Til tross for at oppdrettsnæringen i undersøkelse etter undersøkelse, både i Norge og utlandet entydig fremstår som miljøversting så har det likevel ikke skjedd nevneverdige endringer i norsk opinion. Laks og ørret som før var festmåltid er nå blitt hverdagsmat for de fleste, like lettvint som frossenpizza.

At næringsinnholdet i oppdrettsfisk er betydelig lavere enn i villfisk, har ikke hindret norske myndigheter å gå ut med varme kostholdsanbefalinger om å spise mer av den lite bærekraftige og lite næringsrike fisken. Men nå slår et panel forskere kontra og våger å tale den mektige norske oppdrettsnæringen midt imot. I et oppslag i VG uttaler spesiallege Anne-Lise Bjørke Monsen ved klinisk institutt på Haukeland Universitetssykehus i Bergen følgende:

- Jeg anbefaler ikke gravide, barn eller unge å spise oppdrettslaks. Det er for usikkert både hvor mye giftstoffer laksen inneholder og hvordan disse stoffene påvirker barn, unge og gravide, sier Bjørke Monsen til VG.

Hun viser til de såkalte persistente organiske miljøgiftene (POP-er), som laksen fôres med i oppdrettsanlegget, og mener disse er skadelig for unge kropper – spesielt spedbarn.

- Den type miljøgifter som har vært påvist i oppdrettslaks har en negativ effekt på hjerneutviklingen og er assosiert med autisme, AD/HD og redusert IQ. Man vet også at de kan påvirke andre organsystemer i kroppen som immunsystemet og stoffskiftet, sier Bjørke Monsen.

Ifølge overlegen overføres de skadelige miljøgiftene, som ikke nødvendigvis er farlig for et voksent menneske, til de nyfødte gjennom morsmelken.

- Stoffene lagres i fettvevet, og når du er gravid og begynner å amme, så mobiliseres det en masse fett som gjør at giftstoffene overføres til barnet.

- Begynner du å spise oppdrettslaks når du er liten, og blir gravid når du er 25 år, så har du et ganske betydelig lager i kroppen allerede, sier Bjørke Monsen.

Les videre her 

Tidligere i år skrev postdoktor Jérome Ruzzin og professor Anders Goksøyr, som leder Institutt for biologi ved Universitetet, en kronikk i Dagens Næringsliv under overskriften «Farlige forbindelser». Forskerne viste til en rekke befolkningsstudier som viser en sammenheng mellom miljøgiftnivåer i blodprøver og forekomst av diabetes og andrev stoffskiftesykdommer. Her blir særlig miljøsynderen oppdrettsfisk fremhevet:

«Det er også vist sammenhenger mellom ulike miljøgifter og hjerte- og karsykdommer og såkalte metabolske sykdommer, stoffskiftesykdommer. Det er altså flere funn som peker i retning av at eksponering for miljøgifter over lengre tid kan spille en viktig rolle i den epidemien vi opplever i dag. Studier med forsøksdyr og celler peker i samme retning.

Også de nivåene av miljøgifter som forekommer i norsk oppdrettslaks er påvist å gi diabeteslignende symptomer og fedme i fringsforsøk med rotter, uten at omga-3 nivåene i laksen har kunnet motvirke disse effektene. Dette peker på et akutt behov for å takle dette globale problemet, også i Norge.

I Norge, som i Europa, er det European Food Safety Association (EFSA) som setter grenseverdier for miljøgifter i mat og dagligvarer. Regelverket er imidlertid ikke i stand til å ta hensyn til blandingseffekter av lave miljøgiftmengder på en god måte.

Et annet problem er at ikke alle stoffer er regulert likt i alle matvarer. For eksempel er sprøytemidler, bromerte flammehemmere og viktige komponenter i PCB regulert i mange matvarer, men ikke i fisk.»

Les kronikken her

Til tross for de etter hvert mange advarsler fra autorisert hold, velger norske helsemyndigheter fortsatt å anbefale oppdrettsfisk i nordmenns kosthold, i tillegg til at de økologiske konsekvensene i det store og hele ignoreres i offentligheten med unntak av Miljøvernforbundets og Kurt Oddekalvs utrettelige innsats.

Salmalaksen er til opplysning en av oppdrettsfiskene med dårligst næringsinnhold ifølge analyse. Trykk her for lenke 

Relatert

Fiskeoppdrett – en økologisk katastrofe

Sjømatguiden 2012 – havnaturen er truet

Last ned Havforskningsinstituttets rapport om oppdrettsnæringen.

Les WWFs uttalelse om regjeringsutvalgets rapport om oppdrettsnæringen

Les Norges Miljøvernforbunds kommentar til rapporten

Les NMFs artikler om temaet

Alliansen ny landbrukspolitikk lanserte artikkelsamlingen Såkornet på Sound of Mu i Oslo. De inviterte til foredrag, debatt og dialog  med noen av artikkelforfatterne: Merete Furuberg lederen for Bonde og småbrukarlaget, Svenn Arne Lie, forfatter av boken En nasjon av kjøtthuer og Erik S. Reinert, økonom fra Harvard og Cornell, for tiden professor ved Universitetet i Tallinn. Sammen foran en ung forsamling kledde de av ulike myter knyttet til debatten omkring norsk landbrukspolitikk.

Av Oda Omholt, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Frihandel er usolidarisk

Erik S. Reinert gikk skarpt i rette med påstanden om at det er solidarisk å kjøpe opp mat fra befolkningsgrupper med knapt eller ensidig ressursgrunnlag, lite industrialisering og som knapt kan brødfø seg selv, ofte distribuert av utenlandske aktører som i stort fordeler lite av sin profitt tilbake i vertsbefolkningen. Det å forbruke andre lands billige råvarer og underbetalte arbeidskraft handler mer om sosial dumping og lite om solidaritet. Han pekte og på den store mangelen på fleksibilitet og tilpasning i forhold til de mange ulike lokale og regionale  forutsetninger som norsk landbruk består av, og viste til samvirkeordninger i de italienske regionene som produserer Parmesan, hvor ulike standardiserte kvalitetskriterier ikke er til hinder for lokale fortrinn og særegenheter.

Dette i skarp kontrast til New Public Management-modellen som gjør seg stadig mer gjeldende i norsk forvaltning og landbrukspolitikk, hvor komplekse strukturer reduseres til noen få variabler for styringsmål.  Han trakk frem Sveits med sitt lokale mangfold og sin direktedemokratiske og heterogene struktur som et forbilde.

Something is rotten in the state of Norway

Svenn Arne Lie tok for seg myten om at økt industrialisering, effektivisering og stordriftsfordeler er det som skal redde norsk landbruk. En myte som i flere tiår har vært nærmest enerådende mantra i landbrukspolitikken, selv om Lie klart viste at det er ingen entydig sammenheng mellom lønnsomhet og størrelse i norsk landbruk. Derimot  koster ny teknologi og oppgradering for å imøtekomme disse kravene norske bønder dyrt, noe de betaler for gjennom et landbruk som er forgjeldet mange ganger i forhold til inntekt.  Han viste og den åpenbare diskrepansen mellom faktiske produksjonskostnader og inntekter, som gjør at det faktisk er umulig under rådende forhold for en norsk bonde å få betalt for det han faktisk gjør.

Stordriftsulempene som Lie viste til ignoreres glatt av LMD.  Bonden er derfor kort og godt en underbetalt gjeldsslave fanget i et strukturelt fengsel av subsidier og lite rasjonell målstyring. Norsk landbruk slik det skisseres opp av Landbruks- og matdepartementet er per definisjon ulønnsomt, er konklusjonen man sitter igjen med.

- Mat er viktigere enn alt annet  

Merete Furuberg, den kraftfulle lederen for Norsk bonde- og småbrukarlag hadde mye på hjerte hva angikk en lite tilpasningsdyktig og realistisk landbrukspolitikk med tanke på de behov som faktisk finnes i et grisgrendt og ulendt Norge.  Hennes hovedanliggende for kvelden var forestillinger omkring tollvern av norsk landbrukssektor. Hun knuste ettertrykkelig myten som frihandelsliberale kretser gjerne kolporterer om at tollvern stenger de fattige landene ute av verdenshandelen. 49 utviklingsland (de såkalte MUL-landene)har tollfrihet i forhold til handle med Norge, de representere likevel bare 2 % av import innen sine sektorer. Det er i-land, og da først og fremst EU (70 %), Norge importerer fra, og som er fremste pådriver for at  skal lempe på tollvernet. Norge er ellers bundet av WTO-avtalen (Verdens handelsorganisasjon, har som mål å fremme frihandel og globalisering).

Furuberg hevdet at tollvernet er en forutsetning for fortsatt norsk matproduksjon og selvforsyning – og matmangfold. Skal norsk landbruksektor ha handlingsrom og muligheten til å utvikle egne produkter, må man beskytte næringen på bakgrunn av de særegne geografiske og lokale  forutsetninger som ligger til grunn for  landbruksnæringen her hjemme.  Men behovet for tollvern begrenser seg ikke bare til rike land, Furuberg viste flere ganger til en uttalelse fra den internasjonale konferansen La Via Campesina (se lenke) som samler bønder fra hele verden, ikke minst de fattige:

«WTO out of agriculture, food, health, water, education, natural resources and common goods!»

- Mat er viktigere enn alt annet, sa hun uten at noen i forsamlingen sa seg uenig det.

Alliansen  ny landbrukspolitikk har lykkes med å skape et godt tverrpolitisk grunnlag for en levedyktig og bærekraftig landbrukspolitikk som har en logikk alle kan forstå.  Så er spørsmålet om de makter å popularisere dette tilstrekkelig slik at det faktisk når ut og dermed kan påvirke beslutningstagerne som påvirkes av stemningsskifter i offentligheten.

Artikkelsamlingen kan fås gratis ved henvendelse til ANL:

www.landbruksalliansen.no

Relatert

Mens vi venter på et bondeopprør

Allianse for ny landbrukspolitikk sier nei til frihandel

Alliansen ny landbrukspolitikk aksjonerte for norsk matproduksjon – opprør i Senterpartiet

Tull om ostetoll – bøndene skyter seg selv i foten

Dagros og Soyaimporten

Skal vi prøve noe nytt? Hva med en rettferdig pris for maten? – opprop for bondesolidaritet

Braksuksess for lansering av Oslo Kooperativ

Russlands økologiske mirakel

Genteknologien kan bedømmes så vel etter dens frukter som etter dens røtter. Om fruktene er det skrevet mye, om røttene langt mindre. De rekker imidlertid ned til Francis Bacons teknokratiske utopier, hvis idealer genteknologien nå sikter seg inn på å realisere.

Av Trond Skaftnesmo. Har bl.a. utgitt en bok om “Genparadigmet” i 2005, faglige bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt fem fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Den siste Folkefiender kom i fjor høst. (www.paradigmeskifte.nu)

«Hva jeg ser komme er et gigantisk slaktehus, et molekylært Auschwitz, der verdifulle enzymer, hormoner osv. vil bli trukket ut i stedet for gulltenner» – Erwin Chargaff, 1989

Å se med hjertet

I Saint-Exupérys bok ”Den lille prinsen”, sier reven: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet. Å lære å se med hjertet, har imidlertid ikke vært pensum for naturvitere de siste 400 år og aller minst for molekylærbiologene i de siste 50 årene. De som har lært noe av den kunsten, og heldigvis finnes det en del, har stort sett lært den andre steder enn i laboratoriet og i forelesningssalen.

En liten episode som illustrerer dette: Da Darwin-jubileet skulle feires ved Universitetet i Bergen i 2009, åpnet en av innlederne (en molekylærbiolog) med en vits, som nok var ment å være herlig selvironisk på sitt eget fags vegne. Den gikk slik: En molekylærbiolog vandret i Karpatene, der en ennå kan støte på store flokker av sauer, voktet av en hyrde. Denne molekylærbiologen var, som sine kolleger, rasende flink til å telle. Så han gikk bort til hyrden og sa: Vil du gi meg et dyr fra flokken din, om jeg kan si deg hvor mange du har? Tar jeg feil, skal du til gjengjeld få pengeverdien for dyret. Hyrden, som hadde en flokk på flere hundre sauer, trodde ikke han kunne tape et slikt veddemål, og slo til. Men molekylærbiologen tok et raskt overblikk, og kunne på stående fot oppgi det rette tallet: 443. Hyrden ble mektig imponert, gav ham et tau og ba ham velge seg ut en sau fra flokken. Men idet molekylærbiologen skulle dra, sier han: Får jeg igjen dyret mitt om jeg kan si deg hvilket yrke du har? Tar jeg feil, skal du få både dyret og pengeverdien av det. Det gikk molekylærbiologen med på. Vel, sa hyrden, du må være molekylærbiolog. Hvordan vet du det? spurte molekylærbiologen forbløffet. Det forsto jeg med en gang, da du la tauet om halsen på hunden min.

Historien er selvsagt avvæpnende selvironisk. Men den illustrerer ikke desto mindre et tragisk poeng om hvordan dette faget – og dets forskere med det – har fjernet seg fra den direkte erfaring av og respekt for livet i alle dets ytringsformer. Og uten en slik erfaring og respekt kan en ikke utvikle evnen til å se med hjertet. Til gjengjeld er de blitt rasende flinke til å telle, abstrahere og redusere. Det som kommer til syne i denne utviklingen, gjelder ikke et rent teoretisk problem, som lar vår praktiske hverdag være uantastet. Å miste evnen til å se med hjertet, er ikke en svikt i teori; det er en moralsk katastrofe. Og den katastrofen ble innledet av pionerene for vår tids vitenskap, som Galilei, Descartes og Bacon.

Francis Bacons (1561-1626) tanker om vitenskap og forskning representerer ånden i den nye tid, ikke minst mht. orienteringen mot materielle nytteverdier. Bacon brøt med Aristoteles og restene av skolastikken. Han ivret for en induktiv og eksperimentell vitenskap, som gikk fra empiriske fakta til teori. Skjønt hans naive induktivisme i dag regnes som en feilslått forskningsstrategi, var den retningsgivende for naturforskningen i flere hundre år. Selv Darwin forsikret at han hadde forsket etter ”ekte Baconske idealer”, dvs. samlet inn data uten noen veiledende teori.

Mest fyndig bekjentgjør Bacon sine sosiale og vitenskapelige idealer i sin Science fiction-roman New Atlantis, utgitt etter hans død.[1] Her forteller han om en gruppe europeere som skal seile fra Peru til Kina, og som kommer på vidvanke i Stillehavet. Omsider havner de på en øy, Bensalem, der det viser seg å være en overlegen teknologisk sivilisasjon. Dette idealsamfunnet styres av en vitenskapelig institusjon kalt Salomons hus. Lederen for dette akademiet viser dem rundt og forteller om dets mål og om alt hva de har oppnådd. Målet, sier han, er ”å øke kunnskapen om årsaker, og tings hemmelige bevegelser, for derved å utvide menneskets makt og produsere alle mulige ting”.

Videre beskrives fly og ubåter, mikroskoper og teleskoper, kunstig værkontroll, medisinske dyreforsøk og noe som likner forbløffende mye på genmanipulering:

Og vi gjør kunstig, i de samme frukthagene, trær og blomster slik at de kommer tidligere eller senere enn normalt, eller slik at de vokser hurtigere og setter frukt og frø tidligere enn normalt. Vi lager dem også kunstig større og fruktene større og søtere og med ulike smaker, lukter, farger og form enn etter deres natur. Og mange av dem lager vi slik at det blir til medisinsk bruk. […] Vi har også parker og innhegninger av alle slag, med ville dyr og fugler, ikke bare for å se på og for deres sjeldenhet, men også for disseksjoner og forsøk, som derved kan kaste lys over hva som kan gjøres med menneskekroppen. Her finner vi mange merkelige effekter: som å opprettholde livet i dem, skjønt ulike kroppsdeler som dere oppfatter som vitale, er ødelagt eller fjernet; gjenopplive de som synes døde, osv. Vi eksperimenterer også med alle slags gifter og andre medisiner på dem, likeså med kirurgi og legekunst. Kunstig lager vi dem også større eller mindre enn naturlig. […] Vi gjør dem mer fruktbare enn naturlig, eller vi gjør dem sterile. Vi gjør dem ulike i farge, form, aktivitet og på mange andre måter. […] Heller ikke gjør vi dette tilfeldig, men vi vet på forhånd hva slags skapninger som vil oppstå.

Det skulle gå nesten 400 år før disse utopiene begynte å nærme seg en mulig realisering. Det skjedde ved kartleggingen av DNA-molekylets struktur (1953), og den påfølgende utviklingen av molekylærbiologien. En av fødselshjelperne for den nye teknologien, var Erwin Chargaff. Som det går frem av vignettsitatet, ble han etter hvert en klar kritiker til den utviklingen han selv hadde vært med å sette i gang, noe tilsvarende det som skjedde med mange av forskerne som utviklet atombomben.

Erwin Chargaff (1905-2002) – biokjemiker som utvandret fra Østerrike til USA på 1930-tallet. Tilknyttet Columbia University, der han i 1952 oppdaget den nøkkelfaktoren (baseparingsprinsippet) som gjorde det mulig å bestemme strukturen til DNA.

Genteknologiens fødsel. Som jødisk forsker måtte Chargaff flykte fra Nazi-Tyskland i 1933. Etter et kort opphold ved Pasteur-instituttet i Paris, emigrerte han til USA i 1935. I 1944 begynte han sine analyser av DNA-molekylet, noe som førte til formuleringen av de såkalte Chargaffs regler. Ifølge disse reglene er mengden av DNA-basen adenin lik mengden av tymin, og mengden av guanin lik cytosin. Sammen med Rosalind Franklins røntgen-fotografier av DNA-molekylet, gav dette et sentralt grunnlag for den såkalte Crick-Watson modellen av DNA. 

Da Chargaff møtte Crick og Watson i 1952, gav han dem de nøkkelopplysningene om baseparingsprinsippet (A—T og C—G), som ledet frem til dobbeltspiral-modellen for DNA. Skjønt Chargaff er blitt kalt ”molekylærbiologiens far”, ble han tidlig kritisk mht. hvilken vei det bar. Han mente å se hvordan et mekanistisk begrep om livet uvilkårlig ville føre til et aggressivt angrep på livet. Ofte formulerte han seg krast om dette, med referanse til sine erfaringer fra nazistenes forakt for livet. Et sted sier han det slik: Genteknologien utgjør en større trussel mot verden enn bruk av kjernefysisk teknologi. Et irreversibelt angrep på biosfæren er noe så uhørt, noe så utenkelig for tidligere generasjoner, at jeg bare skulle ønske at min generasjon ikke hadde gjort seg skyldig i det.[2]

Så sent som den 5. oktober 1999 – Chargaff var da 94 år gammel – hadde han et skarpt innlegg om denne problematikken i Frankfurter Allgemeine Zeitung. Innlegget var skarpt i dobbelt forstand, dels var det sjeldent retorisk skarpegget. Men dels var det også et skarpt oppgjør med en generasjon – hans egen – som så ut til å ville prisgi livet for en teknokratisk hybris. Året etter ble det trykket i Journal of Biosciences under tittelen ”Molecular slavery”.[3] Chargaff åpner med et spørsmål, som knytter an til kloningsdebatten og til gåten om menneskesjelen: Kan sjelen klones?

Han levner ingen tvil om at det neppe er forskernes etikk som holder igjen for en kloning av mennesker. Det har rett og slett ikke vært noen økonomisk gevinst å hente i den retningen, ennå: En kan finne det bekvemt å si at forskning på kloning av mennesker har blitt bremset ned av etiske grunner, men faktum er at offentlige midler til formålet ennå ikke er for hånden. Senere, om alt er gått greit i mellomtiden, vil bioteknologisk industri måtte monopolisere hele feltet. En dag vil et patentert menneske følge den berømte Harvard-musen.[*]

Hvilket grunnlag hadde så Chargaff for denne mørke fremtidsvisjonen? Svaret er at han hadde vært der da molekylærbiologien ble født, og hadde sett hvilken skapning som hadde kommet til verden. Han illustrerer sitt poeng ved to sitater fra en konferanse, som genteknologifirmaet Ciba (nå Novartis) arrangerte i London i 1963. Dette var året etter at Crick og Watson hadde fått Nobelprisen i medisin eller fysiologi for sin kartlegging av DNA-molekylet. På denne konferansen, med tittelen Man and his future, var kremen av datidens biologer – fra evolusjonsbiologer til molekylærbiologer – samlet. Her var Sir Julian Huxley, J. Bronowski, J. B. S. Haldane, Francis Crick, Joshua Lederberg, P. B. Medavar og H. J. Müller – for å nevne noen av de fremste.

Chargaff starter opp med følgende sitat fra denne konferansen:

Har folk overhodet noen rett til å få barn? Det ville ikke være så vanskelig, slik vi har hørt fra Dr. Pincus, for en regjering å putte noe i maten vår, slik at ingen kunne få barn. Så, muligens – og dette er helt hypotetisk – kunne de lage et annet kjemisk stoff som ville reversere effekten av det første, og bare folk som var lisensiert til å få barn ville bli gitt dette andre kjemikalet: Dette er ikke så vilt at vi ikke behøver å diskutere det.

Er det ikke en utbredt følelse at folk har rett til å få barn? Dette er tatt for gitt, fordi det er en del av den kristne etikken. Men i henhold til en humanistisk etikk, kan jeg ikke se noen grunn til at folk skulle ha noen rett til å få barn. Jeg tror at hvis vi kunne få gjennomslag for den ideen blant folk, at deres barn ikke er helt og holdent deres egen sak – at det ikke er noen privatsak – så ville det være et enormt steg fremover. […] Det er derfor jeg mener utdannelse i biologi er så viktig, fordi det gjør det mulig å oppnå disse løsningene med mindre sosialt stress.

«Mennesket er et kulturelt vesen; vi må lære å se med hjertet. Og skal vi gjøre det, må det også finnes en kultur for dette. Den kulturen som tidligere tok på seg denne oppgaven, var den religiøse. Gjennom flere tusen år forbandt mennesker dype og inderlige følelser med den lidende Jesus, med den sørgende Maria. Det var en øvelse i empati, som langsomt, langsomt utviklet nye moralske evner i oss. Men ting tar tid. Det skal innrømmes at inkvisisjonen ikke ble spesielt hemmet av empatiske anfektelser.»

Hvem er det som sier dette? Chargaff har anonymisert opphavspersonen, som ennå i 1999 var i live. Men innleggene og drøftingene fra Ciba-konferansen er blitt trykket opp, og kan i dag fritt lastes ned fra internett.[4] Utsagnet, som faller i et debattinnlegg, er fra den nybakte Nobelpris-vinneren Francis Crick. Og det faller ganske naturlig inn i det som ellers blir sagt på denne konferansen, noe enhver som leser denne rapporten kan overbevise seg om.

Chargaff illustrerer konferansens grunnstemning – viljen til rå manipulering med livet – med ytterligere et sitat. Sitatet er fra J. B. S. Haldane, som sammen med Julian Huxley var en av de sentrale grunnleggerne av den ny-darwinistiske modellen (The New Synthesis). Bakgrunnen er en diskusjon om hva en kan gjøre for å øke mulighetene for suksessfulle romferder, en tematikk som var hyperaktuell i 1963.  Haldane foreslår drastiske tiltak:

En gibbon er klart bedre pre-adaptert enn et menneske for å leve i et felt med lav gravitasjon, for eksempel på et romskip, en asteroide, eller kanskje endog månen. En vestape med gripehale er enda bedre tilpasset. Genpoding kan gjøre det mulig å inkorporere slike funksjoner i menneskearten. Menneskets ben er ikke ønsket, og enda mindre bekkenet. Menn som hadde mistet sine ben etter ulykke eller mutasjon, ville være spesielt kvalifisert som astronauter. Hvis det oppdages et medikament med en virkning som thalidomid, men kun på de nedre lemmene, ikke armene, kan det være nyttig å forberede mannskapet på første romskip […]

Chargaff presiserer: Disse forskerne var de smarteste og de beste! Dagens forskere ville gitt andre svar, men deres drømmer ville absolutt ikke være mer humane.

Er det altså onde mennesker vi snakker om? Nei, de som arbeider ivrig for å realisere de baconianske drømmene, er neppe mer onde enn gjennomsnittet, neppe mer onde enn f.eks. en Adolf Eichmann var det. Hvis det var noe vi skulle ha lært av rettsaken mot Eichmann, ikke minst slik saken ble rapportert av Hannah Arendt, er det at ondskapen er banal. Arendt innså at Eichmann ikke var det monsteret hun hadde forventet. Han var ikke engang spesielt fiendtlig innstilt overfor jødene. Han var et alminnelig og nokså fantasiløst menneske, som satte sin ære i å følge ordre og utføre den til punkt og prikke. Han var inkarnasjonen av en byråkrat, som evnet å sjalte ut sin evne (eller restene av den) til en hjertets identifikasjon med den lidende (Du-blikket, for å si det med Martin Buber) til fordel for et objektiverende Det-blikk. Han var kirurgen som ikke kunne våkne opp til å se et ansikt, der han før hadde sett hud og kjøtt. Resten er et spørsmål om rutiner og logistikk, og om å normalisere det utenkelige.

Mennesket er et kulturelt vesen; vi må lære å se med hjertet. Og skal vi gjøre det, må det også finnes en kultur for dette. Den kulturen som tidligere tok på seg denne oppgaven, var den religiøse. Gjennom flere tusen år forbandt mennesker dype og inderlige følelser med den lidende Jesus, med den sørgende Maria. Det var en øvelse i empati, som langsomt, langsomt utviklet nye moralske evner i oss. Men ting tar tid. Det skal innrømmes at inkvisisjonen ikke ble spesielt hemmet av empatiske anfektelser.

Cricks visjon. Det som kan læres, kan også avlæres. Og den prosessen tar ofte forbausende kort tid. De 12 redselsårene mellom 1933 og 1945, kan si oss mye om dette. I SS-kulturen ble Du-blikket systematisk dekonstruert, gjennom års trening. Men det finnes en annen og eldre kultur – den baconianske vitenskapskulturen – der Du-blikket på verden regnes som en illusjon, som før eller siden må overvinnes. Og en Crick vet utmerket godt at om bare denne kulturen får befeste seg ytterligere, vil det gjøre visse inngrep lettere, idet det blir ”mulig å oppnå disse løsningene med mindre sosialt stress.” Crick er nokså presis i sin analyse på dette punktet, og kommer flere ganger tilbake til det på konferansen Man and his future. Ett sted adresserer han problematikken direkte:

[…] for å kunne bedrive vitenskap må du ha visse verdier om sannhet og så videre, men de faller ellers ikke nødvendigvis sammen med de kristne verdier. Ta dette forslaget om å lage et barn hvis hode er dobbelt så stort som normalt. Det kommer ikke til å bli noen enighet mellom kristne og humanister, som mangler deres spesielle fordommer om individets hellighet, og som rett og slett ønsker å prøve det ut vitenskapelig. Man må innse det faktum at det til slutt må bli en verdikonflikt. Det er håpefullt at det i øyeblikket er mulig å få en viss grad av enighet, men jeg tror at med tiden vil vitenskapens fakta komme til å gjøre oss mindre kristne.

Like lite som europeisk kultur må være nazistisk, må vitenskapen være baconiansk. Men slik Europa i 12 år lå under for den nazistiske og fascistiske kulturen, har store deler av vitenskapen lenge ligget under for den baconianske kulturen. Og gjør det fortsatt.

Og hvis Chargaff har rett, har vi ennå ikke sett det verste.

Relatert

Humanismens historie – eugenikk og pseudovitenskap som tro

Naturvitskap og mytar

APPENDIKS

Referanser

Her lever jeg. Min mor ble drept ved et uhell en vinterdag for noen år siden; min far har nettopp overlevd tarmkreft. Farmors helse gikk tapt i løpet av noen få måneder, og så plutselig var også hun borte. Mine andre besteforeldre lever. Ingen av mine oldeforeldre er her lenger.

Martin Lee Mueller,  Stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), UiO

«Dette er ikke en tilfeldighet så mye som det er et levende minne. Havet strømmer gjennom blodårene mine. Også jeg er en skapning av havet. Og mens blod gir meg en umiddelbar smak av herkomsten min, renner det gamle havet gjennom kroppen min også på andre måter.»

Min eldre søster har sluttet å amme sin datter og bærer et annet barn i sitt liv; min yngre søster trår over barndommens terskel til å bli en kvinne. Hver enkelt av oss er vitne til de mange små endringene av kroppene våre, til årstidene vi vandrer igjennom, til årenes løp som skriver seg inn i landet som er huden vår, med sin tålmodige håndskrift. Det er noe jeg lurer på: Hvor er det jeg opphører og en annen begynner? Blodet som renner gjennom årene mine, hvor har det sin opprinnelse? Hvor er mitt utspring? En gang for litt over tretti år siden, det å drikke, spise og puste var fortsatt ett og det samme for meg; det var hva mor ga meg, hva jeg tok imot fra henne; det var hva som rant gjennom denne lille navlebekken der alt jeg var hadde noen gang kommet fra.

Er det der mitt utspring er? På dagen for fødselen min viklet denne navlestrengen seg rundt halsen min. Jeg vet ikke hvordan, og det er ingen igjen som husker, men den holdt på å kvele meg i hjel. Jeg døde nesten før jeg begynte å leve. Men dette var senere, etterpå. For nå spør jeg om hva som kom før. Jeg vil vite akkurat når, og hvor, mitt blod begynte å renne.

Eller kanskje navlebekken jeg strømmet fra er ikke min utspring allikevel. For hvis mitt blod rant rett fra mors blod, må jeg ikke spore tilbake hennes blod også? Dette ville ta meg oppstrøms til mors opphav i sin egen mor, men selvfølgelig ville det fortsatt ikke svare på spørsmålet mitt. Og så følger jeg vannskillet som er familien min lenger opp gjennom generasjonene, oppstrøms og forbi det punktet hvor jeg kjenner deres fortellinger, deres ansikter, deres navn, og videre og videre, inntil selve kroppene begynner å omdannes foran øyene mine, inntil den oppreiste gangen av fjerne bestemødre lener seg frem og nedover, mor etter mor etter mor, og mye lengre ennå, forbi alle mine pattedyr-bestemødre og forbi alle mine reptil-bestemødre, inntil lemmer omformes tilbake til de finnene de en gang var, og kroppsdeler så (tilsynelatende) forskjellige som bryster, tenner og hår vokser tilbake inn i huden av fjerne mødre. På dette tidspunktet er spørsmålet mitt nesten besvart, for mødrene jeg har kommet til nå lever i brakkvannet til Pangaeas opprinnelige kyststrøk. De kalles Tiktaalik; de har alle bein jeg selv fortsatt har i overarmen, underarmen, håndleddene og håndflatene, men de har også finner. De har store, tunge hoder og en enda større, kraftig hale. Det er ingen tvil. De er fisk som er på vei til å kolonisere landet.

Tre hundre og åtti millioner år har gått siden, og flere generasjoner enn jeg kan telle. Likevel har jeg aldri virkelig forlatt dette opprinnelige havet. For å vite det, trenger jeg bare å stikke pekefingeren med en nål, klemme ut en dråpe blod, og la tungen min oppleve smaken av min egen kropp. I dette øyeblikket blir jeg minnet på at jeg fortsatt bebor, ganske bokstavelig talt, dette havet. Biologene Lynn Margulis og Dorion Sagan har skrevet om dette:

«Ingen dyr har noen gang virkelig helt forlatt havets mikrokosmos. Konsentrasjonene av salter i både sjøvann og blod er, for alle praktiske formål, identiske. Andelen av natrium, kalium og klorid i våre vev er forbløffende lik den av verdenshavet. Disse salter er forbindelser som dyr tok med seg idet de gjorde sin farefulle ferd mot land… Uansett hvor høyt og tørt fjelltoppen, uansett hvor langt og fjernt vi har trukket oss inn i moderne liv, vi svetter og gråter hva som egentlig er sjøvann.»

Dette er ikke en tilfeldighet så mye som det er et levende minne. Havet strømmer gjennom blodårene mine. Også jeg er en skapning av havet. Og mens blod gir meg en umiddelbar smak av herkomsten min, renner det gamle havet gjennom kroppen min også på andre måter. Margulis og Sagan skriver: «Befruktning forteller om et felles akvatisk opphav for alle levende dyr. Det avgjørende øyeblikket i alle dyrs liv – selve begynnelsen – finner fortsatt sted i vann. Avledet fra sjø, elv, tjern eller kroppens egen væske, møtes sæd og egg alltid i et vått miljø.»

Akkurat nå tenker jeg på laks. I motsetning til de dyrene blant oss som nå lever på land, har laksen aldri forlatt havet. Omgitt av vann, som deres sæd og egg trenger for å finne hverandre, fortsatte de å elske hverandre som fisk alltid har gjort. Deres elskov er en elskov med det omgivende mediet i seg selv, der det er ingen streng utside og ingen streng innside, der kroppen er samtidig diskret og porøs, der terrenget de omgis av samtidig er leveområde og livmor. Hunnen slipper eggene inn i redet hun har gravd i grusen. Hun gjør det med tilliten om at vannet vil motta dem, beskytte dem, og nære dem med det oksygenet de trenger. Tilliten er så absolutt at mange mødre ikke vil leve for å se om tilliten vil ha blitt tilbakebetalt. Idet hunnen slipper ut eggene, slipper også hannen ut sin melkeaktig sky. Vannet bærer skyen, og den flyter over, gjennom og forbi eggene. Etter en tid vil den ha blitt båret nedstrøms, og vannet er klart og skyfritt igjen. Og nye liv er blitt unnfanget. Hvert av dem er ikke mer enn en enkel celle først, deretter en klynge av celler, så, kort tid etter, en kropp som puster, rører på seg, og som klør med nytt liv. Når yngelen har klekket, spiser de opp plommesekken, som var morens avskjedsgave, før de etter noen uker må begynne å mate seg selv. Til slutt vil de ferdes ut på sin ennå utenkelig reise til havet, hvor de vil vokse, modne, og lære de ferdighetene som behøves for å navigere gjennom hundrevis av mil av ukjent sjø. Og selv om de vokser opp, selv om reisen deres tar dem langt borte fra elva der de en gang ble født, vil ingen av dem noensinne forlate kroppen de har blitt unnfanget i. De forblir, for livet, midt inne i livmoren som er selve vannet.

Det finnes også de blant oss dyr som, i likhet med mennesker, har krysset grensen fra vann til land for godt. Eller så virker det. For, som Margulis og Sagan skriver, hver gang en av oss er unnfanget –  om vi nå vil bli til ulv, reinsdyr, menneske, kongeørn, eller moskus – fars sæd og mors egg vil fortsatt møtes i vann. De skapningene blant oss som er pattedyr har båret det gamle havet i vår egen kropps livmor. De fjærkledde blant oss, og de kaldblodige blant oss, har båret det gamle havet i de skjøre ovale sfærene som så legges inn i halmreir, mellom kvister, eller i gresset. Det finnes også noen blant oss – som knølhval, spekkhogger, nise, vågehval, eller blåhval – som har gått full sirkel og vendt tilbake til havet etter noen hundre millioner års fravær, og som nå bærer et lite hav innenfor og er båret av et stort hav utenfor. Uansett hvem vi er, og uansett hvilken av disse linjene vi er blitt født inn i, hver enkelt av oss begynner livet i havet. I denne forstand er alle av oss dyr vandrere, slik laksen er; vi er reisende som legger ut på en lang tur, men som, i skapelsenes øyeblikk, vender tilbake til vår utspring og overlater de som kommer etter oss til havet. Og idet vi gjør det, husker kroppene våre hverandre inn i livet.

Ingenting av dette er metaforisk. Også jeg hadde en muskuløs hale i løpet av mitt liv, her i denne kroppen, og også gjeller, som alle andre pattedyr, fugler og reptiler gjør i visse stadier av sitt liv. Hver ulv, hvert rein, hver kongeørn og moskus er som meg i denne forstand. Hver av dem, i løpet av sitt eget liv, har gjeller og en hale og svømmer i det gamle vannet. For de fleste av oss forsvinner gjellene igjen før vår fødsel, og for noen av oss forsvinner selv halen igjen. Men idet vi vokser inn i vår særegne form, vet vi at ingenting av dette er metaforisk. Det er bare hvordan ting er. Det er bare hvem vi er.

Bildet, fra Saltstraumen

Relatert

Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami

Ensomhet – refleksjon i ord og lyd

Det store dyreparkparadokset

Det har vært ulike estimater på verdens befolkningsutvikling, men tendensen har vært at de tallene myndigheter og beslutningtagere forholder seg til underestimerer. Nå nylig har FN  justert opp tallene for utviklingen frem til 2100 fra vel 10,1 til 10,9 millarder mennesker. Økningen av etsimatet tilsvarer mer enn det nåværende befolkningstallet i Europa. For Afrika innebærer dette en økning fra 1,1 til vel 4,2 millarder som tilsvarer jordens befolkning for vel 30 år siden.

- Det skyldes blant annet at man har vegret seg for å snakke om overbefolkning, samtidig som man har overfokusert på effekten av hiv og aids, sier direktør Stig Jensen fra Institut for Afrikastudier ved Københavns Universitet til Jyllands-Posten. 

Demografen Helge Brunborg hos SSB opererer mellom forsiktige estimater på 9 milliarder mennesker til vel 12 milliarder i 2050.

Relatert

Overbefolkning, beretningen om en varslet, men fortiet katastrofe – kommentar til debatt på Litteraturhuset

David Attenborough og vitenskapsfolk advarer mot befolkningskatastrofe

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

WWF: Jorden er ikke stor nok

Matvaresikkerheten truet – NATO advarer

Arne Næss i 100: Fortsatt aktuell?

Solen har snudd, den har lyst på sitt sterkeste,
nå skal marken gro der den har skjenket sine livgivende stråler,
regnet gir saft til Livet født av lyset, sommerens smil
er ikke forbi ennå, men snart,
snart kommer modningen,
frukten av Han og Hun,
Barnet
jeg ofrer til Solen, for Solen er kraften til alt Liv,
slik fallos sår spiren, er skjødet jorden og marken,
Solfesten skal vare en uke til ende,
min kvinnes og naturs fruktbarhet til ære,
Neste vår er et Barn født og nye frø sådd,
Solen har gått sin sirkel,
og en ny sirkel har begynt og begynner,
igjen og igjen,
– Heil Sol

Dikt av ukjent

Redaksjonen ønsker våre lesere et godt sommersolverv!

Miljøgifter som bly, kvikksølv, PCB og mer enn 200 kjemikalier hemmer barns utvikling og gir dem hjerneskader hevder forskeren Philippe Grandjean, professor i miljømedisin ved Harvard og Syddansk Universitet følge en artikkel på forskning.no.  

Han har nylig publisert boken Only One Chance – How Environmental Pollution Impairs Brain Development – and How to Protect the Brains of the Next Generation.

Om dette stemmer har det alvolige konsekvenser for ikke bare barns utvikling og evner, men hele befolkningers utvikling. Ifølge en undersøkelse har forgiftningen allerede ført til at befolkningen i England har blitt dummere da deres reaksjonsevne er senket med 100 millisekunder siden 1800-tallet. Forfatterne av undersøkelsen mener dette tilsvarer 14 IQ-poeng.

Det er en utvikling man må ta alvorlig, påpekte Philippe Grandjean ifølge forskning.no:

- Hvis gjennomsnittlig IQ faller 5 poeng på grunn av skadelige kjemikalier, fører det til en stigning i antallet mentalt utviklingshemmede på 57 prosent, eller 4 prosent av verdens befolkning, forklarte Grandjean.

Han viser til at det er en klar sammenheng mellom hjerneaktivitet og miljøgifter:

Undersøkelser med 14-årige barn som har vært utsatt for kvikksølv og PCB-forgiftning, viser at de har mindre elektrisk aktivitet i hjernen enn andre barn. Det samme gjelder for bly, forklarte Grandjean.

Særlig barn i utviklingsland med liten kontroll på forurensing og giftutslipp blir hardt rammet:

– Barna er som regel ikke syke. De har ikke noen symptomer. De har bare mistet et par IQ-poeng, sa han.

Grandjean kaller det en usynlig pandemi.

– Vi snakker millioner av barn som har mindre hjerner enn kunne hatt, sa han og erklærte at det var kriminell atferd å la være å gjøre noe.

Grandjean er bekymret over at urimelige krav til dokumentasjon og høye toleranserverdier forhindrer effective tiltak.

Under sitt foredrag Chemical Brain Drain – Challenges in linking environmental science to policy  som ble holdt for The Initiative for Science, Society and Policy (ISSP) og Det europeiske miljødirektoratet (EEA) i København, uttalte han:

– De kjemikaliene vi slipper ut mest av, blir ikke forsket på, sa Grandjean, som kom med en appell til det vitenskapelige samfunnet:

– Vi er nødt til å reise oss opp og si: «Det er noe galt her!»

Bildet er fra Children at risk foundation som jobber med å bedre gatebarns livsvilkår i Brasil

Les hele artikkelen hos forskning.no

Forhåpentligvis kan et påfyll av sårt tiltrengte nye tanker for en verden som sakte men sikkert kollapser for øynene våre, dessverre så sakte at de fleste knapt reagerer, med tiden spre seg og fylle oss med en ny bevissthet. For selv om vårt ubegrensede sinnelag grunnleggende sett stammer fra Riftdalen i Øst-Afrika, har vi også en tung ideologisk ballast å dra på.

Det var med stor glede jeg kom over det nyeste essayet av Dr. Andreas Weber, med tittelen “Enlivenment“, en videreføring av “Enlightenment”, eller opplysningstiden. Foreslå gjerne en norsk oversettelse for dette nye begrepet i kommentarfeltet. Her følger et utdrag fra David Bolliers utmerkede introduksjon til Webers viktige essay:

The “bioeconomic worldview” that conjoins Darwinism and free market economics claims that nature is all about individuals, competition, efficiency and growth. But Weber argues that these basic assumptions are flat-out wrong. As he notes: “The biosphere is not efficient. Warm-blooded animals consumer over 97 percent of their energy only to maintain their metabolism. Photosynthesis achieves a ridiculously low efficiency rate of 7 perent. Fish, amphibians and insects have to lay millions of eggs only to allow for the survival of very few offspring.”

Nor does the biosphere grow constantly; the quantity of biomass is fairly constant. Nor has competition been shown to spur the rise of new species, Weber writes: “Species are born by chance:  they develop through unexpected mutations and the isolation of a group from the remainder of the population through new symbioses and cooperation….” Scarcity of resources does not lead to a creative diversification of species, as bioeconomics holds, but to an impoverishment of diversity and freedom.

But if the standard Darwinian narrative is incomplete and skewed in misleading directions, how do we begin to explain evolution and life itself more accurately? Weber calls his alternative account “Enlivenment,” by which he means an “upgrade” of the deeply embedded metaphysics of the Enlightenment. We must augment the story of individual rationality and competition with a new story that he calls “life-as-meaning,” or “biopoetics.” In the emerging new picture of biology, as confirmed by a growing body of empirical research, “organisms are no longer viewed as genetic machines, but basically as materially embodied processes that bring forth themselves. Each single cell is ‘a process of creation of an identity.’ The simplest organism must be understood as a material system displaying the intention to maintain itself intact, to grow, to unfold, and to make a fuller scope of life for itself.” - David Bollier

Dr. Andreas Weber sitt essay ”Enlivenment” kan kjøpes eller fritt lastes ned her.

En annen essayserie som garantert vil virke forfriskende i sommervarmen, eller oppmuntrende i regnværet, er “The Wealth of the Commons: A World Beyond Market & State.” Dette er en samling av 73 essay som beskriver det enorme potensialet til allmenningen (en blodfattig oversettelse av det energiske engelske ordet “the commons”) for å konseptualisere og bygge en bedre framtid. Redigert av David Bollier og Silke Helfrich.

Weber har også her et essay, som kan være en god innledning til hans lengre essay omtalt ovenfor. Særlig interessant synes jeg det er når han viser hvordan Darwins syntese var direkte influert av samtidens ideologi:

In this context it is important to notice that a political economist, Thomas Robert Malthus, delivered the crucial cornerstone for the modern concept of biology as evolution. Malthus was obsessed by the idea of scarcity as explanation for social change – there would never be enough resources to feed a population which steadily multiplies. Charles Darwin, the biologist, adapted that piece of theory which had clearly derived from the observation of Victorian industrial society and applied it to a comprehensive theory of natural change and development. In its wake such concepts as “struggle for existence,” “competition,” “growth” and “optimization” tacitly became centerpieces of our self-understanding: biological, technological, and social progress is brought forth by the sum of individual egoisms. In perennial competition, fit species (powerful corporations) exploit niches (markets) and multiply their survival rate (return margins), whereas weaker (less efficient) ones go extinct (bankrupt). The resulting metaphysics of economy and nature, however, are less an objective picture of the world than society’s opinion about its own premises. - Dr. Andreas Weber

Som Alexandriner (disippel av Christopher Alexander, altså ikke en person fra Alexandria), startet jeg naturligvis lesingen med essayet The Commoning of Patterns and the Patterns of Commoning, av Franz Nahrada, grunnleggeren av GIVE (Globally Integrated Village Environments).

Håper flere vil få opp øynene for hvor revolusjonerende “pattern”-teknologien til Christopher Alexander er, og hvordan vi kan nytte denne til å optimalisere menneskelig trivsel fundamentert i allmenngyldige og tidløse mønstre eller “pattern”. Selv definerer jeg Amotz Zahavi sin oppdagelse av handikapprinsippet som et “metapattern”, som vi kan nyttiggjøre gjennom en mengde underliggende mønstre som bygger opp under dette. Vi har allerede flere Alexandrine mønstre som underbygger de gode kreftene som ligger latent i handikapprinsippet.

“The Wealth of the Commons: A World Beyond Market & State“, kan kjøpes eller fritt lastes ned her.

Ei siste bok jeg må anbefale, selv om den ikke fritt kan lastes ned fra internettet, er Unified Architectural Theory: Form, Language, Complexity, av Nikos A. Salingaros. Denne har nettopp gått i trykken, og er å regne som ei støttebok til Christopher Alexanders The Phenomenon of Life – The Nature of Order, bok 1. Men den kan utmerket godt også leses for seg selv.

The Phenomenon of Life var den første boka jeg leste av Alexander, og har sammen med hans andre bøker fullstendig endret mitt perspektiv på verden. Derfor gleder jeg meg spesielt til å lese boka til Salingaros.

‘Unified Architectural Theory’ is not theory at all. It is evidence. It lets us see how until recently we have always designed and built. We’ve built buildings and spaces and towns that reflect the order in our genes, in the biological world we’re part of. We’ve felt at home in them because their order makes space for our body and our soul. Now we rediscover how to build a world that does not alienate us from who we are, a world that gives us joy, a world that brings us home. - Dr. Ir. Jaap Dawson, Technical University Delft

Unified Architectural Theory: Form, Language, Complexity. A Companion to Christopher Alexander’s “The Phenomenon of Life — The Nature of Order, Book 1“, Sustasis Foundation, 2013, kan kjøpes her. En lengre introduksjon til boka (pdf) kan lastes ned her.

Etter å ha lest boka til Salingaros vil du forstå hvor tragisk det er for vår nasjon at Lambda nå ser ut til å skulle huse Munchs kunst. Her søker man å forene det beste av kunst med en kultisk kvasikultur, som modernistisk arkitektur jo er. For meg blir det å skulle nyte Munchs skatter i Lambda, som hva det ville vært for en israelitt å tilbe Jahve i et Baal-tempel. Selv vil jeg derfor prioritere å besøke Munch-museet på Tøyen denne sommeren, og oppfordrer Kulturverks lesere til å vurdere det samme.

I happen to be an architectural theorist as well as a scientist. My new book, “Unified Architectural Theory” (just being proofread), was written because I am convinced that humanity’s salvation lies in the correct application of scientific theory to architecture. Furthermore, I argue that the so-called “theory” used up until now is just cult doctrine and ideology, which is what has destroyed our culture. - Nikos A. Salingaros

Håper flest mulig vil ta til seg de tankene som presenteres i disse viktige bøkene og essayene, for så å spre dem videre som løvetannfrø for vinden. God sommer!

Relatert

Er livet ei gåve eller ei vare?

Med hovudet i Riftdalen – frå olje veks ingenting

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Etter krigsårene i Norge trengte vi selvsagt mer strøm til arbeidsplasser og de tusen hjem. Det har kostet mye fri natur. I dag insisterer vår «rødgrønne» regjering på at vi fortsatt må øke produksjonen – selv om vi for lengst har distansert alle verdens land i forbruk per innbygger. Konsekvensen er ytterligere naturøding. Nå foreligger en oppdatert og offisiell begrunnelse for denne energipolitikken fra den statssekretæren i Olje- og energidepartementet (OED) som har ansvaret for vind- og vannkraftproduksjon. Det peneste vi kan si om denne begrunnelsen, er at den er skinnhellig…

Nils Faarlund (tindevegleder, konvertert sivilingeniør), friluftsmann og pionér i utviklingen av en handlende økofilosofi, har bl.a. lagt mye fundamentet for kunnskap om norsk friluftsliv på høyskolenivå, drevet Norges Høgfjellskole vært rådgiver for forsvaret om overlevelse i naturen. Han har i den senere tid vært aktiv i kampen mot naturødeleggende vindkraftprosjekter i Åsens venner og Vener av Trøymsåne.

«Det heter at vi i et demokrati får de politikerne vi fortjener. Det må være til ettertanke foran høstens stortingsvalg. Det vi ennå har igjen av fri natur her i landet, er i alle fall ikke tjent med skinnhellige politikere som ligger under for lobbykrati med store, økonomiske muskler og som trakterer sine velgere med orwellsk hersketeknikk: Newspeak.»

I gjenreisningens tid trengte vi selvsagt lys og varme til de tusen nye og restaurerte hjem. Vi trengte for all del strøm til industrireisningen som skulle gi arbeidsplasser og gjøre oss kjøpekraftige – heve «levestandarden» som det het. Utover i 1960-årene våknet imidlertid motstanden mot «kraft-sosialistene» som sto på i sporet etter pioneren for kraftkrevende industri her i landet: Sam Eyde. Utløst av den økopolitiske tenkemåten som ble kjent med Mardøla-aksjonen i 1970, kom det til en stadig mer naturvennlig politikk i løpet av 1970-årene. Storsatsingen på kraftkrevende industri viste seg å være skadelig, ikke bare for fri   natur i fjellheimen, men også for mennesker og dyr i nærmiljøet. Etter hvert gikk lønnsomheten i en brasje som konkurrerte i råstoffproduksjon også nedover, samtidig som investeringene bak hver arbeidsplass nådde svimlende høyder.

Påskyndet av Alta-aksjonen (1979–1981) ebbet utbygningen av de store vannkraftanleggene ut i Bjartmar Gjerdes tid som landets første olje- og energiminister (1978–1980). Utover i 1980-årene kom derfor protestene mot inngrep i fri natur i Norge til å rettet seg mer og mer mot oljeutvinningen utenfor Norges kyst. Aksjonen fra 1979  med navnet «NEI til oljeboring nord for 62. breddegrad» var et uttrykk for denne utviklingen. Det skulle imidlertid vise seg at det var mye vanskeligere å begeistre befolkningen for Norge utaskjærs enn for fjellheimen vår. Naturvern mistet fremdriften og gjennomslagskraften. Det er illustrerende at oljeutvinningen for lengst er i gang utenfor Finnmarkskysten – den 62. breddegrad går ved Stadt omtrent!

FNs program «Vår felles framtid» som ble lagt frem i 1987, ga tilsynelatende støtte til dem som ville begrense olje- og gassutvinningen. Med en effektiv lobby visste imidlertid oljelindustrien å sette sitt tydelige preg på norsk energipolitikk i disse årene ved å utnytte forandringen i måten å tenke på omkring miljøspørsmål som «Brundtland-kommisjonen» innførte med  vekst-og-vern-filosofien «bærekraftig utvikling». Med innføring av slik «nytale» (jfr. George Orwell i fremtidsromanen 1984: Newspeak) ble fri natur effektivt tryllet bort fra de politiske beslutningsprosessene som begrep og egenverdi. I stedet ble den tette sammenhengen mellom hensynet til miljø, økonomi og sosial utvikling fremhevet.

Klimakrise ble møtt med økonomiske fiksfakserier som klimakvoter og grønne sertifikat

Da klimakrisen med olje- og gassindustrien som norsk versting, kallet på politisk handlekraft i løpet av det følgende ti-året, bidro disse sektorinteressene behendig med en lobby som agiterte for at økonomisk tenkemåte fortsatt skulle være dominerende og at fokus skulle være på miljø-problem (et begrep blottet for affeksjonsverdier). Ved å redusere hensynet til naturen som livsverden til miljø-hensyn – hvor mye klimagasser tåler kloden, hva er tålegrensen for mennesker og truede arter – lyktes det de kortsiktige næringsinteressene å mele sin egen kake. For Norges vedkommende har professor Kristin Asdal ved TIK/UiO med sin forskning avslørt hvordan det teknokratisk-økonomiske perpektivet ble innarbeidet i politkk og forvaltning i løpet av 1970-åren (se den prisbelønnede avhandlingen «Politikkens natur. Naturens politikk»). Med smarte «grep» ble den frie naturens egenverdi nøytralisert. Eksempel på slike grep er grenseverdier for utslipp av miljø-gifter som blir etablert i kampen om å kunne forurense så mye som mulig til en rimeligst mulig pris, målt i kroner og øre. Dette er selvsagt stikk i strid med den norske befolkningens preferanser. Når 9 av 10 nordmenn ifølge Miljøverndepartementets representative undersøkelser i 1993 og 2001 rapporterer at de deltar i friluftsliv, så er det et nærmest unisont uttrykk for hvordan vi begeistres av fri natur.

Det er imidlertid ikke bare oljeindustrien som har gjennomslag i norsk energipolitikk nå til dags. Store og små aktører i vind- og vannkraftbransjen gjør seg også sterkt gjeldende. En viktig årsak til det finner vi i FNs Klimakonvensjon som Norge tiltrådte etter Verdens miljø-toppmøte i Rio de Janeiro i 1992. Denne konvensjonen setter som mål at vi skal unngå farlig, menneskeskapt påvirkning på klimasystemet. Så godt som alle land som er medlem i FN, har undertegnet konvensjonen. Den sa imidlertid lite konkret om hva hvert land må gjøre, men slo fast at de rike landene må gå foran og redusere sine utslipp av klimagasser. Kyoto-protokollen som ble forhandlet fram i Kyoto i Japan i 1997, fikk på plass det som manglet i Klimakonvensjonen: Tallfestede mål for hvor mye de rike landene må kutte sine utslipp av klimagasser.

Klimakvoter og grønne sertifikat er eksempl på økonomiske fiksfakserier som er konstruert ut fra bærekraft-tenkemåten etter at Kyoto-avtalen gjorde klimagassene til prioriterte hensyn i mylderet av miljøforurensning. På finurlig vis er det lagt til rette for en vinn-vinn-situasjon ved at leverandørene av fossil-basert energiproduksjon (kull, olje, gass m.m.) kan kjøpe seg avlat ved å bidra til subsidiering av «ny, fornybar energi». I Norge var vannkraft-lobbyen rask med å definere innholdet av dette nye miljø-mantraet som grønt lys for bygging av «mini- og småkraftverk» – les utbygging av mindre elver som har fått renne fritt. Oppmuntret av satsingen på vindkraftproduksjonen i land som ikke er gudbenådet med vann og vassdrag som her på berget, har våre vannkraftselskap og spekulanter i opparbeiding av konsesjoner til salg på verdensmarkedet, sett sin besøkelesestid og etablert green-og-clean-selskaper i fleng.

Men hvorfor trenger vi mer strøm i dagens Norge?

Selv om vi etter markedstilpasningen av elektrisitetsforsyningen i Norge i 1991 – med Sp-eren Eivind Reiten i OED – har vi hatt overproduksjon av «grønn og ren energi» nesten hvert år (se NVEs statistikk), har vi blitt tutet ørene fulle av politikere og talspersoner for energilobbyen om at vi trenger mer strøm! Begrunnelser som har gått igjen er (i) strømkrise truer i tørrår, (ii) sokkelen må elektrifiseres, (iii) Norge må stille opp med undersjøisk krafteksport til Kontinentet og (iv) bidra med «grønn batteri-kapasitet» for vindkraftanleggene i land som er fattig på fornybare energikilder. Slike påstander i en grønnvasket politikks tjeneste har blitt avslørt fra teknisk og økonomisk sakkyndig hold om igjen og om igjen. Ett slående eksempel på at regjeringens påstander ikke holder vann var Brennpunkt-programmet på NRK 1 den 25. september 2012 (Brennpunkt: Et slag i luften? red. anm.). Konfrontert med usminkede redegjørelser fra avtroppet statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen (tidligere NU- og NNV-leder), og ledende økonomer fra UiO og SSB, ble den ansvarlige statsråden i OED, Ola Borten Moe (Sp), svar skyldig for åpen scene. I ettertid er det forresten påfallende hvordan aktører med en markedsøkonomisk styringsideologi i det øyeblikk fakta ikke passer inn i en situasjonsbetinget lappverkspolitikk, forkaster fagøkonomenes argumenter.

Som yrkesaktiv forsvarer av fri natur i «landet som det stiger frem» helt siden jeg var med å føye sammen økologien og (verdi)filosofien til øko-filosofi under og på det arktiske kjempefjellet Stetind (1392 moh.) sommeren 1966, har jeg ikke gått trett av å bidra til å avsløre spillet bak rettighetene til å profittere på naturøding. Den 24. september i 2012 bød det seg en anledning til å få et oppdatert og autoritativt svar på hvorfor Norge stadig trenger mer elektrisk strøm. Jeg grep muligheten og meldte meg som deltaker på seminaret «Energi og Samfunn». Etter at den statssekretæren som vår «rødgrønne» flertallsregjering har betrodd ansvar for vind- og vannkraft i OED hadde holdt sitt innledningsforedrag om «Energipolitikk og verdiskaping», var jeg imidlertid like klok. Jeg var derfor raskt frampå, da det ble åpnet for spørsmål. Svaret jeg fikk på mitt hvorfor-spørsmål var dog ikke annet enn et potpurri av kjente påstander og henvisninger til EU-direktiv og ovenfor omtalte FN-program.

For å oppnå et formelt og siterbart svar, skrev jeg tre dager senere et notat om saken med adresse til statssekretæren i OED. Da jeg den 23. oktober ennå ikke hadde mottatt annet enn en bekreftelse for at min henvendelse var mottatt, informerte jeg departementet om at jeg var i ferd med å publisere et åpent brev om saken i to lokalaviser og en riksavis. Likevel måtte jeg vente til den 9. november før svaret kom. Forsinkelsen ble (bort)forklart med at det hadde vært skifte av statssekretær. Den nye i rollen, Ane Hansdatter Kismul (Sp), leverte et kortfattet og presist formulert svar – for å lette oversikten har jeg tilpasset uttegningen i det følgende referatet).

Redegjørelsen begynner med å slå fast at «Verden står innenfor energifeltet ovenfor to store utfordringer. For å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom»:

• «… er vi nødt til å produsere mer energi» (uthevet av Faarlund)

            Samtidig

• «… må vi gjøre denne veksten i energiproduksjonen så klimavennlig som mulig»

«Da må vi gjøre flere store grep samtidig», forklarer statssekretæren:

• «Vi må øke produksjonen av fornybar energi for at det økte energiforbruket i størst mulig grad skal være fornybart … og for å fase ut fossil energi som allerede er i bruk»

• «Vi må også jobbe for at den fossile energibruken skal være så ren som mulig fordi vi vet at fossile energikilder vil være en del av energimiksen i overskuelig fremtid»

«Skal vi hindre kritisk oppvarming av kloden», og det er altså regjeringens erklærte mål, «er vi nødt til bygge ut betydelige mengder fornybar energi fremover». Vår såkalt rødgrønne regjering legger her uten skånsel det kjæreste vi har i potten: «Norge kan bidra her, og ta i bruk noe av naturen for å løse en betydelig utfordring.» For å pleie regjeringens samvittighet (?) over øding av fri natur, viser statssekretæren til at «Norsk konsesjonslovgivning stiller strenge krav for å ivareta flere hensyn, blant annet til naturmangfold.» I den sammenheng viser hun med vennlig hilsen til det «redskapet» som hun selv råder over: «Fra departementets side er det ønskelig at de beste prosjektene realiseres, konsesjonssystemet er verktøyet for å identifisere disse prosjektene.»

Smøla vindpark

Regjeringens skinnhellige begrunnelse for energiproduksjon som øder fri natur

Per 9. november 2012 foreligger nå det offisielle svaret fra statssekretæren i OED med oppdrag fra regjeringen om å bære ansvaret for vind- og vannkraftproduksjonen i landet på hvorfor vi fortsatt trenger å øke produksjonen av elektrisk strøm i Norge: Vi er nødt til å produsere mer energi for å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom.

Vi har altså valgt en rødgrønn regjering som bortforklarer en fortsatt øding av landets frie natur for kortsiktig, økonomisk vinning i verdens rikeste land med den skinnhellige begrunnelsen at vi slik – ut fra en mystisk sammenheng det ikke blir gitt noen holdbar forklaring på – skal kunne bidra til å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom (!).

De rødgrønne «vet at fossile energikilder vil være en del av energimiksen i overskuelig fremtid». Regjeringen vet angivelig også at det gjelder å «hindre kritisk oppvarming av kloden». Uten å skjenke mulighetene som ligger i utvikling av energigjerrige produksjonsformer, huskonstruksjoner og transportformer en tanke, for ikke å si naturvennlig oppgradering og effektivisering av vår grønne kraftproduksjon, ser man ikke annen råd enn at vi «er vi nødt til bygge ut betydelige mengder fornybar energi fremover». Statssekretæren er ærlig nok til å innrømme at kostnadene for at «Norge kan bidra her» er at vi må «ta i bruk noe av naturen for å løse en betydelig utfordring».

«Ta i bruk noe av naturen…» Det er jo det som har preget norsk samfunnsbygging siden 2. verdenskrig: Vi har ustoppelig vekslet inn fri natur for vekst i privat og offentlig forbruk.

Statssekretæren glatter over disse kostnadene – allmenningens tragedie – med å vise til at «norsk konsesjonslovgivning stiller strenge krav for å ivareta flere hensyn, blant annet til naturmangfold». Blant annet naturmangfold…  Etter å ha brukt mye av de to siste årene til å forsvare Totenåsen mot utsprengning av flere millioner tonn stein for å åpne for transport av 70 vindturbiner med høyde 100 m – og Trøymsåne med Trøymslii i Hemsedal mot skamferingen ved utbygging av et «småkraftverk», tør jeg si at jeg i samarbeid med andre naturvenner har skaffet meg en omfattende innsikt i hvor lite de «strenge krav» i norsk konsesjonslovgivning betyr for hensynet til fri natur.

For vindkraftens del kunne ikke sjefen for seksjonen i NVE som behandler konsesjonssøknader, på stående fot under vårens Naturfilosofiske seminar i 2012 – etter å ha vært nødet tre ganger – komme på ett eneste eksempel på at naturhensyn hadde vært den avgjørende årsaken til avslag. «Konsesjonssystemet er verktøyet for å identifisere disse prosjektene», forklarer den ansvarlige statsråden. Det er å kaste blår i ansiktet på norske borgere å hevde at gjeldende «verktøy» gir noen beskyttelse mot den naturøding som følger med vindkraftanleggene. I følge lederen for NVEs behandling av konsesjonssøknader for «mini- og småkraftverk» (koselige betegnelser…) legger man mer vekt på naturhensyn i slike saker. Erfaringene fra Hemsedal i 2012 er imidlertid at våre myndigheter har lempet så mye på saksbehandlingsprosedyrene for konsesjonssøknader at de kan gå til behandling hos NVE uten behandling i kommunestyret. Slike søknader er unntatt fra Plan- og bygningsloven. Det vil si at rettighetshaveren f. eks. ikke trenger å kartfeste anleggsveger og at naturhensyn beskrives etter håndbok fra vegmyndighetene – les uten å gi rom for den frie naturens kvaliteter: Naturen som kulturens hjem.

Det heter at vi i et demokrati får de politikerne vi fortjener. Det må være til ettertanke foran høstens stortingsvalg. Det vi ennå har igjen av fri natur her i landet, er i alle fall ikke tjent med skinnhellige politikere som ligger under for lobbykrati med store, økonomiske muskler og som trakterer sine velgere med orwellsk hersketeknikk: Newspeak.

Bildet øverst er fra kampen mot utbyggingen av Altavassdraget 1981

Relatert

Den norske strømkrisen – en bløff

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

Hvem eier landskapet?

Vindindustriens ødeleggelser i internasjonalt perspektiv

Hav og fjell: Norsk identitet

Ved en tilfeldighet fikk jeg vite om nordisk permakulturfestival i Hurdal kun få dager før start, og da økolandsbyen ligger en liten svipptur over åsen ville det vært for dumt å ikke få med seg dette.

Av Øyvind Holmstad,  redaktør av bloggen Naturkonservativ

Jeg hadde ikke truffet en eneste «permie» siden jeg tok mitt permakultur-design-kurs i Sverige to år tilbake. Heldigvis var det igjen ledige plasser selv om påmeldingsfristen var utløpt, tilsammen tror jeg vi ble ca 150 deltagere. Dette kan man ikke regne med neste år, når festivalen skal arrangeres i Danmark. Den startet her for tre år siden, og jeg fikk vite at den ble overboket på kort tid. Så skal man sikre seg en plass bør man være ute i god tid.

Så god plass mellom teltene blir det neppe på festivalen i Danmark neste år

Dattera mi skulle være med meg da kona skulle jobbe, og jeg hadde også et håp om at noen gode «permiefrø» kunne bli sådd hos henne. Da jeg parkerte var jeg glad turen over åsen hadde gått bra, men da jeg skulle gå ut av bilen kom hele frokosten i fanget hennes. I tillegg regnet det, så det ble en dårlig start. Trodde også jeg kom i god tid, da det eneste jeg hadde fått med meg av programmet var at det skulle være velkomstfest halv tre. Men det viste seg at det hadde vært full fart fra tidlig morgen, med minst én workshop jeg gjerne skulle hatt med meg. Så for de som skal til Danmark neste år vil jeg anbefale å innfinne seg kvelden før festivalen starter.

Informasjonstelt for dagens «workshops» eller kurs

Med en så dårlig start kunne det bare gå en vei, oppover, og det gjorde det. Også været ble stadig bedre, helt til det kulminerte i et skybrudd under søndagsmiddagen siste kveld. Men det var bare gøy, i alle fall for oss som ikke skulle være igjen å rydde opp. Under velkomstfesten ble vi mikset sammen i delegrupper, som vi delte våre tanker med en halvtime hver dag under resten av festivalen.

Velkomstfesten fant sted på det koselige halmloftet i låven til økolandsbyen, hvor låvesvalene kvitret og fløy lystig over oss

Kursene eller «workshops» var selve kjernen i festivalen, og ruslet og gikk dagen lang, hvor man ble med på de kursene man hadde lyst på. Ofte var det vanskelig å velge, da utvalget var stort. Noen var teoretiske, andre praktiske, og noen bare hyggelige. Foredragsholderne var alt fra helprofesjonelle til amatører som kastet seg utpå for første gang. Dette var også bra, for skulle alle kursene vært like intensive kunne man raskt blitt overladet. Det er også viktig at flest mulig får erfaring fra denne rollen, og å debutere blant likesinnede kan være en trygghet før man går ut i den store verden med budskapet. Dattera mi var med på de fleste av kursene, og selv om hun bråket litt var det ingen som klaget.

En fin ting med disse arbeidskursene er at man får en grunnleggende introduksjon til en rekke tema. Det er ofte det grunnleggende som er den største baugen, har man først fått noen knagger å henge ting på blir alt raskt mye lettere. Slik sett er dette en genial oppskrift for å skape entusiasme om en rekke permakulturteknikker.

Rusletur med info om og smaking på ville vekster. Hvorfor har jeg ikke spist geitramsblomster før? En fellesnevner med mange ville vekster er dog at de inneholder oksalsyre, så har man svake nyrer bør man ikke overdrive inntaket.

Etablering av hugelkultur eller «haugkultur», et reint praktisk kurs hvor man fikk bruke kreftene. Hugelkulturer er også ypperlig for utendørs supermarkeder med selvplukk, noe denne artikkelen fra Danmark viser.

Kursholder fra Danmark med tema matskoger. De har også under oppbygging en meget lovende nettside om temaet: www.skovhavebrug.dk

Maten er en sentral del av etthvert arrangement, ikke minst på et sted med så mye aktivitet som under en permakulturfestival. Det gikk i vegetarisk og lokalprodusert mat, og selv om jeg ikke er vegetarianer til daglig var jeg nær ved å overspise stadig vekk. Dattera mi satte dessverre ikke like stor pris på maten, men til slutt begynte hun å storete rå rødbeter, noe som gjorde besteforeldrene bekymret da de skulle passe henne på søndagen. Visstnok både tisset og bærsjet hun rødt dagen lang, så de ble lettet da de fant ut det hele hadde sin naturlige forklaring.

På vei til matteltet

Frokoststemning

Blomstersalat 

Innimellom all den røffe vegetarkosten kunne det smake med noe søtt. Derfor var det godt å kunne ta turen til landsbykafeen på stabburet. Under festivalen ble denne drevet av den meget profesjonelle Madhu, jeg vil oppfordre til å besøke hennes hjemmeside på madhusmagiskemat.wordpress.com.

Stabburet eller kinoen hvor man fant festivalens kafé. Her kan jeg med hånda på hjertet si at jeg smakte mitt livs beste bringebærkake! Fikk også en ny erfaring med kaffe med mandelmelk, utmerket. Dattera mi satte særlig stor pris på iskremen.

Stabbursbjella ringte stadig vekk for nye kurs, samlinger eller måltider. Husker med gru skoleklokka fra skoletida, hvorfor kunne de ikke benytte ei stabbursbjelle? Men skoleledelsen syntes vel dette ville bryte for mye med det mekanistiske verdensbildet de formidler.

Fredag kveld var det dans, og for første gang i mitt liv var jeg på dansefestival sammen med verdens vakreste jente, og på toppen av dette elsket hun å danse med meg helt ut i de sene nattetimer. Denne jenta var intet annet enn min egen datter! Når jeg kastet henne i været strålte det av øynene hennes. For meg ble dette festivalens høydepunkt.

Lørdag morgen var jeg heller stiv og støl etter alle dansestega, og kom til å tenke på Plassbakkallen i Oladalen som aldri vil innrømme at han er blitt en gammel mann. Bør nok ta det litt roligere neste gang.

Halmscena ved økolandsbyen

Lørdag kveld var det fest ved halmscena, med alt fra profesjonelle til spontane innslag. Det var spesielt å sitte der og nyte dette showet mens nattemørket senket seg, uten at noen lys ble tent. Til slutt kunne jeg bare skimte de som stod på scena som en svak skygge, en velsignet opplevelse i disse lysforurensede tider.

Festkaka dagen derpå

Søndag morgen, festivalens siste dag, tenkte jeg over at jeg ikke hadde hørt et eneste bannord under disse dagene. Selv om deltagerne utgjorde en fin aldersmiks, var det utvilsomt flest unge mennesker til stede. Dessverre ble fortryllelsen brutt under min siste «workshop», da foredragsholderen plumpet ut med f-ordet.

Allikevel, jeg opplevde festivalen godt egnet også for barnefamilier, og røykepaviljongen var fint gjemt bort bak låven.

Det var godt å kunne få være sammen med så mange reflekterte mennesker, og jeg fikk delta i flere givende samtaler. Festivalen hadde også et internasjonalt preg, med deltagere fra både New Zealand og California. Skulle gjerne blitt kjent med flere, og tanken på å vende tilbake til «suburbia» i Gjøvik var lite forlokkende.

Avskjedssirkelen, som kulminerte i en kjempestor avskjedsklem

Noe som virket langt mer forlokkende var å bli med i et natursamfunn. Etter middagen var det en sporadisk samling for de som ville vite mer om disse mulighetene. Her fikk jeg møte personene bak www.natursamfunn.no, et flott initiativ!

Jeg bladde igjennom visjonsdokumentene deres, og ble med ett slått av at dette hadde likheter med visjonene til Christopher Alexander da han utformet Eishin Campus i Japan. Ikke minst hadde de skjelettet til noe som kan bli et svært vakkert «pattern language» eller mønsterspråk. Hvordan Alexander utarbeidet sitt mønsterspråk er utførlig beskrevet i hans siste bok: «The Battle for the Life and Beauty of the Earth. A Struggle between Two World-Systems».

Er det noe disse menneskene brenner for, så er det å kjempe for jordens skjønnhet og liv. Eller hva Alexander kaller for helhetsutvidende transformasjoner. Kjernen i permakulturens designprinsipper.

Etter denne inspirerende festivalen fant jeg til alt overmål en sommerhilsen fra Terje Bondgard i e-postboksen da jeg kom hjem. For når alt kommer til alt tar Bill Mollison, permakulturens grunnlegger, feil når han hevder at alle verdens problemer kan løses i en hage. Disse må nok først og fremst løses i inngruppa.

Et viktig prinsipp ved festivalen var å dele, jeg avslutter derfor med å dele Bongards nyhetsbrev med Kulturverks lesere:

– Sommerhilsen fra Terje Bongard

Relatert

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Russlands økologiske mirakel

Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen

Satoyama: Japans hemmelige skog – NRK dokumentar

Politics as usual. Politikkens verden er allerede proppfull av ord med ulikt meningsinnhold. I dette innlegget presenteres enda et uttrykk – komplementarismen.

Det er sannelig ingen spøk å være uenig med alle. Reaksjonene på et par innlegg jeg har skrevet på min egen blogg i seinere tid (Et realistisk alternativ og Frykten for facismen) tyder på at jeg ikke har mange tilhengere.

Av Kjetil Svanemyr, frilansjournalist og skribent , hundekjører, fjellklatrer og naturvenn. Har tidligere skrevet Et sted for langsomhet

Poenget med å vise til fargeteorien og fysikkens bruk av begrepet komplementær er å antyde at komplementaritet er et viktig begrep innen mange samfunns- og vitenskapsområder. At begrepet må ha relevans også innen politikken burde være selvinnlysende.

Fra folk på høyresiden får jeg høre at jeg venstrevridd, mens folk på venstresida beskylder meg for å være høyrevridd. Tar man utgangspunkt i at jeg stemte Miljøpartiet De Grønne ved stortingsvalget, som fikk 2,8% av stemmene, så har jeg i teorien 97,2% av befolkningen mot meg. Av nasjonalforsamlingens 169 folkevalgte er det bare 1 – én – som taler “min” sak.

Men jeg tar det ærlig talt ikke så tungt. Jeg er snarere forundret over at så mange kan ta feil, og ser selvfølgelig ingen grunn til å forlate mine egne standpunkter. Men kanskje kan jeg likevel la meg inspirere av noen idéer jeg ikke har klekket ut sjøl, sammen med de få politiske vennene jeg tross alt har?

Denne innsikten gir meg anledning til å komme inn på et tema jeg ønsker å si noe om: politikkens komplementære natur. Kanskje er det slik at ingen har helt rett, og ingen tar helt feil? Jeg har sogar et ønske om å publisere et nytt ord, en ny politisk ideologi: komplementarismen. Men la meg ta det litt i tur og orden og gjøre et par omveger først. La meg starte med fargesirkelen, der begrepet komplementær har en viktig betydning.

Ittens fargesirkel. Bildet viser blant annet at rødt og grønt er komplementærfarger.

Med farger som er komplementære menes farger som både utfyller og kontrasterer hverandre samtidig. Komplementærfarger er med andre ord både rake motsetninger og nært forbundne radarpar.

Nervesystemet kan bare signalisere en av fargene i hvert av parene rødt og grønt, gult og blått og sort og hvitt av gangen. En farge kan for eksempel ikke både se rød og grønn ut. I det naturlige fargesystemet defineres parene gult-blått,  rødt-grønt  og sort-hvitt som opponentfarger. I kulørtonekretsen er fargene ordnet slik at opponentfargene står diametralt overfor hverandre. Men opponentfargene er ikke bare motsetninger til hverandre, de er også komplementære. Den ene fargen har alle de egenskapene som den andre ikke har. Dette gjelder også paret sort/ hvit. Betraktet som opponentfarger kan to farger bidra til å skape kontrast og ulikhet. Betraktet som komplementærfarger kan to farger skape harmoni og balanse. [i]

Niels Bohr og komplementariteten

Den danske fysikeren Niels Bohr (1885-1962) brukte ordet “komplementaritet” for å forklare paradoksale fenomener i kvantemekanikken.

Den danske fysikeren og nobelprisvinneren Niels Bohr, en av vitenskapshistoriens mest begavede og fasinerende skikkelser, innførte begrepet komplementaritet i fysikken for å forklare at kvantefysiske fenomener kunne forklares både som partikler og bølgebevegelser. Den ene betraktningsmåten utelukker den andre på den måten at man ikke kan observere både partikkelen og bølgebevegelsen samtidig, man må velge det ene eller det andre. Men likevel er begge to gyldige og likeverdige, og begge må benyttes for å forstå totaliteten i det kvantemekaniske samspillet . Dette gåtefulle paradokset ble en epokegjørende ny måte å forstå vårt mikrounivers på.

Komplementaritet er ifølge Bohr en betragtningsmåde, der rækker langt ud over fysikken. Han mente, at man inden for biologi må regne den fysisk-kemiske beskrivelse for at være komplementær til en beskrivelse, der angiver formålet med de biologiske processer. Dette hænger sammen med, at betingelserne for iagttagelse og beskrivelse er anderledes i biologi end i fysik, og at det ene område derfor ikke kan reduceres til det andet område. En lignende komplementaritet mente Bohr at finde i forholdet mellem tanke og følelse, mellem overvejelse og beslutning og mellem fornuft og instinkt. En tilbundsgående deterministisk analyse af hjernefunktioner og tankevirksomhed er principielt umulig; derfor er såvel “fri vilje” som “årsag” lige uundværlige i beskrivelsen af menneskelige forhold. Også i samfundsvidenskaberne finder vi komplementære forhold, fx mellem forklaring og forståelse.

[…]

Bohr var ikke religiøs, men havde dog en ikke nærmere begrundet tro på en tilværelsens harmoni: De fleste modsigelser i vor erkendelse er blot tilsyneladende og viser sig at være komplementære og dermed forenelige, når de anskues fra et højere, mere omfattende synspunkt. Allerede i studietiden havde han en sådan opfattelse, som senere skulle vise sig særdeles frugtbar ved forståelsen af kvantemekanikken (Gyldendahls åpne encylopædi).

Poenget med å vise til fargeteorien og fysikkens bruk av begrepet komplementær er å antyde at komplementaritet er et viktig begrep innen mange samfunns- og vitenskapsområder. At begrepet må ha relevans også innen politikken burde være selvinnlysende. Men de politiske implikasjonene kan ofte være vanskelig å få øye på, og enda vanskeligere forholde seg til i den daglige politiske samtalen.

Tai Chi-tegnet [Yin Yang] symboliserer komplementaritet [ii]

Problemet med pragmatismen som styringsform er at de “dynamiske vekselvirkningene” risikerer å stagnere når systemet oppnår en høy grad av stabilitet og indre harmoni. Politikken abdiserer og overlater skuta til det velsmurte markedet, mens regimet utvikler en stadig økende karakter av å være et administrativt forretningsministerium.

Om pluralismens betydning for demokratiet

Jeg har ofte undret meg over at kloke og kunnskapsrike mennesker kan være så uenige om én og samme sak. Hva skal det ha seg at mennesker som har lest de samme bøkene og studert ved de samme universitetene inntar så diametralt motsatte posisjoner. Hvorfor er ikke kunnskap og innsikt en garanti for at man klarer å enes om hva som er rett og galt?

Forklaringen må nødvendigvis være like banal som den er vanskelig: Ingen av dem har rett! Eller mer riktig: Begge må tas i betraktning for å skjønne “sannheten”. Det ene standpunktet utelukker ikke  det andre – tvert i mot; de forutsetter hverandre. To ulike politiske standpunkter er komplementære – politikken lar seg ikke forklare på én måte, den må forklares på et ubegrenset antall måter, hvis den skal bli “forstått”.

Ulike samfunnsfagdisipliner kan selvfølgelig også beskrives som komplementære. Når økonomer og samfunnsvitere har divergerende oppfatninger om årsaker og konsekvenser, så tar ikke den ene nødvendigvis feil mens den andre har rett. Det er mer fruktbart å betrakte dem som komplementære tilnærmingsmåter til samme problem.

Det samme perspektivet må også gjelde innen en og samme fagdisiplin. Liberalister sverger til Milton Friedmans’ økonomiske teorier, med full rett, ut fra deres utgangspunkt. Marxistene vil avvise Friedman og i stedet vise til Karl Marx’ teorier om lønnsarbeid og vareproduksjon. Men de to radikalt ulike teoretiske forklaringsmodellene kan betraktes som komplementære. Det finnes trolig ingen endelig sann teori om samfunnsøkonomi. Man må forstå begge retninger for å gripe helheten.

I forlengelsen av det siste resonnementet kan vi slå fast at sosialismen ikke alene har den endegyldige forklaringen på hvordan samfunnet henger sammen. For å forstå helheten må en også ta med i regnestykket den motsatte, komplementære ideologien – liberalismen. Der vektlegges individet mer enn fellesskapet, i hvert fall i den forstand at fellesskapet ikke skal hindre det personlige, kreative initiativet. Men det komplementære prinsipp gjelder som sagt veg begge veger: det frie, private initiativet kan ikke tillates å ødelegge for fellesskapet.

Å innta en komplementær holdning i politikken innebærer dermed å anerkjenne at årsaker og virkninger må betraktes fra ulike vinkler. Mange politikere gjør selvfølgelig også dette i sitt daglige arbeid – men i en opphetet politisk debatt ser vi ofte at posisjonene snarere opererer kontradiktorisk [iii]: Partene står så steilt mot hverandre at de fullstendig avviser motpartens argumenter.

Ytringsfriheten og valgfriheten er ikke viktig bare som juridiske prinsipper. Det er også avgjørende viktig at mange stemmer faktisk ytrer seg. Mangfold sikrer bærekraft, og utvikling, og hindrer politisk/ideologisk stagnasjon og innavl. En bestemt politisk kurs kan godt være riktig i en definert historisk epoke, men kursen blir fort gal hvis den ikke justeres underveis av et pluralistisk politisk mangfold.

De to største marxist-leninistiske revolusjoner, den russiske og den kinesiske, kan tjene som eksempler på dette: I begge tilfeller handlet det om to sterkt underutviklede nasjoner som var overmodne for reformer. Men de gamle makthaverne ble byttet ut med regimer som ikke tolererte annerledestenkende, og resultatet ble forferdelig i begge tilfeller. Totalitære regimer, både på høyre og venstresiden, har alltid undertrykt den livsviktige pluralismen.

Det er gitt mange forklaringer på dynamikken som driver et regime til å bli totalitært. Hannah Arendt hevdet for eksempel at nazistiske og kommunistiske regimer var nye former for styresett, og ikke bare oppdaterte versjoner av gamle tyrannier. I følge Arendt var det ideologiene som var kildene til de totalitære regimenes brede appell, fordi de ga et enkelt, «trøstende» svar på mysteriene i fortiden, nåtiden og fremtiden.

For nazismen er all historie historien om kamp mellom ulike «raser», for marxismen er all historie historien om kamp mellom ulike «klasser». Straks et slikt premiss er akseptert, vil alle statens handlinger kunne rettferdiggjøres gjennom å appellere befolkningen til å leve etter de “sannhetene” som ideologiene allerede har etablert og oppnådd bred støtte for. Mange kritikere har påpekt påfallende likheter ved de totalitære styreformene i Sovjetunionen og Tyskland. I begge tilfeller var kneblingen av opposisjonelle og regimefiendtlige “elementer” like nådeløs og brutal.

Sosialismen har en iboende motsetning som alltid vil være en trussel: Det sterke ønsket om økonomisk og sosial likhet/likeverdighet innebærer nødvendigvis også en fare for ensretting. I en ideell verden der alle nasjonens innbyggere er sanne sosialister og deler de samme mål og idealer vil ikke dette være noe problem. Problemet oppstår først når det viser seg at noen, eller mange, av innbyggerne har andre mål og idealer enn det sosialistiske flertallet. Man kan gjerne svare med at da må flertallet anstrenge seg for å få avvikerne/utbryterne/de opposisjonelle over på rett side. Men med hvilke midler, og hva skal reaksjonen være dersom de brysomme, oppviglerske annerledes-individene nekter å føye seg inn i folden?

Dogmatiske ideologier på de ytterste fløyene i politikken; facismen og kommunismen, har færre veger å bevege seg enn mer sentrumsnære, avideologiserte posisjoner, i hvert fall hvis man forestiller seg høyre-venstre aksen som en endimensjonal linje. Derfor tenderer de ytterligående ideologiske regimene også mot å bli totalitære – det finnes ingen veg tilbake, og heller ingen veg fram. Statsmakter som baserer seg på mer pragmatiske hersketeknikker er mer fleksible. Derfor kan de tillate seg å låne tankegods fra både høyre og venstre, og blir derfor også mer motstandsdyktige mot indre fiender.

Advarselsrop fra spredte grupper av opposisjonelle drukner i en kakofoni av tusener og millioner andre stemmer og absorberes av systemets totale åpenhet. Samtidig gir fleksibiliteten rom for å utnytte de dynamiske vekselvirkninger mellom interne, moderate motstridende krefter uten at det nødvendigvis går på bekostning av effektive beslutningsprosesser.

Problemet med pragmatismen som styringsform er at de “dynamiske vekselvirkningene” risikerer å stagnere når systemet oppnår en høy grad av stabilitet og indre harmoni. Politikken abdiserer og overlater skuta til det velsmurte markedet, mens regimet utvikler en stadig økende karakter av å være et administrativt forretningsministerium. Fenomenet kan også beskrives som en type dekadens. Og når dekadensen først har fått overtaket, så mister systemet kraften og vitaliteten til å svare på nye utfordringer.

Det er nettopp dette som har skjedd i de vestlige, høyt utviklede industrisamfunn. Produksjonsapparatet gikk så det suste i tiår etter tiår, veksten var jevn og forutsigbar, de indre fiendene forsvant eller ble assimilert, og de gamle politikerne med datidas visjonære framtidsidealer ble avløst av en ny generasjon framskritts-teknokrater uten andre “ideologier” enn å sikre seg høyest mulig prosentandel av velgernes gunst.

Men så dukket utfordringene opp likevel. Innvandringen av fremmedkulturelle, en finanssektor som hadde løpt løpsk i politikernes fravær, overproduksjon av varer – og klima- og miljøproblemer som “ingen” klarte å forutse mens framskrittsfesten var på sitt aller lystigste. Enkelte røster har på finurlige måter antydet at demokratiet kanskje ikke er det rette styringsinstrumentet for å løse en så omfattende og dyptgående systemkrise som det vi står overfor nå. En slik tankegang antyder muligheter som knapt noen våger å tenke på, og enda mindre snakke høyt om.

Demokratiet fortjener tvert i mot å bli ivaretatt nå mer enn noen gang tidligere i menneskehetens historie. Når dagens system synes å være ute av stand til å håndtere mange av de problemene en globalisert markedsøkonomi har skapt, så er det neppe demokratiet som er problemet. Flaskehalsen må heller være organiseringen av det politiske arbeidet.

Nyparlamentet [iv]

Én mulighet kan være å tenke nye tanker om organiseringen av nasjonalforsamlingen, slik at i hvert fall noen av stortingsrepresentantene velges inn for å representere kunnskap og innsikt. I dag rekruttes politikerne utelukkende gjennom et system av politiske partier, som på grasrotplanet er lokale, lukkede foreninger der en liten håndfull ildsjeler møtes for å få bekreftet sine egne synspunkter i møtet med andre meningsfeller. Hvor mange kloke og kunnskapsrike hoder har gått tapt for politikken gjennom dette rigide og forsteinede partisystemet?

Det er et tankekors at en privat bedrift som ikke evner å fornye seg verken når det gjelder eierskap, driftsform eller rekruttering av nye medarbeidere neppe vil overleve mer enn noen få år i et samfunn som forandrer seg så raskt som vårt. Det endimensjonale politiske høyre-venstre aksen er i seg sjøl et hinder mot en mer dynamisk og kreativ komplementær politisk atmosfære. Det partibaserte, taktiske spillet om makten langs denne aksen fortoner seg ofte både banalt og uverdig, sett fra utsiden.

Et system som i større grad er kunnskaps- og resultatorientert ville kanskje oppmuntre til nytenkning, og redusere det energisslukende parlamentariske spillet? Snakker jeg om revolusjon? Ja – en demokratisk og nøye gjennomtenkt, langsom revolusjon. Å endre på systemet for politisk rekruttering og organisering lar seg neppe gjennomføre over natta. Her kreves det naturligvis en omstendelig prosess, med utredninger, høringsrunder og konsekvensutredninger, i pakt med våre politiske tradisjoner.

Endringene vil neppe være gjennomført før dagens ennå ufødte generasjon skal skrive historien om hvorfor vår tids politikere ikke maktet å gjøre noe med et politisk system som var gått ut på dato. Nå skal det sies at det også er noe beundringsverdig over langsomheten og tregheten i politikken. I ei tid der alle andre samfunnsstrukturer har en endringstakt som synes å utelukke kontroll og forutsigbarhet, så er det kanskje en fordel at de politiske mekanismene sikrer en viss form for kontinuitet og stabilitet.

Men når samfunnet står overfor utfordringer som truer med å ryste selve grunnlaget for vår eksistens, så er det kanskje på tide med nytenkning, også i politikken. Eidsvollsmennene ønsket å skrive vår nåværende konstitusjon og statsforfatning i stein da de uttalte sitt legendariske “enige og tro til Dovre faller”. Men for etterkommerne er det ikke nødvendigvis slik at tanker som ble tenkt i 1814 må være gyldige helt til aftenlandet går under.

Ekte radikalitet nå i dag burde handle mer om dybde og kompleksitet enn om å innta ekstreme ytterpunkter langs en sementert endimensjonal høyre-venstre akse.

Grønn politikk

Som nevnt i innledningen stemte jeg Miljøpartiet De Grønne ved stortingsvalget. Jeg vil si noen ord om hvorfor. En radikal grønn politikk impliserer noe av essensen i den komplementære tankegangen som jeg alltid har vært tiltrukket av. I politisk sammenheng er grønt for meg komplementært til både rødt og blått. Det betyr at min egen grønnhet gjenspeiler ideer fra både sosialismen og liberalismen. Jeg har en sterk tro på fellesskapet og det sosiale medansvaret. Men jeg har også stor respekt for individet og det personlige initiativet.

For meg peker dette mot en syntese av dialektisk motsatte tenkemåter. Men syntesen er ikke syntetisk grå – den er tvert i mot radikalt grønn og frisk, den representerer kreativitet og nytenkning, livskraft og optimisme.

Et viktig poeng ved min komplementære livsanskuelse er også at jeg ikke har det minste ønske om eliminere eller se bort fra sosialistiske og liberalistiske bevegelser og tanker. Tvert i mot: Dersom den grønne bevegelsen skal ha noen framtid, så må det nettopp skje i et kreativt samspill med andre og delvis motstridende politiske aktører.

Omtrent slik er min egen subjektive oppfatning av hvordan jeg er politisk sammenskrudd. Grønt er klart dominerende, med et stort innslag av rødt, mens blått utgjør den klart minste andelen. Figuren antyder også noe om at grønnfargen i meg har ulike valører avhengig av hvilke motstående, komplementære krefter som virker inn.

Det radikale engasjementet reduseres ikke av en komplementær grønn grunnholdning. Ekte radikalitet nå i dag burde handle mer om dybde og kompleksitet enn om å innta ekstreme ytterpunkter langs en sementert endimensjonal høyre-venstre akse. Enkelt sagt: Det er ikke verken originalt eller radikalt å innta en totalt fastlåst posisjon på ideologiske utposter som gjentatte ganger har vært kontrollert av totalitære diktaturer.

Filosofen Herbert Marcuse har sagt mye klokt om politiske dimensjoner og radikale tenkemåter. I boka ”Det endimensjonale menneske” påpeker Marcuse at det frihetsbegrepet som har fått rotfeste i den moderne kulturen også kan være et middel for å kontrollere massene.

“Frie valg av herrer avskaffer verken herrene eller slavene”

Marcuses poeng er at omfanget av valmuligheter ikke er avgjørende for graden av menneskelig frihet. Det som er avgjørende er hva individet kan velge og hva det faktisk velger. Massekonsumsamfunnet har på mange måter forvandlet mennesket til en slave av sin egen materialistiske overflod. Å opponere mot samfunnsordningen ter seg meningsløst, fordi man risikerer å avskaffe de fordeler man har opparbeidet seg.

I dette perspektivet handler radikal endringsvilje altså om å ville erstatte et slaveri av en helt annen karakter enn det slaveriet som Marx ville gjøre opprør mot. Den revolusjonen vi trenger nå er dypest sett et oppgjør med den livsfarlige forestillingen om at mennesket er endimensjonalt, en slave av forbruket og overforbruket av materielle verdier.

Et reelt demokrati må gi plass til et pluralistisk mangfold av stemmer og innfallsvinkler. Her har vi mye å lære av å vende fokuset tilbake mot den naturen vi en gang steg opp av. Naturens evne til å unngå biologiske sammenbrudd er uløselig knyttet til mangfoldsprinsippet. Artsmangfoldet er når alt kommer til alt kanskje det prinsippet som mer enn noe annet har gjort det mulig for levende liv å berge seg gjennom de mange katastrofene som den jordiske biosfæren har vært utsatt for opp gjennom historien.

Et helt grunnleggende trekk ved artsmangfoldet er naturens komplementære egenskaper. Uten artenes evne til å ta opp i seg komplementære egenskaper ville de aldri ha overlevd.

Komplementaritet som et allmenngyldig, universellt prinsipp

Det sies at jordkloden ikke er flat, men rund, og at denne oppdagelsen er en av de største og mest betydningsfulle som er gjort. Nesten like epokegjørende som innsikten i at planeten Tellus ikke er i universets sentrum, men at vi svever rundt den ene av utallige stjerner, som igjen svever rundt et galaktisk nav, og at heller ikke denne galaksen er noe sentrum, men bare en blant milliarder andre galakser.

Men jeg har da virkelig vært ute på havet og sett at jorda er flat, absolutt helt flat. Og jeg har sett opp mot himmelen og observert at jeg er i sentrum av universet.

Jeg har også undret meg over følgende: Jeg har studert virkeligheten både i mikroskop og gjennom stjernekikkert, og jeg har sett verden bare gjennom mine egne øye. Hvilken observasjon av verden er den mest riktige? Den jeg ser i kikkerten, eller den jeg ser i mikroskopet?

Jeg finner intet annet svar på disse paradoksale gåtene enn at jeg må bruke både kikkerten og mikroskopet for å forstå verden. Jeg er universets sentrum, men samtidig bare ett av uendelig mange andre universelle midtpunkter. Det føles vanskelig å erkjenne at slik må det være, men det aner meg at jeg må klare å tenke slik dersom jeg skal klare å være et helt menneske.

To erkjennelsesmåter

Natur- og samfunnsvitenskapene er komplementære vitenskaper – de forklarer tildels helt ulike dimensjoner av virkeligheten, med vidt forskjellige metoder og formål. Men nettopp derfor utfyller og beriker de også hverandre. Dette kommer tydelig fram når man ser hvordan særlig naturvitenskapene særlig de siste tiårene har tilført samfunnsvitenskapene mange nye begreper og tenkemåter.

Erik Damman forsøkte å forstå forholdet mellom de to ulike vitenskapelige retningene da han skrev boka “Bak tid og rom”. Da han skulle oppsummere sine erfaringer gjorde han det slik:

“For meg peker løsningen mer og mer mot en syntese eller et samarbeid mellom erkjennelsesmåter: En anerkjennelse av virkelighetens komplementære natur kan kanskje bare gripes av de komplementære sider av oss selv, slik de store fysikere forsøkte. Vi trenger den opplevede, ikke-tankemessige erfaring for å fatte helheten, og vi trenger den analytiske tenkning for å vurdere og korrigere våre ukritiske sannhetsopplevelser i forhold til den sansbare virkelighet – og for å sette de dypere krefter i oss selv inn i konstruktivt arbeid i den verden vi lever i.” 

Hytte i Femundsmarka. Foto: Kjetil Svanemyr

Er Gud komplementær?
Det er fullt mulig å forfølge ideen om komplementaritet som et universellt prinsipp helt ut til de ytterste og største spørsmålene. Finnes Gud? Kan Gud både være og ikke være til? Og hva med menneskets vilje – er vi både frie og ufrie på samme tid?

Epikur, en av filosofihistoriens første dialektiske tenkere, som åpenbart også må ha vært på sporet av tilværelsens komplementær natur, stilte spørsmålet slik:

«Enten vil Gud avskaffe det onde, men kan ikke, eller han kan men vil ikke, eller han verken kan eller vil, eller han både kan og vil. Hvis han vil og ikke kan, er han maktesløs, og det kan man ikke anta hos Gud. Hvis han kan, men ikke vil, er han ondsinnet, og det er like fremmed for Gud. Hvis han verken vil eller kan, er han både ondsinnet og maktesløs og dermed ikke Gud. Men hvis han både vil og kan, hvilket er det eneste som sømmer seg for Gud – hvor kommer da det onde fra, og hvorfor avskaffer han det ikke?»

Hvorfor avskaffer ikke Gud det onde, hvis han kan? Antakelig fordi det gode blir en meningsløs absurditet uten sitt komplementære, dialektiske motstykke: ondskapen. Vi er kanskje frie til å velge mellom det gode og det onde – men vi kan ikke velge helt bort verken det ene eller det andre. Vi er i en verden som er både god og ond, og vi må forholde oss til en kompleks og ugjennomtrengelig tilværelse som i ett og alt er både paradoksal og helhetlig på en og samme tid.

Komplementarismen – politikkens teori om alt

Jeg foreststiller meg ikke komplementarismen som en angivelse av den endelige, sanne ideologi. Hva det handler om er et bidrag til å forstå hva politikken er, hva som så å si er dens natur. Å innta en komplementær holdning til ulike politiske retninger vil gjøre det lettere å se flere valgmuligheter. Det kan bidra til kreativitet og åpenhet, og dermed redusere det preget av stivhet og stagnasjon som kjennetegner den endimensjonale høyre-venstre aksen vi kjenner så altfor godt til.

Vår tids utfordringer er så store at behovet for nye idéer kjennes prekært – i hvert fall for noen av oss. Løsningene ligger neppe lengst ut i ytterkantene, verken til høyre eller venstre. Skal vi finne ut av flokene må vi være villige til å ta i bruke hele fargespekteret av kunnskaper og motstående erkjennelsesmåter.

En dypere bevissthet om komplementaritetsprinsippet kan også bidra til å skape en dypere forståelse av hvordan vi som politiske mennesker bør forholde oss til våre meningsfeller og meningsmotstandere. Altså en etikk som beskriver mer inngående de viktigste prinsippene for en demokratisk politisk væremåte: Åpenhet, redelighet, saklighet, og kanskje det vanskeligste av alt: hvordan man kan innta en relativistisk holdning til ens egne standpunkter uten å miste engasjementet og kampviljen ut av syne.

Hva hender egentlig etter at krisen rammer? Noen ganger kan en krise virke stimulerende på skaperkraft, andre ganger virker den bare lammende. Et av de verste jordskjelvene i moderne italiensk historie rammet L’Aquila den 6. april 2009. Middelalderbyen ble lagt i grus, byens indre er selv etter flere år et tomrom, preget av avmakt og mafia.

Av Emma Gerritsen, samfunnsredaktør i Samviten. Foto (samtlige): Emma Gerritsen 

- L’Aquila er akkurat som en smultring; det har et hull i midten, mens utkanten ekspanderer.

Fabrizio Pambianchi ruller omhyggelig en røyk mens han putter filteret i høyre munnvik. Omsider tenner han den og tar et dypt drag mens han skuer ut over fjellbyen, eller rettere sagt, byggeplassen.

Der er det et virvar av trange smug, omringet av bygninger og kirketårn inntullet i rekkverk. En enslig rotte piler av sted og forsvinner i en sprekk i veggen. Én sprekk blant mange. Hauger av grus fra sammenraste hus ligger strødd utover. I mellom dem titter noen grønne gresstrå opp. Støvpartikler danser i de få solstrålene som kjemper seg gjennom et ellers truende skydekke. Stillheten er total. Det lukter kritt. Og morkent. Her og der henger klesvasken fortsatt foran vinduene, akkurat som om den ble hengt opp i går. De falmede fargene og fortærte stoffene forteller imidlertid en annen historie. Historien om en by der klokken for lengst har sluttet å tikke.

Fire år har gått. Folk har riktignok flyttet ut av teltleirene og drabantbyer bygges utenfor sentrum, men i selve bykjernen virker det som om tiden har stått stille og rekonstruksjonen går tregt. Byfolket begynner å lure på om de i det hele tatt vil kunne vende hjem igjen innen tiårsperioden regjeringen har beregnet at oppbyggingen vil ta.

Hjemløs
L’Aquila er delt i to perioder: Før jordskjelvet og etter jordskjelvet. Fabrizio minnes godt natten som rystet både byen, samfunnet og enkeltmennesket. Et drøye 30 sekunder skjelv som nådde 6,3 på Richters skala lot byen gå i grus, tok 309 menneskeliv, og gjorde 67 000 mennesker hjemløse.

– Natten da jordskjelvet kom var jeg hjemme. Rundt ett – tiden ringte min ekskone; «Det skjelver, det skjelver» ropte hun i røret. Jeg ba henne ta med våre to sønner og komme til meg. På det tidspunktet bodde jeg i et lite hus i skogen med bare en etasje. Det var mindre fare for at det skulle rase sammen.

Han ser bort mot et usynlig sted, hensunket i tanker. Nesen er litt bøyd. Et hint av smilerynker er synlig rundt øynene, men han smiler ikke. Alvorsrynkene blir dypere. Skjegget er ikke kjemmet på noen dager, og det furete ansiktet bærer preg av vær og vind. Det samme gjør hendene. Han knuger dem sammen og fortsetter:

- Hun kom straks og la seg ved siden av meg med både klær og sko på. Jeg sa til henne «selv om vi er skilt trenger du virkelig ikke å sove med alle klærne på, og i hvertfall ikke sko!» Hun svarte at hun fryktet et større skjelv ville komme, og at hun ville være klar til å løpe. Hun hadde rett.

Klokken 03:32 kom det store sjokket. Eller nei, hva heter det på norsk? Den italienske aksenten preger hvert ord. Morsmålets særegenhet har ikke sluppet tak, selv etter å ha tilbrakt åtte år i Norge. Tonene springer fra høyt til lavt på null komma niks.

Fabrizio Pambianchi (49 år) er en av grunnleggerne til den politiske organisasjonen 3e32 som oppstod i kjølvannet av jordskjelvet.

- Skjelvet, skyter jeg inn.

- Ja skjelvet, sier han, nikker, og fortsetter, – Vi satt oss inn i bilen. Det gikk fint med oss. Ikke alle var like heldige. Stemmen dør. Han ser ut i tomrommet og stryker hånden gjennom det tynne håret.

- Galskap. Det var galskap. I ettertid også, sier han. – Mange har mistet alt! Identitetspapirer, verdisaker. Alt! Man fikk heller ikke lov å gå tilbake til huset sitt for å hente gjenstandene.

Han forteller at to dager etter skjelvet kom det busser som fraktet folk til hoteller ved kysten, rundt hundre kilometer unna. Andre søkte ly hos slektninger og mange, deriblant han selv, ble innkvartert i teltleir utenfor byen.

- Sivile styrker ga oss både et merke vi måtte bære, og ordre å følge. Vi fikk ikke sørge og måtte holde oss rolige. Koffeinforbud ble innført og klovner forsøkte å dempe den trykkende stemningen. Berlusconi sa til oss: «Se på dette som en campingferie.» Det var absurd!

Fire år har gått. Folk har riktignok flyttet ut av teltleirene og drabantbyer bygges utenfor sentrum, men i selve bykjernen virker det som om tiden har stått stille og rekonstruksjonen går tregt. Byfolket begynner å lure på om de i det hele tatt vil kunne vende hjem igjen innen tiårsperioden regjeringen har beregnet at oppbyggingen vil ta.

Den nye byen
Rett etter jordskjelvet trengte folk et hjem. Det ble straks satt i gang et boligprosjekt. Det såkalte C.A.S.E-prosjektet bestående av 4600 boliger, som på folkemunnet kalles Berlusconi-boliger. De ligger 5 til 10 km utenfor sentrum, og kan huse 14 000 mennesker. 22. januar 2010 var boligene ferdigstilt, noe den daværende statsminister Silvio Berlusconi var meget stolt av. Ikke alle var like begeistret, og ifølge kritikerne var boligene verken tilknyttet offentlig transport eller tjenester. I tillegg oversteg de budsjettet, og det var det kun plass til en brøkdel av alle som hadde mistet hjemmene sine. Mange av de heldige, nye beboerne har idag til felles at de ikke føler seg hjemme i den såkalte «New Town».

Ciccozzi Totani foran hans hus, som fortsatt er ubeboelig.

Et høyt gjerde skiller en mann og hans hus. – La mia casa, sier han. Mitt hus. Han trekker meg forsiktig i armen og peker mot en dør som står på gløtt. Han begynner å gå. Jeg følger etter. Vi går inn i et bygg. På bakken ligger det små velstelte hauger av grus. Det lukter sandstein. Det prikker i nesen. Mose og fuktskader vitner om at bygget har stått tomt i lang tid. Den eldre mannen peker oppover mot et sprukket vindu. Der bodde han før. Ved døren henger det en ringeklokke. Den fungerer ikke lenger. Navnene til beboerne står enda inngravert. Mannen peker på sitt navn. Ciccozzi Totani. Jeg spør på gebrokkent italiensk når han tror han kan vende tilbake. Han hever skuldrene og rister på hodet. – Jeg vet ikke, sier han.

Med byen lagt i grus, føler mange at både identiteten og kulturen er dem frarøvet, og de lengter tilbake til livet de en gang hadde.

Uten mål og mening
Jeg nærmer meg hovedgaten. Det har begynt å regne. Tunge, store dråper faller ned mot bakken. En håndfull mennesker vandrer rundt. Flere strømmer til. Gamle ektepar, unge fedre, gravide kvinner, barn, studenter. De er, som meg, på vei til kafeen. En av de få som er igjen i byen. Rett utenfor står en militær patrulje. Litt lenger bort patruljerer flere. De har vært permanent tilstede i gatene etter jordskjelvet, for å holde tilsyn med de avgrensede “røde soner” som beskytter mot plyndring og ras. Antallet mennesker med uniform er større enn dem uten. Surrealistisk. En scene tatt direkte ut fra etterkrigstiden, eller rettere sagt en etterjordskjelvstid.

Fabrizio: - Soldatene i gatene er myndighetenes måte å vise deres tilstedeværelse på.

To gutter streifer rundt i gaten. De setter seg omsider ned ved kafeen. De bestiller øl, tøyser med hverandre på italiensk og blir stående og henge en stund foran bardisken.

- Snakker dere engelsk? spør jeg.

Den eldste av dem snur seg rundt.

- Jeg snakker engelsk, sier han. Han heter Alessandro. Vennen heter Marco.

- Hvor er alle menneskene? spør jeg forundret.

Han humrer lavmælt, trekker på skuldrene og sukker. Guttene går enda på videregående skole, litt utenfor byen. De forteller at de sosiale møtepunktene forsvant med skjelvet og at folk finner andre steder å møtes.

- Både boliger, kommersiell virksomhet og møteplasser har blitt flyttet til utkanten. Byen har blitt mindre og pulsen er borte.

Han står lent mot bardisken og hviler hodet i hendene.

- På en vanlig lørdag for eksempel, henger vi bare rundt her på denne kafeen og drikker kaffe og øl hele dagen.

Alessandro forteller at mengden med alkohol og narkotiske stoffer har økt mye siden jordskjelvet inntraff, trolig fordi mange er deprimerte og kjeder seg. Med byen lagt i grus, føler mange at både identiteten og kulturen er dem frarøvet, og de lengter tilbake til livet de en gang hadde.

Forfatteren av «Gomorrah», Roberto Saviano, skrev åtte dager etter jordskjelvet at Gomorrah mafiaen har vært enormt aktiv i Abruzzo regionen de siste årene. Han advarte mot infiltrasjon når det gjaldt kontrakter, byggetillatelser og helsevesenet.

Frykter et nytt Pompeii
Jeg er forvirret. Hvorfor bygges det boliger utenfor byen? Hvorfor går rekonstruksjonen av sentrum så tregt?

Jeg fant straks ut at jeg ikke var den eneste som lurer på dette. Byfolket er forvirret, sinte og slitne av det hele. Og mest av alt har de mistet tilliten til myndighetene.

- Husker du historien om Pompeii? spør en kvinne med kort, brunt hår. Hun sitter utenfor kafeen og nipper til en kaffe. Hun heter Marzia og er tjue år gammel. Marzia er fra L’Aquila og har bodd i byen hele livet.

- Byen som ble undergravd i aske? spør jeg prøvende.

- Akkurat! Den ble aldri bygget opp igjen. Vi frykter at L’Aquila blir det nye Pompeii. Folk er lei av å vente og mange flytter. Av de rundt 100 000 innbyggere i 2009 er det bare mellom 60 000 og 70 000 igjen. Situasjonen er fastlåst.

Hun er langt fra den eneste som mener dette. Oppbyggingen av byen er beregnet på 4,3 milliarder euro, men bare en tiende del av det lovte budsjettet har blitt utbetalt. Den 6. mai varslet ordføreren av L’Aquila, Massimo Cialente, sin avgang dersom forhandlingene ikke kommer i havn innen to uker. Det er ikke første gang han trekker det kortet. Signalene fra regjeringen er motstridene, og klagene lyder som følger: «L’Aquila holder på å bli drept under det tunge italienske byråkratiet».

Et vanlig syn i ‘L’Aquila

Infiltrasjon og motvekt
«Jordskjelvet var en katastrofe for de fleste, men en mulighet for andre», sa Sabina Guzzanti, regissøren bak dokumentaren Draquila, som omhandler situasjonen i L’Aquila.

Rett etter jordskjelvet advarte ulike institusjoner og organisasjoner mot infiltrasjon av mafiaen. Forfatteren av «Gomorrah», Roberto Saviano, skrev åtte dager etter jordskjelvet at Gomorrah mafiaen har vært enormt aktiv i Abruzzo regionen de siste årene. Han advarte mot infiltrasjon når det gjaldt kontrakter, byggetillatelser og helsevesenet. Flere hendelser før jordskjelvet har også ført til spekulasjoner om korrupsjon.

Uker i forveien varslet forskeren Gioacchino Giuliani, at et større skjelv ville ramme regionen. Leder av  sivilforsvaret Guido Bertolaso truet straks med å politianmelde ham for å spre falsk alarm blant folket. I tillegg arrangerte han en pressekonferanse for å dempe frykten. Der deltok seks forskere og en offentlig  tjenestemann som alle nå er dømt til seks år fengsel for uaktsom drap pågrunn av risikobagatellisering.

Dommen er ikke trådt i kraft enda. Den ble møtt med mye kritikk, spesielt fordi et jordskjelv ikke kan varsles med nøyaktighet. I tillegg mener mange at de syv er nøye utpekt som syndebukker for å holde oppmerksomheten vekk fra de egentlig ansvarlige: Berlusconi – regjeringen, korrupte byggeselskap og eiendomsmeglere. Regjeringen har i lang tid forsømt evakueringsplaner for befolkningen i L’Aquila. Forskningsrapporter og prosjekter som ville redusert skadene ved jordskjelv i Abruzzo-regionen, er stuet bort av myndighetene.

Hus og eiendeler ligger fortsatt i ruiner.

Den dømte embetsmannen, Franco Barberi, uttalte at et lignende jordskjelv i California ikke ville ha drept et eneste menneske. Han frykter inneblanding av mafiaen før skjelvet, da mange moderne bygg som skulle være seismikkresistente kollapset grunnet dårlig materialeri byggeprosessen.

- Italia er som et trebent bord: Et bein til investorer, et annet til politikerne og et tredje til mafiaen. Berlusconi og hans mange hender utgjør bordflaten som holder det hele sammen. Derfor tror jeg heller ikke et regjeringsskifte vil endre kurs for L’Aquila. Fremtiden liggeri våre egne hender.

Den unge journalisten Alessandro Tettamanti lener seg bakover i kontorstolen, mens han stryker noen svarte krøller bort fra ansiktet. Vi befinner oss i redaksjonen til News Town, en uavhengig nettavis som ble opprettet i mars, 2013. Han er en av grunnleggerne og jobber der fast sammen med fire andre.

- Hvorfor startet dere et eget pressekorps? spør jeg.

- På grunn av de enorme ødeleggelsene jordskjelvet brakte med seg er faren for korrupsjon enorm på alle plan. Derfor er det et enda større behov for grundige bakgrunnsartikler og analyser som når ut i det offentlige. Vi opplevde mangel på dette i eksisterende medier.

«Det har han nok rett i», tenker jeg, «Det hjelper ikke særlig når Berlusconi eier en stor del av italienske medier, og hans selskap, Mediaset, kontrollerer tre av de sju store TV-kanalene i Italia.»
Alessandro snakker fort. Ordene er engelske, aksenten italiensk. I ny og ned taster han inn et ord i Google translate. Han forteller at ideen om å starte et pressekorps oppsto under  trillebåraksjonen ett år etter jordskjelvet inntraff. Innbyggerne var misfornøyde med myndighetenes håndtering av gjenoppbyggingen og hjelpearbeidet. Aksjonen nådde internasjonale medier. Også i Norge.

Jeg minnes en filmsnut Fabrizio viste meg tidligere. Folk ropte «L’Aquila! L’Aquila! » Så skiftet scenen. Et sammenstøt med politiet. Noen ble slått. Blod dryppet ned langs tinningen.

- Vi begynte på bar bakke. Vårt eget engasjement drev oss. Vi ønsket å fokusere på nyheter fra byen. En by som er i konstant forandring. Jeg håper at News Town kan gjøre en forskjell, avslutter han. Ansiktsmil. De mørke øynene glitrer.

Inne i “smultringhullet”

Felles skjebne
Det er mandagskveld. Jeg går gjennom en port som er voktet av en ørn i stein. Byens navn. Store sandsteinfargede bygg står forlatt. Det gamle psykiatriske instituttet er for lengst ute av bruk. En grusvei tar av til høyre mot et frodig område med høye bartrær. Jeg følger veien til et lite hus blir synlig. Flere skur dukker opp jo nærmere jeg kommer. Campingvogner, brakker, og et enormt hvitt konserttelt er å finne. Bebyggelsen er fiffet opp med farger, former og mye graffiti. Der bor Fabrizio, sammen med fire andre.

- Ciao! Fabrizio hilser.

Vi går inn i et rom som fungerer som stue. Det er flere mennesker der. – Buonasera, hilser de. God kveld. Noen klimprer på en gitar. Andre tøyser og snakker muntert sammen. En djembe ligger på den røde, slitte sofaen. Brødsmuler på salongbordet, sammen med en haug aviser. I et hjørne står det bannere som er rullet sammen. Veggene er dekorert med malerier og tegninger. Et lite hus er avbildet. Inni står det skrevet «galehuset».

- Det står jo på norsk, sier jeg, overrasket.

- Haha, ja, det er min norske tenåringsdatter som har skrevet det. Etter å ha tilbrakt ni horrible måneder i teltleiren var vi en gjeng på femten som ønsket et annet sted å bo. Vi okkuperte dette området og døpte det om til Case Matte, som betyr galehuset. Vi synes det var et passende navn, både fordi vi befinner oss på området til den psykiatriske klinikken og fordi situasjonen rett og slett er galskap.

Case Matte (galehuset)

Ansiktet er ikke så alvorstynget lenger. Han smiler og legger til:

- Mange kaller oss sigøynere, men vi liker det best slik. Etter hvert flyttet folk ut, men vi har beholdt det som base for politiske aktiviteter, konserter og annet.

Øynene mine streifer veggen og blir hengende ved et bilde av mennesker med bannere oppå hauger av murrester. Fotografiet er datert til februar 2010.

- Hva gjorde dere der? spør jeg.

- Nesten et år etter jordskjelvet kom, var enda ikke noe blitt gjort i sentrum. Da holdt vi en stor demonstrasjon. Ja, vi demonstrerte mye. Vi hadde et jordskjelv inni oss! Bare tenk deg at du ikke fikk lov til å gå rundt i Bergen sentrum lenger! Stemmen hever seg noen hakk, og de ellers milde blå øynene funkler.

- Det ville ha vært helt grusomt! sier jeg. – Helt uvirkelig.

- Ja, det er det.

Det er stille. Et minutt, kanskje to. Så begynner Fabrizio å snakke.
- Jordskjelvet var en katastrofe på mange plan. På en annen side brakte det oss tettere sammen, og det gjorde oss sterkere. Fra høyere til venstre, og folk i alle aldre samlet seg. Vi har en felles skjebne og et felles mål; oppbygging av byen.

- Hva tror du fremtiden blir? spør jeg omsider.

- Jeg vet ikke, han trekker på skuldrene og rister på hodet. – Kanskje rekonstruksjonen tar ti år, kanskje tretti. Det er for tidlig å si. Men vi vil fortsette å kjempe for byen vår helt til den er bygget opp igjen! Han slår knyttneven i bordet. Så legger han til – Og for en åpenhet, slik dere har i Norge.

L’Aquila ligger i Abruzzo-regionen, 100 km nordøst for Roma og er omringet av fjell.

L’Aquila slutter ikke å skjelve
Jordskjelvet i april 2009 var ett blant mange. Allerede i desember 2008 var det registrert seismikkaktivitet i området, og bakken har enda ikke sluttet å skjelve. Det har heller ikke befolkningen.

For unge Alessandro er det viktigste å bli i byen, for å prøve å skape et nytt liv her. Journalisten fra News Town stiller seg bak dette utsagnet. Også Marzia ønsker å bli. Hun ønsker å se sine barn vokse opp i L’Aquila, slik hun kjente den fra barndommen. I de få dagene jeg besøkte byen, opplevde jeg et enormt pågangsmot blant folket, tross skuffelse og sinne. Mange har mistet tilliten til myndighetene, men troen på forandring er stor. «Sammen står man sterk» er et ordtak på norsk. I L’Aquila er det realiteten.

Å tette igjen smultringen
Det er tirsdag. Duggdråpene ligger fortsatt på bladene og fuglene kvitrer av full hals. Fabrizio sitter foran Case Matte, galehuset. Han ser utover landskapet. Snødekte fjell og vidstrakte åkre bølger mot horisonten. Han ruller en røyk. Han fikler en stund med den i hendene, før han omsider tenner den. Små røykringer dannes i morgenluften. Jeg setter meg ned ved siden av ham og vender ansiktet andre veien. Heisekraner står urørlig over byen. Jeg sier – Jeg håper dere lykkes med å tette igjen smultringen.

Relatert
Mann og Natur: Havet, den perfekte stormen og en tsunami
Beretningen om et varslet sammenbrudd
Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

I vid forstand er humanisme en tenkning og etikk som bygger på – og hegner om – det humane, det menneskelige. Men hva er ”det humane”? Svaret på dette må nødvendigvis springe ut fra et bilde av hva et menneske er. Og mangler humanismen et begrep for det genuint menneskelige, vil den fort kunne gli over til å bli anti-human eller transhuman. Dette er en tendens som har vært der lenge, men som nå – etter hvert som samfunnet i det store og hele blir ”humanistisk” – er i ferd med å få en mer akutt realitet. I og for seg moralske og velmenende humanister strever med å finne gode grunner til å avvise transhumanismens forlokkelser om å ”forbedre mennesket”.

Av Trond Skaftnesmo. Faglig bakgrunn fra biologi (Naturforvaltning, UMB) og filosofi (hovedfag, UiO). Har utgitt fem fagbøker innenfor grensefeltet biologi/filosofi. Hans siste bok, Folkefiender, kom høsten 2012. Han har nylig også oversatt Thomas Nagels bok, “Mind & Cosmos”. Den kom ut på norsk i september 2013, med tittelen: Sinn og kosmos. Hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil. Paradigmeskifte Forlag - www.paradigmeskifte.nu.

Hvis vi ikke kan tenke fritt, kan vi heller ikke handle fritt – dvs. rasjonelt, ut fra tankemessige grunner. Og da er all moralitet et spørsmål om eksterne krefters spill, de være seg biologiske eller sosiale. Selve ideen om en etikk begrunnet i rasjonelle, gjennom- tenkte og frie valg, en idé som står sentralt for humanismen, blir da en illusjon.

En begrepsavklaring

I sin vide og historiske betydning, har betegnelsen ”humanisme” en klart positiv ladning. Denne vide betydningen er imidlertid uskarp. Den skiller fremfor alt ikke mellom en humanisme som bygger på et religiøst eller spirituelt grunnlag og en som ikke gjør det. Men det er et verdenshav av forskjell mellom menneskesynet til en renessansehumanist som Pico della Mirandola og en human-etiker som Levi Fragell.

Eierskapet til betegnelsen humanisme er blitt omstridt. Etter hvert som de human-etiske organisasjonene har vokst seg store og sterke, har de begynt å gjøre krav på ordet. I Sverige byttet Human-Etiska Förbundet i 1999 navn til Humanisterna. Sammen med andre nasjonale human-etiske forbund, er de tilsluttet Den internasjonale humanistunionen. [i] Skjønt også de norske humanetikerne gjerne vil reservere betegnelsen humanist for seg, møter de motbør blant religiøst funderte humanister, som minner dem på at ”vi var der først”. Det så vi sist i 2011, under debatten rundt Dag Hareides bok Hva er humanisme.[ii]

Jeg vil i det følgende innrømme human-etikerne et midlertidig eierskap til betegnelsen humanisme. Eierskapet er begrenset til dette essayet og er gitt av rent praktiske grunner, fordi det er denne typen humanisme som her skal drøftes og fordi det rent språklig er enklest slik. Samtidig gir jeg Hareide rett i at dette, saklig og historisk, er en utilbørlig innsnevring av begrepet. Ja, jeg vil gå et skritt lengre. Jeg vil forsøke å vise at humanismen – altså den human-etiske – grunner seg i et menneskebilde som mangler et begrep for det genuint menneskelige, og som derfor hele tiden står i fare for å gå den antihumane / transhumane ideologiens ærend.

Hva mangler?

En humanisme uten begrep om det genuint humane? Det er selvsagt en drøy påstand, som må begrunnes nærmere. Min begrunnelse vil her begrense seg til å vise at humanismen ikke kan oppfylle det minimumskrav, som må stilles til enhver etikk som har mennesket som mål.

Minimumskravet kan formuleres slik: En ekte humanisme må anerkjenne, og ha grunn til å anerkjenne, rasjonalitetsprinsippet – dvs. tenkningens mulighet til å bedømme hva som er sant eller gyldig. 

Kravet kan synes så selvfølgelig at det ikke trenger noen nærmere forklaring. Men likevel, helt kort: Hvis vi ikke kan tenke fritt, kan vi heller ikke handle fritt – dvs. rasjonelt, ut fra tankemessige grunner. Og da er all moralitet et spørsmål om eksterne krefters spill, de være seg biologiske eller sosiale. Selve ideen om en etikk begrunnet i rasjonelle, gjennomtenkte og frie valg, en idé som står sentralt for humanismen, blir da en illusjon.

Det er vel ikke uten grunn at humanistenes medlemsblad heter Fri tanke eller at humanister flest oppfatter det som en hedersbetegnelse å kalles en fritenker. Å realisere frihet og rasjonalitet i tenkning og etikk, har vært et mål for alle humanister. Men hvor fri er egentlig tanken for dagens humanist? En humanisme som avviser en spirituell dimensjon må bygge på en konsekvent ontologisk naturalisme. Filosofen Jon Hellesnes har presist formulert hva en slik naturalisme, eller materialisme, har å si om våre tankeprosesser: ”Alle tankeformer, alle kognitive fenomen og alle påstandar er resultat av nevrobiologiske prosessar i den menneskelege hjernen, kausale produkt, ingenting anna.” [iii]

Hellesnes viser til at dette synet kan ”forsvares” på to måter. I det første scenariet forsøker en å argumentere rasjonelt for det, idet en viser til nevrobiologisk forskning som en mener bringer bevis for at påstanden er riktig: ”Den underforståtte føresetnaden er då at det er mulig, på rasjonelt vis, å finne ut kva som er sant eller gyldig – rett og slett. Dermed er det gjort unntak for den teoretiske påstanden sjølv. Den er nemleg lagt fram som noko anna enn som eit eksempel på eit produkt av nevronale hendingar. Den er faktisk presentert som ein vitskapleg haldbar påstand. Dermed har reduksjonistane i røynda lagt til grunn at ikkje all tankeaktivitet er biologisk determinert: Det finst minst ein teoretisk påstand som er basert på empirisk gransking, eksperimentelle testar og gode resonnement, nemleg den som står til diskusjon. Men innhaldsmessig går tesen ut på det motsette. Den gir ikkje rom for unntak. Alt er biologisk determinert! Ergo: Ved å bli hevda som rasjonelt grunngitt og sann, falsifiserer den reduksjonistiske påstanden seg sjølv. Den fell.”

I det andre scenariet gjøres det intet unntak for tesen selv, men den oppfattes lik alle andre teser som et produkt av en nevrobiologisk prosess. Men da er tesen ”verken sann eller falsk – like lite som det siklet som renn ut ved ein sekretorisk prosess.”

Nominelt bygger humanismen på rasjonalitetsprinsippet. Problemet er at den ikke har noen grunn til det, fordi den oppfatter tenkningen som en materiell prosess, hvis forløp blir fullstendig bestemt av fysiske og kjemiske lover, uten et resterende rom for en ideell orientering; å kunne handle ut fra grunner snarere enn av årsaker. Humanismen gjør seg slik blind for den ideelt autonome instans i mennesket. Dermed er det heller intet genuint humant å hegne om. Og om mennesket i teorien degraderes til et fysisk-kjemisk maskineri, blir en samfunnsmessig og etisk praksis i pakt med dette prinsippet – transhumanismen – noe helt naturlig.

Uttrykket ”moralsk harme” spiller her på at det aktuelle tapet gjelder en moralsk verdi, som en harmes over (eller burde harmes over) å ha mistet. Men hvis tapet ikke blir erkjent for hva det virkelig er, kan harmen rettes mot alt det som minner en om dette tapet, som en hverken kan eller vil gjøre noe med. Mangel-erfaringen blir da til norm. Og det fullmenneskelige bekjempes og forklares som noe ”mystisk” og ”uvitenskapelig”.

Transhumanismen

Transhumanister tar materialismen på alvor og vil gjerne se den konvertert til praktisk handling. De leker ikke med ord, når de sier at de ser på seg selv som biokjemiske maskiner. Problemet er at de også ser på deg og meg som maskiner. Og siden det ikke er noe spesielt ”hellig” ved maskiner, må det være greit å forbedre dem – i dette tilfelle ved genteknologi, kloning, nanoteknologi, robot- og datateknologi, osv. Fremtiden tilhører kyborgen, det maskinforsterkede mennesket. Professor Rodney Brooks ved MIT Artificial Intelligence Laboratory, en ledende transhumanist, erklærer at samvirkende molekyler er ”alt som er”. De har produsert menneskekroppen, som kun er ”…en maskin som handler etter et sett spesifiserte regler. […] Mennesket er ikke noe spesielt, vi er som andre dyr eller maskiner. Vi er maskiner som våre ektefeller, barn og våre hunder. Og nå bygger vi maskiner som vil matche oss og forbigå oss. Motstand er nytteløst.” [iv]

Da Brooks i 2002 kom ut med boken Flesh and Machines: How Robots Will Change Us, skrev New York Times’ bokanmelder: ”…en stimulerende bok skrevet av en av de fremste spillerne på dette feltet, kanskje den fremste spilleren. […] Han tilbyr oss overraskende dype glimt inn i hva det vil si å være menneske.”

Her følger noen av disse glimtene, der Brooks ikke går trett av å gjenta at vi alle er maskiner (s. 173-175):

• Molekylærbiologien har gjort forbausende fremskritt de siste femti årene, og dens mål er å forklare alle egenskaper og detaljer ved livet i form av molekylære interaksjoner. Et sentralt postulat i molekylærbiologien er at dette er alt som er.
• Kroppen, denne massen av biomolekyler, er en maskin som handler i pakt med et sett av spesifiserte regler […]
• Vi er ikke noe mer enn en høyt organisert kolleksjon av biomolekyler.
• Jeg tror at jeg selv og mine barn alle er rene maskiner […] osv. osv.

For dem som ikke er vant til å tenke på seg selv som en maskin, kan slike utsagn virke sjokkerende, nedverdigende, dumme eller ubegrunnede, alt etter som. Men som den rosende bokanmeldelsen i NYT viser, er Brooks ikke alene om å mene at vi er maskiner. Og ledende biologer har lenge forsikret oss om det samme:

•  Du er ikke noe annet enn en pakke nevroner. (Francis Crick)
• Folk er, tross alt, bare ekstremt kompliserte maskiner. (Edward O. Wilson)
• Vi er overlevelsesmaskiner, blindt programmert til å bevare de selviske molekylene kjent som gener. (Richard Dawkins) osv. osv.

Filosofen Stephen L. Talbott har foreslått at denne trangen til å redusere mennesket (og naturen) ned til det maskinelle, kan ha sin bakgrunn i en faktisk erfaring, som svarer til den teoretiske påstanden. [v]

Talbott viser her til en av Carl Gustav Jungs mest fundamentale innsikter: Der noe av personlighetens integrale innhold tapes for bevisstheten, oppstår en mangel-erfaring. Denne presenterer seg gjerne som en følelse av mindreverd, som igjen kan svinge over i det Jung kaller en ”moralsk harme”, et uttrykk for at ”…det manglende element er noe som, sett ut fra følelsen knyttet til tapet, egentlig ikke burde mangle, eller som kunne bringes til bevissthet om en bare anstrengte seg for det.”[vi]

Uttrykket ”moralsk harme” spiller her på at det aktuelle tapet gjelder en moralsk verdi, som en harmes over (eller burde harmes over) å ha mistet. Men hvis tapet ikke blir erkjent for hva det virkelig er, kan harmen rettes mot alt det som minner en om dette tapet, som en hverken kan eller vil gjøre noe med. Mangel-erfaringen blir da til norm. Og det fullmenneskelige bekjempes og forklares som noe ”mystisk” og ”uvitenskapelig”.

En professor i filosofi som planlegger en bok om etikk, kanskje til og med om bioetikk, er et selvbevisst og fremsynt vesen, som det ville være galt å drepe. Richard Dawkins ville kanskje tilføyd at også sjimpanser er tenkende vesener, med sine egne planer for dagen. Men et dagsgammelt barn er ikke det. Deri ligger hele forskjellen for Peter Singer.

Peter Singer

Bioetikken

Et eksempel på denne manøveren finner vi hos Richard Dawkins, i hans takketale da han ble utnevnt til ”årets humanist” av The American Humanist Association (1997). Dette ligger rett nok en del år tilbake i tid, men hverken Dawkins eller humanismen har rikket seg synderlig mye i løpet av de siste tiårene. Så hva har årets humanist å si om mennesket ved en slik anledning? Dette: ”Skulle vi verdsette menneskeliv over alt annet liv? Skal vi reise en kompakt mur rundt arten Homo sapiens, eller skal vi snakke om at det også er andre arter som fortjener våre humanistiske sympatier? Skulle vi f.eks. følge retten-til-liv lobbyen, som er helt fokusert på menneskelig liv, og bedømme livet til et menneskefoster – med evner og egenskaper som en meitemark – over en tenkende og følende sjimpanse? Hva er grunnlaget for dette gjerdet som vi har reist rundt Homo sapiens, selv rundt en liten bit av fostervev?” [vii]

Dawkins har jo i de siste årene gjort seg spesielt bemerket som religionsmotstander og representant for den nye militante ateismen. Dette kunne forlede noen til å tro at han er en outsider og ekstremist i vitenskapens verden. En ideologisk ekstremist er han nok. Men slett ingen outsider. Han holdt i årtier og inntil nylig et sentralt professorat i Oxford til, som det heter, ”offentlig forståelse av vitenskap”. Alle akademiske talerstoler står åpne for ham, og han benytter dem flittig. Høsten 2011 ble han tildelt et æresdoktorat ved Universitetet i Oslo.

Nå er degraderingen av mennesket slett ikke sluttført med Richard Dawkins. Filosofen Peter Singer (utnevnt til ”årets humanist” i 2004 av Council of Australian Humanist Societies) tar det litt lengre. Singer har gitt sentrale impulser til en humanistisk (dvs. biologisk og utilitaristisk) bioetikk. Han er mest kjent for sin bok Animal Liberation fra 1975, som initierte den moderne dyrevernaktivismen. En norsk utgave kom i 2002, med etterord av lederen for NOAH, Siri Martinsen.

I denne boken kjempes det mot den ”speciesismen” (artsdiskrimineringen) som setter ”de menneskelige dyrene” over andre skapninger. Singers etiske verdier følger altså ikke bestemte artsgrenser. Derimot retter de seg etter det aktuelle bevissthetsnivået: ”Jeg konkluderer dermed med at det å ta avstand fra artsundertrykkelse ikke innebærer at alle liv har like stor verdi. Selvbevissthet, evnen til å tenke fremover og ha forhåpninger og ambisjoner for fremtiden, evnen til å ha meningsfulle relasjoner og så videre, er riktignok ikke relevante for spørsmålet om å tilføre smerte – i og med at smerte er smerte, uansett hvilke egenskaper vesenet måtte ha foruten evnen til å føle smerte. For spørsmålet om å ta liv, er disse egenskapene imidlertid relevante. Det er ikke uten grunn at man hevder at et menneske som er selvbevisst, har evnen til å tenke abstrakt, planlegge for fremtiden, kommunisere på en utviklet måte og så videre, har et mer verdifullt liv enn et vesen uten slike egenskaper.” [viii]

Mange vil lese dette som et nokså uproblematisk uttalelse, som kan kokes ned til at det – tross alt – er en vesentlig forskjell mellom mennesker og dyr. Men da har man lest for fort og upresist. Singer uttaler seg ikke om mennesket i sin alminnelighet, langt mindre om ”menneskets iboende verdi”, en forestilling som han ikke vil vedkjenne seg. Han snakker om et gitt utvalg av mennesker, nemlig de som er selvbevisste, som kan tenke abstrakt, osv. Hvilken avgrunn som skjuler seg bak hans formuleringer, får vi pakket ut i hans bok Practical Ethics fra 1979, her sitert fra 2. utgave, 1999: ”Et selvbevisst vesen er klar over seg selv som en distinkt entitet, med en fortid og en fremtid. […] For eksempel kan en professor i filosofi håpe på å skrive en bok som demonstrerer etikkens objektive natur; en student kan se frem til eksamen; et barn kan ønske seg en flytur. Å berøve noen av disse menneskene livet uten deres aksept, er å bryte deres ønsker for fremtiden. Dreper man en snegl eller et dagsgammelt barn, så bryter man ingen slike ønsker, ettersom sneglen og den nyfødte ikke er i stand til å ha slike ønsker.” [ix]

En professor i filosofi som planlegger en bok om etikk, kanskje til og med om bioetikk, er et selvbevisst og fremsynt vesen, som det ville være galt å drepe. Richard Dawkins ville kanskje tilføyd at også sjimpanser er tenkende vesener, med sine egne planer for dagen. Men et dagsgammelt barn er ikke det. Deri ligger hele forskjellen for Peter Singer.

Det er på denne bakgrunn helt konsekvent, når Singer foreslår at foreldre innen viss frist etter fødselen skal kunne avgjøre om den nyfødte skal få leve videre eller ikke: ”I dag kan foreldre velge å beholde eller kassere sitt misdannede [disabled] avkom kun hvis misdannelsen blir oppdaget under svangerskapet. Det er ingen logisk grunn til å begrense foreldrenes valg til disse spesielle misdannelsene. Hvis misdannede nyfødte ikke ble oppfattet å ha en rett til å leve før, la oss si en uke eller en måned etter fødselen, ville det tillate foreldrene, i konsultasjon med deres leger, å velge på basis av en langt større kunnskap om den nyfødtes tilstand enn det som er mulig før fødselen.”

Som eksempler på alvorlige funksjonshemminger som ville kunne kvalifisere til slike eugeniske tiltak, har Singer nevnt Downs syndrom, ryggmargsbrokk og blødersykdom. Om barn med blødersykdom sier han f.eks. følgende: “Anta at en kvinne, som planlegger å ha to barn, har ett normalt barn og deretter føder et hemofili-barn. Byrden av omsorg for det barnet kan gjøre det umulig for henne å takle et tredje barn. Men hvis det misdannede barnet skulle dø, ville hun ha et nytt. […] Når døden til et misdannet spedbarn vil føre til fødselen av et annet spedbarn, med bedre utsikter til et lykkelig liv, vil den totale mengden av lykke være større hvis det misdannede spedbarnet blir drept. Tapet av et lykkelig liv for det første barnet oppveies av gevinst av et lykkeligere liv for det andre. Derfor, hvis det å drepe hemofili-spedbarn ikke har noen ugunstig virkning på andre, ville det totalt sett være riktig å drepe det.” [xi]

Årets humanister, Peter Singer og Richard Dawkins, deler det samme menneskesynet. Dawkins har ikke markert seg like tydelig i bioetikken som Singer, men han gir varm støtte til Singers syn. I et intervju med Singer, som Dawkins gjorde i 2008, åpner han slik: “Peter, I think you must be one of the most moral people in the world…” [xii]

Eugenikken

Den humanistiske bioetikken og transhumanismen har det til felles at de begge målbærer en ontologisk degradering av mennesket, i ytterste instans ned til et materielt og maskinelt nivå. All virkelighet – liv, bevissthet, verdier og rasjonalitet – er i prinsippet reduserbart ned til dette nivået. Og alt over dette nivået er virkninger av det materielle, hvis det ikke – som i den såkalte eliminative materialismen – oppfattes som rene illusjoner.

Dagens humanisme deler denne materialistiske ontologien med bioetikken og transhumanismen. Termen transhumanisme ble introdusert av biologen Sir Julian Huxley i 1957, og den var ment å være positivt ladet. [xiii] Huxley var president i stiftelseskongressen for Den internasjonale humanistunionen (IHEU) i 1952. Han gikk inn for en ”vitenskapelig humanisme”, fundert i rasjonelle og biologiske prinsipper. Den inkluderte eugenikk eller arvehygiene. Huxley var et fremtredende medlem av British Eugenics Society, der han var vise-president i perioden 1937-44 og president i perioden 1959-62. Ideen var å forbedre mennesket genetisk, spesielt ved målrettet bruk av tvangssterilisering. Et sitat fra 1941 viser tenkesettet bak: ”De laveste [sosiale] lag reproduserer seg for fort. Derfor [...] må de ikke ha for enkel tilgang til sykehusbehandling, for ikke å fjerne den siste sjekk av den naturlige seleksjon ved å gjøre det for lett for barn å bli produsert eller å overleve. Lang arbeidsledighet bør være en grunn til sterilisering.” [xiv]

Disse ideene ble naturlig nok mindre populære etter den andre verdenskrig. Nå ble det mindre snakk om tvangssterilisering og mer snakk om frivillige tiltak. For Huxley var det viktigste målet å høyne den gjennomsnittlige IQ i befolkningen, noe han mente også ville høyne samfunnets grad av lykke. Til dette formålet anbefalte han flere frivillige tiltak, så som programmer med inseminasjon av sperma fra Nobelpristakere. Men så sent som i 1963 var Huxley førstetaler på en Ciba-konferanse i London, kalt ”Man and his Future”, der tvangssterilisering igjen var en av tematikkene: ”Har folk overhodet noen rett til å få barn? Det ville ikke være så vanskelig, slik vi har hørt fra Dr. Pincus, for en regjering å putte noe i maten vår, slik at ingen kunne få barn. Så, muligens – og dette er helt hypotetisk – kunne de lage et annet kjemisk stoff som ville reversere effekten av det første, og bare folk som var lisensiert til å få barn ville bli gitt dette andre kjemikalet: Dette er ikke så vilt at vi ikke behøver å diskutere det.

Er det ikke en utbredt følelse at folk har rett til å få barn? Dette er tatt for gitt, fordi det er en del av den kristne etikken. Men i henhold til en humanistisk etikk, kan jeg ikke se noen grunn til at folk skulle ha noen rett til å få barn. Jeg tror at hvis vi kunne få gjennomslag for den ideen blant folk, at deres barn ikke er helt og holdent deres egen sak – at det ikke er noen privatsak – så ville det være et enormt steg fremover.” [xv]

Ingen deltakere i diskusjonen syntes dette var ”så vilt at vi ikke behøver å diskutere det”. (Innlegget kom da også fra en biovitenskapelig autoritet; Francis Crick, Nobelprisvinner i 1962 for sitt bidrag til kartleggingen av DNA-molekylet.) Men flere reiste spørsmål om en ikke måtte ta dette steg for steg. Huxley var blant dem som manet til en mer tålmodig strategi: ”Du trenger ikke å starte med drastiske metoder; ingen vil løse befolkningsproblemet med å si at visse folk ikke skal ha noen rett til å få barn. Men du kan gjøre en start. […] Foreløpig vil befolkningen ganske visst ikke tolerere en tvingende eugenikk eller steriliseringstiltak. Men hvis du starter med noen eksperimenter, inkludert noen frivillige, og ser at de fungerer, og du videre gjør et massivt forsøk på å utdanne folk og la dem forstå hva det dreier seg om, vil du muligens, innen en generasjon, kunne makte å utøve en effekt på hele befolkningen.” [xvi]

Huxleys håp ble gjort til skamme for så vidt som stemningen i det store og hele vendte seg mot den klassiske eugenikken, selv om den nå tok avstand fra de rase- og klassebestemte utvalgskriteriene. Spesielt ble tvangssterilisering av utsatte grupper stadig mindre populært etter krigen. Men viljen til bioteknologiske forbedringer av mennesket forsvant ikke. Og snart åpnet det seg nye muligheter.

Transhuman bioetikk

Transhumanismens sentrale idé er tanken om å forbedre mennesket – f.eks. intellektuelt eller moralsk – ved biomedisinske og genteknologiske midler. Og hva skulle være galt med det? Et vanlig svar vil være å si at det er urealistisk, at vi ennå ikke vet nok til å kunne gjøre det. Men om dette er den eneste innvendingen vi har, er det vel bare et tidsspørsmål før den er ryddet av veien. Den britiske fysikeren Stephen Hawking er en av dem som mener det haster. Gitt verdens skjeve gang, ikke minst med en økende terrortrussel med nye våpen, ”må vi håpe”, sier han, ”at genteknologien kan gjøre oss mer vise og mindre aggressive”. [xvii]

Hawking er ikke den eneste toppforskeren som tenker slik. James Watson (som kartla DNA-molekylet sammen med Francis Crick) mener det samme: ”Hvis vi kunne gjøre mennesket bedre ved kunnskapen om å tilføre gener, hvorfor skulle vi ikke gjøre det?” [xviii] Ledende humanister stiller det samme spørsmålet.

Den svenske filosofen Ingmar Persson er en annen som mener det haster med å forbedre mennesket moralsk. ”Våre moralske disposisjoner er basert i vår biologi”, sier han. ”De er ikke et kulturelt produkt i samme grad som forståelsen av språk og samfunnets lover.” Men, fremholder han videre, det betyr også at det er på det biologiske og biokjemiske nivået vi må sette inn støtet for en moral bioenhancement (moralsk bioforsterkning): ”Så, idet vi har antydet at de sentrale moralske disposisjoner for altruisme og en følelse av rettferdighet har en biologisk basis, og dermed i prinsippet vil være innenfor rekkevidde for biomedisinsk og genetisk behandling, er det neste spørsmålet i køen i hvilken grad en slik behandling er mulig i praksis. Til dette spørsmålet synes svaret å være: bare i svært liten utstrekning. Mye mer forskning er nødvendig før vi kan gjøres mer altruistiske eller rettferdige ved egnede medikamenter eller kirurgi, eller genetisk manipulasjon.” [xix]

Foreløpig er det kun noen få medikamenter vi kjenner som kan gi en viss ”moralsk forbedring” hos en del individer. Persson nevner ritalin, som alt er mye brukt til barn med ADHD, samt hormonet oksytocin, som synes å fremme omsorg og tillit. Men det bioteknologiske potensialet er i det store og hele uutnyttet, og i prinsippet endeløst. Perssons mener vi har en moralsk plikt til å utnytte dette potensialet. Hans medforfatter til boken Unfit for the Future (2012), filosofen og bioetikeren Julian Savulescu, sier det slik: ”Hvis vi har makt til å gripe inn i naturen til vårt avkom, heller enn å overlate det til naturens lotteri, så burde vi gjøre det. Ansvarlig foreldreskap er vel å sikre at ditt barn får den beste, eller god nok, mulighet til å få et godt liv?

Enkelte mener barn er en gave, fra Gud eller naturen, og at vi ikke skulle tukle med deres genetiske sammensetning. Men de fleste av oss avviser allerede dette synet. Vi gjennomfører nå rutinemessig screening av embryoer og fostre for cystisk fibrose og Downs syndrom, og folk lager lite oppstyr om det. Videre protesterer få på beslutningen rundt 2005, som tillot par å teste embryoer for tarm- og brystkreft-gener, og dette tar oss langt nærmere til det å designe mennesker.” [xx]

Lørdag 5. oktober 2013 tok Verdibørsen (NRK-P2) opp disse spørsmålene. De spurte en norsk filosof, Ole Martin Moen, og en norsk biolog, Dag O. Hessen, om hva de syntes om forslaget til moral bioenhancement. Moen var i det store og hele positivt innstilt, og mente vi før eller siden måtte gå den veien. Ja, skal vi ha håp om å kunne gjøre noe før det er for sent, må det umiddelbart satses stort på forskning langs disse linjer, mente han.

Hessen – som vant humanistprisen i 2013 – sa ”i prinsippet ja” til Perssons forslag, skjønt han ikke var så sikker på ”hvordan vi gjør det i praksis” og tvilte på om forslaget var realistisk. Men skulle vi først gripe til slike midler, måtte det gjelde ”alle eller ingen”, som han uttrykte det. Hessen fremholdt at ”…vi kan ikke sitte og vente på at menneskenaturen skal forbedre seg av seg selv” […] ”og hvis virkelig planetens skjebne står på spill” […] ”er jeg villig til å ta i bruk nesten ethvert middel, og da er jo ikke dette av de verste.” Hvilke midler som er verre, ble ikke nevnt.

Det som står igjen før Perssons og Savulescus visjon kan implementeres, er altså at Hessen og alle vi andre overbevises om at verdens skjebne står på spill. Distansen dit er ikke lang. De globale klima- og terrortruslene har begge potensiale i seg til å gjøre den jobben, hvilket også er et sentralt poeng i boken Unfit for the Future.

Men transhumanismen spiller ikke kun på disse angststrengene. For det finnes også håp om en ny og bedre verden. Våren 2005 ble det holdt en internasjonal konferanse om bioteknologi og bioetikk i New York, med Den internasjonale humanistunionen som arrangør.  [xxi] Bakgrunnen var at en amerikansk millionær, Louis Appignani, hadde donert en større pengesum til humanistene for å danne et senter for bioetikk. Dette senteret – kalt Appignani Humanist Center for Bioethics – skulle nå innvies. [xxii]

Innledningstaler var den norske humanisten, Levi Fragell, president for IHEU i perioden 1998-2003. Han talte om fremtidsutsiktene for en ny verden ”…med den fantastiske utviklingen av bioteknologien i løpet av de siste par generasjonene. Fullstendig nye perspektiver og muligheter har åpnet seg. Kan mennesker designes? Kan embryoer manipuleres til å bli intelligente babyer? Kan livet forlenges – og hvor mye? Kan alvorlige sykdommer elimineres?” [xxiii]

Fragell fortsatte videre med å vise til hvor unødvendig Aldous Huxley hadde skremt sine lesere med sin roman Brave New World (1932). Derimot roste han Aldous’ bror, Julian, som en humanist og humanistisk filosof og som UNESCOs første direktør. Fragell fremhevet at det var under Sir Julian Huxleys ledelse UNESCO utformet grunnlaget for den humanistisk orienterte bioetikken: ”Allerede på 1970-tallet forsto UNESCO at etiske spørsmål av disse dimensjoner var globale og ikke ansvaret for individuelle forskere og spredte laboratorier alene. Forresten var UNESCOs første direktør, Julian Huxley, ikke bare biolog. Han var også en humanist og en humanistisk filosof, og han var president for åpningskongressen for IHEU i Amsterdam i 1952. Julian Huxley var bror til Aldous Huxley, forfatteren av ’Vidunderlige nye verden’, og de var begge sønnesønner av den store biologen Thomas Huxley, Darwins samtidige og forsvarer. Jeg nevner disse fakta for å vise at det nye senteret for bioetikk er del av en intellektuell og humanistisk tradisjon som få sentra for bioetikk kan påberope seg.” [xxiv]

Transhumanistene var representert på 2005-konferansen ved James Hughes, direktør for den transhumane forskningsstiftelsen, Institute for Ethics and Emerging Technologies (IEET), tilknyttet World Transhumanist Association. Hughes hadde to innslag på konferansen: Foredraget Transhumanism, Biopolitics and the New Rights Paradigm, og dokumentarfilmen Are you a Transhuman? I sitt foredrag poengterte Hughes at ”…transhumanisme er den humanistiske posisjonen i den kommende biopolitikken.” Men han bemerket også at ”..en av ironiene i transhumanisme-som-humanistisk-bioetikk er at den reiser en mektig utfordring til de eksisterende ’menneskerettighets’-rammene”. [xxv]

Samarbeidet mellom humanister og transhumanister har fortsatt etter dette. I oktober 2010 var de igjen samlet til en konferanse, nå om bord på cruiseskipet ”Norwegian Jewel”. På vei mot Bahamas kunne deltakerne drøfte følgende programpunkter: Å forlenge et friskt liv: Er aldring en sykdom? – Å gjøre diagnoser og behandlingsmetoder individuelle: Skreddersydd medisin for din genetiske sammensetning. – Å bygge en bedre hjerne: Kan vi bli smartere og lykkeligere?

Ja, kan noen apper i hjernen gjøre oss smartere og lykkeligere? Eller bør vi gjøre det lytefrie livet obligatorisk? Eller gjelder det å finne det genet eller den hormonkuren som gjør oss mer vise og mindre aggressive? Før vi seiler videre inn i den vidunderlige nye verden, kunne det være interessant å vite om humanistene på grunnplanet er fornøyd med den kursen som her er satt? Foreløpig har det ikke kommet noen protester.

Relatert

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Genteknologiens mørke røtter

DYPØKOLOGIEN

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

DET NAKNE MENNESKET

Den spekulative vendingen

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Til slutt

For Anatole France (om det skjønne)

Om Antikrist

I et land der selskapet Monsanto og annen storkapital driver monokulturell imperiebygging – med myndighetenes velsignelse – er det visse steder hvor gryende pastoral motmakt er i emning. Vil Vermont bli den første og siste delstaten der bærekraft får gjennomslag i det amerikanske landbruket, eller er den lille delstaten en forpostfekter der flere vil følge etter i kampen mot den tiltakende genmodifiseringen av matfatet? 

Av Lars Eivind Augland, post.doc i geologi ved Université du Québec à Montréal (UQAM). For Kulturverk har han tidligere skrevet “Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem” og “Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes” .

Interessen og fokuset på lokal kvalitetsmat i Vermont er resultat av en utvikling mot langsiktig selvforsyning og matsikkerhet for Vermonts innbyggere. Med sitt kuperte landskap er ikke forutsetningene de samme for intensivt industrilandbruk som for eksempel i Midtvesten. Men fremfor å basere seg på import fra de store landbruksdelstatene, kjøper både skoler og større supermarkeder i Vermont inn mer og mer lokalprodusert mat fra en bondestand som i økende grad består av småbrukere.

USA er, og har gjennom siste halvdel av det tjuende århundret vært den fremste eksponenten for industrialisering av landbruket gjennom monokultur-dyrking, økning i dyretetthet, kjemikaliebruk, maskinteknologi, sprøytemiddelbruk og genmodifisering. Som det har vært skrevet om i tidligere innlegg her på Kulturverk og i andre tidskrifter og medier medfører den moderne agroindustrien en rekke svært uheldige konsekvenser. Her skulle det være tilstrekkelig å nevne utarming av jordsmonn, sårbarhet for tørke, reduksjon av biomangfold, dannelse/spredning av dyresykdommer, svekket dyrevelferd, enormt energiforbruk (bl. a. produksjon/frakt av kunstgjødsel og energikrevende maskinpark), samt kapitalinteressenes patentering av genmodifiserte planter med de følger det får globalt for bønders uavhengighet.

’Den grønne revolusjon’ har selvfølgelig også ført til en enorm økning i den globale matproduksjonen, men denne økningen har skjedd på bekostning av langsiktig bærekraft da det moderne industrilandbruket krever en enorm energi- og mineraltilførsel. Energien kommer i all hovedsak fra fossile brensler (petroleumsproduksjons-toppen er etter alle solemerker allerede nådd og våre drivhusgass-utslipp må reduseres) og mineraltilførselen kommer fra fosfat og kaliumsalter, hvis forekomster er på vei til å utarmes.

Med en slik situasjon er det naturlig at bærekraftige og levedyktige former for matproduksjon og forvaltning av naturessurser dukker opp. Derimot kan det kanskje virke overraskende at økologisk og ekstensivt (lavenergi) landbruk er på fremmarsj i agroindustriens kjerneområde, USA. Men tanken om en økologisk, langsiktig og mer holistisk landbruks(kontra-)revolusjon har også begynt å få innpass her, skal vi ta de senere års utvikling i den lille delstaten Vermont i USA’s nordøstlige hjørne på alvor.

Et besøk til den kuperte staten med de grønne fjellene, vil umiddelbart vise små gårder med beitende kuer på spredte åkerlapper og ikke bare store uthus med enorme kvegflokker, som vi er vant til å se prege industrilandbruket i dag. De mange utsalgene med lokale spesialiteter, enten det er vin, ost, kjøtt, lønnesirup, øl eller eplesider vitner om kjærlighet til matproduksjon og stolthet av områdets særegenhet. Til og med Vermonts verdenskjente iskremfabrikk, Ben & Jerry’s, viser stolt til sine melkeprodusenter som må oppfylle høye standarder hva angår dyrevelferd, bevaring av biomangfold, redusert bruk av sprøytemidler, kunstgjødsel og utslipp av drivhusgasser.

Et bærekraftig alternativ

Interessen og fokuset på lokal kvalitetsmat i Vermont er resultat av en utvikling mot langsiktig selvforsyning og matsikkerhet for Vermonts innbyggere. Med sitt kuperte landskap er ikke forutsetningene de samme for intensivt industrilandbruk som for eksempel i Midtvesten. Men fremfor å basere seg på import fra de store landbruksdelstatene, kjøper både skoler og større supermarkeder i Vermont inn mer og mer lokalprodusert mat fra en bondestand som i økende grad består av småbrukere.

Det bør nevnes at selv om utviklingen mot et bærekraftig landbruk er på god vei, er det fremdeles konvensjonell melkeproduksjon som er den største landbruksnæringen i Vermont. Like fullt er endringen i driftsmønster påtakelig, med betydelig vekst i annen matproduksjon der en stor del av økningen utgjøres av småskala jordbruk som utnytter lokale ressurser. Denne utviklingen er et resultat av økt bevissthet om matproduksjon i lokalsamfunnene, der folk vil ta del i produksjonen av og ha tilgang til lokal kvalitetsmat (den amerikanske betegnelsen ’loca(l)vore’ er nå opptatt i offisielle engelskordbøker).

Flere organisasjoner jobber for å fremme lokal og økologisk matproduksjon, for eksempel tilbyr Northeast Organic Farming Association (NOFA) utdanningsprogrammer, mentorordninger, hjelp med markedsføring og andre tiltak. Universitetet i Burlington, Vermonts største by, holder kurs og driver forskning på bærekraftig landbruk og tilrettelegging for større grad av selvforsyning. Det organiseres også frivillig gårdsarbeid gjennom Green Mountain Crop Mob. I sommer ble det også klart at Vermont som første amerikanske stat vedtok en lov som påbyr merking av genmanipulerte landbruksprodukter, hvilket underbygger viljen til å støtte et mer bærekraftig landbruk også på politisk nivå.

Tradisjonelle driftsmåter

Mange gårdbrukere i Vermont går enda lenger i sin bærekraftstankegang og følger en trend som synes å være på fremgang også ellers i Nord-Amerika. Mer enn 100 gårder i delstaten bruker nå hester og hesteredskaper i landbruksdriften (så mange som 400 000 gårder totalt i Nord-Amerka som benytter seg av hester i stedet for traktorer i deler av gårdsdriften). Dette er ikke virkelighetsfjern nostalgi, men del av en helhetlig tankegang om livskraftig landbruk og forvaltning av naturen.

Bønder som har byttet ut traktoren med hest på gårder i området uttrykker at dette er et bevisst og fremtidsrettet valg. Arbeidshester brukes nå til alt fra pløying og slåing til tømmerkjøring og såing. Et eklatant eksempel på at arbeidshestens plass ikke bare er historisk men også hører fremtiden til, er Vermonts bredbånds-leggende heste-arbeidslag som skånsomt trekker kabler gjennom ulendt terreng. Bruk av hest til denne jobben er ikke bare mer effektivt i bratte skråninger og tett skog, men det er sparer naturen for betydelige inngrep som ville vært uungåelige ved bruk av gravemaskiner og bulldosere.

Hest som skånsomt legger bredbåndskabel i Vermont

Fremtidens landbruk

Antall økologiske bruk har økt betraktelig det siste tiåret i Vermont. Innbyggerne ligger øverst på lista over amerikanere som kjøper lokal og økologisk mat. Helt oppdatert statistikk er ikke mulig å oppdrive i skrivende stund på grunn av stengingen av statlig sektor i USA fra den 1. oktober (det faktum at verdenshegemonen ikke klarer å samle seg om et budsjett og med det må stenge ned offentlig sektor, kan være et forvarsel om sentralmaktens fremtid i en verden der korporasjonene og deres talsmenn legger premissene for politikk og forvaltning og dermed paradoksalt nok driver mer visjonære delstater som Vermont ytterligere i retning av en frikobling av landbruksektoren fra det føderale nyliberale regimet), men trenden er klar: ideen og praksisen med å kjøpe lokal mat produsert på en bærekraftig måte har definitivt fått gjennomslag i delstaten som med sine 700 000 innbyggere har over sytti lokale matmarked.

Ifølge NOFA er det i dag 5793 økologiske gårder i Vermont, noe som utgjør nesten ti prosent av det totale antallet. Antallet økologiske melkebruk utgjør faktisk så mye som 20 % av det totale antallet melkebruk, med over 200 gårder. Denne utviklingen fikk sin historiske begynnelse på 1970-tallet da noen få pionerer begynte å prøve ut økologiske driftsformer. Etter hvert ble kooperativer og utsalgsmarkeder opprettet og med standhaftighet og overbevisningsevner har disse pionerene og deres flertallige etterfølgere klart å fange en stor del av Vermonts befolknings begeistring for lokal kvalitetsmat. Og med det har kanskje også kimen til en uavhengig og bærekraftig landbruksnæring blitt lagt.

Relatert

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes

Hva er neoliberalisme?

BHUTAN VISER VEI – verdens første heløkologiske land

Permakulturfestivalen i Hurdal

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Agrarrebellen Sepp Holzer

Såkornet – mythbusters for en ny landbrukspolitikk

Russlands økologiske mirakel

DYPØKOLOGIEN

Om slakteriet hadde glassvegger…

Om slakteriet hadde glassvegger… II

Motstanden mot GMO er sammensatt. Den handler om det uforsvarlige i å manipulere med naturens byggestener på en måte som har konsekvenser vi ikke aner rekkevidden av. GMO forstyrrer økosystemer som evolusjonært over lang tid har utviklet et finmasket og sårbart samspill, hvor brå endringer kan få fatale konsekvenser for biomangfoldet. Det etisk tvilsomme i det å endre arter for å oppnå profitt er en sak for seg. Men motstanden handler og om matmakt og matsuverenitet. Det er stadig sterkere krefter som globalt går inn for ikke bare eierskap av naturressurser, men liv selv, som frø. Globale virksomheter som Monsanto og Syngenta forsøker å monopolisere global frøproduksjon og bruk av frø, både gjennom patenter og gjennom å fremtvinge industrielle standardiseringer som gjør det umulig eller svært vanskelig å velge andre frøsorter. I tillegg har Monsanto fått mye søkelys på seg grunnet trakassering av bønder i bl.a. USA som vil stå utenfor deres system, men som har opplevd at nabogårders frø har blandet seg med avlingen, for så å oppleve den absurde situasjon å bli saksøkt av Monsanto.

I USA klarte denne industrien å hindre et påbud om at matvarer og produkter med GMO i innholdet skulle merkes i varedeklarasjonen. Det vil si at også friheten til  å velge bort noe som mange synes er en forkastelig manipulasjon av naturen, blir borte.  Denne filmen fra Bondelaget viser på en nøktern og direkte måte hva kampen handler om: frihet, selvstendighet og respekt for naturgrunnlaget. Du får møte David Runyon amerikansk bonde fra Indiana som fikk oppleve konsekvensen av hva det vil si å stå opp mot GMO-giganten Monsanto.

Hvem skal eie frøet?

Se og reportasjen fra amerikanske CBS om Monsantos trakassering av småbønder

Relatert

Marsjen mot Monsanto og kampen for naturmangfoldet

Aksjonerer for GMO – fri matproduksjon i Norge og verden

Bier og blomster, bønder og business…and I think about love

Permakultur – levedyktig kultur for fremtiden

Agrarrebellen Sepp Holzer

Såkornet – mythbusters for en ny landbrukspolitikk

Motstrømstaten Vermont – det bærekraftige landbrukets tilbakekomst i agroindustriens hjemland

I denne føljetongen er det “de fire rytterne” til Slavoj Žižek som kommer ridende: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen. Men før rytterne gjør sin entré, starter føljetongen med et overblikk på ulike måter å betrakte endetiden. Metafysisk såvel som vitenskapelig.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis  i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes' Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)].

OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere flere ganger i løpet av denne føljetongen – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet  er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg i siste del av føljetongen også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.  Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer…

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn.

Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt.

I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder.  Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn?

DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben.

En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fortsatt nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Del to vil bli publisert i nær fremtid.  

Relatert

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hva er neoliberalisme?

Humanismen glir over i det transhumane

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Motstrømstaten Vermont – det bærekraftige landbrukets tilbakekomst i agroindustriens hjemland

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes

Om Antikrist

I denne føljetongen er det “de fire rytterne” til Slavoj Žižek som kommer ridende: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen. I denne andre og siste delen skal vi ikke begrense oss til fatalitetene, men også peke på de lysglimt som faktisk finnes: de som er i mørket, men ikke av mørket.

Av Magne Stolpnessæter, statsviter og redaksjonsmedlem KULTURVERK

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

RYTTER I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden.  Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker medpanserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv.  Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetensgrunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»).  Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand.  Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

RYTTER II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne.  Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte  les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det ogsåhyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulererprisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene?

RYTTER III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik - er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene  (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetensekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”. 

Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

RYTTER IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen  gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») - et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos denantipolitiske narren eller eteriske praktikere.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.” 

Relatert

Apokalypsens fire ryttere – del I

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Hva er neoliberalisme?

Humanismen glir over i det transhumane

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Motstrømstaten Vermont – det bærekraftige landbrukets tilbakekomst i agroindustriens hjemland

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes

Om Antikrist

I spennet mellom grigrendt isolasjon uten naboer og urban anonymitet, har vi alt ifra grendesamfunn til kommunesentrene. Der sistnevnte tidvis gir næring til begrepet om “bygdedyret” og assosiasjoner til Aksel Sandemoses beretninger om Jante, er grendene  kanskje mer konstruktive for den mentale velværen. I så fall er de kanskje også lommer hvor solidaritet og genuin fellesskapsfølelse kan slå rot? 

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

I dag bor jeg i hva jeg trodde var et lommenabolag, og det er det vel også, men dog et B-lommenabolag, og ikke sammenlignbart med de velsignelser som ville overøst meg og min familie hvis det var i samsvar med lommenabolagenes utspring, det alexandrinske mønster 37, HUSKLYNGE. Med B-nabolag mener jeg at det er skapt ut fra system-B, med sine røtter i et mekanisk verdensbilde, denne vår cartesianske arv.

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger?

Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for de nye natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av Alexanders husklynger. Jeg tenkte at dette ble ikke annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppe-Demokratiet (IGD) er selve kjernen.

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange mennesker et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn cirka ti representanter (se poster, pdf).

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:

”SVÆRT INTERESSANT OBSERVASJON OG SAMMENLIGNING. DET ER NETTOPP NOE AV HOVEDPOENGET MED Å UTVIDE DEMOKRATIET HELT NED: DET BLIR IKKE ROM FOR INDIVIDER SOM RIVER OPP, MELER EGEN KAKE, KORRUMPERES OSV. LEGG MERKE TIL AT “INVASIVE SPECIES”-PROBLEMET HENGER SAMMEN MED DETTE: EN ART SOM IKKE FANGES INN AV NETTVERKET KAN ØDELEGGE DET I STEDET.”

Husklynge i Evanger

Sett i dette lyset blir det livsfarlig hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Tak for å bo i

I tillegg til inngruppa er det vernende, omsluttende og omfavnende taket essensielt for å varme kalde nordboeres hjerter. Saltaket, selve arketypen på det tradisjonelle, intet kan få en moderne arkitekt til å smile så overbærende, så foraktelig, som for denne typen ”kitsch”. Hvor feil man kan ta! Det vernende taket er medisin, kjærlighet, omtanke, trygghet, en like integrert del av vår hjernestruktur som det gamle afrikanske savannelandskapet. Man skal enten leve i eller på et tak. I vårt kalde nordiske klima lever man i taket.

Det omfavnende taket kan best sammenlignes med ei hønemor som varsomt brer vingene over sine kyllinger. Derfor må det bestå av oppholdsrom, kanskje aller helst soverom, for å oppnå sin legende funksjon. Av samme grunn vil et halvsaltak ikke ha samme virkning, det ville bli som ei hønemor med kun en vinge, og bryte med transformasjonen for lokale symmetrier. For å oppfylle sin misjon har det vernende taket store takutspring for å beskytte det underliggende huset, ikke bare av praktiske årsaker, men som en dyp psykologisk velsignelse for beboerne. For virkelig å forene taket med husets innbyggere går det noen steder så lavt ned at man bare kan strekke ut en hånd for å berøre det.

Det vernende taket har sin opprinnelse i det alexandrinske mønster 117, ”SHELTERING ROOF”, og er tidligere omtalt av meg i artikkelen ”The Deep Truth of a Sheltering Roof”, som jeg med tida håper å få oversatt til norsk.

Gokoyama, Japan

Menneskets livssyklus som en integrert del av natursamfunnet

Det meste i samfunnet er tilpasset de sunne og friske i alderen 20-50 år. Men skal natursamfunnene oppfylle sin visjon om å være en del av naturens sykluser, må de vitterlig designe inn menneskets livssyklus, da vi også er en del av naturen. For noen år tilbake leste jeg en artikkel av Robyn Francis med tittelen ”Design for the Human Life Cycle”, her er et lite sitat:

”Det meste av hva vi leser og ser både i alternativ- og populærmedia er orientert mot livets midtsjikt, fra omkring 20 til 50 år, men hva med de foranderlige behov for barn og unges oppvekst, aldringens realiteter, og for skrantende helse og funksjonshemninger som noen ganger ikke venter til alderdommen med å endre våre liv? Har vi glemt at vi blir eldre, at våre foreldre kanskje ville foretrekke å trekke seg tilbake i en permakulturlandsby, at barn har mange foranderlige sosiale så vel som fysiske behov etter hvert som de vokser fra spedbarnsstadiet til de entrer de voksnes verden? Jeg undres om dette delvis er et resultat av at sammenbruddet av den utvidede familie har innsnevret vårt synsfelt? Jeg treffer så mange mennesker som ikke engang kjenner sine besteforeldre, hvor man sjelden har kontakt med eldre eller yngre generasjoner, så hvordan kan de designe realistiske systemer for aspekt av livet som de ikke har noen erfaring med?”

I ”A Pattern Language” og mønster 26, ”LIFE CYCLE”, har Alexander nærmere beskrevet livets forskjelligartede stadier og behov, og hvordan disse kan integreres i nærmiljøet.

Selv ville jeg kjenne meg ukomfortabel med tanken på å etterlate min yngre kone alene på et større familiedomene den dagen jeg faller fra, da hun mangler mine (mannens) fysiske krefter, er mørkredd og ikke trives så godt i eget selskap. Å være alene er uvant for ei som er oppvokst på Filippinene, hvor befolkningen øker med to millioner per år på et landareal litt mindre enn Norges.

Kanskje ville jeg foretrekke å overlate mitt familiedomene til min vakre datter og hennes fremtidige permakulturelle ektemann, den dagen jeg kjenner mine egne krefter svekkes? Du verden hvor trist det da ville være å forlate dette fellesskapet, inngruppa og stammen, som man selv har vært med å skape.

Her tror jeg at husklynga kan komme til sin rett også innad i natursamfunnet, i stammens sentrum, i form av små aldersboliger rundt små felles tun. Hvor man kan få litt mindre å stelle med, få et nærere fellesskap og ta del i fellesoppgaver i stammens kjerne. Kanskje de eldre kunne ta hånd om natursamfunnets lille dagligvare? Hva med barnehagen? Lenken mellom barn og eldre er unik, et biologisk behov nedfelt i begge parter, og som ingen høyskoleutdanning kan erstatte.

Dette var noen velmente råd fra meg, som jeg håper kan være til nytte og formodentlig gi flere inspirasjon til å engasjere seg for natursamfunnssaken. Skal vi få tilbake grendemiljøet og levende bygder hvor folk trives, og ikke minst, skal vi bygge resiliens for framtida, tror jeg natursamfunnene må gis en kjernerolle.

Til slutt vil jeg oppfordre alle som leser dette om å gå inn på den flotte nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

Relevante nettsider

http://blog.p2pfoundation.net/wp-content/uploads/MEDOSS_proposal_16-10-FINAL-1.pdf

https://www.youtube.com/watch?v=Q1ZeXnmDZMQ

Relatert

Dei tre skapingstilstandane

Et sted for langsomhet

Filosofprinsen – HRH Prince Charles

Tenk langsiktig og lokalt! – intervju med Nikos Salingaros

Den økologiske estetikken (Bokmelding av Morten Skrivers ”Skønhedens befrielse”)

Den franske tenkeren Alain de Benoist (f. 1943) er en av Europas mest interessante kritikere av nyliberalismen og dens ideologiske røtter. Han har skrevet utallige bøker om den Vestlige sivilisasjonens nedgang. I senere tid har han kommet fram til en erkjennelse om at kategoriene ”venstre” og ”høyre” har mistet sin relevans i den postmoderne virkeligheten, som han anser for å være fullstendig dominert av det nyliberale tankevevet [i]. Han framholder dog – for å sitere den italienske marxisten Costanzo Preve (1943-2013) – (den ikke-liberale) ”høyre”-sidens verdier og ”venstre”-sidens idéer. Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i Asia Times Online 18.10.2012. Intervjueren Claudio Gallo er nyhetsredaktør i utenriksseksjonen for den italienske dagsavisen La Stampa.

Oversatt av Magne Stolpnessæter, statsviter og webredaktør KULTURVERK

Jeg tror ikke det finnes noe ”naturlig” i prosessen med overopphopingen av kapital, eller det ville spranget forover som sammenfatter markedets ubegrensede ekspansjon. Markedet regulerer heller ikke seg selv. Og det oppstår ikke engang spontant i historien.

Claudio Gallo: I din relativt ferske bok Au bord de gouffre (”På avgrunnens rand”) snakker du om ”pengesystemets varslede fallitt”. I vår globaliserte verden kan det derimot virke som dekomponeringen av moderne politikk og økonomi opptrer i form av en paradoksal stabilitet. Som om verdenssystemet kan vedvare i en tilstand av permanent oppløsning.

Alain de Benoist: Du framholder et interessant moment. Enkelte forfattere tror kapitalismen fôrer seg selv med kriser. At den styrkes av krisene (hver gang de overvinnes triumfatorisk), snarere enn å svekkes av dem. Den dypereliggende årsaken til dette paradokset finner man i den ”naturaliserte” kapitallogikken, som baserer seg på den automatiske balanseringen av tilbud og etterspørsel, kostnader og priser. Markedet er således selvkorrigerende, og ikke styrt av noe annet enn Adam Smiths ”usynlige hånd”. Handelssamkvem bør dermed ansees som den naturlige formen for utveksling osv. Derfra kan man slutte at enhver hindring mot frihandel, det være seg proteksjonisme eller reguleringer, bør holdes nede.

Jeg deler ingen av disse synspunktene. Jeg tror ikke det finnes noe ”naturlig” i prosessen med overopphopingen av kapital, eller det ville spranget forover som sammenfatter markedets ubegrensede ekspansjon. Markedet regulerer heller ikke seg selv. Og det oppstår ikke engang spontant i historien.

Markedet ble grunnlagt sent i Middelalderen av offentlige instanser. De ønsket å tjene penger på virksomheter utenfor markedet som unndro seg skatt. Gradvis fortrengte markedet det gamle systemet som hadde sitt grunnlag i ”å gi, ta og gi tilbake”. Om kapitalismen tenker jeg at den er rammet av indre motsetninger som stadig raskere vil bidra til dets forestående fall. Gitt at den får full bevegelsesfrihet. Som Nietzsche sa: ”Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere”.

Fram til nå har kapitalismen tatt til seg dette slagordet. Men denne holdningen vil komme til å ha en begrenset varighet. Selv om kapitalismens kriser har forlenget dens levetid en god stund, er det den siste krisen som er avgjørende. Dagens finansielle og monetære krise har nettopp sitt utspring i den stadig tiltakende ødeleggelsen av enhver form for økonomisk regulering siden Ronald Reagan og Margaret Thatcher [ii]. Overlatt til seg selv er det kun denne logikken finansmarkedene underkaster seg.

I dag ser vi resultatene av dette: økte økonomiske ulikheter, innføringen av uutholdelige innstramminger, statenes kolossale gjeld, relokalisering, stigende arbeidsledighet, ødeleggelsen av økosystemene osv. Samtidig avdekkes det vi kan kalle for den økonomiske illusjonen: varene har ingen verdi utenom markedet og den umiddelbare nytten. Den kapitalistiske verden er blottet for alle kvaliteter som kjennetegner menneskets natur. Men de vil uunngåelig vende tilbake.

Den ”paradoksale stabiliteten” du snakker om er ytterst skjør. Mange mennesker har ennå ikke overskuet rekkevidden til den nåværende krisen fordi den så langt ikke berører dem personlig. Men denne krisen er bare begynnelsen. Fra et politisk og sosialt ståsted lever vi i en førkaotisk situasjon. De sosiale legemer er ennå relativt kontrollerbare gjennom overvåknings- og kontrollsystemer som stadig utvikler seg. Men den allmenne stemningen minner stadig om ”tiden før et borgerkrigsutbrudd” (Eric Werner).

For å kunne fungere normalt forutsetter demokratiet at politikken utøver et suverent herredømme over økonomien. Det vil si det motsatte av hva vi har i dag. Og det er intet sammentreff – takket være krisen – at finansfolk og bankierer allerede har inntatt makten i en rekke land. Qui judicabit? Hvem bestemmer?

Hva som gjør meg pessimistisk er overbevisningen om at det ikke finnes globale løsninger innenfor det nåværende dominerende systemet. Å gjøre det kapitalistiske systemet mer ”moralsk” er umulig. Det lar seg heller ikke reformere. Og det vil ikke bryte sammen fordi motstanderne bekjemper det. Det vil bryte sammen av seg selv.

CG: Du er en av få mennesker i dag som kritiserer prinsippene til nyliberalismen. Denne typen kritikk er – dog underforstått – forbudt i ”demokratiske” regimer hvor frihetshorisonten er begrenset av økonomiens dominans. Kan du se noen sosiale krefter og en verdensvisjon i dag som kan komme til å utgjøre subjektet til og instrumentet for et alternativ?

AdB: Jeg er helt klart ikke den eneste som kritiserer nyliberalismen. Verken når det gjelder dens praksis eller teoretiske grunnlag. Takket være dagens krise ser det ut til at den type kritikk åpenbarer seg over alt. Men en økonomisk kritikk av liberalismen er ikke nok i seg selv. Iallfall ikke for meg. Min kritikk er filosofisk (hvis røtter strekker seg tilbake til hva Aristoteles sa om krematistikken [berikelseskunsten]), så vel som en antropologisk.

Det ville ha vært et alvorlig feilgrep å overse liberalismens forestilling om mennesket. Dette begrepet om homo oeconomicus reduserer mennesket til produsent og forbruker, hvis eneste beveggrunn i livet er å ivareta sine økonomiske interesser. Økonomien var en gang i tiden – for å si det med Karl Polanyi – innebygd i det sosiale legemet. Senere ble den gradvis frigjort fra enhver begrensning og etterhvert hegemonisk i de menneskelige anliggender.

Når alle verdier springer ut ifra markedet, blir symbolene koloniserte av interessenes aksiomer. Økonomien blir den enkeltes skjebne, og forbrukeren avløser borgeren. Under disse betingelsene blir det meningsløst å snakke om demokrati, som er et politisk system basert på folkesuverenitet. For å kunne fungere normalt forutsetter demokratiet at politikken utøver et suverent herredømme over økonomien. Det vil si det motsatte av hva vi har i dag. Og det er intet sammentreff – takket være krisen – at finansfolk og bankierer allerede har inntatt makten i en rekke land. Qui judicabit? Hvem bestemmer?

De nåværende krigene er for det meste ideologiske, og minner litt om de gamle religionskrigene. Framstilt som ”humanitære intervensjoner” eller internasjonale politiaksjoner, gjort i ”menneskerettighetenes” navn, er de intenderte som ”moralske” kriger. Selv når det eneste motivet egentlig bare er å forsvare enkelte særinteresser, slik som utvidelsen av innflytelse, kontroll av territorier eller energiressurser.

Svaret på dette urgamle spørsmålet får deg til å forstå hvorfor stater i dag ikke er suverene. Slik jeg ser det, er en alternativ verdensvisjon i dag for det meste definitivt mulig. Mange skribenter og teoretikere har allerede manet fram noen konturer. Men dersom kritisk tenkning har sine kvaliteter, har den også sine begrensninger. Hvilket gjelder for alle tanker. Å definere hva som bør være forvandler det ikke straks til det som ”må være” i en håndfast virkelighet. Herav ligger det vanskeligste spørsmålet.  Å finne ut hvilke ”sosiale krefter” som er i stand til å legemliggjøre en ny praksis er knyttet til problemet med hva som utgjør vår tids historiske subjekt.

I den absolutte kapitalens æra – post-borgerlig og post-proletarisk på samme tid – som kjennetegner allmakten til det jeg kaller for kapital-formen, kan ikke det historiske subjektet være det gamle proletariatet. Det historiske subjektet i dag er folkene – ikke som ethnos eller demos for den saks skyld – men folkene betraktet i kraft av deres kulturelle mangfold, som nå er truet i deres politiske så vel som sosiale dimensjoner.

Du kan se det i alle land som har blitt rammet av krisen: sammenstøtet er mellom folket og pengesystemet, representert ved bankene og finansmarkedene. I det rette øyeblikk vil de nye sosiale kreftene av nødvendighet oppstå, fordi politikken i likheten med naturen frykter vakuum!

CG: Først Kosovo, dernest Libya og nå kanskje Syria: historien til ”humanitære intervensjoner” er fortalen til en ny verdensorden som springer ut fra nasjonalstatenes svekkelse. Er dette virkelig en mer human verden?

AdB: De nåværende krigene er for det meste ideologiske, og minner litt om de gamle religionskrigene. Framstilt som ”humanitære intervensjoner” eller internasjonale politiaksjoner, gjort i ”menneskerettighetenes” navn, er de intenderte som ”moralske” kriger. Selv når det eneste motivet egentlig bare er å forsvare enkelte særinteresser, slik som utvidelsen av innflytelse, kontroll av territorier eller energiressurser.

I denne betydningen representer de en tilbakevending til begrepet om ”rettferdig krig”, slik det ble unnfanget av Middelalderens teologer. Rettferdig krig, eller krig ”med rettferdig sak” [justa causa] er en krig som kriminaliserer fienden, fordi han forsvarer en dårlig sak, og er derfor illegitim. Dette begrepet om krig førte til de gamle religiøse krigene som herjet Europa i det 17.århundret. Etter Freden i Westfalen (1648) ble det tidligere begrepet om krig erstattet av et nytt et. Ut av dette oppstod en ny internasjonal lov [jus publicum europaeum], som søkte å avløse oppfatningen av justa causa med justus hostis: den rettmessige fienden. Fienden var dermed ansett som en motstander som like gjerne kunne bli en alliert senere.

Det ble antatt at enhver krigførende part hadde sine grunner. De ”humanitære krigene” satte en stopper for denne mer menneskelige varianten av krig. Løsrevet fra enhver begrensning som de gamle teologene påla seg selv (jus ad bellum og jus in bello), kastet de også enhver internasjonal lov på sjøen. Legitimert av menneskerettighets- ideologien, vigsler de i realiteten makten til de sterke. Og da særlig den evige nordamerikanske imperialismen.

Tragedien er at den nye verdensordenen de etablerer ikke er fredelig i det hele tatt. Vi kan se det i dagens Irak, Afghanistan, Libya og i morgen kanskje også Syria eller Iran. Disse krigene leder bare til borgerkrig og kaos. Dette er ikke en mer menneskelig verden slik de gjerne vil ha det til. Men en virkelig inhuman verden. Selve bildet på umenneskelighet er iboende i kriger som kriminaliserer fienden, som igjen åpner for alle typer vold rettet mot ham.

CG: Du har sansen for økonomisk vekst-avvikling. Samtidig forsvarer du suverenitetsbegrepet i en multipolar verden, eller et ”plurivers” for å si det med Carl Schmitt. Tror du ikke at disse to prinsippene er uforenlige i vår verden?

AdB: Min sympati for teorien om vekst-avvikling er innskrevet i kritikken av økonomismen som jeg allerede har nevnt. Vekst-avvikling er ikke det samme som nullvekst. Ei heller betyr det å gå bakover. Det er heller snakk om ”nøysom overflod”, slik Serge Latouche sier det. Hvilket springer ut ifra en bevissthet om at naturens reserver ikke er uendelige, og at i et endelig rom er det umulig å oppnå ubegrenset materiell vekst: intet tre vokser inn i himmelen! Denne teorien ville ha vært uforenlig med suvereniteten til folkene og nasjonene dersom dens kurs hadde endt med deres svekkelse. Men er dette virkelig tilfellet?

De fleste ”suverene” stater er i dag er ute av stand til å bestemme over seg selv og enda mindre i stand til å skape historie (de har blitt subjektene til de andres historie). Dette viser at de ikke lenger har midlene til å utøve deres egen suverenitet.

Makten i dag er ikke lenger kun målt av evnen til å produsere stål og annen tungindustri. Den er også informasjonsteknologisk og immateriell. I dag kjennetegnes ikke en mektig stat nødvendigvis av kapasiteten til å mobilisere et størst mulig antall krigsfly og stridsvogner. Hvor lenge siden sist er det USA – hvis militærbudsjett overgår alle andre militærbudsjetter i verden (forventet å nå 525,4 milliarder dollar i 2013) – oppnådde en reell militær seier? Etter mitt skjønn vil en mektig og suveren stat først og fremst makte å håndtere utfordringene til dets historiske øyeblikk. Og denne statens evne til å takle dette avhenger ikke nødvendigvis av vekstraten til dens brutto nasjonalprodukt.

Disse utfordringene innbefatter helt klart miljøaspektet, men de utgår også fra finansmarkedenes herjinger. Men stater som i teorien er mektigere og mer avanserte nå, er også de som er mer trellbundet av pengesystemet. Maktbegrepet bør således omvurderes. Angående suverenitet, er det helt klart at den er rent nominell. Den er kun flatus vocis, altså ikke mer enn ord. En suveren er en som treffer avgjørelser, som Carl Schmitt treffende sa det.

De fleste ”suverene” stater er i dag er ute av stand til å bestemme over seg selv og enda mindre i stand til å skape historie (de har blitt subjektene til de andres historie). Dette viser at de ikke lenger har midlene til å utøve deres egen suverenitet. Det være seg i det politiske, økonomiske, finansielle, monetære, fiskale [det som angår statskassen] eller sosiale feltet. Å gjenvinne den tapte suvereniteten har mindre å gjøre med vekst enn med politikk.

Jeg vil også framheve at suverenitetsbegrepet kan forstås på mange måter. Enten vi holder oss til Jean Bodins doktrine om suverenitet fra det 16.århundret – ”udelelig” og omni-kompetent – eller til idéen som ble utviklet i samme epoke av Johannes Althusius: at suvereniteten kan deles opp i alle nivåer, hvor oppdelingen starter på grunnplanet i samsvar med subsidiaritetsprinsippet (”nærhetsprinsippet”). Personlig er jeg tilhenger av Althusius, ikke Bodin.

CG: Kjensgjerningen om at det økonomiske tyngdepunktet har forflyttet seg fra Vest til Øst har blitt en klisjé: tror du at dette paradigmet beskriver den reelle virkeligheten?

AdB: Denne stereotypien forbindes ofte med tanken om at verdens geopolitiske sentrum har forflyttet seg fra Atlanteren til Stillehavet. En oppfatning som jeg ikke deler. Verdens geopolitiske sentrum forblir det eurasiske kontinentet, hvor hjertelandet utgjør Tyskland og Russland. Dette er grunnen til at USA, som i dag utgjør verdens største maritime makt – en rolle som britene hadde før dem – forsøker å kontrollere jordens makt. Dvs. Eurasia. Å omringe Russland og Kina, å utvide NATO så mye som mulig, hindre Europa fra å utvikle dets selvforsvar, osv.

Å hevde at verdens økonomiske tyngdepunkt har utvandret østover virker også tvilsomt. De sa det den gang Japan og de andre asiatiske ”tigrene” gjennomgikk en dramatisk vekst, mens den Tredje verden så ut til å være i en varig stillstand. Dette er ikke lenger tilfelle. Situasjonen i Japan har forverret seg kraftig. Kina vokser raskt, men står samtidig overfor nye utfordringer som nettopp kommer fra følgene av veksten. Og framfor alt, globaliseringen har også medført stigningen til framvoksende slik som Brasil, som ikke akkurat ligger i Østen.

CG: I vestlige samfunn ansees immigranter som en sosial fare av store befolkningssjikt. Men samtidig utgjør de en reservehær av arbeidere som senker kostnadene. En situasjon som virker håpløs.

Den dominante ideologien har innviet framveksten av den narssistiske individualismen. Hvilket er forenlig med utraderingene av fortid og framtid, og som nå er kjevlet ned i nuet. Nye myter er helt klart vanskelig å frambringe dersom de ikke kan skape et utsyn.

AdB: Det er vanskelig å snakke om immigrasjon i dag, siden dette fenomenet leder til tiltakende voldsomme og omfattende kontroverser. Jeg tror vi behøver en tilnærming som unngår fremmedfrykt, men uten å være abstrakt. Spørsmålet om immigrasjon varierer etter antallet immigranter og immigrasjonsraten, og beror på hvorvidt vertslandenes kapasitet til å integrere nykommerne er stor eller begrenset. I dagens vestlige samfunn kan det uansett ikke benektes at masseimmigrasjonen vi har sett de siste 30 årene har resultert i et bredt spekter av sosiale patologier. Hvilket rammer de svakest stilte klassene aller først.

I økonomiske termer kan vi si at immigrasjonen gagner privat sektor, men koster offentlig sektor mer og mer. Det er heller ingen tvil om at helt siden starten har bruken av immigrasjon gjort det mulig for arbeidsgiverne å presse de innfødte arbeidernes lønninger nedover. Immigrasjon er fra denne synsvinkelen kapitalens reservehær.

Paradokset her er at de som er mer positive til immigrantene, ofte er de som mer kritiske til kapitalismen. Det er en selvmotsigelse her. Vi kan ikke kreve opphevingen av grenser i favør av de papirløse [sans papiers] og samtidig fordømme frihandel, som innbefatter fri flyt av varer og mennesker (et speilvendt fenomen finner man hos de som kritiserer innvandring, men bifaller kapitalismen). Fortrinnet til dette paradokset er at det minner oss på om at kapitalismen alltid har vært mer grenseløs enn noen annen doktrine. Adam Smith sa at kjøpmannens hjemland er stedet hvor han kan høste den største fortjenesten.

Grunnen er at politikk ikke kan eksistere uten grenser. Et ”globalt styresett” er selvmotsigende. Grenser er ikke stengsler, men sluser. I globaliseringens æra er deres funksjon å forsvare de svakeste og de som er mest truet av relokalisering, arbeidsledighet og finansielle brottsjøer. Tragedien nå er at immigrasjonen utvikler seg mer og mer i retning av en av økonomisk og finansiell krise. Hvilket forklarer framveksten av populistiske og fremmedfiendtlige partier. Du sa at situasjonen virker håpløs. For øyeblikket er dette også min følelse.

CG: Den amerikanske mytologen Joseph Campbell observerte at dagens livstempo er for hurtig til at nye myter krystalliseres. Tror du ikke viktigheten av det hellige – som du anser for å være et av samfunnets hjørnesteiner – nå nærmest virker umulig å opprettholde?

AdB: Jeg har ikke noe definitivt svar på dette spørsmålet. Men jeg har noen innvendinger mot uttalelsen til Joseph Campbell. Akselerasjonen til det sosiale liv, som har blitt bemerkelsesverdig beskrevet av Hartmut Rosa, er en kjensgjerning. Men det som synes å være mer uforenlig med krystalliseringen av myter er heller det forverrede drivet mot individualisme og den evige nåtid [presentism].

Den dominante ideologien har innviet framveksten av den narssistiske individualismen. Hvilket er forenlig med utraderingene av fortid og framtid, og som nå er kjevlet ned i nuet. Nye myter er helt klart vanskelig å frambringe dersom de ikke kan skape et utsyn. Her må også individualiseringen av tro tas med i beregningen. Folk skaper sine egne religioner a la carte, de vil ha ”tro uten tilhørighet”. Under slike betingelser er ikke kollektive myter fraværende, men flyktige (i stil av ”Jackson-manien”).

På den annen side, dersom vi antar at tabuet er en negativ variant av det hellige, må man tilstå at tabuer fortsatt finnes. Men de er ikke hva de en gang var. Man kan f.eks spørre seg om ikke menneskerettighets-ideologien har blitt en ny borgerlig religion, hvis røtter man ikke kan kritisere uten å framstå som blasfemisk. Det blasfemiske kommer til syne som noe utillatelig blant grupper av troende, som nyhetene stadig minner oss på.

Sosiologen Michel Maffesoli sier at det er mulig å tolke visse postmoderne trender innenfor rammen av en ”gjenfortryllelse” som setter en stopper for Entzauberung, avfortryllelsen, slik den ble definert av Max Weber. Ernst Jünger beskrev de kommende tider som en kamp mellom guder og titaner. Som du ser, er problemet sammensatt. Etter mitt skjønn vil det i alle tilfeller være veldig uklokt å si at det helliges æra endelig er forbi.

Relevante nettsider

http://www.vagant.no/vekstnekt/

http://lmd.no/index.php?article=11917

http://eurocontinentalism.wordpress.com/2013/11/23/costanzo-preve-1943-2013/

http://www.europastar.com/magazine/highlights/1004084586-hartmut-rosa-the-acceleration-of-time.html

http://secessio.com/vol-2-no-1/to-each-his-tribes-from-contract-to-pact/

http://www.michelmaffesoli.org/

http://www.revue-elements.com/livres-Au-bord-du-gouffre.html

http://ericwerner.blogspot.de/

Relatert

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Hinsides historiens slutt? – del I

Hinsides historiens slutt? – del II

Hinsides historiens slutt? – del III

Germina Germana – Dugin og Neutzsky-Wulff, radikale stemmer for en ny tid?

Revolt mot den postmoderne verden – Alexander Dugin

FREMTIDENS ONTOLOGI – Alexander Dugin

What goes around, comes around – Barbariet hjemsøker barbaren

Ikke min krig – Norges delaktighet i angrepskriger og det tvilsomme «vi»

Hva er neoliberalisme?

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Filosofprinsen – HRH Prince Charles

Villsvinet og bjørnen – René Guénon

Har ættegarden noen plass i det norske jordbruket i 2013, og hva betyr egentlig ættegard i en samtidig kontekst? Hvilke verdier er det bonden forvalter fra generasjon til generasjon? 

Av Kurt Jarle Øvrehus, økobonde, kulturverner og nybrottsmann

Vår generasjon er som nybrottsfolket for 100 år siden. Mens de ryddet helt nye bruk i skauen må vi rydde opp etter forrige generasjons uvørenhet og dårskap. Det er vi som må velte jorda, kvesse ljåen og rydde setervollen. Det er vi som må vøle hus og tak, sette opp skigard og tjære stokka.

I indre delen av en liten fjordarm av Hardangerfjorden har jeg valgt å bosette meg. I Mauranger, i en bygd bestående av 27 sjeler og kanskje ti ganger så mange husdyr har jeg mine røtter. Det er ikke noe spesielt fin gard, inneklemt mellom andre bruk og i tillegg er det en brukbart trafikkert vei kun 50 meter unna gardshusene. Det er ikke problem å skaffe seg en gard på øde steder, langt fra folk, med gamle hus og flotte omgivelser, men likevel valgte jeg å drive farsgarden her vestpå videre selv om jeg er vokst opp på Østlandet.

Det er flere grunner til dette. En grunn er det økonomiske, fordelen i å ta over en farsgard. En annen grunn – og det er egentlig den viktigste – er at det nettopp er odelsgarden. Ein einsleg odelsgut eg var / som nær kom burt for ætt’n. / No krev eg att min odelsgard, / og det med Gud og retten – skriver Olav Aukrust i diktet Himmelvarden. Det finnes en organisasjon i Sverige: JUF – Jordbrukareungdomens förbund som titt og ofte oppdaterer sitt register over garder som har vært i samme slekt i over 200 år. Noe slikt burde også vært gjort i Norge, og den enkelte gard burde få et diplom slik som det gjøres i Sverige.

Viktigheten av å holde arvejorden innenfor samme ætt kan ikke undervurderes. Hvorfor det er slik at noen ætter holder garden i samme slekt århundre etter århundre, mens andre ikke gjør det er ikke lett å vite. Når slektsrekka en gang brytes er det gjerne lett for at det skjer igjen på samme bruk. Jeg tror at grunnen til at jeg ikke har samvittighet til å la garden gå videre til ukjente eller forfalle er at jeg er blitt ubevisst innpodet fra barnsben av den lokale forankringen som er i meg. Den tradisjonelle måten å drive bruket på, med hesjing, ljåslått, fiske og jakt; alt snakket om de foregående generasjoner og personer, stedsnavnene, rettighetene, sagn og fortellinger, viktigheten av å kjenne terreng og mark og hvordan det best og mest skånsomt kan brukes.

Alt dette kan kun komme via tradisjon og erfaring. Man føler seg selv som en del av århundrer med historie og får en dypere respekt for hva som er rundt en. Dette kan ikke en tysker eller nederlender som bosetter seg på en gard i Norge få med seg. Mangelen på lokal forankring, arvejord og århundrer med nedarvet kunnskap i blodårene, gjør at man er som mange i den moderne tid: rotløs og identitetsløs. Den nye bonden er egentlig den gamle bondetypen, traust og forankret i det lokale, med nesetippen så vidt innom det regionale og fnysende av det nasjonale.

Jeg vil ikke påstå at det jeg gjør er det riktige for alle, men det er riktig for meg. Det er riktig for mitt sted, mine fjell, min fjord og min jord. Og en slik lærdom prøver jeg å videreformidle til mine barn. At det er nærnaturen som er en selv nærmest. Det er naboenes ve og vel og det lokale økosystemet som er viktigst å ta ansvar for. Bondekulturen anno 2013 er en bondekultur som børster av seg de siste tiårene fra skuldrene, retter dem opp og kneiser nakken mot framtiden.

Det er helt uunngåelig at når fossilenergien tar slutt, så må man tilbake til hest, kjerre og øks. I stedet for å vente på denne hendelsen, er det bedre å ta sine forhåndsregler og skaffe seg sitt eget økosystem, melde seg på kurs og lære av de eldste.

I Det store spelet av Tarjei Vesaas er odelsgutten Per usikker på om han vil ta over garden etter far sin eller ei. Per er godt skikket på skolen, lærer fort og har lyst til å reise ut og lære mer. Faren har derimot andre planer og ser på Per som sin arvtaker på garden, han skal ligge i plogfura og kjenne råmen av velta mold slik som han selv gjør. Den eldre generasjonen er alltid på hugget med å hakke ned på forrige generasjon, de innser den bitre sannheten at deres egen grensesprenging for lengst er over og ungdommen er slik de selv var i yngre år.

Men for mange er blodet så sterkt at de ikke har hjerte til å reise vekk. Livet er større enn det man selv lever. Likevel oppstår problemer fra en generasjon til en annen, og spesielt fra forrige til vår. Det er flere jeg kjenner som har tatt over eller har kjøpt seg småbruk de siste årene. Felles for mange av disse er at de har fått et bruk som har stått tomt lenge og lite vedlikeholdt. Beitene er grodd igjen og fjøs står til forfall. I tillegg er de tradisjonene som holdt bygdene sammen ikke lenger viktige. Ungdomsdansen er borte og erstattet av fotballen, felespilleren har lagt vekk fela og tatt opp spilljoysticken i stedet.

Vår generasjon er som nybrottsfolket for 100 år siden. Mens de ryddet helt nye bruk i skauen må vi rydde opp etter forrige generasjons uvørenhet og dårskap. Det er vi som må velte jorda, kvesse ljåen og rydde setervollen. Det er vi som må vøle hus og tak, sette opp skigard og tjære stokka. Slåmaskina og høyvenderen som ble brukt til hest for bare 40-50 år siden står på jordene og ruster sund. Våre foreldre har kanskje ubevisst lært oss sunne verdier, den siste rest etter forrige generasjon, men hovedbøren av lærdom har vi måtte ta selv.

Det er helt uunngåelig at når fossilenergien tar slutt, så må man tilbake til hest, kjerre og øks. I stedet for å vente på denne hendelsen, er det bedre å ta sine forhåndsregler og skaffe seg sitt eget økosystem, melde seg på kurs og lære av de eldste. Jeg har dermed ikke lenger lyst til å bli kalt agronom, bonde, postmann, arkeolog, lettmatros eller hva enn man nå utdanner seg til; heretter titulerer jeg meg selv som nybrottsmann.

Foto: KulturOrgan Skadinaujo

Relatert

Fremtiden tilhører småbøndene

Om å dikte verden inn i Norge

Til ærens forsvar: Et forsøk på å gjenopprette et oversett ideal

Naturreparatørene

Ost er samfunnsutvikling

Let’s Talk About Soil – mennesker lever ikke av betong