk ser i det lange løp ut til å bli en massiv investering, og folk snakker mer og mer om fornybare energiressurser. Er de pålitelige og ville de bli like effektive på Mauritius?

NS: Selvsagt er det meget enkelt å bygge et kullkraftverk i dag, fordi teknologien er gjennomprøvd, men vi må tenke langsiktig. Hvor kommer kullet fra? Inkluderer likninga kostnadene med å transportere basismaterialene? Er kullforekomstene og de lave prisene garanterte for årtiene som kommer? Nei. Fordi med en gang beslutningen er tatt er nasjonen lenket til denne energikilden og dens distribusjonsteknologi, og det ville bli altfor dyrt å endre dette i ettertid; og her snakker jeg om kommende generasjoner. Fornybar energi er ikke like utviklet enda, men i det minste binder den ikke landet opp til en løsning som er utdatert og trolig ustabil. Den store fordelen med alternative energikilder er deres skala; teknologien tillater en distribusjon fra flere ”sentrale kraftstasjoner”, små nok til at man ikke kaller en sådan kraftstasjon ”sentral”. Et land kan i dag ta beslutningen om å hoppe over gammel teknologi, slik som kull, for å ankomme direkte til framtidige metoder for å utnytte fornybar energi.

MS: Burde energisektoren omtales separat fra betegnelsen bærekraftig utvikling?

NS: Overhodet ikke! Energi er nært forbundet med bærekraftig utvikling (eller ikke). Uten energi er det ingen mulighet for utvikling, men hvis vi betaler for mye for energien sitter vi i saksa uansett og utviklingen lider, vi blir offer for begrensninger og ustabilitet. Et land må ha en meget klar ide om bærekraftig utvikling, bundet opp mot en plan for produksjon og forbruk av energi. Disse to sammen. Bruker man ”ren” energi til ikke-bærekraftig utvikling har man intet å vinne.

MS: Våre myndigheter fremhever at våre energibehov er økende og derfor rettferdiggjør et nytt kraftverk. Men lite er hørt om å redusere vår energibruk. Hvilke designalternativer/-ideologier kan vi innføre for å oppnå lavere energiforbruk?

NS: Energisløsingen i verden er skremmende. En befolkning kan være fornøyd med mye mindre energi enn hva vi tror vi trenger i dag. Se inn i fortida, hvor lite energi de hadde til rådighet! Legg til våre medisinske og vitenskapelige framskritt til en tradisjonell samfunnsmodell, for et godt liv. Resultatet kommer ikke engang i nærheten av forestillingen om sinnssyk forbrukerisme, oppmuntret av media! Media forer oss med en vrangforestilling; at vi er tvunget til å konsumere enorme mengder energi. Hvorfor? For å leke barnslige leker med å kopiere rike og energiuavhengige land? En klok regjering vil fremme et praktisk utdanningsprogram for å redusere energiforbruket, som en sentral faktor i programmet for bærekraft og uavhengighet. Det rette ordet her er å søke ”uavhengighet” fra globale industrier som kontrollerer energien, og å fokusere på mulige lokale løsninger.

MS: Hva er dine forslag for å forbedre vår kapasitet innen år 2015 og 2020?

NS: Jeg vil ikke gi spesifikke råd, men heller generelle forslag. Tenk langsiktig og på det lokale plan! Ha tro på stabilitet for systemet som en helhet; i alle interaksjonene i samfunnet, industri, energi, transport, og økonomisk vekst. Ikke la ett domene dominere de andre. Vær forsiktige med såkalte løsninger som tilbys av rike land, fordi de har skjulte agendaer. Dette gjelder også for fornybar energi; implementer ikke teknologi som er kontrollert av en multinasjonal gigant. Det er bedre å samarbeide med lokale firma, små og nye, for å unngå monopol. Det finnes småskalaløsninger for fornybar energi som ikke er godt utviklet, men som uansett tilbyr økovennlige ideer for å løse problemene på lengre sikt. Vurder muligheten for store endringer de neste fire årene, da innovative energiløsninger kommer til å forbedres bemerkelsesverdig.

MS: Det er en sterk opposisjon mot kullkraftverk, men vi trenger også desperat å forbedre vår energikapasitet. Hva er løsningen?

NS: I henhold til min tankegang er ikke kapasitetsbehovet så stort som folk later til å tro. Hvis vi anstrenger oss for å redusere energisløseriet som oppstår i urbane strøk som et resultat av soneinndeling, og dennes korresponderende kjøretøytransport, vil vi allerede ha spart mye. Å benytte et trinnvis program med flere fornybare energikilder kunne være løsningen. Dette er en løsning styresmaktene ikke liker overhodet, fordi den ikke er sentralisert, og derfor ikke kontrollerbar. Men en klok stat vil implementere innovative løsninger på tross av sin egen byråkratiske tendens.

MS: Satt opp mot kostnadene ved alternativer som solfangere og vindturbiner framstår kull som rimeligere. Er kull en løsning hvis alle forholdsregler tas for å redusere miljørisikoer?

NS: Kull skjuler de virkelige kostnadene gjennom katalytiske systemer som er heller dyre, men nødvendige for å behandle skitten røyk. Den forurensningen vi i dag ser i Kina forårsaker en massiv degradering av miljøet. Jeg ser ingen løsning for Kina, fordi de har tilpasset seg et energisystem med brenning av kull. Selv om Kina nå produserer solcellepaneler er det for sent med en endring. Angående kostnadene, hva som er billig i dag kan være ekstremt dyrt i framtida. Og det motsatte; fornybare teknologier, hvis implementert på en liten og distribuert skala i dag, kan bli billigere i morgen. Jeg understreker igjen: Vær skeptiske til sentraliserte fornybare energisystemer, og fokuser på småskala, lokale løsninger.

MS: Hvilke tiltak foreslår du for å drastisk redusere etterspørselen etter elektrisitet, for en reduksjon betyr at man ikke trenger flere kraftverk?

NS: Energisløseriet skyldes hovedsaklig konstruksjonen og driften av byene. Etter den andre verdenskrig ble byene bygget etter en modell basert på sinnssvak energisløsing. Dette ble gjort med hensikt, hvor man fulgte drømmene til en viss gruppe arkitekter på den tiden. Det er en modell fra 1920-tallet, da planleggere og arkitekter lagde drømmebilder om en ”science fiction”-aktig framtidsidyll uten egentlig å tenke framover: En by av skyskrapere blant parker og vakre motorveier (uten biler!). Denne drømmen ble et mareritt. Den fungerer ikke. I kontrast, den bærekraftige byen skulle vært bygget etter tradisjonelle bymodeller, hvor skala, geometri, vekslinger og transport prioriterte fotgjengerne. Den bærekraftige byen er sammensatt av og fungerer på alle nivåer eller skalaer, den fokuserer ikke energi mot kjernetypologer som skyskrapere eller et reint kjøretøybasert transportsystem. Derfor slipper den enorme energikostnader. Disse blandingsbyene som jeg foreslår er folksomme, selvsagt, men hvis du prøver å endre deres geometri i skyskraperforestillingens tegn, dreper du byen. Bare se hvordan de drepte storbyene i Asia.

MS: Selv Europa, til tross for deres miljøbevissthet, fortsetter å investere i kullkraftverk. Hvorfor skulle da et lite land som Mauritius ikke gjøre det same, med den hensikt å styrke utviklingen?

NS: Dette argumentet er gyldig kun for å oppmuntre til et vanvittig energiforbruk, og er særlig fordelaktig for selskaper som ønsker å trekke ut en heftig profitt fra energisektoren. Europa kan selvdestruere i morgen. Ønsker du den samme skjebnen for Mauritius? Tror du virkelig at europeerne er visere i sitt energiforbruk? Vitterlig, en gruppe av vitenskapsfolk og tenkere som tilbyr innovative løsninger finnes, men styresmaktene er tilfredse med å følge den gale, men bekvemme vei. Dette vil fortsette inntil en massiv kollaps. Endelig, hva er utvikling? Definitivt ikke vekst i energiforbruket, slik vestlige økonomer hevder! La oss ikke være dumme, og ikke følge disse mytene som er så vanlige i rikere land. ”Utvikling” er faktisk et sunt og balansert liv for befolkningen. I sannhet, vi trenger energi, men viktigere enn dette er livskvalitet, som ikke ene og alene avhenger av energikonsum.

Bildet øverst viser en luftbåren vindturbin

Anbefalt lesning:

• ENERGY: Overdevelopment and the Delusion of Endless Growth. Flott tebord-bok som har høstet strålende kritikker. Et samarbeidsprosjekt mellom den amerikanske dypøkologibevegelsen og Post Carbon Institute.
• The Coming Crash: Our Addiction to Endless Growth on a Finite Planet. Intervju med Richard Heinberg, grunnleggeren av Post Carbon Institute, hvor de kommer inn på mange av de samme temaene som i intervjuet med Salingaros.

Relatert

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Fremtidens Norge

Thorium mulig energikilde for fremtiden?

Med hovudet i Riftdalen – frå olje veks ingenting

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Dagros, som har jobba hele livet for å kunne gi melk til bonden. Ved enden av livet skal hun til og med ofre seg, og ender sine dager som kjøttkake hos en barnefamilie på Kongsberg. Dette er ikke et forsøk på å sverte Dagros ytterligere, men heller et forsøk på å klargjøre problemet.

Drøvtyggere slipper ut klimagasser. Storfe alene står for over 70 prosent av metanutslippet fra norsk jordbruk. Selv om metan er over tjue ganger mer effektiv enn karbondioksid, har metan en langt raskere nedbrytnings tid. Forskning fra Cicero viste at mengden metan i atmosfæren som skyldes norsk storfe har gradvis gått nedover fra 1950 og utover. Dette har flere forklaringer. Først og fremst var det flere kuer i Norge før. Vi hadde vårt toppår i 1939 med 1,5 millioner dyr. I dag har vi under én million. Totalt sett ser vi at metanutslipp fra dagens kuer hjelper til med å opprettholde det høye nivået av metan som tidligere kuer allerede har laget. Reduseres metanutslippet, reduserer vi lageret vi allerede har skapt. Alle monner drar.

Det mest interessante er at metanutslippene har også gått ned som en følge av effektiviseringen av norsk storfehold. Ytelsen per dyr har gått opp, og graden av kraftfôr har økt betydelig og kua lever kortere. I Stortingsmeldingen fra 2008 ”Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen” flørter myndighetene med tanken om ytterligere intensivering av storfeproduksjon som en del av løsningen på klimaproblemet. Økt intensivering betyr mer kraftfôr til drøvtyggere, som igjen gir raskere vekst, høyere ytelse og et lavere antall dyr samlet sett. Intensivering gir lavere metanutslipp, men det er noe med dette fôret som ikke er helt bra. Men først litt skryt til Dagros, flott formulert av diktforfatteren:

”Dei nyttar det unyttbare betre enn dei fleste, tryllar fram kjøt og mjølk frå det meste!”

Det er helt sant. Drøvtyggeren har vært norsk landbruks store redning. Det ulende terrenget har kunnet gjøre nytte for seg som utmarksbeite. Norske bønder har vært flinke til å gjøre det beste ut av det. En annen ting som gir utslippspoeng er at NRF kua har gjort det mulig for norsk landbruk å kombinere melke- og kjøttproduksjon. I motsetning til mange andre land holder vi ikke disse separert. Og dermed sparer vi oss for mer metanutslipp gjennom færre og mer allsidige dyr.

Men det er fortsatt en del ting som er problematisk. Dagros har ikke gjort noe galt. Hun vil jo helst gå ute å beite hele dagen, men det er jo slik at norsk storfeproduksjon stadig blir større og mer intensivert. Hun får ikke en gang lov til å nytte den utmarka vi har, og graden av kraftfôr øker. Og det er dette med det kraftfôret som i aller høyeste grad er problematisk.

For en snau måned siden skrev Yngve Ekern i Aftenposten om norsk soyaimport, i artikkelen «Båten som Berger oss». Temaet er også tatt opp i boken til Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie «En nasjon av kjøtthuer». Begge steder blir soyaimporten brukt for å rokke ved myten om norsk selvforsyningsgrad og matsikkerhet. I boken beretter de om hvordan importerte soyabønner fra Brasil blir malt opp til soyamel i Norge, og vips så var alt soyamelet norskprodusert. Soyabønnene vi henter kommer fra regionen Mato Grosso i Brasil, naboregionen til Amazonas. En kommende rapport fra Framtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp varsler at etterspørselen etter soya fører til omlegging av beiteland og rydding av skog til fordel for soyaproduksjon. Myndighetenes kontroll virker også å være svak. Dette er alvorlig. Her lekker det karbondioksid i lange baner. Det lukter utnyttelse av lokalbefolkning og rovdrift av natur.

Nationen varslet i fjor at andelen soyamel i kraftfôret øker. På grunn av de høye ytelseskravene i husdyrsproduksjonen, må andelen proteiner i fôret stadig økes. Billig proteiner sa du? Det er soya fra Brasil det. Det er faktisk så billig at det lønner seg å fôre kuene på soya, hentet helt fra Brasil, enn å la de spise gresset som gror på utsiden.

Flere og flere gårder legges ned, og gjøres om til større enheter. Her er det produktivitet som står i fokus. Det blir flere og flere dyr på mindre og mindre plass. Færre og færre går ute, og kulturlandskapet gror igjen. Både kuer, griser, kylling og laks blir i økende grad fôret opp på soya fra Brasil. Dette er også en del av problemet, det er ikke bare metanutslipp, det er konsekvensene av det høye kjøtt forbruket vårt. Dagros blir dytta foran. Vi mennesker skylder på henne, men det er jo ikke Dagros som har tatt disse valgene. Det er oss. Det er vi mennesker som tar de valgene.

”Nei, skuld ikkje Dagros for klimagassar, medan me sjølve i olja vassar. Me er glade i våre firbeinte drøvtyggjarvener, gjev storfe og smale den respekt dei fortener.”

Ja, karbonkaka er laget av oss. Og forbruket vårt. Og kravet om at produksjonen skal være effektiv og maten skal være billig. Noen ganger er det dessverre enklere å skylde på andre enn å ta ansvar for egne handlinger. Det er ikke slik at jeg ene og alene skylder på Dagros, ok hun fiser, men det er andre sider av dette som er kanskje enda mer problematisk. Hun spiser ikke riktig.

Bildet over av den engasjerte ku er fra Åmli kommune

Anbefalt lesning

Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

Mens vi venter på et bondeopprør

Relatert

Nyliberalt dukketeater – Jordsmonnet ofres globalt i skyggen av klimaendringer og forbruksvekst

QUO VADIS, NATURVERNFORBUNDET?

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv

I kamp mot monstermaster – på tur med Hardangeraksjonen

Klimameldingens klimatiltak er naturfiendtlige

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

Den norske strømkrisen – en bløff

Det er hittil beskrevet to naturvernsbevegelser, to forskjelligartede bevegelser hvor formålet er å beskytte naturen. Det er grunn økologi og dyp økologi. Det finnes også en tredje bevegelse som ennå ikke er beskrevet. En bevegelse som nok har vært usynlig for akademia fordi man her må over på en åndelig tilknytning til naturen. Samtidig så har de som er en del av denne bevegelsen ikke funnet noen mening i en intellektuell beskrivelse av noe som uansett er hinsides intellektet. Men en beskrivelse gir mulighet for bevisstgjøring hos de som trenger det for å endelig få tak i det som ligger i dem, og filosofi i seg selv vil ha glede av denne nye oppdagelsen. 

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem KULTURVERK (les gjerne hans eventyrlige beretning Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester)

Arne Næss formulerte i sin tid dyp økologi som et begrep. Han var med på å beskrive en bevegelse som allerede eksisterte slik at akademia fikk anledning til å se, utforske, ordlegge seg om denne bevegelsen og forsterke den. Grunn økologi og dyp økologi ble stilt opp som to økosofier med grunnleggende forskjellig verdigrunnlag. Grunn økologi er menneskesentrert og bare mennesket har reell verdi. Naturen kan beskyttes kun med den hensikt å være en ressurs for mennesket. Dyp økologi innbefatter hele naturen med mennesket som en del av naturen, hvorav alle individer, arter og økosystemer, med all sin samlede diversitet, har en iboende egenverdi som gjør at de må beskyttes. Denne iboende egenverdien eksisterer uavhengig av menneskets evne til å verdsette den. Naturen er et felt eller et nettverk av relasjoner hvor mennesket inngår på lik linje med alt annet. Hvis man skader eller fjerner et enkeltstående punkt i dette nettverket så skader man hele feltet, fordi ethvert punkt eller organisme vil ikke være fullendt uten den andre.

Den tredje økologiske bevegelsen, som kanskje kan kalles åndelig økologi, har et eget forhold til naturen som gir utgangspunkt for et naturvernsengasjement. Dette er mennesker som har en åndelig tro og egenerfaring tilstede i livene sine. De har konkrete følbare opplevelser av energi og ånd. De kan oppleve å komme i kontakt med menneskers, trær og dyrs energi, tanker og sjel. De opplever også å kjenne på Jordas energi og ånd, og de opplever kommunikasjon. Felles for disse menneskene er at de tror på at vi som sjeler har valgt disse livene vi nå lever i disse fysiske organismene for å kunne erfare og vokse, og høyne vår egen og andres frekvens. Den høyeste frekvensen er kjærlighet og det er alltid det man kjenner på når man “logger seg på” f.eks. et tre eller Jorda. Alt er ett, og alt og alle er koblet sammen på energiplan i et felt. Det er en illusjon at vi er adskilte fra hverandre.

Ut i fra slik sansbar åndelig egenerfaring i forhold til alt og alle springer ønsket fram om å beskytte naturen.

Dyp økologi – åndelighet for de ubevisst åndelige

Dyp økologi har alltid beveget seg i det åndeliges grenseland. Når dyp økologi sier at alt har en iboende egenverdi så sluttet den rasjonelle argumenteringen der. Hva er det man mener? Iboende egenverdi? Ja, man føler noe når man sier det. Det føles rent intuitivt veldig riktig. Men man kan overhodet ikke si at dette er rasjonelt og sekulært begrunnet. Det er noe mystisk ved det som ikke kan ordlegges. Dyp økologi berører med dette det åndelige så godt det lar seg gjøre fra et sekulært ståsted. Den åndelige økologiske bevegelsen har ingen problemer med å forstå hva det er dypøkologien litt famlende forsøker å ordlegge i mystiske vendinger. Det hele er faktisk svært konkret. For åndelige mennesker er alt besjelet. Mennesker, dyr, planter og fjell har sjel. Jorda har sjel.

Dyp økologi forklarer også på sitt sekulære men mystiske vis at naturen er et felt av forbindelser mellom alt og alle, hvorpå dersom vi skader en del av dette feltet så har vi skadet oss selv – fordi vi er en del av dette feltet. Den åndelige økologien sier tilsvarende at vi er sjelelig forbundet med alt og alle. Når vi så skader naturen så kjenner vi det åpenbart på sjelsplan. Det åndelige budskapet blir å ikke skade naturen slik som menneskeheten for tiden gjør.

Dyp økologi er dypest sett det sekulære menneskets berøring av egen åndelighet. Man rører hele tiden borti et åndelig forhold til naturen og seg selv, men man har ikke erfaringsgrunnlag nok til å erkjenne det. Det er så langt det er mulig å komme for det sekulære mennesket i det å kjenne på egen spiritualitet, uten å kunne erkjenne hva det er. For å kunne klare det må man først erfare ting som sin egen evne til å tro, gjerne oppleve konkrete åndelige hendelser, og slik bli vist sitt vesen som menneske. Vi har i hele vår arts eksistens hatt en åndelig dimensjon i livet. Dette betyr at åndelighet er genetisk nedfelt i oss og er en del av vår arts biologi. Bare i løpet av de siste femti – hundre år eller deromkring har vi ikke hatt en åndelig dimensjon i livet. En sekulærrasjonell tilnærming til dette forholdet vil si at åndelighet er menneskets naturlige forutsetning og en del av ethvert menneskes fulle oppblomstring som individ. En sekulærrasjonell tilnærming til dette vil si at det sekulære samfunnet ikke har vært en seier men en sorg for mennesket. En sekulærrasjonell tilnærming til den åndelige bevegelsen vil derfor være umiddelbar anerkjennelse.

Vi må tilbake til norrøn tid for å finne en tilsvarende spiritualitet i Skandinavia som var helhetlig eller holistisk som det kalles. D.v.s. at det ikke var noen separasjon mellom noe. Alt var sammenhengende og slik forklarlig. Alt var besjelet. Det eksisterte guder, vesener og krefter som var i mennesket og i naturen. Folk hadde gjerne sine individuelle åndelige opplevelser som bekreftet eksistensen av noe mer. Folk kunne også fint selv utøve ritualer som ville være dem til nytte. Dette tilsvarer det vi finner i den åndelige bevegelsen i dag, bare gudene mangler. Det vi ser med dagens oppblomstring er at dette er en så grunnleggende del av mennesket at selv en tusenårig organisert innsats for å fjerne naturåndelighet ikke har lykkes. Først med en dominerende kristendom, og senere med en avskrivning av alt åndsliv i et sekularisert samfunn hvor man har forsøkt å fylle mennesket med erstatninger i form av diverse tankeretninger som f.eks. humanisme og et utelukkende fysisk-mekanistisk verdensbilde med tilhørende menneskeforståelse.

Yggdrasil, Friedrich Wilhelm Heine

Sammenhengen mellom grunn økologi, dyp økologi og åndelig økologi

Grunn økologi innebærer å trekke en sirkel rundt seg selv og fokusere på sine umiddelbare behov og den umiddelbare tilhørigheten til sine nærmeste.

Dyp økologi innebærer å trekke en enda større sirkel som rommer den første, men også flere individer, arter og økosystemer. Dette betyr at dyp økologi ikke fornekter innholdet i grunn økologi eller er i opposisjon mot det, men rommer det og anerkjenner det, og har med seg enda mer som blir lagt sammen til et endelig og mer omfattende perspektiv.

Åndelig økologi tangerer den todimensjonale sirkelen til dyp økologi, men vi opplever nå at en flat struktur har fått rom og har blitt en fullbåren tredimensjonal struktur, en sfære med en metafysisk dimensjon.

Vi forstår umiddelbart at grunn økologi, dyp økologi og åndelig økologi ikke er motstridende eller adskilte verdigrunnlag men kan sees på som trinn i en utviklingsvei. Dette er en mulighet for utvikling – hvor det utvidede perspektiv alltid vil romme det forrige ståstedet. Man vil alltid inneha forståelse for det forrige ståstedet hvor andre mennesker fortsatt står.

Rent praktisk i miljøvernssammenheng arter dette seg slik at grunn økologi kan legge seg i opposisjon med dyp og åndelig økologi. Dyp og åndelig økologi vil ikke ha motstridende praktiske interesser, selv om de har forskjellige perspektiver.

Emelie Cajsdotter

Et eksempel på det nye økologiske perspektiv 

Forfatteren Emelie Cajsdotter er en representant for det nye som har kommet etter dypøkologien. Hun bor i et lite rødt hus ute i den svenske skogen sammen med forskjellige dyr hun tar til seg for å hjelpe dem videre i livet. Hennes livslange beskjeftigelse er å finne andre måter å leve på enn ved å inngå i et hierarki og utøve dominans. Hun lever i nær kontakt med naturen og ønsker at den skal anerkjennes som likeverdig. Hun forbruker minst mulig av ressurser og er nok dårlig nytt for et samfunn som har en økonomi basert på overforbruk. Hun gjør ting i all beskjedenhet og har i grunn bare vandret stille ut i skogen for å kunne leve i balanse med verden og seg selv.

Hun sier at hun mottar bilder og beskjeder fra dyr til oss mennesker. Hun brukes gjerne av sprang- og dressurryttere på profesjonelt nivå som selv ikke har det fnugg av tro på noe åndelig, men det hun tilfører gir konkrete omsettelige resultater. Hennes to bøker Alla kungens hästar og Zander och tiden har spredd seg på anbefaling blant folk som ikke nødvendigvis er så opptatte av det åndelige. Alla kungens hästar inneholder en sann historie fra hennes liv om en rekke syner hun fikk som førte henne på reise ut i verden og til slutt fikk hun jobb i den jordanske kongefamiliens staller. Hestene hadde ifølge henne budskap til menneskeheten som gjenfinnes i boka.

Åndelig økologi i dag og framover

Åndelig økologi er her som en del av manges liv, og er allerede tilstede i miljøvernorganisasjoner i den grad medlemmer er et utsnitt av befolkningen. Tatt i betraktning at dette er en ny bevegelse i befolkningen så er det rimelig å anta at dette fortsatt har utvikling foran seg. Noe helt konkret som allerede viser seg er en underskog av folk som ønsker å grunnlegge og leve i økogrender eller økolandsbyer i Norge i dag. De ønsker å leve i harmoni med Jorda og alle dens beboere, og leve bedre liv enn det moderne samfunnet i dag kan tilby mennesker, dyr og natur (les: natursamfunn). Russland kan trekkes fram som et eksempel på en slik utvikling hvor man antar at det i dag finnes flere hundre spirituelle økolandsbyer.

Det hele ser ut som en tilbakevenden til den levemåten som fantes i Nord-Europa for flere tusen år siden, hvor folk levde i stammer i nær relasjon med natur og egen åndelighet. Det fantes et slags inngruppedemokrati, hvor alle hadde noe å si i forhold til forvaltningen av det felles ressursgrunnlaget. I den grad det fantes ledere så ble disse valgt i et direkte demokrati hvor man kjente den man valgte. Dette i motsetning til dagens demokrati hvor man ikke har mulighet til å vite hva slags mennesker man setter til å styre landet gjennom de demokratiske valg (fjernvalg), og ihvertfall ikke har muligheten til å påvirke beslutninger som tas.

Bildet som tegner seg er altså identisk med det som har blitt skissert opp som eneste framtidige bærekraftige samfunnsmodell av humanbiologien (se under Kulturverks tidligere artikler om humanbiologen Terje Bongards faglig baserte standpunkter og utgitte bok Det biologiske mennesket). Privatpersoner uten humanbiologisk kunnskap kommer altså fram til samme konklusjoner om samfunnsform som en rent vitenskapelig gren – men gjennom meditasjon, selvinnsikt og private åndelige opplevelser.

Hittil har ingen økolandsbyer oppstått som følge av vitenskapelig diskurs, men av at menneskets urgamle gnist av naturåndelighet har fått oksygentilførsel. Kanskje den åndelige økologiske bevegelsen stiller et fornuftig spørsmål til humanbiologien; om ikke meninga med livet må finnes først, og deretter vil folk sette i gang og jobbe for å få grunnlaget for bærekraft på plass – og ikke motsatt? Situasjonen i Norge i dag er faktisk den at det finnes en del mennesker som vil implementere modellen som Terje Bongard har skissert opp, men mangel på land og statlige reguleringer står som foreløpig hinder. Mon tro om ikke viljen til et meningsfylt liv er sterkere enn slike stengsler, en vilje som representerer en dypere økologi.

Bildet øverst, Ancient of Days, William Blake

Anbefalt lesning 

Russlands økologiske mirakel og Naturvitskap og mytar

Relatert

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Er naturen fascistisk?

På parti med den nære framtida?

DYPØKOLOGIEN

Et dypøkologisk forsvar

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

En NRK-reportasje forteller om forskningsfunn som viser at livet selv om det kort, var ganske bra i det vi omtaler som steinalderen. Her på berget kunne man fråtse i kortreistmat, hvalene sto langt inne i fjordene, fisk, fugl og vilt fantes det i mengder og det var mer enn nok til de få som bodde her da.

Arkeologene tar et oppgjør med mytene om det nærmest ulevelige steinalderlivet og bruken av begrepet steinalder i tilknytning destruktivitet, krig og elendighet.

Fra reportasjen heter det bl.a.:

I skoghellingen rett utenfor sentrumsbebyggelsen i Porsgrunn har arkeologene funnet sporene av det vi med dagens moderne terminologi kan kalle et sommerparadis:

«– De som bodde her har gjort som folk flest i steinalderen, fisket og jaktet på dyr. De har fråtset i kortreist mat. Den gangen gikk sjøen helt inn over de flate grønne landbruksjordene på Vallermyrene i Porsgrunn. Og da var det både fisk og småhval i fjordene, sier utgravingsleder for Vestfoldbaneprosjektet, arkeolog Gaute Reitan.»

og

«Utgravingsleder Reitan får støtte fra arkeologkollega Håkon Glørstad, som mener at steinaldermenneskene ofte bare trengte å jobbe et par timer om dagen for å skaffe mat til familien på boplassen:

– Det var et godt liv. Klimaet var varmere og fuktigere enn i dag, mer som det vi ser lenger sør på kontinentet. Det var mer løvskog, og ikke is på vann og fjorder. Og det var altså nok av mat i skogene, og i havet.»

Gjennomsnittlig levealder på den tiden (7- 11000 år siden) var relativt kort på 40 år, grunnet sårbarhet for sykdom, infeksjoner og voldsom død, men livet ser altså ifølge arkeologien ut til å ha vært godt for de som fikk oppleve et tynt befolket nordisk naturparadis da siste istid ebbet ut.

Les hele reportasjen her

Se og den gode serien Akeologene som tar opp tema fra Norges forhistorie

Relatert

Førkristne riter og offeranlegg – NRK Museum

Mumier av europeisk opphav funnet nord for Tibet

Bruken av vindmøller, vindgeneratorer – ofte i form av store, sammenhengende nedbygde arealer – for å vinne energi, har tre problematiske sider. Dette gjør at de lenge populære begrepene: «grønn energi» og «miljøvennlig energi» mildt sagt er misvisende.

Av Bredo Berntsen, naturvernforkjemper, statsviter og bl.a. forfatter av referanseverket Grønne linjer : natur og miljøvernets historie i Norge og medforfatter til Norsk natur – farvel? : en illustrert historie. Teksten ble fremført som en av flere innledninger i forbindelse med møte 6. april på Litteraturhuset i Oslo om naturødeleggende vindkraft i regi av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus, som velvillig har latt oss publisere dette.

«På bakgrunn av de tre nevnte problemene ved bruk av vindmøller, som vi nå har betydelige kunnskaper om: naturraseringen, støyen og massedrapene på viltet, er det å håpe at myndighetene i Norge nå skjønner at de må anlegge en helt annen kritisk tilnærming til disse problemene enn det som har skjedd til nå.»

Hvilke er så disse tre problematiske sidene? Jo, det dreier seg om grove, raserende inngrep i
naturarealene – arealer som allerede, og på så mange måter, er i ferd med å spises opp, bit
for bit. Dette er forhold vi vil få høre mer om i innlegg om situasjonen i Norge.
Det andre problemet er støyplagene som etter hvert er blitt svært omdiskutert – blant annet i
Danmark. Danskene var jo tidlig ute med å produsere og bruke moderne vindmøller. Derfor
vet vi at støyproblemet skapt av møllene er blitt et debatt-tema hos vår sørlige nabo. Det
gjelder særlig de store 250 meter høye vindmøllene. For dem som lever nær de svære
maskinene er støyen en alvorlig plage. En undersøkelse viser at 40 prosent av naboene opp
til to kilometer vekk, kan høre møllene, 29 prosent av naboene opp til 750 meter unna har
søvnforstyrrelser og 41 prosent av naboene opp til 1000 meter unna er sjenert av støyen.
Lavfrekvent støy høres av 20 prosent helt opp til to kilometer fra møllene. Det er ikke til å
undres over at alt dette har ført til skarpe konflikter.

Det jeg så vil utdype nærmere dreier seg om det tredje problemet: møllenes trusler mot
dyrelivet, nærmere bestemt fuglene og flaggermusene. Allerede for 10 år siden ble dette
temaet tatt opp av Europarådet, utfra Bernkonvensjonen om vern av europeisk dyreliv og
deres leveområder, i en bred rapport: Windforms and Birds: An analysis of the
environmental assessment criteria and site selection issues.

I hele 47 punkter ble problemene drøftet. Et hovedpunkt det var enighet om var at vindmøllenes
lokalisering er av kritisk viktighet for å unngå skader på fuglelivet:

«The weight of evidence to date indicates that locations with high bird use, especially by
protected species, are not suitable for wind farm development.»

Anne Kolstad forteller i Vår Fuglefauna (2012) at Norsk Ornitologisk Forening (NOF) har
gjennom sin paraplyorganisasjon BirdLife International lagt frem problemstillingene rundt
konsesjon og utbygging av vindkraftverk på Smøla for Bernkonvensjonens partsmøte, hvor
saken ble behandlet i de årlige møtene. Vindparken på Smøla er lagt i den rikeste
havørnregionen i Europa. Hele 50 havørn er siden kollisjonsdrept! Ekspertrapporten som lå
til grunn for behandlingen i 2009, retter klar kritikk mot norske myndigheter på en rekke
tema som gjelder hvordan hensynet til naturverdier er ivaretatt i et internasjonalt
perspektiv, og oppsummerte 10 krav som burde stilles til fremtidige utredningsprogrammer
for vindkraft i Norge. NOF har lagt kravene fra Bernkonvensjonen til grunn i innspill til
myndighetene. Foreningen har også påpekt at miljømyndighetene har vurdert at 55 prosent
av alle vindkraftplaner er i stor eller svært stor konflikt med nasjonale miljøverdier. Likevel
har mer enn halvparten av de mest konfliktfylte områdene fått konsesjon. 2
Undertegnede ser det som nærliggende å spørre om ikke våre internasjonale forpliktelser
burde vurderes med større tyngde av myndighetene. Biomangfold-konvensjonen, som var et
resultat av Rio-konferansen i 1992, ble jo med stolthet undertegnet av Norge som en av de
første statene.

Et annet land enn Danmark som har lang erfaring med vindmøller er Spania. Der er det nå
hele 18 000 slike maskiner over hele landet. Den pressemeldingen som The Spanish Society
of Ornithology (SEO/Birdlife) sendte ut i januar 2012 må kunne sies å kalles et nødskrik. For
de antar at mellom 6 til 18 millioner fugler og flaggermus drepes årlig! Rovfuglene er
gruppen det går hardest utover –mengder av disse trekker vår og høst over Spania til og fra
Afrika sør for Sahara. Det gjelder selvsagt også norske arter som fjellvåk, musvåk og
hvepsevåk.

Disse dramatiske opplysningene fra Spania har vakt betydelig oppsikt. De bekrefter det som
Ryunosuke Kikuchi, en forsker fra Portugal, dokumenterte i Journal for Nature Conservation i 2008:

Vindmøllene dreper millioner av fugl årlig. Særlig er rovfugl utsatt. Og, tilføyer Kikuchi,
det er vanskelig å legge møllene utenom fuglenes trekkruter da disse ofte endrer seg.

Den engelske biologen og naturverneren Clive Hambler, kjent for sin bok Conservation (ny
utgave 2013) har også engasjert seg sterkt når det gjelder artsutryddelse fordi det nå går
arter tapt over hele kloden år for år. I en ny artikkel i The Spectator utdyper han de
dramatiske miljøkostnadene ved bruk av vindmøller og vindmølleparker som er avslørt i
Spania. Han mener at nå trues både gåsegribb og åtselgribb av utryddelse i dette landet.
I andre land finnes det i følge Hambler liknende opplysninger over fuglelivets skjebne som de
nevnte i Spania. I USA drepes det årlig tusener av rovfugl – slik som kongeørn og hvithodet
havørn, USAs nasjonalfugl. Og i Tasmania trues den store kilehaleørnen av utryddelse.
Synderen er møllene.

Hva så med de store møllene som finnes til havs og det planlegges mange av. Der kan vel
ingen skade skje? Jo, understreker den engasjerte biologen. Vindmøller til havs er like
skadelige som til lands. De slår i hjel masser av sjøfugl. Han frykter blant annet for skjebnen
til den relativt fåtallige havliren.

Noe som nok er overraskende er de alvorlige skadene som vindmøllene påfører flaggermus.
Dette er en ukjent dyregruppe for mange. Men det finnes tallrike arter. Bare i Norge er det
registrert 13 av dem. Et flertall er insektetere, og de spiller en viktig rolle i økosystemet.
En ny tysk studie utført av Leibniz Institute for Zoo and Wildlife Research har vist at
flaggermus drept av tyske vindturbiner ofte kommer langveis fra. Mange arter er 3
migrerende. Det antas at antallet av ihjelslåtte flaggermus i Tyskland kan dreie seg om rundt
200 000 i året. Dette skader populasjoner over hele den nordøstre delen av Europa. De er
nemlig sårbare fordi de lever lenge og derfor reproduserer sent. Bestanden kan derfor lett
slås ut. Liknende studier i Canada og USA viser at vindmøller kan ta livet av så mange som
tre millioner i året. Om disse omfattende skader på flaggermus sier Hambler at de:

«… poses an ever more serious conservation concern».

Mange av disse artene, fugler som flaggermus, konkluderer forskeren, har eksistert i hundre
tusener av år og har overlevd istider og varmetider. I uminnelige tider har de svevet og
svingt seg, kretset, stupt, seilt og flakset gjennom luftmassene. Og så – i miljøets navn – blir
de skadet og drept i milliontall i våre dager. Og noen er rett og slett truet av utryddelse. Man
prøver åpenbart – for å bruke et gammelmodig uttrykk – å fordrive djevelen med belsebub.
Jeg nøler ikke med å si at dette dreier seg om en global miljøkatastrofe!

Det er her grunn til å minne om hva som står på spill. I den kjente amerikanske biologen
Edward O. Wilsons bok TheDiversity of Life (1994) har han skapt ordet eremozoikum–
«ensomhetens tidsalder». Dette fordi økosystemene bryter sammen når tallrike planter og
dyr forsvinner for alltid. Menneskene risikerer å bli igjen med sine milliarder på en
nedbygget, forurenset, biologisk lutfattig klode.

På bakgrunn av de tre nevnte problemene ved bruk av vindmøller, som vi nå har betydelige
kunnskaper om: naturraseringen, støyen og massedrapene på viltet, er det å håpe at
myndighetene i Norge nå skjønner at de må anlegge en helt annen kritisk tilnærming til disse
problemene enn det som har skjedd til nå.

Særlig er det viktig med nytenkning hvis vi retter søkelyset på situasjonen for artene i Norge.
Norsk Rødliste utgitt av Artsdatabanken i 2010 gir klare opplysninger om dette: Av de 21 000
arter som er registeret som naturlig forekommende i Norge med havområder er 4599
rødlistet. 2398 av disse er klassifisert som truet, og 1284 som nær truet. Av de 270 artene
som er vurdert for Svalbard er 47 klassifisert som truet og 24 som nær truet.

Kilder

• Buhl, Chr. Kunsten at beregne. Weekendavisen 15.2.2013
• Hambler, C. Conservation. 2013.
• Hambler, C. Wind farms vs wildlife. The shocking environmental cost of renewable energy.
• The Spectator 5.1.2013.
• Hjorth, P.S. m. flere. Vindindustrien bestemmer selv reglerne. Politiken 25.1.2013.4
• Kikuchi, R. Adverse impacts of wind power generation on collision behavior of birds and antipredator behaviour of squirrels. Journal for Nature Conservation Vol. 16, 2008.
• Kolstad, A. Mer vindkraft i norsk natur. Vår Fuglefauna Vol. 35, nr. 3, 2012.
  Langston, R.H.W. & J. D. Pullan. Report written by Birdlife International on behalf of the Bern
• Convention. 11.9.2003: Windfarms and Birds: An analysis of the effect of windfarms on birds,
  and guidance on environmental assessment criteria and site selection issues.
• Norsk Rødliste for arter 2010. Artsdatabanken 2010.
• The Spanish Society of Ornithology (SEO/ Birdlife). Spanish windfarms kill 6 to 18 million
  birds and bats a year. Report 14.1.2012.
• Wilson, E.O. The Diversity of Life. 1994.

Relatert

Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon

Energisparing som virker – Frankrike mørklegger byene

Støy, et uhørt globalt helse- og miljøproblem

Debatt: Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

QUO VADIS, NATURVERNFORBUNDET?

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv

Vindkraften dreper havørn

Klimameldingens klimatiltak er naturfiendtlige

Godt over 200 møtte frem til lanseringen av Oslo Kooperativ på Kantina ved Westerdals en solrik vårsøndag. Arrangørene er overveldiget av responsen.

Oslo Kooperativ har vokst frem i løpet av få måneder siden ti personer møttes hos Idun Bjerkvik Leinaas  i januar tidligere i år. Hun og de andre hadde i flere år grunnet på en form for samvirkeordning med inspirasjon fra Park Slope Food Coop i New York til Københavns Fødevarefællesskab.  Samtidig drev to engasjerte idealister, Alexandra Devik og Lise Brunborg,  Kjøp fra Bonden på Blindern, hvor studenter kunne kjøpe en velfylt eske økologiske landbruksprodukter regelmessig. Nå har de funnet sammen og lanserte sist søndag nettstedet kooperativet.no. Her kan man tegne seg som medlem.  Kooperativet er et samvirke som gir medlemmer mulighet til å kjøpe en pose mat fra lokale økologiske og biodynamiske bønder for 200 kr. Medlemmene forplikter seg til å jobbe for kooperativet minimum tre timer i måneden, men skal man dømme etter entusiasmen til de fremmøtte blir ikke dette noe problem.  Ordningen vil være for en pose annenhver uke i begynnelsen, men de håper med tiden å øke kapasiteten til hver uke. Selv om de har åpnet for medlemskap nå starter ikke ordningen før tidligst i august.

Her kunne vi faktisk oppleve byfolk, bønder og bra mat. De fremmøtte fylte etter hvert opp auditoriet på Westerdals til trengsel og mange ble nødt til å sitte på gulvet for å få med seg presentasjon av både konseptet og bøndene som skal levere. Stemningen sto i taket og applausene var mange.

-       Det var faktisk så vellykket at vi nå har fått luksusproblemet med flere medlemmer enn vi kan håndtere i første omgang, og har satt et midlertidig tak på 400 medlemmer.  Men vi vil utvide så snart vi kan, og alle som tegner seg som medlemmer etter dette blir satt på venteliste, sier Oda Omholt som har vært med i oppstartsgruppen.     

-      Det er en enorm glede for oss som har satt dette i gang å oppleve en slik fantastisk positiv respons. Du føler at du virkelig er med på noe av betydning.

Kooperativet oppfordret i sin presentasjon til å bli med på en matrevolusjon, og har allerede lykke i å skape bevegelse.

Teksten er tidligere publisert hos kooperativet.no 

Relatert

Fellesskap nytter – Markens grøde kommer ikke fra butikken

Helg på Fokhol gård – Nordisk biodynamisk forum 2012

Bruker vi mennesker vårt fulle potensiale, eller er det sider ved oss som ennå ikke er utviklet? Psykologen Erik Hoffman hevder at vi har ubrukt potensial i hjernen som vi evolusjonært har utviklet som gir en balanse mellom tekniske ferdigheter og det vi kan kalle menneskelige ferdigheter knyttet til empati, mentalt overblikk og meningsverdi. Om dette har noe for seg så kan vi sannhet snakke om en potensiell bevissthetsevolusjon.

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem KULTURVERK

I artikkelen Mennesket er ved at udvikle en ny hjerne fortelles det at de fleste mennesker i dag har mye mer aktivitet i den gamle delen av hjernen kalt isselappene sett i forhold til den evolusjonært sett nye delen av hjernen kalt frontallappene. Ifølge psykolog Erik Hoffmann finnes frontallappene hos alle pattedyr men de er høyest utviklet hos mennesket.

Ved hjelp til stimulering av frontallappene opplever folk å bli mer fokusert, få mer energi, større evne til overblikk og mental klarhet. Tibetanske munker som under meditasjon øker frontallappenes energitilførsel oppnår at de meget hurtige gamma-bølgene blir dominerende. Mennesker som allerede har en mer balansert aktivitet mellom den nye og den gamle delen av hjernen, har større empati og opplever ikke seg selv som adskilte enkeltindivider men at de i større grad er i forbindelse med alt levende.

Hoffmann mener dette er en ubrukt mulighet hos mennesket i dag. Frontallappene brukes lite og ligger klare med et enormt uforløst potensiale.

Artikkelen forteller også at det er viktig med balanse mellom de to hjernehalvdelene høyre og venstre. Samfunnet i dag legger ensidig stor vekt på å fremelske aktivitet i venstre hjernehalvdel slik at man skal bli ekstremt faglig dyktig og klare seg godt karierremessig. Men det er høyre hjernehalvdel som kan gjøre livet godt og meningsfylt. Det er den som står for oversikt, helhet, følelse, emosjoner osv. Så har man stor aktivitet i venstre hjernehalvdel i forhold til høyre, så vil ikke livet oppleves så rikt.

Jeg tror at i tidligere tider, mye lenger tilbake enn vår nedskrevne historie kan si noe om, så var det vanlig at folk hadde en bedre balanse mellom den gamle og nye delen av hjernen. Da snakker jeg om en tid hvor alle levde i og av naturen. Frontallappene har ikke oppstått nå nylig i arten mennesket men de vært der en stund, og da har de såklart hatt en bruk som har vært verdifull for menneskene, ellers hadde de evolusjonært sett ikke vært lønnsomme å utvikle. Det kan nok også tenkes at det var en greiere balanse tilstede mellom høyre og venstre hjernehalvdel enn i dag når skolesystemet vårt i årevis øver oss opp i sekvensiell logisk tenkning. Konklusjonen blir altså at vi lever i en teknologisk avansert tidsalder, men er sannsynligvis mindre avanserte som mennesker enn forfedrene våre var for veldig lenge siden, og samfunnet vårt må da også nødvendigvis være dårligere rent menneskelig sett.

Så hvordan ville samfunnet i dag ha sett ut om hjernebruken vår var balansert? Hvis folk hadde følt at de var ett med alt og alle, ville det da ha fantes i tilsvarende grad naturødeleggelser, krig, displassering av store menneskemengder, korrupsjon, kriminalitet eller fattigdom? Ville noen ha tillatt at egne problemer skulle lastes over på andre? Ville samfunnet ha vært organisert hierarkisk som i dag? Ville produksjon ha gått foran familie?

Tenk at vi faktisk lever i et samfunn som er basert på  en overvekt av bruk av de gamle mer primitive sidene av menneskehjernen. Teknologisk vitenskapelig utvikling, en høyt utdannet befolkning og systemmessig kompleksitet har altså ingenting med høy utvikling å gjøre. Hva er egentlig menneskets potensiale? Når evolusjon har satt på plass frontallappene, hva har de vært brukt til når de har vært brukt i sitt fulle potensiale? Hvordan så faktisk samfunn ut den gangen hjernebruken var balansert?

Det finnes de som hevder at i tidligere tider levde vi faktisk i en Edens hage, og at noe skjedde som gjorde at vi fikk den negative utviklingen som har ført fram til verden slik den ser ut i dag. Spirituelle ledere hos naturfolk forteller om dette fra deres muntlig overleverte fortellinger. De snakker om en tid da mennesket levde i balanse med naturen, men at denne balansen på et tidspunkt ble brutt av menneskene. Også moderne forfattere som f.eks. Vladimir Megré (Ringing Cedars of Russia) forteller om en slik tid som i bøkene kalles den vediske tidsalder, som var en sivilisasjon som strakte seg ut over den nordlige halvkule hvor folk levde i harmoni med seg selv og naturen.

Naturen er i dag brakt ut av balanse, og det er derfor uunngåelig at balanse gjenopprettes. Vi lever i et selvopprettholdende og selvbalanserende lisvbærende system kalt Jorda. Spørsmålet er derfor ikke om det kommer til å skje, men hvordan og når. Ubalansen ute i naturen er direkte koblet til ubalansen i menneskets hjerne, og en gjeninnføring av balanse i naturen vil derfor speiles av en gjeninnføring av balanse i menneskets hjernebruk. Så blir spørsmålet om denne balansen vil bli nådeløst gjeninnført av naturen, eller vil det være oss mennesker som klarer å sette det i gang hos oss selv først?

Hjerneforsker Jill Bolte Taylor forteller her en inspirerende førstehåndsberetning om menneskets potensiale hos TEDTALKS:

Relatert

Russlands økologiske mirakel

Naturvitskap og mytar

Etter dypøkologi – den tredje bevegelse

I flere år har jeg hatt en tanke om å utvikle en “langsomhetens filosofi”. Idéen oppsto som en reaksjon på det allestedsnærværende kravet om hurtighet, og opplevelsen av at tidsnød er den største av alle gledesdrepere.

Av Kjetil Svanemyr, redaktør av lokalavisen Folldals Marked, hundekjører, fjellklatrer og naturvenn. Har tidligere skrevet Beretningen om et varslet sammenbrudd

«En høytflyvende og akademisk refleksjon omkring langsomheten strider rett og slett mot det som må være ett av grunnprinsippene i langsomhetens filosofi: Det enkle og nære er av høyere verdi enn det fjerne og utopiske!»

Jeg forestilte meg at en filosofi om langsomheten måtte være både original og svært djupsindig, og derfor har jeg liksom ikke orket å sette igang. Kanskje aller mest fordi jeg er så utålmodig av legning, og det ante meg at det kunne bli svært tidkrevende å utvikle en slik tankerekke.

Men i dag fikk jeg plutselig en ny forståelse av problemet. En tanke oppsto mens jeg var ute og gikk med truger på pill råtten vårsnø … hvert steg var en øvelse i langsom bevegelse … det var uråd å forutse om det neste steget ville bære eller om jeg ville synke til bunns. Det hadde ingen hensikt å prøve å haste avgårde, jeg ville ikke komme langt uansett, og dessuten skulle jeg ingen steder … jeg skulle bare bevege meg, være ute så mange timer som mulig og sanse vårens langsomme ankomst…

Så slo det meg plutselig, at problemet antakelig er banalt enkelt: Langsomhetens filosofi må være veldig enkel, intuitiv og åpenbar! En høytflyvende og akademisk refleksjon omkring langsomheten strider rett og slett mot det som må være ett av grunnprinsippene i langsomhetens filosofi: Det enkle og nære er av høyere verdi enn det fjerne og utopiske!

Nå vet jeg at jeg slett ikke er den første som har prøvd å beskrive lengselen etter å leve og tenke langsomt. Det ligger så å si i tiden, og har gjort det i hvert fall helt siden starten på den industrielle revolusjon – den gang folk fryktet at støyen fra maskinene og de nye hurtiggående framkomstmidlene måtte være helseskadelig. De fikk mer rett enn de ante. Det aksellerende tempoet over alt i samfunnet utgjør i dag et større helseproblem enn noen klarer å overskue.

Filosof og idéhistoriker Guttorm Fløistad har vært en slags norsk fanebærer for “opprøret” mot den usunne høyhastighets-kulturen. I boka “Studier i langsomhetens filosofi” fra 2002 skriver han:

Det eneste som er sikkert, er at alt forandrer seg. Forandringstakten øker, den som vil henge med, må sette opp farten. Det er dagens budskap. Det kan være nyttig å minne om at våre grunnleggende behov aldri forandrer seg. Det er behovet for å bli sett og verdsatt. Det er behovet for å høre til, for nærhet og omsorg, for litt kjærlighet. Det er det bare langsomheten i mellommenneskelige relasjoner som kan gi. Skal vi mestre forandringene, må vi derfor pleie langsomheten og ettertanken. Deri ligger den egentlige fornyelse.

Slow Movement er en global reaksjon på at tida har blitt en stadig mer kostbar knapphetsressurs.

Internasjonalt har det oppstått en egen subkultur, under navnet “Slow Movement“, som visstnok startet som en protest mot åpningen av en McDonalds-restaurant i Roma. Bevegelsens hovedidé er å leve det moderne liv i et mer balansert tempo og ikke la seg rive med i det moderne tidsracet som har sitt utspring i den moderne industrialismen. Målsettingen er å finne metoder for å sette ned tempoet, og i stedet leve rikere og mer produktive liv.

Slow-bevegelsen har en stadig voksende tilhengerskare verden over og har fostret sub-kategorier som Cittaslow (Slow cities) og Slow Food. Også i Norge har vi begynt å se Slow-fenomenet, gjennom slow cities og slow food. Byer som Levanger og Sokndal har knyttet seg til “Citta Slow” – langsomme byer som lar slow-filosofien påvirke alle arenaer fra matproduksjon til byplanlegging. Norsk slow food- lammekjøtt fra Oppdal beskrives som verdens beste av utenlandske gourmetkokker. Den tidligere stjernekokken Morten Schakenda startet slow-bakeri i Lom. [Wikipedia]

Noen burde starte en revolusjon for å kreve tilbakebetaling av tiden vi går glipp av.

Wikipedia ramser opp en lang rekke samfunns-områder der slow-movement har gjort sitt inntog:

• 1 Slow Food
• 2 Slow Gardening
• 3 Slow Money
• 4 Cittaslow
• 5 Slow Parenting
• 6 Slow Travel
• 7 Slow Art
• 8 Slow Media
• 9 Slow Fashion
• 10 Slow Software Development
• 11 Slow Science
• 12 Slow Goods
• 13 Slow Church
• 14 Slow Counseling

Bevegelsen fikk forøvrig grundig omtale i boka “Lev livet langsomt” (2004), som er skrevet av den canadiske journalisten Carl Honoré.

Langsomhetens filosofi. Jeg forestiller meg at den bør bygge på noen få grunnleggende prinsipper, og at man av disse prinsippene kan utlede en mengde praktiske og lettforståelige leveregler, som tilsammen kan angi kursen mot det gode liv:

1. Tid

Prinsipp: Ting tar tid. Akseptér og respektér langsomheten.

2. Avstand

Prinsipp: Det nære og enkle er ofte det beste.

3. Kvalitet

Prinsipp: Kvalitet er viktigere enn kvantitet.

4. Verdi

Prinsipp: Verdien av ting og handlinger kan ikke alltid måles i tid og kroner.

5. Bærekraftig

Prinsipp: Det varige er mer verdifullt enn det raskt forgjengelige.

6. Magefølelse

Prinsipp: Stol på magefølelsen når du er i villrede.

—————————–

Det morsomme med førsteutkast til nye ting og tanker er vissheten om at de vil forandre seg med tida. Tida går ikke fra oss. Tida er der, mens vi kommer og går – vi bestemmer sjøl vår egen hastighet.

Bildene over er fra den norske avleggeren av Slow Food,  et globalt nettverk for lokalmat og viser vårlig matauk av norsk Ramslauk i Kjaglidalen.    

Relatert

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

Neslesuppe, vårmat av første klasse

Fra jord til bord – Øverlandel Økohelg 2012

Kortreiste berikelser

Flåmsbanen – en langsom vakker reise

Elvens hemmeligheter

Naturen rundt oss er ikke det vi bensinmennesker tror. Naturen er ikke idyll eller bare et lite pluss på en trygdet tilværelse, samt fire ukers ferie med full lønn og alle tillegg. Naturen er i det hele tatt ingen avmakt og bare blåbær for oss mennesker å vasse i og mase.

«Å ville myrde Vøringfossen for at det norske folk skal få nyte enda litt mer soft-ice i sine kvalme og overfylte bilder som så skal trille formålsløst videre gjennom et stadig mer dødt og avsjelet landskap, er uttrykk for en tankeløshet nesten like evig og øredøvende som den store fossen selv.»

Naturen er noe som er uendelig mye større enn oss selv. Naturen er vill, skremmende og ofte umenneskelig. Den er sydende kratere og glødende Melkeveier slynget av jettehender gjennom syngende rom, med mikroskopiske frø av bevissthet og sjel smurt som funklende, sluknende stjernedryss og melketenner langs med de bleke og knekkende horisonter.

Hvis vi mennesker tror noe annet, er det bare fordi vi stenger ute alt det opprinnelige rundt oss. Vi drukner stjernene på himmelen i neonlysenes brede, tarvelige skrik. Vi forlater den tordnende havkanten, og legger fjellets tåkeflekte uhyrer i lenker. På det vis tror vi oss gradvis å kunne slukke de dype redslene i oss selv og skape en verden for byråsjefer eller for ingeniører som drikker øl, og synger «Petter sin tante si’ katte er død».

Men villdyret i verden kan aldri overvinnes så lettvint som vi tror. Om vi aldri så mye lager den perfekt sikrete tilværelse rundt oss, må vi likevel gå under i en alltid bare steilere redsel der hvor en gang alle tryggheter brister som skum i det store, endeløse møte med alt. Og alle de nihodete troll vi bløgger i naturen, dukker opp igjen tifold mer skremmende og enda mer dødelig dundrende mot bevissthetens alle porter og terskler, gjennom de samme tekniske fremskritt som vi i vår dårskap trodde skulle gjøre oss bare bestandig mer fri.

For vi mennesker kan aldri bli fri fra den begrensning ved oss selv at vi ikke er Vårherre. Og for å minne oss om det, har naturen satt sine egne stengsler og varselsskilt slik at veien skal være tydelig og ingen tulle seg bort i rent hofferdige illusjoner.

Vøringfossen er kanskje det største og mektigste av de skiltene som ennå står igjen her hos oss selv. Når vi står der inne under fallet, undrer vi oss ikke lenger over at våre forfedre la seg på kne for naturen, eller at selv våre besteforeldre lot den bli fredet. — Mennesket legger seg ellers ikke på kne. Det er bare stormen mot brystet som nesten umerkelig letter oss fra jorden, og lar oss falle lik skum.

Det er ikke så viktig å bo inne under en slik foss, og heller ikke å ferdes der regelmessig eller særlig ofte. Men det er av avgjørende betydning at vi likevel holder åpne de portene som fører strømmen av sommerturister forbi fossen og opp til det glitrende smykket eller den uutholdelige kriblingen under fotsålene der oppe ved kanten av juvet, har slett ikke hjulpet stadig flere nordmenn til å se, men bare til å bli stadig mer tafatte i sin blindhet.

Heller ikke er det noen innvending mot alt dette, om bare ett menneske av tusen begir seg inn under fossen. Det er ikke mengden av syn, men selve muligheten for dem, som til syvende og sist skal forløse oss fra den stive tingenes verden.

Å ville myrde Vøringfossen for at det norske folk skal få nyte enda litt mer soft-ice i sine kvalme og overfylte bilder som så skal trille formålsløst videre gjennom et stadig mer dødt og avsjelet landskap, er uttrykk for en tankeløshet nesten like evig og øredøvende som den store fossen selv. De mennesker som har klekket ut dette appelsinskallstinkende vannmord som sin svanesang, vil engang få etterkommere som tar steget fullt ut og foreslår at der bør slaktes også Vårherre, siden det nå engang blir stadig færre og færre som hører hans stemme, og siden de som synes å høre den, kanskje attpåtil sover dårlig om natten. Til syvende og sist vil de da gå inn for at vi får barmhjertighetssprøyten i baken alle sammen på vårt ytterste, slik at vår evigvarende tyggegummi- og skjematilværelse aldri noensinne monne behøve bli avbrudt av dunderet fra noen av de tordnende fossefall der ved inngangen til vårt eget og jordens siste opphav og indre.

Så vil der til slutt være hverken Vøringfossen eller noen helt omfattende sinn som registrerer i gru, vånde og triumf hva det alt i alt har kunnet si å være til som en fullt levende bevissthet. Det ordnes alt sammen over statsbudsjettet eller Oslo Handelskammer og via noe slags stadig mer super-amerikanisert begravelsessellofan spent omkring vårt liv, inntil jorden endelig ligger der stille, — under sitt topasgule smykke av sminke, støv og eksos.

Fra «Kirkedød og gudsfrykt», Pax forlag i 1967, tekstutdraget er fra første kapittel, «Fra en pilgrimsferd sommeren 1965», Arile Haaland (1919 – 2012), filosof 

Bilde, Vøringsfossen, slik arkitekt Carl  Viggo Hølmebakk ser den for seg i sin “visjon”.

Appendiks: Vøringsfossen skal nå i den sykelige iver Norge har fått til å gjøre landet til en fornøyelsespark, bli nok en tivoliattraksjon, hvor folk skal trå og gå uten å bli våte på bena før de kjører videre i buss og andre bensindrevne farkoster på sin vei fra x- til x. les om planene her i Aftenposten. Vi i KULTURVERK vil følge denne saken opp.

Relatert

Er naturen fascistisk?

Hvem har egentlig eierskap til landskapet, og hva ligger i såfall i dette eierskapet av ansvar når norske naturverdier som har vært forvaltet gjennom generasjoner forringes ved kortsiktig profittenkning i løpet av en generasjon. En kortsiktighet som står i sterkt kontrast til politikeres miljøretorikk, hvor hele landskaper nå går tapt.  

Av Sigmund Hågvar, professor emeritus i naturvern, tidligere publisert i Aftenposten, 28.12.2012

«NVE lukker i hvert fall øynene for landskapsendringene. Og de lukker øyne og ører for den sorg som formidles fra dem som har lidd et stedstap. Psykologer kan bekrefte at tap av et kjært landskap kan frembringe en sorgreaksjon.»

Norsk landskap er en viktig del av norsk identitet. Før vi slet oss løs fra Sverige i 1905, hadde vi bygget opp vår nasjonale selvfølelse kraftig i løpet av en 50-60 års periode. Visst var Frithjof Nansen viktig i den sammenheng, men det norske landskapsmaleriet ga et vesentlig bidrag. Norske landskapsbilder fra den tiden voktes i dag som nasjonale ikoner. Høytidelig henger de til skue i selveste nasjonalgalleriet. To av de mest majestetiske landskapsbildene er ”Brudeferden i Hardanger” av A. Tidemand og H. Gude (1848) og J. C. Dahls ”Stugunøset” fra 1851, med villrein i et dramatisk fjell-landskap. På en av de mest synlige plassene møter vi August Cappelens ”Utdøende urskog” fra 1852. Vi finner også Lars Hertervigs ”Gamle furutrær” fra 1865, og ikke minst Norges nasjonalmaleri: ”Vinternatt i Rondane”, malt i 1901 av Harald Sohlberg. Dersom du berører et av disse ikonene, går alarmen. Og skades et bilde, straffes du hardt. Men hva med originalene – hva med norsk natur selv? Harald Sohlbergs motiv er heldigvis reddet som en del av Rondane nasjonalpark. Men når selveste regjeringen begynner å ødelegge original-landskapet i Hardanger med sine monstermaster, straffes bare dem som fortvilet forsøker å stoppe vandaliseringen av landskapet. Og regjeringen nekter å utrede et alternativ som går på omfattende energisparing, hvor inngrepene kunne blitt unødvendige.

Da USA begynte å ta form som et fellesskap, var det vanskelig å finne en felles identitet. Innvandrerne kom fra ulike land med ulike kulturer, tradisjoner og religioner. Men de hadde én ting felles: Naturen. Og i 1872 ble verdens første nasjonalpark, Yellowstone, etablert som et samlende nasjonalt ikon. Et landskap er en felles verdi som alle fritt kan nyte, oppleve og utforske. Et tapt landskap er et felles tap.

Høg-Jæren er nå et tapt landskap. Det gamle, vakre kulturlandskapet der man kunne fornemme så mye historie, er nå visuelt dominert av 32 digre, roterende møller. Mange har protestert sterkt mot å skape et helt nytt landskap, preget av teknifisering, roterende bevegelser som fanger oppmerksomheten, og svære terrenginngrep i form av veisystemer og ledningstraseer. Til svar får de at dette er en attraksjon. Dessuten sier NVE: Vi kan ikke lukke øynene for klimaendringene. Men hva slags dialog er dette? NVE lukker i hvert fall øynene for landskapsendringene. Og de lukker øyne og ører for den sorg som formidles fra dem som har lidd et stedstap. Psykologer kan bekrefte at tap av et kjært landskap kan frembringe en sorgreaksjon. Sorg blir ellers tatt på alvor i det norske samfunnet. Sorgen blir ekstra tung å bære når man vet at naturinngrepet ikke var nødvendig. For det er fullt mulig å klare oss med dagens utbygginger av strømproduksjon dersom vi i stedet bruker milliardene til oppgradering av eksisterende kraftverk, og til å satse på en fremtid der energisparing er hovedfokuset. Dette ville gi en masse kreative muligheter, samt arbeidsplasser. Regjeringen velger i stedet ”business as usual”: Den totale energibruken i Norge skal økes kraftig. Vi skal fortsette å sløse. Og vi skal på kort tid bygge ned mye fin norsk natur. Dette er ikke bærekraftig politikk. Den er miljøfiendtlig, landskapsfiendtlig, fremtidsfiendlig om menneskefiendlig.

Hvem eier det norske landskapet? I hvert fall ikke NVE. Likevel har regjeringen vedtatt en energilov som gir NVE fritt fram til å la blikket fare over gjenstående naturperler og innby ivrige utbyggere til å tjene penger på å forbruke norsk natur. Flere steder er folk fortvilte over at deres naturperle er kommer i NVEs søkelys. På Totenåsen klarte lokal motstand å slå planene tilbake, mye takket være den karismatiske friluftsforkjemperen Nils Faarlund. Grunneierne nektet NVE å rasere bygdelandskapet deres, som betyr mye for rekreasjon, identitet og tilhørighet.

Dagens unødvendige, men omfattende nedbygging av norsk natur, med planer for vindparker og småkraftverk over hele norgeskartet, representerer en historisk ødeleggelse av norske naturverdier. Under innpakningen ”grønne sertifikater” tas de vassdragene som vi trodde vernet seg selv, og kystnatur hvor en eneste ny hytte ville vært ulovlig før, ødelegges massivt og irreversibelt. Strandplanloven, og til og med plan- og bygningsloven, overkjøres rått av energiloven. Turistnæringen vet at intakt kystnatur er et av Norges trumfkort, og har protestert sterkt mot vindmølleplanene. Mange føler at regjeringen driver miljøkriminalitet.

Siden 1970 har vi hatt en verneform som heter ”landskapsvernområde”. Her er formålet selve landskapsopplevelsen! Lovteksten sier at vi bør verne vakre eller egenartede landskap. Det kan være både kultur- og naturlandskap. Landskapets skjønnhet og opplevelsesverdier står altså i fokus. Dette er et signal om at intakte landskap er viktige for oss – helt generelt. Det er schizofren politikk på den ene siden å flagge landskapsverdiene slik, og på den annen side å gå brutalt inn i flotte landskap for å produsere kraft vi ikke trenger.

Går du i norske nasjonalparker, treffer du ofte utlendinger fra land som har mistet sitt landskap. Her i Norge opplever de noe unikt: Ekte natur fri for tekniske inngrep. I timevis kan man vandre, hele tiden omsluttet av ekte natur. Man blir liten som menneske, men opplever en storhet. Øyet kan følge vassdrag, vann, åser og fjell. Alt er ekte, og det er gammelt. Opplevelsen er ikke lett å formidle i ord. Men utlendingene kommer tilbake. Det sier alt.

I Vestfjella i Aremark ligger det siste, store inngrepsfrie naturområdet i Østfold. Her har Kjølen Vindpark fått lov til å boltre seg på kartet, og planlagt en massiv nedbygging med veisystemer, linjetraseer og 54 vindturbiner som hver rager 179 meter over bakken! Det så lenge ut til at utbyggeren skulle få viljen sin, men etter protest fra fylkesmannen og oppklaring av kommunal inhabilitet, ble planene stoppet den 13. desember med 10 mot 7 stemmer i kommunestyret. Jubel og lettelse spredte seg blant Vestmarkas venner. Nå ser det ut til at Østfolds mest intakte naturlandskap blir reddet, både som leveområde for trane og fiskeørn, og som et enestående rekreasjonsområde. Men kampen har vært hard og krevende.

Dagens overkjøring av naturverdier står i sterk kontrast til statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale i 2001, hvor han så inn i kameraet og sa: ”Uberørt natur får en stadig større verdi”. Her er forslag til innslag i nyttårstalen hans 2013: ”Den grønneste energien er den som er spart inn, og som ikke brukes”.

 Bildet øverst, Lars Hertervigs «Gamle furutrær» fra 1865

Relatert

Hav og fjell: Norsk identitet

PORTRETTET: Synnøve Kvamme – Jeg kan ikke sitte stille og se på maktovergrep

Natt i Hardanger og de utakknemlige mange

Draumeland – Fornybar energi som mareritt

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

Gjengitt av Oda Omholt fra en tiurs dagbok, etter et frustrerende møte med en gruppe naturforvalterstudenter på studieutferd til Stormyrlia i Vegårshei. Tillatelse for publisering gitt under tvil. 

Jeg hadde mitt på det rene – dette var jo helt åpenbart mitt territorium, der mellom eldhuset og redskapsbua, midt på den vårbløte gressflekken fremfor våningshuset på gården. Hvem kunne ikke fatte det, her skulle jo bare jeg være, og ingen andre, bortsett fra lekre damer, da. Jeg var rede for kamp, mot hvem som helst, fælslige klorekatter eller troll om det så måtte være, jeg var tøffest og kunne jammen bevise det.

Det var en ganske stille ettermiddag med vårsolen smygende over horisonten, da jeg hørte dette dustete følget komme opp mot min plass. Det var troll, det var hauger av troll på to ben som lagde masete lyder og tydelig trodde de skulle kunne innlosjere seg her på gården hvor jeg styrte.

Dugelig advarsel fikk de, med knepping, klunking og slipelyder så det sto etter fra en furugrein jeg satt på. Men de var tydeligvis for tettskallede til å forstå at de ikke var velkomne til gards, så jeg måtte flakse meg ned til troll-tullingene på tunet og vise dem det de tydeligvis ikke hadde sett der nede fra, at jeg var stor og sterk og at de aller helst burde skygge banen snarest mulig.

Når denne utrolig treghjernede gjengen ikke tok hintet da jeg foldet ut halefjærne mine og strakk halsen i været, men bare fortsatte å stå og glo, skjønte jeg at her måtte det sterkere skyts til.

En var dristig nok til å gå helt opp til meg, og jeg deiset til ham alt jeg hadde og fikk helt sikkert bitt ham halt med nebbet mitt. Jeg ga ham skikkelig juling, og jeg tipper det var masser av snasne røyer som var vitne til det det, selv om jeg ikke så noen…

Flere ville prøve seg på meg, men fra de hysteriske kaklende lydene deres å dømme fikk de grisebank av vingene mine, tøffeste vingene i hele skogen, skal jeg si deg.

De neste dagene sørget jeg for å holde dem unna området mitt ved å jage og deise til alle jeg så, og det virket helt tydelig da de hele tiden dro til skogs i tette grupper og holdt seg borte hele dagen. Til slutt må jeg ha klart å banke budskapet mitt godt nok inn i de pappskallene, for på den tredje dagen var de vekk.

Men nå lurer jeg på: Hvor blir røyene alle mine av etter denne imponerende oppvisningen av djervhet og styrke?!

Tiuren på Vegårshei

Staten verdsetter det skrevne ord over norskprodusert mat, og de blar opp det dobbelte pr. årsverk i pressestøtte sammenlignet med støtten til jordbruket. Dette finner vi oss ikke i. Prisene på norske råvarer må øke for at bøndene skal få nok betalt for produksjonen.

Det høye kostnadsnivået i Norge er en tvangstrøye som landbruket ikke klarer å forhandle seg ut av. Resultatet av jordbruksoppgjøret kan i beste fall vedlikeholde en skral lønnsomhet for bonden, selv om det ble litt påslag.

«Oppgjøret» ble IKKE det kraftfulle løftet som trengs. Vi klarer heller ikke å struktur-rasjonalisere oss til rikdom og velstand, ei heller til samme lønnsnivå som andre. Reaksjonene på oppgjøret er mildt sagt sprikende, fra aksept på at man prøver å forhandle til seg noe, til opprop om kollektiv utmelding fra Bondelaget. Men ønsket om bedre rammevilkår er felles: Man får prøve å gjøre det beste ut av det, og vi må videre. Vi trenger videre rammer, nye muligheter og nye tanker. Vi trenger BONDESOLIDARITET

Mye kunne vært gjort hvis man virkelig ville invitere både ungdom og etablerte bønder til å satse på landbruk for eksempel investeringsordninger på høyde med de beste utenlandske, mulighet til fondsavsetninger, budsjettmidler som monnet, m.m. Bøndene burde ikke stå med lua i handa. Staten er villig til å bla opp det dobbelte per årsverk for det skrevne ord og reklame som for matproduksjon: Pressestøtten utgjør det dobbelte beløp per årsverk som støtten til jordbruket.Det ser ikke ut til at økte priser på våre produkter – og priser som speiler kostnadsutviklingen – er noe vi kommer til å motta som gave fra noen. Bøndene må lære å ta seg betalt. Uten at bonden får betalt for å produsere mat, blir det ikke norske råvarer til industrien.

Vi inviterer til samling og solidaritet bak prinsippet om rettferdig pris – i forhold til kostnadsnivået i det enkelte område eller land. Bønder, samvirker, bondelag, samt folk og organisasjoner som ser seg tjent med å opprettholde norsk produksjon og foredling burde bli med på laget. Felles innsats og utvidet horisont kan gjøre det mulig å vinne maktkampen om maten.

Internasjonal bondesolidaritet kan bli en plattform for lønnsomt landbruk – også i Norge.

Hilsen
Bondesolidaritet

ved Even Erlien

www.bondesolidaritet.no

Oppropet er og sendt til norsk avisredaksjoner

Relatert

Mens vi venter på et bondeopprør

Allianse for ny landbrukspolitikk sier nei til frihandel

WWF: Jorden er ikke stor nok

Tomatslaveriet – Hvor lite menneskeverd er billig mat verdt?

Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Dagros og Soyaimporten

10 teser for en sultfri verden

I dag marsjerer og aksjonerer tusener av mennesker globalt mot Monsanto, patent på frø og GMO (genmanipulerte organismer). I Norge stiller i tillegg til flere miljøvernorganisasjoner, alle bondeorganisasjonene seg bak . På Alm Østre biodynamiske gård har man i dag en såaksjon for frøets og det giftfrie landbrukets fremtid.

I Norge er GMO enn så lenge forbudt, men protesten i Norge ha sin rot i at Mattilsynet nå ønsker å lempe på dette ved å tillate genmodifisert mais. I tillegg er oljefondet massivt inne i Monsanto.

Forskeren Thomas Bøhn ved forskningsinstituttet GenØk advarer mot GMO-mais på bakgrunn av urovekkende funn (les kronikk hos bioteknologinemnda her).

Det ligger mer enn helsebekymringer bak den massive protesten med utgangspunkt i amerikansk-baserte March Against Monsanto. At Monsanto er pekt ut som hovedmål, betyr ikke at de alene er formålet for marsjen. Formålet med marsjen er i hovedsak todelt:

Først å påvirke beslutningstagere til å ikke tillate at giganter som Monsanto monopoliserer frømarkedet gjennom patenter og derigjennom tvinger bønder til å kjøpe overprisede frø.  Her ligger og en prinsippsak, nemlig at ingen skal ha rett til å ta patent på liv, og dermed gjøre mennesker avhengig av globale  industrigiganters og instanser i sine daglige liv. Enten man er knyttet til jordbruk, havbruk eller rette og slett som alle mennesker er, avhengige av mat.   Den andre like viktige delen er kampen mot GMO, handler og kampen for biomangfold. GMO benyttes aktivt for å gjøre bl.a. kornsorter, mais og soya resistente mot planteverns- og sprøytemidler som det velkjente Round up, for slik å kunne sprøyte avlingene intensivt. Jordbruket basert på giftsprøytning har ført til en drastisk reduksjon av i biomangfoldet/humusen i landbruksjorden. Dette påvirker og andre livsnødvendige prosesser for et bærekraftig landbruk, og biedøden er en sannsynlig konsekvens av dette.

I tillegg er konsekvensene av GMO, det vil si manipulasjonene av organismer på sitt beste uavklart og usikkert, på sitt verste viser forsøk at det kan være kreftfremkallende og sterkt skadelig.  Uansett, det å påvirke enorme økosystemer har alltid konsekvenser, og det finnes ikke ett område i naturen hvor man ikke har opplevd drastiske negative konsekvenser gjennom snarveier. Oppdrettsindustrien hvor for fra GMO-produksjon faktisk er tillatt  er et skrekkens eksempel på hva slom skjer når man ut fra profitthensyn endrer økosystemer og dermed kystnaturen og marint liv for alltid.

Monsanto kontrollerer sammen med Du Pont og Syngenta over halvparten av verdens såfrømarked, og får mulighet til å hevde sitt globale monopol med beslutningstageres velvilje og bønders og vanlige folks motvilje.

Fra såfrøaksjon på Alm Østre 2012

Kampen mot patent på frø handler om helse og sunnhet, men og om naturmangfold, matsuverenitet, matmakt, ja bønders og folks rett til selv å forvalte markens grøde i pakt med egen kultur og natur. Dagens patentlovgivning som ble vedtatt i samsvar med EUs patentdirektiv som tillater patent på dyr og planter i 2004, begrenser retten til å benytte frø som er i samsvar med det egne naturgrunnlaget tuftet på velprøvd tradisjon.  Det har gjort forkjempere for urkorn tilpasset hjemlige forhold, som Johan Swärd, til lovbrytere (les artikkel om Johan Swärd i DN, og omtale her i KV).

I Norge marsjerer man under følgende begrunnelse:

Hvorfor marsjerer vi?

• Vi ønsker trygg, giftfri mat, uten GMO
• Vi ønsker å informere den generelle befolkningen om dette alvorlige temaet; hvilken effekt dette har på helse, jordbruk, dyre- og planteliv etc.
• Vi ønsker boikott av Monsanto- og andre GMO-produkter
• Vi ønsker full åpenhet og merking av maten, inkludert offentlig informasjon om Monsanto og andre GMO-produkter på det norske markedet; samt tilstedeværelse av dette i importert mat og dyrefôr
• Vi ønsker Oljefondet ut av Monsanto, og Monsanto ut av Norge på alle måter.

Så kampen som føres er i dypeste forstand en uavhengighetskamp. Vi i KULTURVERK  stiller oss fullt og helt bak denne protesten som fortjener betegnelsen grasrotbevegelse. Frøene vi sår, handler faktisk om fremtidens liv, både bokstavelig og symbolsk.

Redaksjonen

Les om aksjonen i Norge her

Les om aksjonen globalt her

Les en velfundert artikkel fra Bygdekvinnelaget her

Relatert

Bier og blomster, bønder og business…and I think about love

Aksjonerer for GMO – fri matproduksjon i Norge og verden

SANNHETEN OM KUNSTGJØDSEL

En bauta i norsk naturvern og friluftsliv, dypøkologen Nils Faarlund angriper abstraheringen og kvantifiseringen av naturen og om hvordan natur og naturvern har blitt redusert til det bleke og ubestemmelige «miljøvern». 

Av Nils Faarund, sivilingeniør,  naturverner,  friluftsmann og dypøkolog, har bl.a. lagt mye fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.

«Naturvitenskapen reduserer virkeligheten til det observerbare/målbare – det som lar seg kvantifisere. Konsekvensen av å anlegge et slikt syn er at kvalitetene ved tingene/det værende går tapt: Objektivitetstenkningen fratar den frie naturen form og farge! »

Olje- og energidepartementet uttalte på muntlig, senere skriftlig spørsmål fra undertegnede sist høst at de betrakter konsesjonslovgivningen for vann- og vindkraft som et strengt “redskap” som er vel egnet til å prioritere de samfunnsøkonomiske prosjektene som fører til akseptable inngrep i natur. Et avgjørende kunstgrep som våre politikere har innført i dette konsesjonssystemet, godt hjulpet av lobbyen for kraftkrevende industri, etterhvert ikke minst av olje- og gasslobbyen, er å basere konsesjonsbehandlingen på objektivitet. Det høres umiddelbart ut som et rimelig og selvfølgelig krav at demokratiske beslutningsprosesser skal renses for synsing, fordomsfull tenkning og særinteresser. Men – og det er et stor men her: Objektivitet er varedeklarasjonen for den naturvitenskapelige metode. Det vil si at kun det målbare tillegges gyldighet – kvantifisering – mens kvaliteter underkjennes, eller betraktes  som mindreverdig. Dette er en effektiv hersketeknikk. Når kvaliteter defineres ut, defineres alle andre verdier enn sjeldenhetsverdi – les markedsverdi – ut og vi står igjen med krone-verdien.

Professor Arne Næss som ikke minst er kjent for sitt arbeid med “forberedende prøver” i filosofihistorie og metodelære – ex. phil. – ved norske universitet, kom i fremskreden alder i sitt arbeid med gestaltontologi til at «naturvitenskapen fratar virkeligheten innholdet». Naturvitenskapen reduserer virkeligheten til det observerbare/målbare – det som lar seg kvantifisere. Konsekvensen av å anlegge et slikt syn er at kvalitetene ved tingene/det værende går tapt: Objektivitetstenkningen fratar den frie naturen form og farge!

Den norsk arkitekten Norberg-Schulz er internasjonalt anerkjent for sin filosofi om å bo: «Å bo er å være venn med stedet». Han forklarer moderne menneskers fremmedgjøring fra fri natur med at vi har blitt hjernevasket med abstraksjon fra barnehagen av – Næss: Vi fratar virkeligheten innholdet. Arkitektfilosofen anskueliggjør sitt syn ved å oppfordrer oss til å slå opp på ordet vann i et leksikon. Hva er det første vi støter på som forklaring på noe så mangfoldig som vann? Jo, det er H₂O – fulgt av tallangivelser for kokepunkt, frysepunkt,  også videre (Wikipedia er ikke noe unntak!).

Professor ved UiO/TIK, Kristin Asdal, har i boken Politikkens natur – Naturens politikk (Universitetsforlaget 2011) gitt oss en detaljert beskrivelse av hvordan naturvern i den politiske prosessen i 1970-årene ble redusert til miljøvern, hvordan vår fornemmelse for naturens form og farge ble redusert til kjemiske analyseverdier – og hvordan grenseverdiene for forurensning endte som et politisk oppgjør om hvor mye utbyggerinteressene er villig til å bidra med av kostnader for “avbøtende” tiltak. Når det gjelder konsekvensen av vind- og vannkraftanlegg, er det ikke mengde utslipp det står om – det økologiske fotavtrykket tilsier dog at det må komme med. Med virkemidlet abstrahering supplerer man markedsverdier i konsekvensutredningene med sjeldenhetsverdier ved å kvantifise biodiversitet, antall truede rødlistearter på ulike trinn og INON-arealer i kvadratkilometer som prosent av forekomsten fylkesvis, regionalt eller nasjonalt.

I Norge deltar 9 av 10 i friluftsliv – 1 av 2 søker «naturens mystikk»/naturens kvaliteter!

Hverken politikere eller innbyggere i kommuner der det prosjekteres vann- eller vindkraftanlegg, lar seg imidlertid begeistre av rødlistearter – og slett ikke når denne abstraksjonen viser til en organisme som man må krabbe på alle fire i myrlendet for å oppdage med lupe. Taksering av landskap i A-, B- eller C-klasse er likeens en abstrahering som på ingen måte gir uttrykk for det tap vi blir utsatt for, når et landskap som vi er fortrolig med, blir omgjort til en blanding av et industriområde og en trafikkmaskin. For å få frem et landskaps kvaliteter, må vi kreve at den frie naturens egenverdi får den oppmerksomhet, presentasjonsform og vektlegging i beslutningsprosessen som tilkommer det uerstattelige.

Et uttrykk for den frie naturens uerstattelige egenverdi finner vi i den brede plassen vår friluftslivstradisjon har hatt og har i norsk kultur. På dette felet er Norge virkelig  et anderledesland med hittil 4 regjeringer som bruker tid og penger på å gi utrykk for sin friluftslivspolitikk med stortingsmeldinger. Den første stortingsmeldingen fikk vi for 1985 – 1986 og den andre for 2001 – 2002, hver gang etter regjeringsskifte.

I forbindelse med Friluftslivets år i 1994 og samtidig med arbeidet med den andre stortingsmeldingen finansierte Miljøverndepartementet en spørreundersøkelse om hvorfor folk deltar i friluftsliv. Resultatene ble nesten likelydende i begge undersøkelsene: 9 av 10 nordmenn bekreftet at de deltok. Skeptikere har kritisert undersøkelsen for at den ikke opererte med en definisjon av vår folkekjære fritidssyssel. Forskerne kom imidlertid til at    det hadde større informasjonsverdi å be folk om å krysse av for sine motiv. Mange krysset av, ikke uventet, for anledningen til å dele opplevelser med familie og venner. Idrettslige aktiviteter var det heller få som merket av for, mens nesten en av 2 rapporterte at de søkte «naturens mystikk» og hele 9 av 10 søkte stillhet og ro.

Nordmenns enestående begeistring for fri natur har holdt seg i hundreogfemti år. Siden mellomkrigstiden, da arbeiderbevegelsen, anført av Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, også kom med for fullt, er hele folket med. Det er derfor en utilgivelig mangel ved lovgivningen for vind- og vannkraftanlegg at den frie naturens kvaliteter ikke får full uttelling, når verdiavveiningen skjer på de ulike beslutningsnivåene. Storting og regjering    må nå bringe konsesjonslovgivningen i overensstemmelse med det norske folks verdsetting  av fri natur – og en friluftslivspolitikk som det er tverrpolitisk enighet om.

Naturen er mer verd enn det den kan selges for – Naturen kan ikke produseres: Naturen er kulturens hjem.

Les Faarlunds kronikk «Skinnhellig energipolitikk» i Morgenbladet

Las artikkelen «Ensom vandrer under Skogshorn» om Nils Faarlund her

Bildet øverst,  Jotunheimen

Relatert 

Naturen, den fremmede

En dypøkologisk kur mot konservativ impotens

Nedbygging av norsk natur redder ikke verdens klima

Den norske strømkrisen – en bløff

Et dypøkologisk forsvar

Arne Næss i 100: Fortsatt aktuell?

Filosofprinsen – HRH Prince Charles

Kjetil Svanemyr fortsetter utlegningene om «Langsomhetens filosofi», her med personlige refleksjoner og nære erfaringer omkring stedet han fant i skogen:  «Ei lita bu med tilhørende uthus. Et sted hvor man kan leve ut «langsomhetens filosofi».»

Av Kjetil Svanemyr, frilans journalist og skribent , hundekjører, fjellklatrer og naturvenn. Har tidligere skrevet Beretningen om et varslet sammenbrudd

«Jeg hadde en god følelse av å ha kommet fram … til et slags mål jeg har brukt mange år på å vandre langs nokså krokete stier for å finne. Men et mål er alltid bare deler av en prosess, stien fortsetter videre, og vandringen er ikke over.»

Jeg har en fascinasjon for små bygninger i skog og fjell. Jeg har satt opp et par små krypinn sjøl, og har snoket opp en hel haug buer av ymse slag i den nærmeste villmarka rundt stedet der jeg bor i Folldal, noen av dem på bortgjemte steder der det går år og dag mellom hver gang en jeger eller sauegjeter vandrer forbi.

Jeg vet ikke om Folldal er et særtilfelle når det gjeler antall ulåste buer i utmarka. Men i hvert fall er det åpenbart en slags historisk tradisjon i området for å bygge små hytter som står åpne for allmennheten. Kanskje har det delvis sin forklaring i at området i liten grad har vært berørt av moderne masseturisme. I tillegg kommer antakelig det faktum at mange av de små bygningene har vært særdeles spartansk innredet – de skulle bare være tak over hodet for ei natt eller to for tømmerhoggere og jegere, og byggherrene så ikke noe behov for prangende bygninger til «fritidsbruk». Skogen og fjellet har alltid vært arbeidsplassen til folldølene, fridagene har de tilbrakt i heimen nede i bygda.

Forhenværende oppsynsmann og forfatter av flere bøker om jakt, fiske og friluftsliv, Bjørn Wegge, har brukt utallige timer på å samle informasjon om de mange buene i området. I 2006 ga han ut ei lita bok på 116 sider med tittelen «201 buer og burester i Folldalsfjella», ei bok som undertegnede forøvrig hadde gleden av å være grafisk formgiver for.

Boka «201 buer og burester i Folldalsfjella» ble utgitt av Bjørn Wegge på eget forlag i 2006.

Boka beskriver buene systematisk, med kartreferanser, enkle beskrivelser av bruksformål og tilstand, samt historiske fakta så langt han har klart å grave fram informasjon. Boka har utvilsomt bidratt til å anspore min egen interesse for temaet, og jeg blir like nysgjerrig hver gang jeg kommer over ei bortgjemt lita koie jeg aldri har besøkt tidligere.

Innen en radius av en dagsmarsj, eller en kort sledetur, fra huset mitt finnes det et titalls åpne hytter, fra de mest primitive og slitne koier til nyrenoverte husvære for mange personer. Et flott bidrag til å få folk ut på tur – men pussig nok står mange av dem mer eller mindre ubrukt i lange perioder.

For ikke mange dager siden snublet jeg over enda ei slik bu som jeg tidligere ikke visste om. Det vil si; jeg har sett en liten svart prikk på et kart, men tok det nærmest for gitt at det måtte være et skur av dårlig standard. Hva skepsisen kom av aner jeg ikke, men desto mer overrasket ble jeg da jeg endelig bestemte meg for å finne ut hva slags bygning som befant seg på stedet. Kanskje var det meningen at jeg skulle oppdage stedet først nå…

Jeg ble stående foran den låste inngangsdøra, og kjente straks at dette var «mitt sted». Noen ganger får man en slik fornemmelse, og jeg visste momentant at denne følelsen måtte jeg forfølge. Kanskje var det fasongen og størrelsen på det vesle huset, som minnet meg om om hytta til Henry D. Thoreau, skribenten og «filosofen» som tilbrakte to år i ei sjølbygd hytte i utkanten av småbyen Concord nordvest for Boston. Han skrev boka «Walden – livet i skogene»(utgitt 1854), ei bok som har inspirert millioner av mennesker over hele verden til å finne sin egen veg fram til et god måte å leve på, i pakt med natur, miljø og medmennesker.

Nå er det ikke alltid at den første gleden av å oppdage nye muligheter viser seg å ha varig verdi. Jeg sjøl skal være den første til å bekrefte at slike innfall ikke alltid tåler å bli drøvtygget. Men denne gang kjentes magefølelsen bedre enn ved mange andre tidligere opplevelser av lignende art. Dagen etter at jeg fant den koselige bua ringte jeg eieren og spurte om det var mulig å få innlosjere seg litt sånn «nå og da». Han var litt skeptisk, og sa at han måtte få tenke over saken. Etter noen dager ringte han opp igjen, med klar beskjed:

– Det er bare å bruke bua som du vil. Den har ikke vært i bruk på mange år, og jeg har ikke noe behov for å overnatte der sjøl. Nøkkelen ligger over karmen på frambygget over døra. Værsågod og lykke til!

Hadde jeg vært usikker fram til da, så ble jeg i hvert fall oppmuntret til å ta neste steg etter den telefonsamtalen.

Komforten er ikke noe å skryte av, men akkurat tilstrekkelig for mennesker med beskjedne krav. Bare noen steinkast unna ligger flere idylliske tjønner. Området minner mye om Femundsmarka, mindre i utstrekning, men like variert og innholdsrikt.

Jeg låste meg inn for første gang i dag. Fyrte opp i den vesle ovnen, og feide ut den verste skiten på golvet. En bunt med klær og gammelt rask ble flyttet over i det romslige uthuset. Sittende på en morken hoggestabbe inne på trammen oppunder takoverbygget ga jeg meg til å fundere over hva denne opplevelsen kunne lede til.

Jeg hadde en god følelse av å ha kommet fram … til et slags mål jeg har brukt mange år på å vandre langs nokså krokete stier for å finne. Men et mål er alltid bare deler av en prossess, stien fortsetter videre, og vandringen er ikke over.

Jeg har noen ideer og tanker, nokså luftige, men spennende. Så får tida vise hva det blir til.

Men én visshet hadde jeg, der jeg satt på hoggestabben: Dette er et sted for langsomhet. Her er det mulig å stanse tida, eller i hvert fall få den til å gå bittelitt langsommere.

Eller, for å repetere «det 6. prinsipp» i langsomhetens filosofi: «Stol på magefølelsen når du er i villrede».

Relatert

Mann og Natur: Skogen eller Into the Wild

Naturvern er som fred

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Elvens hemmeligheter

I 2016 skal Dyrenes Rike åpne i Enebakk – en moderne og annerledes dyrepark, ifølge prosjektlederen Mira Kahn. Det rundt 500 millioner kroner dyre prosjektet skal bli en kilde for læring og naturvern på dyrenes premisser. Vi deler med Kahn et ønske om å vekke interesse, begeistring og engasjement for dyr og hele naturen. Vi synes derimot at premissene Dyrenes Rike bygger på er feilaktige. Prosjektet inneholder økologiske, pedagogiske og etiske selvmotsigelser.

Av Annelie Ott, Masterstudent ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), UiO, Martin Lee Mueller, Stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), UiO

 «Ifølge filosofen Derrick Jensen forvrenger dyreparker vår forståelse av dyr-menneske-relasjoner. I motsetning til uteskoler forsterker de det kunstige skillet mellom mennesket og dyr, et maktforhold hvor mennesket synes som overlegen. Dette er ikke minst problematisk fordi dyreparker forvrenger forståelsen av oss selv, hvem vi er og hvor vi kommer fra.»

Kahn vil unngå ordet zoo i navnet til dyreparken fordi begrepet kan fremkalle negative assosiasjoner. I stedet beskriver hun Dyrenes Rike som en moderne dyrepark. Dette er uheldig. Flere forfattere har vist at institusjonen dyrepark tilhører fortiden. Dyreparker oppstod under Romerriket. De var ment som underholdning for en stadig mer urban befolkning.

Med begynnelsen av moderniteten, idet europeiske stater søkte ut i verden for å øke sin innflytelse over fjerne lands ressurser, ble eksotiske dyr betraktet som tegn på status i likhet med gull og krydder. Ifølge forfatteren John Berger økte de nyetablerte dyreparkene i London (1793) og Berlin (1844) prestisjen til hovedstadene. De ble betraktet som et tegn på velstand og makt. Dyreparkene representerte det eksotiske som ble temmet av Europa.

Spor av jakten på det eksotiske finnes igjen i argumentasjonen for opprettelsen av Dyrenes Rike. Hvordan ellers skulle vi betrakte ønsket om å få sibirsk tiger inn i Østmarka, eller den mongolske snøleoparden? I dag kan norske 10-åringer google seg frem til live-scener av en russisk ulveflokk som filmes idet de spiser dagens fangst. Tidligere var dyreparker den fremme muligheten for urbane befolkninger å møte dyr. Den såkalte moderne dyreparken Dyrenes Rike skal bygges ved Bindingsvann i Enebakk. Med andre ord, en kunstig naturopplevelse skal skapes midt i naturen. Kahn går over bekken etter vann.

Det ironiske er at Dyrenes Rike finnes allerede. I området rundt Bindingsvann finner vi gaupen, reven, rådyret, orrhøna, og mange, mange flere. Det kryr av liv i marka. Og det kreves ikke en halv milliard kroner for å komme i møte med dem – vanligvis tar det ikke mer enn noe tålmodighet, nysgjerrighet, og litt flaks.

Tendensen i den internasjonale konserveringsbevegelsen går vekk fra etablering av nye dyreparker. Det handler mindre om å sette dyr i fangenskap og mer om å frigjøre dem, om å verne leveområder, beskytte økologiske prosesser, og om å reintrodusere gamle arter. WWFs initiativ «Rewilding Europe» har nylig reintrodusert vilhester i Spania. Det jobber blant annet for å styrke bisonpopulasjonen i Polen og for å reintrodusere uroksen i Europa. Også Tyskland får nå bisonen tilbake til sine skoger. Da journalist George Monbiot la frem noen av idéene bak prosjektet på fjorårets Arne Næss Symposium, avsluttet han sitt foredrag slik: «Enhver europeer burde kunne ha sin personlige Serengeti i nærheten av der de bor.» Vi som er hjemme i Oslo og Akershus, er heldige. Vi har Serengetien vår allerede. Den heter Østmarka.

Uteskoler har en lang nordisk tradisjon og her har Østmarka spilt en sentral rolle i flere tiår. Vangen leirskole er blitt et populært læringssted for både barnehager og skoler. Per i dag har den imidlertid en flere års venteliste. Det er med andre ord et behov for å utvide læringstilbudet i Østmarka. Dyrenes Rike reklamerer med et slikt pedagogisk tilbud. Uten tvil kan dyreparker bidra til læring om økologi og konserveringsspørsmål. Men hva mer er det dyreparken lærer ungene våre? Barneorganisasjonen Dyredetektivene skriver på sin webside: «Dyr oppfører seg på måter som de egentlig ikke gjør, og vi blir vant med at det er greit at dyr holdes innesperret for at mennesker skal synes det er gøy å se på dem». Dyreparker gjenspeiler en motsatt verden av den de verver seg for. Ifølge filosofen Derrick Jensen forvrenger dyreparker vår forståelse av dyr-menneske-relasjoner. I motsetning til uteskoler forsterker de det kunstige skillet mellom mennesket og dyr, et maktforhold hvor mennesket synes som overlegen. Dette er ikke minst problematisk fordi dyreparker forvrenger forståelsen av oss selv, hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Dyrenes Rike har ambisjoner om å være en annerledes dyrepark. Dette er karakteristisk for kommunikasjonen av prosjektet som benytter seg av en rekke vage floskler. Ord som «annerledes» og «moderne» forklares med at «dyrene er første prioritet og skal ha det så bra at de ville ønsket å være hos oss dersom de fikk valget». Det er selvmotsigende å hevde at en dyrepark skal fungere etter dyrenes premisser. For å hente inspirasjon fra et utsagn av Sigmund Freud: Hva er det dyrene ønsker? Ønsker de «et rømningssikkert anlegg uten store, synlige gjerder og sperringer», slik Kahn beskriver planene? Eller ønsker de heller å få friheten til å bestemme selv? En sibirsk tiger går gjerne på en utstrakt vandring av opp til 1,000 kilometer. En snøleopard bebor et areal av opptil 1,000 km2, omtrent 80 ganger størrelsen av Østmarkas naturreservat. Et selvbestemt liv innebærer, for de fleste dyr, å leve i et landskap av potensielt uendelige muligheter.

«Dyreparker fungerer ikke på dyrenes premisser. Det er derfor det bygges rømningssikkert anlegg, om enn naturskjønne eller ikke. Dyreparker fungerer på menneskets premisser.»

Gitt dette, er det ikke overraskende at kjedsomhet og frustrasjon er blant de vanlige adferdsmønstrene av dyr i dyreparker, enten de er tradisjonelle eller moderne og annerledes. Stereotypisk, tvangsaktig adferd er gjerne sluttresultatet av et sterkt forandret sosialliv, for liten plass, og manglende muligheter for artsspesifikk oppførsel. Eksempler på stereotypisk adferd er bl.a. vandring frem og tilbake eller selvskading. Lignende adferd har også blitt beskrevet hos mentalt syke mennesker.

Dyreparker fungerer ikke på dyrenes premisser. Det er derfor det bygges rømningssikkert anlegg, om enn naturskjønne eller ikke. Dyreparker fungerer på menneskets premisser. Storprosjektet er inne i en konkret planleggingsfase. Enebakk kommune har tidligere regulert området rundt Bindingsvann med formålet om å bygge dyrepark. Nå har Kahn fått opsjon på å kjøpe tomten og fått med seg en rekke støttespillere. Innovasjon Norge har hjulpet under etableringen av Dyrenes Rike og deler av konseptet. TV2 holder på å filme arbeidet rundt Dyrenes Rike og vurderer å lage en serie om dyreparken. Prosjektet har en høy aktualitet og angår flere enn private aktører. Vi ønsker derfor en åpen og kunnskapsbasert debatt.

Vi spør altså: Hvordan kan en institusjon som fordriver eksisterende natur skrive miljøvern øverst på agendaen sin? Hvordan kan en institusjon som utøver makt over dyr appellere for mer balanse i dyr-menneske-relasjoner?

Disse spørsmålene stiller vi ikke bare til Mira Kahn, men også til Enebakk kommune. Ordfører Tonje Anderson Olsen ønsker dyreparken hjertelig velkommen som del av en grønn kommuneutvikling. Kommunen er derimot skeptisk til å etablere en nasjonalpark i Østmarka. Ironisk nok vil denne oppfylle de formålene Dyrenes Rike setter for seg. Og den vil gjøre det uten å fremkalle de samme paradoksene som dyreparken.

Bildet øverst, John Keyes, Migration

Relatert

MIDWAY – En kjærlighetshistorie for vår tid fra hjertet av Stillehavet

Nedtegnelser fra en tiurs dagbok – et vårlig showdown

Jakt med skjønnhet og ånd – jakt på naturens egne premisser

WWF: Jorden er ikke stor nok

I en ny lov som er enestående i verden anerkjenner India delfiner som ikke-menneskelige personer med særlig krav til beskyttelse. Dette som svar på et økende omfang av delfinarium hvor delfiner fanges under de mest grusomme omstendigheter og siden holdes fanget som oppvisningsdyr til forlystelse for særlig barnefamilier. Nå stenges alle slike delfinparker umiddelbart på tross av markedsverdien. Samtidig håper man på at dette skal føre til beskyttelse av Ganges-delfinen, Indias egne truede delfinart. I det henseende har India ofte vist seg mer retorisk sterke enn handlekraftige ifølge dyrevernorganisasjoner der.

Les mer her

En kort film om møte med frie delfiner