Bibelens fortelling om Noa og den store flommen Gud lot slippe løs over menneskene har betydelige likheter med flere andre mytologiske fortellinger. Det viser seg at det sentrale i mytene også kan ha rot i virkeligheten ifølge vitenskapelige funn (først publisert på Ex Nihilo).

Av Martin Drange, samfunnsengasjert naturvenn

I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om en mann kallt Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”.

Svært mange kjenner til den bibelske fortellingen om Noas ark og syndefloden. Ikke like mange er klar over at urovekkende lignende historier blir skildret i mytologiske sagn fra ulike deler i verden. I det omtrent 4000 år gamle mesopotamiske Gilgamesj-eposet fortelles det om Utnapishtim. En av gudene, Ea, advarte Utnapishtim om at de ville la menneskene drukne i en stor flom, men Utnapishtim skulle få tid på seg til å bygge en båt. I den kunne han og hans familie unnslippe vannmassene. Skriftspråket ble, etter hva vi kjenner til, introdusert i Sumer (Mesopotamia) for drøye 5000 år siden. Rundt 1000 år senere ble så altså den versjonen vi kjenner av Gilgamesj-eposet skrevet ned.

Basisen i historien er derfor sannsynligvis av svært gammelt opphav. Ifølge Bibelen landet Noa til slutt på fjellet Ararat i Kaukasus. Om vi ser på regionen, er det kort vei til Svartehavet. Dette passer bra med det Gilgamesj-eposet forteller. I tillegg finner vi flere andre lignende fortellinger. Det finnes en sumerisk versjon av historien som er eldre enn Gilgamesj-eposet. Arkeologene har kun funnet fragmenter av fortellingen, ganske enkelt kalt “Flommen”. Her bærer helten navnet Ziusudra.

I de indiske Rigvedaskriftene fortelles det om en mann kallt Manu. Også han blir advart om at en flom skal sluke alle skapninger, og at han må bygge et skip som skal føre ham til “det nordlige fjellet”. Den aller eldste versjonen av dette scenariet er Atrahasis-eposet, som er minst 300 år eldre enn fortellingen om Gilgamesj.

Alle disse historiene deler følgende momenter: (I) En urhelt som overlever en gigantisk katastrofe fordi han har fått et varsel, (II) en flom iverksatt av gudene (eller Gud i Bibelen), (III) flommen utgjør startpunktet for den eksisterende verdens historie og (IV) urhelten finner land og blir stamfar for nåtidens menneskeslekt.

To amerikanske oseanografer, William Ryan og Walter Pitman, er seniorforskere ved Columbia University i New York, og har begge mottatt the Shepard Medal for eksemplarisk virke innen maringeologi. Ryan og Pitman har i samarbeid med europeiske forskere fra flere fagdisipliner, funnet bevis for at det faktisk har funnet sted en gigantisk flom. Stedet er Svartehavet, og tidspunktet for katastrofen passer treffende godt i tid med de gamle mytene.

De irregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.

I følge Ryan og Pitman har man kommet frem til at rundt 5600 f.Kr. brøt Middelhavet gjennom den naturlige demningen ved Bosporusstredet. Med hele Atlanterhavet i ryggen, flommet gigantiske mengder vann gjennom åpningen. Antall kubikkmeter vann må ha vært i størrelsesorden 200 ganger Niagaras vannføring. Da vannmassene fra Middelhavet flommet inn i sjøen steg nivået raskt; 15,2 centimeter om dagen. Konsekvensen for de fastboende bøndene langs bredden av New Euxine Lake ble at de måtte rømme opptil 1,6 kilometer hver dag, mens de samtidig skulle skaffe seg mat. I nesten 2 år fortsatte vannet å stige i dette tempoet.

Vannet ble salt, fisk døde, avlingene lå under vann og folk hadde plutselig dårlig tilgang på drikkevann. Folk kunne aldri mer vende tilbake til sine gamle bosettinger. Deres verden var druknet. Overlevende spredte seg deretter vestover til Europa, nordover til Russland, østover inn i Sentral-Asia og sørover til Lilleasia og Midt-Østen. Med seg brakte de datidens mest utviklede redskaper og avanserte ferdigheter, og kunnskapen om hvordan man driver intensivt jordbruk.

I løpet av kort tid erstattet deres levesett steinalderkulturene som hadde vært der før dem. Grunnen til at det nettopp var sumererne som best klarte å ta vare på fortellingen, kan ha med klimatiske forhold å gjøre. De irregulære, men hyppige flommene i Mesopotamia må jevnlig ha minnet folket om Den Store Flommen, og når elvene gikk over sine bredder var det den perfekte anledningen til å innvie den oppvoksende generasjonen i myten.

En av bivirkningene av floden, var det europeiske jordbrukssamfunnet slik vi kjenner det idag, i følge professor ved Execeter University, Chris Turney, som har gitt ut boken “Bones, rocks and stars: The Science of when things happened”. Det må ha fortont seg som om hele verden ble oversvømt. Katastrofen de opplevde passer svært godt inn i fortellingen om syndfloden og Noas ark, sier Turney.

I takt med at Svartehavet ble fylt, har vi anslått at rundt 4.500 mennesker årlig måtte flykte. Det betyr at til sammen rundt 145.000 mennesker kan ha blitt fordrevet før oversvømmelsen var ferdig, hevder han.

Turney peker på at disse menneskene vandret vestover inn i Europa, som frem til da stort sett bare hadde bestått av jeger- og sankersamfunn. I perioden etter at katastrofen traff Svartehavet, finnes det arkeologiske bevis for en plutselig oppblomstring av jordbrukssamfunn, blant annet i dagens Hellas og i landområdene videre vestover. Dermed kan “klimaflyktningene” fra Svartehavet ha startet overgangen fra neolittisk tid (bondesteinalder/tidlig steinalder) til den mesolittisk tid (middelsteinalderen) i Europa.

– Vi tror at samfunnene helt øst i Europa, som hadde lært seg å dyrke jorden og å lage potter, tok med seg kulturen sin inn i Europa da de flyttet fra vannmassene, sier Turney.

Kilder: 

Forskning.no

Historisk

Relatert

“The Flood”: Et bidrag til verdens musikalske arv

Apokalypsens fire ryttere – del I

Den brysomme klimasannheten

Solen skinner svakt. Det er knapt mulig å skue den bak det tunge, tåkeaktige sløret som strekker seg i alle himmelretninger. Du er svak, syk og skrubbsulten, men det er ingenting å spise. Selv ikke dyrene har noe å spise, og jorda er frossen selv om det er sommer. Året er 536.

Av Eirik Storesund, norrønfilolog

Språkhistorisk sett er dette en spennende periode vi kaller synkopetiden, som er perioden hvor vi gikk fra å snakke urnordisk  til å snakke norrønt.

Den østromerske Prokopios skriver: “Og det hendte dette året at et grusomt varsel fant sted. For solen skinte uten lysstyrke, liksom månen gjennom hele året, og fremstod stadig som om den var i formørkelse fordi strålene den kastet ikke var klare slik de pleide å være. Stadig da dette foregikk var folk ikke frie fra hverken krig eller sykdom, eller noen som helst andre ting som volder død. Dette hendte da Justinian satt i sitt tiende regjeringsår.” 

En verdensomspennende krise

I Irland skrives det om hungersnød, om brødmangel og sviktende avlinger. Man beskriver en tykk og allestedsnærværende tåke i Europa og Midtøsten. Selv i Kina meldes det om snø i august, hvor man året før hadde hørt et mektig drønn fra syd. I Norden vil forskere senere finne at trærnes vekst ikke bare var hemmet av klimaet, men se frostskadde årringer fra sommerhalvåret 536. Det i norsk sammenheng frodige jordbruket på Jæren gjennomgår noe som kan tolkes som kollaps. Det må ha vært hungersnød, sykdom, sosial og politisk uro. Generasjoner av akkumulert makt må ha rent som sand gjennom slekters fingre.

Vinter på vinter med ingen ingen sommer mellom under en stadig blekere sol. Vi vet ikke nøyaktig hva som utløste denne krisen, men antakelig skyldtes det et enormt vulkanutbrudd. Samtidig kan jorden ha blitt truffet av en meteorittskur som kan ha pisket støv opp i atmosfæren og utløst global nedkjøling. Meteoritten som skapte det 18 kilometer brede Grendel-krateret i Skagerak antas for eksempel å ha slått ned rundt denne tiden, og ville trolig ha utløst en megatsunami.

Uansett hva årsaken var må vi kunne enes om én ting: Dette må ha vært et tøft tidspunkt å være europeer på. Bare fem år senere, i 541, bryter justinianerpesten ut. Det er Yersinia pestis, en sott av det samme slaget som desimerte oss på 1300-tallet. Det er ingen grunn til å tro at justinianerpesten var mildere. Noen historikere anslår at den tok knekken på halve Europas befolkning, og de svekkede stammene i Nordens følsomme klima slapp neppe unna dette heller.

Dette er hendelser som må ha preget kulturen på måter vi ikke kan måle og veie, traumatisert hele generasjoner, og som uansett må ha tvunget hele Europa inn i skjebnesvangre sidespor.

Da ordene ble korte

Språkhistorisk sett er dette en spennende periode. De som forsker på språk kan identifisere språkendringer, men de kan svært sjeldent se hva som utløser dem. Det vi derimot ser, er at denne perioden overlapper med det vi kaller synkopetiden, som er perioden hvor vi gikk fra å snakke urnordisk – opprinnelig en nordlig dialekt av urgermansk, som er forløperen til alle germanske språk – til å snakke norrønt.

Urnordisk er altså de skandinaviske språkenes bestefar. Denne metaforen er i grunnen slående, for i synkopetiden endret språket seg så raskt at man på et tidspunkt kan må ha talt et annet språk enn besteforeldrenes. En så dramatisk språkendring, vi kan kanskje driste oss til å kalle det en revolusjon, foreslår at svært mange døde, og de må ha dødd svært ungt.

Vi kan illustrere det ganske enkelt: Hadde jeg blitt født i år 500 ville navnet mitt kanskje ha vært *Aiwaríkiaʀ. Hadde jeg blitt født i annen halvdel av 600-tallet, derimot, ville det antakelig vært noe mer i retning *Ęiríkʀ. Hvis jeg var runekyndig kunne jeg antakelig ha tydet hundre år gamle innskrifter, men ikke forstått innholdet. Vi må til svartedauden for å finne den eneste sammenlignbare hendelsen i norsk språkhistorie.

1500 år senere vil historikere begynne å bruke ord som den lille istiden i senantikken og klimakrisen på 500-tallet for å beskrive hva som foregikk på denne tiden. Her i Skandinavia vil enkelte forskere, primært den svenske arkeologen Bo Gräslund, begynne å se hendelsene i lys av eddadiktene, og ordene Fimbulvinter og Ragnarok er på forskernes lepper i vendinger som omtaler økte mengder offerdeponier, frostsprengte årringer og utenomjordisk aske i grønlandsisen.

Ragnarok?

Så var det Ragnarok da. Hvis vi ser selektivt på kildene finner vi i beskrivelser av Ragnarok definitivt ting som minner om forholdene slik de kan ha blitt opplevd på 500-tallet med uår, konflikter, ekstremvær og klimaavvik i monumental skala. Dette er hendelser som må ha preget kulturen på måter vi ikke kan måle og veie, traumatisert hele generasjoner, og som uansett må ha tvunget hele Europa inn i skjebnesvangre sidespor.

Vi er alle barn av vår tid og preget av forholdene rundt oss. Mange tyske filologer på 1930-tallet var av en eller annen grunn veldig opptatt av militær-kultiske krigerbander. På 1970-tallet ble norrøn religion mistenkelig feminin og erotisk, og leser du en del forsking fra tiårene i etterkant ser det i perioder ut som om man glemmer helt ut at mytologiene blant indoeuropeiske kulturer ligner på hverandre. I dag vender mange forskere seg mot naturskildringer og klimatiske forhold, som er naturlig fordi vår tids klimakrise er en definerende faktor i virkelighetsbildet vårt.

Mens jeg ikke kan benekte at det ligger noe tendensiøst tidstypisk i ønsket om å finne et historisk belegg for norrøne endetidsforestillinger, er det noe besnærende ved det hele. Samtidig må teorien behandles med litt edruelighet. Katastrofen på 500-tallet kan ha bidratt betydelig til utviklingen av Ragnarok-forestillingen, men samtidig er det mange andre faktorer som må ha spilt inn. Jeg tror ikke Ragnarok hverken begynner eller ender med disse hendelsene.

Vi har paralleller for eksempel i iransk mytologi, som undergraver reduksjonistene som gjerne vil hevde at Ragnarok rett og slett er en kristen oppfinnelse. Aspekter av mytologien er nødvendigvis urgamle, men de lar seg ikke lett datere. Jeg tror svaret ligger et sted midt i mellom, for vi må huske at kristendommen som overtok i Norden har et sterkt fokus på verdens ende, hvor det jordlige liv er et slags venterom til det sanne livet etter døden.

Selve kontakten med kristendommen kan godt ha forsterket eldre norrøne endetidsforestillinger, og så må vi ikke glemme at Ragnarok på mange måter er gudenes egen feil: De gjør stadig vekk ting for å redde seg selv, men som bare biter dem i halen. Det ville vært gunstig for kristne lærde å fokusere på denne tradisjonen, da den gjennom kristne briller viser at hedendommen var en lite levedyktig religion som utsletter seg selv.

Relatert

Sagaen om Kormak – en fortelling om kjærlighet og krig

Essay: Einherjer

Apokalypsens fire ryttere – del I

Har Noas ark rot i virkeligheten?

“The Flood”: Et bidrag til verdens musikalske arv

Krigen om ikonene

Av Hanne Lisa Matt, gruppeleder for Miljøpartiet De Grønne Buskerud og leder av Hovedutvalget for miljø, innovasjon og næring i Buskerud fylkeskommune

Det finnes ingen vernesoner, ingen reservater, og ingen evige urskoger dersom vi ikke går i bresjen for at vi skal ha dem og tør å skjerme dem mot utbygging. Det kan virke som en upopulær beslutning å sette de ikke prissatte verdiene foran de økonomisk lønnsomme. Men det er disse beslutningene som vil skape varige verdier og velferd for Norge fremover. Jeg mener derfor at tiden for å slå ring om naturen er nå!

I Sør-Norge finnes det storslagne fjellområder med en natur som er enestående i verdenssammenheng, og som over generasjoner er blitt godt tilrettelagte for frilufts- og hytteliv og vinteraktiviteter. Buskerud er et attraktivt fjellfylke hvor flere kommuner nå vil utvide mulighetene. Flå, Sigdal og Krødsherad kommune peker seg spesielt ut med sine storsatsninger. Det planlegges store alpinanlegg opp mot Høgevarde og mange nye hytteområder i liene opp mot Norefjell. I Flå kommune planlegges det å bygge 1800 hytter og en skiheis med tilhørende høystandard overnattingskapasitet.

Planene er å skape aktivitet og utvikle kommunenes økonomi ved å selge det man kan selge, flott natur. Opplevelser langt vekk fra de mer urbaniserte delene av Norge er noe disse fjellkommunene kan tilby. Men planene slik de ser ut nå vil skape det stikk motsatte. Til tross for signalene i friluftsmeldingen og at Norge har signert internasjonale avtaler om å stanse tap av biologisk mangfold planlegger vi i Buskerud nå å omforme urørt og rik natur til et urbant hyttefelt. Buskerud vil miste noe av sin siste gjenværende forholdsvis uberørte natur samtidig som vi legger opp til økt forbruk, økt trafikk og økte utslipp. Dette kan vi i Miljøpartiet De Grønne ikke være med på!

Utbyggingsområdene er lagt til snaufjell og fortsatt sammenhengende og uberørt skog. De tilstøtende områdene er også viktige naturområder. Det i norsk målestokk ennå forholdsvis uberørte skogsområdet som leder inn til det velkjente Vassfaret, fungerer i dag som en buffersone for det vernede området her inne og var en del av det opprinnelig foreslåtte verneområdet. Å bygge og øke trykket på naturen i disse områdene vil medføre irreversible og svært synlige konsekvenser.

La oss for en gangs skyld ta vare på naturen. La heller det enkle friluftslivet få slippe til. Vi kan med alminnelige midler oppsøke naturen på stiene, i løypene, i stillhet, med dyrelivet, i skogen, på myrene og på fjellet. Mange bruker allerede de omtalte områdene på denne måten, de er viktige både for lokalbefolkningen og befolkningen på hele det sentrale Østlandet.

Det finnes alltid en (god) unnskyldning for å ofre et stykke natur her, og et til der, og et til et annet sted. Derfor er det summen av de planlagte utbygningene og den samlede belastningen som vi må se på i Buskerud og i Norge. Det er vi som sitter med ansvaret for å løfte blikket og gå planleggere etter i sømmene. Og det er politikerne på lokalt, regionalt og nasjonalt plan som må våge å si ja til naturen og nei til ivrige hyttebyggere.

Relatert

Det var en gang en gammel og dyp skog

Fri natur og forutsetningene for vårt folkekjære friluftsliv

Hvem eier landskapet?

Hipp hurra for skogen!

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene

Vårskogen gjør meg vill. Det går ikke én dag uten at jeg sender et lengtende blikk mot en skog jeg kjenner eller ønsker å stifte bekjentskap med. Så hvorfor vente når et eventyr venter utenfor dørstokken?

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK, foto ved Kjell Brevik og Jonas Langbråten

« Det var først etter en sterk sorgreaksjon med påfølgende prat at det gikk opp for meg at dattera mi gjennomgikk en tilstand som trygt kan betegnes som stedstap. Avstanden til den magiske skogen med de trygge og kjente stier og plasser bak huset ble for stor. Skogen er sammenfletta med biografien hennes, og min.»

Skogsnaturen her i Gauldalen er svært variert med alt fra intakt elveskog til beiteskog i kulturlandskapet, edelløvskog og urskogsnær barskog. Så en skogelsker som meg har aldri fritidsproblemer eller mangel på turmål, uansett årstid. Det en ender opp med er et slags indre, hemmelig kart over små og store skoger som hver og en er forbundet med særegne stemninger og opplevelser; hele repertoaret fra opprivende følelser og desperasjon til dyp sinnsro og kjærlighet, uforglemmelige møter med ville dyr og større eller mindre oppdagelser. Mine egne ville steder.

På senvinteren i år forlot vi et naturområde som vi gjennom seks år har lært å elske og respektere. Det er nesten merkelig hvor mange vekslende erfaringer en kan gjøre seg gjennom årstidene i en såkalt flommarkskog. Noe av kunsten er nok aldri å la sjansen til en rusletur gå ifra en, uansett hvor liten og hva klokka viser. En kan gå i den samme skogen dag etter dag, men en riktig skjellsettende episode kan inntreffe i løpet av et halvt minutt etter at en klapper sammen datamaskina, hopper i gummistøvlene og vender snuten inn i den grønne olderskogen i en maikveld. Dette essayet er en liten anekdote som vil illustrere nettopp dette med de mange «ville øyeblikk» som venter oss på terskelen til eller vel innafor skogranda. Ordet illustrert er i skrivende stund fortsatt litt belastet, men med gode fuglevenner i omgangskretsen ordner alt seg. Bare vent og se.

Det var nettopp dette med å forlate et sted. Det høres nok i overkant dramatisk ut, særlig med tanke på at vi fortsatt holder hus i samme dalføre og bor under en halv times kjøring fra «skogen vår». Vi har på ingen måte gitt slipp på mulighetene som byr seg der i den artsrike mangroven. Som ved å pleie et gammelt og fortrolig vennskap har vi som mål å besøke denne skogen hvert år, ikke minst fordi den har spilt en betydelig rolle i eldstejentas første leveår. Det var først etter en sterk sorgreaksjon med påfølgende prat at det gikk opp for meg at dattera mi gjennomgikk en tilstand som trygt kan betegnes som stedstap. Avstanden til den magiske skogen med de trygge og kjente stier og plasser bak huset ble for stor. Skogen er sammenfletta med biografien hennes, og min. Med familiesagaen rett og slett. Selv om jeg vet at skogen står der og venter på oss, anser veslejenta den trolig som «tapt».

Vår felles terapi ble å praktisere det jeg egentlig alltid har gjort gjennom livet, – å adoptere et nytt naturområde. Etter noen få rekognoseringsturer langs de nære stier ved den nye heimen, kom vi nylig over en delvis gjengrodd tømmerveg som svinger seg oppover ei bakli. Det tårevåte saknet etter den gamle skogen ble et påskudd for å smette ut denne ettermiddagen i april for å høre om bokfinken endelig hadde vendt tilbake fra sin utlendighet. «Nyskogen» er en helt ordinær, brattlendt blandingsskog i Trøndelag med gråor, bjørk, hegg, gran og osp. En vanlig, men verdifull skog hvor meiser, finker, gransangere og ringduer synger våren inn, hvor rev, rådyr og andre hemmelighetsfulle pattedyr har sine faste ruter under trekronene. Og hvor en i skjul av det foreløpig så nakne greinverket kan bivåne høytidelige vårtegn som tranetrekk og gåseplog. En skog lik tusen andre skoger, men likevel noe for seg selv.

Et spontant formål med ettermiddagspromenaden langs vegfaret var å løfte og lempe unna stranger og store greiner som hadde falt over tråkket. Trangen til å rydde fram far etter folk er sterk hos meg. Og det er nok det samme instinktet som driver hundrevis av nordmenn til å holde ved like gamle, hevdvunne stier og ferdselsveger.

Vårt arbeid ble utført til tonen av bokfinkens karakteristiske sang som gav gjenklang i naturrommet. Jovisst, – der hørte vi òg gransangerens sild-salt-sild-salt-sild-salt. Årstida var i ferd med å synges inn. Så nærma vi oss det som allerede etter første oppdagelsesferd hadde blitt mitt favorittparti av tømmervegen, – en forsiktig sving hvor vegfaret kommer til sin rett, med eldre granskog i bratthenget nedafor og older og hegg ovafor. Fra barnsben av har jeg hatt ei forestilling om at en skal være stillfarende i skog og mark. Om dette er noe jeg lærte i oppveksten eller om det er min egen ærefrykt for den levende skogen som kommer til uttrykk, kan jeg ikke gjøre rede for.

Kanskje det ene forsterka det andre parallelt med at bevisstheten ble sterkere. I hvert fall mista vi evnen til stillferdig vandring et sted undervegs i ryddinga for vel framme i den nevnte svingen, fant jeg det for godt å dytte ei diger rot utfor kanten med alt leven det førte med seg. Primitiv underholdning. I det vi så rota styrte ned i den tette, ukjente granskogen, var det noe i høyre synsfelt som straks fikk meg til å fokusere på noe lyst og fjørkledd. Og der, ikke stort mer enn tre meter fra nesene våre satt ei lys levende perleugle (Aegolius funereus) på kvisten sin, – en karakterart for det boreale barskogbeltet, kjent for sin hukrende hohohohoho som har gitt opphav til den folkelige oppfatning om harehukra! Hun satte det skarpe, gule blikket rett i oss og virka like overraska som turfølget, selv om dette selvfølgelig ikke var tilfelle. Hell og lykke! Fuglevennen ved min side skjønte fort at far hadde oppdaget noe uvanlig (tro meg, det er ofte ganske tydelig) og fikk snart øye på ugla som stirra rett på henne for deretter å utbryte: «Oi! E ho ækte, pappa?!».

Selv hadde jeg hovedsakelig to klåre tanker i hodet: 1) dette er et magisk fuglemøte som vi neppe vil få oppleve igjen med det første og ikke minst, – 2) hvorfor i hel…. valgte jeg å sette tilbake kameraet på veg ut døra basert på ei vag forestilling om at dette ville bli en «begivenhetsløs» luftetur i nærnaturen før vi tok kveld? Av alle burde jeg være den første til å dra lærdom av lignende erfaringer fra ville møter.

Perleugle, foto:  Jonas Langbråten (se hans naturblogg her)

Blikkontakten var visst søvndyssende og etter noen øyeblikk tok den nattaktive ugla seg en lensmannsdupp igjen. Men den var nok ikke overbegeistret for selskapet; brått ble den veldig var og tok etterhvert vingene fatt, styrtende ned i det mørke granholtet, slukt av skogen. Tilbake stod to lykkelige og meget fornøyde pilegrimer som vel hjemme kunne spørre gode tidender om trekkfuglers hjemkomst og den nye skogens gåtefulle skapninger. Irritasjonen over kameraets fravær forsvant overraskende nok med perleuglas vingeslag. Det er jo denne evinnelige dokumenteringsiveren som vi har lagt oss til gjennom årenes løp. Fri fra alle apparater, med sansene i skogens vold, markerte perleuglemøtet et vendepunkt i vårt nystiftede forhold til denne lille, høyst ordinære skogen bak åsen.

Ei erfaring var født og den i utgangspunktet «anonyme» svingen i tømmervegen var fra denne stund stipla inn i det indre kartet over ville steder. Skogen var herved adoptert og grunnlaget for mange framtidige naturopplevelser skapt. I Ugleskog.

Anbefalt lesning: Hvem eier landskapet av Sigmund Hågvar

Du kan lese mer om her perleuglen og andre flyvende vesener hos Norsk Ornitologisk Forening.

Relatert

Naturen er hellig

Norsk havørn på den grønne øya – en samtidsfortelling med lykkelig slutt

Besøk fra en naboplanet – en fabel fra en nær fremtid

Den brysomme klimasannheten

Elefanthviskeren Lawrence Anthony

Narrespelet om fornybar energi

Også i år har vi gleden av å invitere til kurs i naturbaserte byggemetoder på Skuterud Gård på Nesodden, helgen 11. og 12. juni. Selve praksisdelen av kurset er lørdag 11. juni, med introduksjon og opplæring, en arbeidsbolk på fem timer, og så en befaring til minst ett ferdig halmhus på Nesodden. I tillegg har vi på Skuterud nå ett ferdig halmhus, pluss det bygget vi skal gjøre ferdig under kurset. Fokus vil være å blande forskjellige typer puss, legge pussen på, og hvordan blande inn farger i pussen, samt noe cob. Vi vil også demonstrere hvordan lage økologisk leiremaling til ca. 12 kr literen!

Etter befaringen på lørdag kveld, holder vi bålkveld med grilling og fest! Hele helgen er et familievennlig arrangement. Vi åpner for drikke av alle slag rundt bålet, men oppfordrer til å holde det litt sømmelig under leggetid for barn. Etter dette håper vi det blir sang og dans og samtaler med nye venner inntil morgen gryr, slik det har blitt mange ganger tidligere!

Søndagen er det årsmøte for Norsk Jord- og Halmbyggerforening, hvor alle er velkommen – vi har rabatt på medlemskap for kursdeltagere, og det er mye nyttig læring av å bli med på møtet. Årsmøtet vil være rundt to timer, og er hovedsakelig fokusert på informasjonsvirksomhet om naturbaserte byggemetoder for kommende år. Vi setter også opp en ekstra bolk etter årsmøtet, med

Kursdeltagelse koster 800 kr inklusive mat og losji i sovesal på låven. Årsmøtet koster 200 kr. Studenter eller andre med lav inntekt får 50% rabatt. Ved deltagelse på både kurs og årsmøte kan medlemskap i Norsk Jord- og Halmbyggerforening fås til under halv pris – kun kr 100!

For påmelding, spørsmål eller annet send epost til styreleder Knut Hjelleset på knut.hj@gmail.com eller til post@halmhus.no. Se også våre hjemmesider www.halmhus.no

 
Programmet for de to dagene ser slik ut:

Lørdag 11. juni.
Åpent introduksjonskurs i leirepuss
11.00 Oppmøte og registrering
12.00 Oppstart kurs. Introduksjon og praktisk leirebygging i fem timer.
14.00 Lunsj
17.00 Felles middag med oppsummering av dagen
19.00 Befaring til halmhus på Nesodden
21.00 Åpen fest med bål og hygge

 
Søndag 12. juni.
Årsmøte 2016 NJH + omvisning + befaring!
10.00 Frokost for de som har overnattet
11.00 Omvisning til halmhusene på Skuterud
12.00 Oppstart årsmøte
14.00 Årsmøte ferdig, ca.
Enkel lunsj/middag etter årsmøte
15.00 For de som ønsker det: Ny runde med leirepusskurs og/eller befaring til halmhus.

Relatert

Fjorårets halmbyggerkurs på Skuterud Gård

Selvbygget naturhus

Design for en levende planet

Rundt om i verden har folk begynt å bygge hus av naturmaterialer på egenhånd. Fordelene med dette er det forbedrede inneklimaet og den lave belastningen det har på miljøet, samt at det er en mye rimeligere måte å skaffe seg bolig på. Disse boligene er et viktig skritt framover og de bygges også her i Norge. I sommer satte en gruppe uerfarne kursdeltagere opp et helt nytt lite halmhus i løpet av bare fem dager på Skuterud Gård på Nesodden. Det ble bygget grunnmur i stein, halmballevegger med leirepuss og det ble lagt på tak. Samtidig ble det pusset videre på halmhuset som ble satt opp på samme sted i fjor.

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem KULTURVERK og økologisk praktiker

I denne artikkelen vil det brukes ord og begreper som først ble introdusert i artikkelen “Selvbygget naturhus”. Detaljer i byggeteknikk vil av og til utelates fordi det står i den tidligere artikkelen. Nye detaljer kan også komme til å introduseres her. Det lønner seg å lese begge artiklene.

Bygging av nytt halmballehus på Skuterud Gård
Kursholder var i år som i fjor Knut Hjelleset, med faglærerne Yrian Bühler og Daniel Koot. Kursdeltagerne var forskjellige økohusinteresserte og forhåpentligvis kommende byggere. Det var forskjellige ting å mestre i byggingen av det lille huset og alle fikk mulighet til å prøve seg på det meste; lage grunnmur, lage dymlinger til halmballeveggen, surre halmballer, stable halmballer, blande leirepuss og påføre leirepuss. Det ble også satt på et tak og det ble felt litt skog for å skaffe materialer til taket. Disse ble trukket ut av skogen med hest. Kurset var alt i alt en koselig affære med hyggelige og interesserte folk, mye godt håndtverk å lære og masse god mat.

Ankomst til Skuterud Gård. Det nye byggeprosjektet er under oppføring til venstre i bildet. Kursdeltagerne hadde godt med teltplass rundt den store eika sentralt i bildet på litt avstand.

Det lille huset settes opp på en knaus grunnfjell som stikker opp og rager trygt over området rundt, slik at tilsig av vann er umulig og grunnmuren kan gjøres svært enkel. Dette er en grunnmur som alle kan klare å sette opp. Man bruker stein man finner, eventuelt kan stein deles i mindre biter ved å løfte dem opp og la dem falle ned på fjellet, samt litt tilpassing med slegge, spett og andre hjelpemidler. Så stables de og mures opp med sementmørtel . Så oppå steinmuren ble det lagt et lag flate skiferstein for å gi en grei start for halmballeveggene. Ujevnheter i steinmuren var først jevnet ut med leiremørtel under. Hvis man ser godt på bildet ovenfor så ser man at dette avretningslaget er veldig tynt helt til høyre og mye tykkere helt til venstre over der som røret stikker ut.

Nærbilde av grunnmurens lag og halmballene.

Dymlinger slås gjennom halmballene for å stabilisere veggen. Det er ikke nødvendig å bruke bor for å komme gjennom halmballene. Grunnen til at det brukes bor i dette tilfellet kan man se på neste bilde.

Disse platene legges på midtveis i veggen for å binde de underliggende halmballene noe og gi et mer stabilt underlag til resten av halmballene som skal bli lagt oppå. Hele veggen blir slik noe mer stabil. Man kan sammenligne med halmballeveggene som ble satt opp på fjorårets kurs. Der var det reisverk med hjørnestolper og veggene av halmballer ble satt opp fra stolpe til stolpe, og veggen fikk slik stabilitet. I dette årets kurs er det ikke noe reisverk i bygget og disse platene blir forsøkt brukt som en stabiliserene faktor.

Dymlinger blir laget på stedet.

Spikking av dymlinger kan gjøres med en skarp øks, eller en god kniv for de med sterke hender.

Byggverket kommer seg. Vinduskasser er satt i veggene. En utfordring med selvbærende vegger er at vinduskassene må være tilpasset høyden på halmballene, så de “matcher” og ikke skaper ujevne lag. Dette krever at en enten lager vinduer selv, som ble gjort senere på dette bygget, eller har vinduer med passende størrelse fra før.

Det tas ut lokalt tømmer fra skogen til gården med motorsag og hest. Opplæring i å kjøre tømmer med hest blir gitt på stedet og her sees en av kursdeltagerne i full gang med oppgaven å få tømmeret fra hogstplass til byggeplass. Gårdeier Knut Houge følger med.

Selv for en uøvet person går det fint å styre stammen forbi og nær inntil de andre kursdeltagernes telt.

Ved ankomst til byggeplass blir tømmeret umiddelbart barket. Tømmer må barkes for å gi holdbarhet og for at insekter ikke skal sette seg mellom barken og veden.

Veggene friseres med saks før første lag med leire skal legges på. Legg merke til hvordan veggen til venstre for kursdeltagerens saks har fått en jevnere overflate etter å ha blitt klippet. Det er personlig smak og behag om man vil gjøre det før man legger på leirepussen. Legg også merke til at stråene i halmballene peker rett inn og ut i vannrett stilling. Dette er ikke alfa og omega men det gjør halmballene enklere å stable og det gir et greiere feste for leirepussen.

Bilde av påført grunnpuss med grunnmur synlig.

Skal stokkene ligge støtt og gi et stødig tak så må de hugges til.

Ferdig tilhugget stokk.

Tips for å kunne hugge jevnt og passe langt inn i stammen.

Grunnpuss har blitt lagt på og neste leirepusslag som heter grovpuss legges på, og samtidig pågår bygginga av taket. Stokkene som har blitt tatt ut av egen skog heises opp for å bygge taket.

Til høyre synes det tydelig at det kommer på et nytt lag leirepuss utenpå det første.

Taket bygges og lag nummer to med leirepuss, kalt grovpuss, legges samtidig på.

På den andre siden av huset har det også vært jobbet.

Grovpusslaget legges på utenpå grunnpusslaget.

Byggverket står ganske ferdig. Takplatene av bølgeblikk skrus fast. Alle utvendige vegger har fått grunnpuss og grovpuss. Senere må finpuss legges på.

Innvendig foregår pålegging av grovpuss.

Bygget er ferdig i denne omgang. Finpussen er ikke lagt på. Den skal legges på ved en annen anledning.

Kursdeltagerne fra årets kurs foran ferdig byggverk!

Oppskrift på grovpuss fra kurset juli 2015
Oppskriften på grunnpuss var lik som i fjor. Oppskriften på grovpuss var litt annerledes da det ikke var med hestemøkk. Grunnen til den justeringen var at tørr hestemøkk ville ha blitt for tidkrevende å hakke opp og knuse.

Årets oppskrift på grovpuss:
– 1 bøtte 0,4 cm subbus
– 4 bøtter sand
– 2 bøtter halm, ferdig fliset opp fra halmballen med motorsag
– 1 bøtte leire
– vann tilsettes etter behov

I praksis viste det seg at det ikke gikk med mer enn 1 til 1 1/2 bøtte halm fordi blanderen da ikke klarte å dra rundt og stoppet opp og sikringen gikk. Vi måtte da ta ut mye masse fra blanderen og sette den i gang igjen på nytt. Subbus er foretrukket av noen, men ikke alle. Erfaringen i ettertid er at det ikke har hatt mye å si så langt, men gjør pussen mer krevende å jobbe med, og mer grov for hendene.

Nærbilde av subbus, som er grus med varierende men maks størrelse 0,4 cm.

Et par sekker sand måtte kjøpes inn.

Lokal blåleire, ferdig tørket etter ett års tørking.

Blandingsarbeid

Økonomisk regnestykke
Hvor mye kostet det å sette opp det lille huset? Når man setter opp slike bygg så er det mye materialer man kan komme over som koster mindre enn ellers, eller som til og med er gratis. Det avhenger av de lokale forholdene og hvor mye man rekker å planlegge og forberede. Når det er gratis så krever det gjerne litt eksta tid. Således er det ikke ett regnestykke som er riktig når det gjelder et slikt bygg. I akkurat dette tilfellet kostet huset et sted mellom ti og femten tusen kroner, først og fremst takplatene trakk opp prisen. Dersom man hadde hatt mulighet til bedre planlegging så hadde man kunnet havne på under ti tusen kroner. Det kan også i visse tilfeller være mulig å havne på ned mot fem tusen kroner, men neppe særlig lavere.

Byggetekniske vurderinger
Dette ble et frittstående bygg uten reisverk. Veggene av halmballer bærer taket, og de bærer snømengdene om vinteren. Dette er en byggemåte som ble tatt i bruk i Midtvesten i USA (den norske utvandringen gikk mye til Midtvesten) og i Ukraina en god stund før verdenskrigene. Flere av disse husene står ennå og er mulig å finne på internett. Taket ble etter kurset festet med barduner ned til grunnfjellet det står på. Dette er en stålvaier med en såkalt strekkfisk, for å få strammet bardunene skikkelig.

 
Huset som ble bygget i løpet av dette kurset må ansees som delvis et forsøksbygg hvor det blir spennende å følge med framover, i følge kursholder Knut Hjelleset. F.eks. så kan man forvente at uten snøens vekt så vil det ved mye vind om høsten og våren oppstå vibrasjoner i taket, selv om bardunene holder taket fast. Dette gir en risiko for sprekkdannelser i den delen av leirepussen som befinner seg i en sone nærmest taket. Dette kan igjen gi trekk, kuldebro og gjøre pussen mer ustabil. Sprekker har en tendens til å bare bli større, men kan også repareres.

 
Halmballene vil neppe ha noen problemer i forhold til bæring av taket eller det å stå slik de er satt slik at veggenes form beholdes. Det er leirepussen i sonene nær inntil vinduer, dør og tak som kan vise seg å få noen problemer. Men blir det sprekker så kan de bøtes på med leirepuss neste sesong. Det største problemet er ikke knyttet til at det er et selvbærende halmhus, men at det står litt for eksponert mot vind og slagregn. Sørveggen må pusses med mye puss, og settes inn med kaliumsilikat for å gi leirepussen en god motstandskraft mot regn som blåser inn. Om dette vil fungere vil bare tiden vise!

Oppfølging av halmballhuset som ble bygget på samme sted i fjor
23. – 27. juli 2014 ble det avholdt kurs i halmballhusbygging på Skuterud Gård. Kurset er omtalt i artikkelen “Selvbygget naturhus”. Det ble i løpet av det kurset satt opp vegger av halmballer med leirepuss til et hus som sto ferdig som reisverk, tak og gulv. Veggene av halmballer ble den gangen gitt to lag leirepuss, et lag grunnpuss og et lag grovpuss. Det var med dette utgangspunktet at årets kurs fortsatte å jobbe på det samme bygget. Det viste seg nødvendig å fortsette å legge på mer grovpuss for å jevne ut ujevnheter enda mer enn det man allerede hadde fått gjort på fjorårets kurs. Det viste seg også at det hadde oppstått litt sprekker i leirepussen fra i fjor og den nye leirepussen ble brukt til å dekke godt over dette.

Forsiden av huset. Den nye leirepussen er mørk fordi den er fuktig. Den gamle grovpussen fra fjorårets kurs ligger under og er tørr og lysegrå. Kursdeltagere jobber med å legge på mer grovpuss.

Kursholder Knut Hjelleset har kledd en glassfibernetting rundt det ene hushjørnet og er i ferd med å dekke den til med et lag grovpuss. Glassfibernettingen forhindrer sprekkdannelser rundt de sårbare hjørnene. Til høyre i bildet sees en sprekk i grovpussen som ble lagt på i fjor.

Ny grovpuss kommer på. Det kan lønne seg å sprute litt vann på den gamle grovpussen først sånn at det blir et fuktig feste for den nye grovpussen.

Tetting rundt vinduer.

Det ble gitt en fin avrunding til slutt.

Ny grovpuss på samme sted som ble lagt på i løpet av dette kurset.

Baksiden av huset har blitt gitt et nytt lag med grovpuss.

Ny grovpuss ble også lagt på på sideveggene av huset.

Myk overgang rundt hushjørnet.

Innvendig fikk også veggene mer grovpuss. Her har hele veggen fått på seg et nytt lag med grovpuss.

Innvendig i huset ble glassfibernetting brukt i vinduskarmene for å motvirke sprekkdannelse.

Leirepuss har blitt dratt over glassfibernettingen i vinduskarmen.

Veggen til venstre har fått på ny grovpuss. Veggen til høyre har fått på seg ny leirepuss iblandet farge. Dette var litt eksperimentelt på dette kurset hvor finpussen som til slutt ble lagt på var blandet til ved å bruke okerleire og fin sand. Okerleiren er en leiretype med naturlig islett av gul oker, og er mye brukt til leirepuss. 

Blandingsforholdet for finpussen med farge var en del okerlerie og tre deler fin sand.

Arbeidsgjengen samlet foran et noe mer ferdig hus etter endt kurs!

Alt i alt for å bygge dette huset har det gått med:
Blåleire: ca 2 kubikkmeter
Sand: 5 kubikkmeter
Subbus: 1 kubikkmeter
Hestemøkk: omtrent en kvart kubikkmeter
Halmballer: ca 300 stk
Pigment: (kun en liten mengde, rundt 10 kg)
Kaliumsilikat: rundt 10 liter
Glassfiberstrie: 30 meter
Gjenbrukte takstein

Relatert

Selvbygget naturhus

Å skape byggverk som er på parti med livet

Dei tre skapingstilstandane

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Aktuelle ressurspersoner til bygging i halm og leire:
Daniel Koot og Yrian Bühler – begge er født og oppvokst i Norge. De er bosatt henholdsvis i Vestfold og på Nesodden.
Knut Hjelleset – også for byggeprosjekter. Han kan gi visning av huset i denne artikkelen som ligger på Skuterud Gård på Nesodden.
E-post: knut.hj@gmail.com
Mobil: 92 28 45 82

Linker og ressurser:
Hjemmesiden til Norsk Jord- og Halmbyggerforening. Det kan anbefales å melde seg inn for alle intereserte. Diverse kurs og befaringer. Bra nyhetsbrev som er åpent for alle. Siden om alle norske halmhus er også interessant (forøvrig blir hjemmesiden ikke så ofte oppdatert, men vi er kjappe på epost).

Gaia Arkitekter: Det mest sentrale og eldste nettverket av arkitekter med fokus på økologiske byggemetoder og -materialer.

Forøvrig er det en mengde økologiske hus på forskjellige steder rundt om i verden, og diverse prosjekter/ organisasjoner/opplegg av jevnt over god kvalitet. Nevner noen få her:

Naturhuset
Charlie & Meg’s House
Ben Law
Being Somewhere
Living in the Future
Natural Homes

Russland er og blir et spennende rike. Ikke minst fordi folk flest i Norge ikke får fullverdig informasjon via hovedstrømsmedia om hva som foregår i det langstrakte landet i øst. Verdens største land og det landet i verden med minst utenlandsgjeld per innbygger. Stort og mektig med sine endeløse jorder og sletter blir det omtalt som Mor Russland av russerne selv. Vikingene omtalte landet som Gardarike, som direkte oversatt betyr: Gårdenes land. Og eldre russisk historie bekrefter nettopp vikingenes opplevelse av Russland. Et land for landbruk, hvor folket og naturrikdommen var i sentrum.

Av Vegar Bakke Larsen. Foto: Lily Malakhov (første bilde) og øvrige bilder ved artikkelforfatter.

Den russiske stat gir midler til småbønder for å gjøre dem mer levedyktige. Stikk motsatt av det vi gjør i Norge forøvrig. Folk kan bo og bruke jorda uten å betale tilleggsskatter og avgifter. Og prioriteringen har lønt seg godt for Russland.

I 2015 ble jeg klar over at det har foregått en grønn omveltning i Russland. Den stille grønne revolusjonen som jeg kaller den. Det ser ut til at Russland er det landet i verden med flest registrerte økolandsbyer. Det er nettopp her nysgjerrigheten tennes. For den verdensdelen med flest økolandsbyer er naturligvis Sør Amerika, fordi kontinentet har flest vekstdøgn i verden. At Russland som et land har så mange økolandsbyer gjør meg svært nysgjerrig. For landet kan ikke skryte av antall vekstdøgn. Så hvorfor har russerne blitt blant verdens beste på økolandsbyer?

Jeg kan ikke annet enn å bemerke at jeg trodde Russland var et u-land, men er blitt møtt med omstendigheter som topper Europa på de fleste hold… Slitte bygninger var det nok her og der, men ikke stort verre enn det man finner i Brussel, London eller Oslo.

For å kunne forstå dette tror jeg vi må ta et helhetlig overblikk på Russland når det kommer til landbruk og kultur. Det er ingen tvil om at kulturen for landbruk er stor i Russland. Fra Sovjet-tiden av har Russland hatt en stor selvforsyningsgrad via hjemmedyrking ved at folk som bor i byene hadde jordlapper utenfor byene, hvor de kunne sette opp sine enkle små familiehus og dyrke landet. Ennå i dag kan folket i Russland selge sine grønnsaker uten å betale verken skatt eller moms på det.

Den russiske stat gir midler til småbønder for å gjøre dem mer levedyktige. Stikk motsatt av det vi gjør i Norge forøvrig. Folk kan bo og bruke jorda uten å betale tilleggsskatter og avgifter. Og prioriteringen har lønt seg godt for Russland. Nå i dag er de 80 prosent selvforsynte på grønnsaker, og Putin ønsker å bli ennå bedre på økologisk matprodusjon. I november 2015 gikk han ut og sa at Russland skal bli 100 prosent selvforsynt på alt av mat innen 2020, og han har gjort GMO forbudt.

Russland har mye matjord, som er inntil 14 meter dyp. Grunnvannet står høyt, og det er enorme mengder av land. Det ligger an til at vi får høre mer om Russlands økologiske mirakel fremover, hvis media våkner og begynner å fortelle det. For det er ingen tvil om at Russland har gjort noe veldig riktig med tanke på landbruk og kultur for folk flest.

Men er det flere årsaker til at folk fra Russland og Europa flytter til den russiske landbygda for å leve enkelt, billig og godt med naturalhusholdning? Spørsmålet har ført meg på en oppdagelsestur til Russland for å finne ut mer om det landet norsk media sjelden gir positiv omtale. For dette fortjener å undersøkes.

I juli 2015 reiste vi 10 stykker i fra Norge for å oppdage Gardariket i øst, som vikingene før oss. Vi skulle besøke den vaskeekte filosofien bak tanken om at mennesket skulle kunne klare å leve i harmoni på jorda, åndelig såvel som sosialt og kulturelt. For å kunne tjene jorda, seg selv og felleskapet på en bærekraftig og økonomisk måte for å få tid til familien og til selve livet.

Definisjonen på økonomisk rikdom for folket er når levekostnadene er lave (husly, mat og transport) og inntjeningen høy. Dette prinsippet var godt i varetatt  på kostnadssiden for folket i Kovcheg.

Russland imponerer

Flyet lander i St. Petersburg og det blir tid til litt sightseeing i byen. Byen bugner av vakre bygninger, og en båttur på elva Neva gir oss flere vakre syn av storslått arkitektur.  Vi går mot togterminalen for å ta nattoget fra St. Petersburg til Moskva, og vi blir møtt av hjelpsomme mennesker som viser vei. Noen kommer og bærer en koffert til en av reisefølget, før vi går mot togperrongen og møter et splitter nytt nattog.

Jeg kan ikke annet enn å bemerke at jeg trodde Russland var et u-land, men er blitt møtt med omstendigheter som topper Europa på de fleste hold. Ja, rene gater, hjelpsomme mennesker og  vakker arkitektur. Slitte bygninger var det nok her og der, men ikke stort verre enn det man finner i Brussel, London eller Oslo.  Jeg snakker med reisefølget og spør om hvordan deres betrakning har vært så langt.  Og de ga uttrykk for at de var så langt svært imponerte over Russland.

Kovcheg

Tilbake til naturen igjen. Kovcheg er den første økolandsbyen vi besøker. Stedet ligger 23 mil sør for Moskva. Landjorda her er på 200 hektar og hver familie har litt over 1 hektar hver, med noe felles arealer. De er selvforsynte med det meste av mat, og har et enormt rikt kulturliv som vi snart skulle oppdage.

Hver kveld mens vi var i Kovcheg fikk vi konserter av ulike slag. En kveld var det familiekonsert hvor barn og voksne sang tradisjonelle folkesanger. Mange av dem lett gjenkjennelige i fra den norske kulturen. Og klærne de har på seg er tradisjonelle russiske klær, ikke ulik de draktene vi har hatt i Norge fra gammel tid. Hver dag fikk vi omvisning og kursing av ulike slag i Kovcheg. Det var alt fra økologisk birøktekurs, til folkesang og dans.

Husene i Kovcheg var alle naturhus, som regel bygd i halm eller tømmer, små og enkle, for å skape nærhet til naturen. En mann kunne fortelle oss at noen hadde begynt og bygge store hus i økolandsbyen, men fant fort ut at trivselen og nærheten til naturen ble størst i småhus. Ingen av de vi snakket med i økolandsbyen hadde lån på husene som ble bygd.

De bodde dermed gratis, foruten at de ennå var tilkoblet strømnettet, hvor de betalte for strømmen de brukte. Strømprisen er svært lav i Russland. I tillegg har de stor selvforsyning på mat, noe som gjør at levekostnaden er minimal i økolandsbyen. De har selvfølgelig muligheten til å drive forretninger fra økolandsbyene og kunne skape god inntjening fordi levekostnaden er såpass lav.

Definisjonen på økonomisk rikdom for folket er når levekostnadene er lave (husly, mat og transport) og inntjeningen høy. Dette prinsippet var godt i varetatt  på kostnadssiden for folket i Kovcheg.

Samholdet i Kovcheg er viktig. De hadde felles arbeidsdager, en dag i uka, hvor de samarbeidet omkring felles prosjekter. Dette kunne være alt fra husbygging til småprosjekter i hovedhuset, til birøkt, treplanting. Det å hjelpe hverandre sto veldig høyt.

De hadde en egen økoskole basert på filosofien Mikhail P. Shchetinin og Anton Makarenko. Dette vil kort fortalt si at barna lærer via kreativ utfoldelse. Kunst, kultur og læringsbasert arbeid står sentralt hos disse pedagogene. Dette er et spennende utdanningsprinsipp jeg er helt sikker på vi får høre mer om i årene som kommer. For barna utvikler seg og lærer enormt kjapt ved disse medtodene. Verdt å sjekke ut for den nysgjerrige.

Treplanting står sentralt i Kovcheg. Landområdet er helt flatt, og da de kom dit fantes det ikke trær der. Det var ingenting som kunne vokse der, unntatt gress. De begynte å plante levegger med trær. Og trærne trekker opp vann fra jorda, og gjør jorda mer fruktbar. I tillegg blokkerer de for vind. Mens vi var i Kovcheg var det ingen tvil om at marka der var svært fruktbar. Granskuddene hadde vokst 60 – 80 centimeter i 2015.

Starostelje

Etter noen dager i Kovcheg gikk turen mot neste økolandsby. Her går vi mot ukjente stier, og etter en 9 timers kjøretur blir vi satt av ved ei elv som skulle krysses uten å vite hva som møter oss.  Etter vi hadde gått over elva sto det to biler som ventet på oss. De ga oss skyss til økolandsbyen som var svært godt isolert fra omverdenen. Bilen stoppet ved et stort tomt tømmerhus hvor vi skulle bo.

Starostelje ligger 20 mil sørvest for Moskva. Området er privateid mark, og folk fra Russland og Europa har kjøpt seg jord der for å leve i økolandsbyen. Over halvparten av de som bodde her kom fra Europa. Vi ble kjent med et ektepar på Tyskland som hadde bygd flere hus i Starostelje. Standarden var svært høy og tyskerne bodde og levde helt etter vestlig standard.

Starostelje er en ung økolandsby, og har ikke det samme felleskapet som i Kovcheg. Her var det store variasjoner mellom husene, alt fra topp moderne til mer enkle hus. Tyskerne er fullstendig selvforsynte med elektrisitet via solceller og vindmøller. De dyrker mesteparten av maten sin selv, har husdyr og er godt selvforsynte med det meste.

Stemninga i Starostelje var svært behagelig. Lite stress. Folk hadde store tomter med mye arbeidsrom. Og omgivelsene var naturskjønne og vakre. Det var stor variasjon mellom folk: alt fra eldre ektepar som gikk på pensjon til unge mennesker i etableringsfasen med familie. Det var et lærerikt og spennende miljø. Veldig berikende å observere mangfoldet som fungerer i et lukket økosamfunn. Og mest av alt er det interessant å vite at dette fungerer.

Etter noen dager i Starostelje skulle vi reise hjem igjen. Det er klart det var vemodig å reise i fra et lokalt miniparadis på jord. Men sannelig vi har fått store mengder inntrykk. Og jeg er imponert over at slike små samfunn med så stort mangfold ser ut til å fungere så bra med stor frihet til de som lever der.

Adjø Starostelje.

Etterord

Det er flere årsaker til at den grønne stille revolusjonen blomstrer i Russland, og at den nå blomstrer over hele verden. Økolandsbyer var noe kun hippier og åndelige mennesker var opptatte av. Nå begynner stadig flere å få øynene åpne for denne livsstilen. Mange begynner å annerkjenne at husrom og selvforsyning burde være en fødselsrett for mennesket, uten faste kostnader via leie og låneopptak knyttet til seg. Gratis plass å bo etter investeringen med å bygge boet etter økologisk orientering.

Disse basisbehovene burde man kunne klare å gi seg selv på en tilfredstillende måte uten gjeld og tilknytning til faste kostnader. Slik holdes levekostnadene lave, med mulighet for like god inntjening forøvrig om man skulle velge det. På dette viset oppnår mennesket tid til selve livet, hva enn individet ellers måtte prioritere. Denne bevegelsen er i gang. Og i hjertet av Russland finnes dette allerede. Noe som er temmelig fascinerende.

Dokumentarer om temaet:

Eco-village Rodnoe

Eco-village Rodnoe in winter

Eco-village Slavnoye

Mysteries of the Lightfall – a unique school in Tekos

Relatert

Det er ikkje Russland som tel, men tanken bak

Russlands økologiske mirakel

Finding the true North in Russia – UnCapitals Tour 2015

Dypøkologien redux

August glir snart over i september og vi må visst innse at for hver dag som går, beveger vi oss lengre inn i ei årstid med rått vær og lavere gjennomsnittstemperatur, men forhåpentligvis også med klare, solfylte dager og glede over innhøsting av ren mat fra skog, åker og hage. Personlig synes jeg metamorfosen fra sommer til høst er mer glidende og overkommelig enn vårens til tider nokså nådeløse overgang til midtsommer.

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK, foto ved Kjell Brevik

«Og i samme stund slår det meg at dette potensielt kan bli et virkelig, erfart minne som ættlingen bærer med seg som et overvintra frø i et indre hvelv over ritualer tilhørende årstidssyklusene «bortom nordanvinden».»

Vi skriver straks september, ja, men skogen står fortsatt grønn rundt huset og dalsidene. Bare ei og anna bjørk har begynt å få et gulskjær. Heggen er unnskyldt, vil jeg si. Med løvsprett så tidlig som i mars måned behøver den kvile.

I skrivende stund øsregner det over Gauldalen, men i går var det søndag og sommer i lufta. Tung og suset i hodet og med sterkt svekka smak- og luktesans etter et par dagers ufrivillig sameksistens med en annen årstidsmarkør som sjelden lar meg gå fri, var jeg likevel ikke så veldig gjenstridig til forslaget om «grønn resept», en rusletur i solskinn. Den siste uka har det vært uro i lufta. Ikke vårens spenning med eskalerende og tiltakende fuglesang, men en egenarta høstlig spenning som òg har sin sjarm. Kattuglefar har begynt å tute i midnattsmørket, svermer av kvitrende låvesvaler har samla seg før den lange reisen og vippestjertene syner stolt fram årets kull. Fra Åsahøgda kan en høre den umiskjennelige larmen av en stor traneflokk som skvaldrer om årets hekkesesong og fødetilgang. Og i går kveld sendte en venn av meg et flott bilde av en storskarv i silhuett mot rosa kveldsskyer over Gaula. Enda en «omvendt klimaflyktning» med den indre kompasspila retta mot mildere vinterkyster i Skandinavia eller på kontinentet. Det er på tide å trekke.

Men så har vi heldigvis alle de standhaftige, ville venner som nettopp «står fast» hvor de er og forblir våre naboer gjennom vintermånedene med snø, elvesno og hylene isvind. «Huskallan», gråspurvene, er standfugler og i et vidt felt med tistelvillnis i bakken mellom en byggåker og en parkeringsplass, observerer vi en flokk på nærmere 30 spurver, ispedd en og annen grønnsisik, som flakser omkring på hvileløs jakt etter frø. Men også andre blir mer usjenerte på denne tida av året; med et lyst og raskt «psitsjæ-dæ-dæ-dæ» røper en uvanlig sosial løvmeis seg, og plutselig sitter én som lengter etter tropisk Afrika på gjerdet, en ung og vakker løvsanger med sin gule underside.

«Takk og pris for slike villnis og såkalt skrotemark med veitistel, «brennhuttu» og talløse ugrasarter, – ubarmhjertige overfor mennesket som tror det behersker alt, men paradis for fugler og insekter.»

Takk og pris for slike villnis og såkalt skrotemark med veitistel, «brennhuttu» og talløse ugrasarter, – ubarmhjertige overfor mennesket som tror det behersker alt, men paradis for fugler og insekter. Og var det ikke ei «ørsnell’» som for så flyktig over tistelkronene? Men et øyeblikk etter legger vi alle forestillinger om øyenstikkere bak oss og ser til vår store glede to admiraler, en av Europas mest kjente sommerfuglarter som i tillegg til å være fargesterk og vakker også bærer det velklingende latinske navnet Vanessa atalanta.

Jeg lar felthandboka beskrive: «De fløyelssvarte vingeoversidene har bånd i rødt og hvite flekker, men en enslig blå flekk ved roten av hver bakvinge. Undersidene av vingene har tilsvarende farger og tegninger, men har i tillegg en rosa flekk. Denne er derimot gjerne skjult når sommerfuglen hviler. Denne immigranten fra Sør-Europa er observert over hele Norge, men i varierende antall.» Og dermed er fotojakta i gang. Har en admiral først slått seg til ro er sjansen meget stor for at en kan knipse nærbilder så skarpe at en kan skue den lange, svarte pelsen langs admiralens bryst. Vi var heldige. Veitistelenga framstod som et uimotståelig habitat og det tok ikke lange stunda før den ene av de to poserte for oss på en blomster. Sommerfuglfotografering er for øvrig en adspredelse det fort kan gå sport i.

Å fotografere admiraler har for meg blitt et lite årstidsritual blant mange. Jeg har aldri leita systematisk etter dem, de er bare plutselig der og da er heller ikke jeg sen om å «sluke» dem med vinger og pels. Neste sjanse kommer jo først om et år, kanskje. I likhet med andre av våre praktfulle sommerfugler, som tistelsommerfuglen (Vanessa cardui), er også admiralene migranter som kommer flyktende fra det brennhete og tørre Middelhavsområdet i løpet av våren/forsommeren for å gi larvene en god start på livet, nærmere bestemt på ei brennesle nær deg. Vi kunne like godt kalle dem trekksommerfugler. I løpet av oktober tar samtlige til vingene og forlater Skades halvøy til fordel for et varmere klima, fortrinnsvis sør for Alpene. Selv om admiralene i enkelte år kan påtreffes i Finnmark gir utbredelseskartet hos Artsdatabanken empirisk belegg for at Trondheimsfjorden har den nordligste konsentrasjonen av arten her til lands.

Gårsdagens gjensyn fikk meg til å tenke tilbake på mitt første møte med disse bevingede skapninger i rødt, kvitt, blått og svart. For rundt 14 år sia bugna det av plommer i min mors hage på Nordmøre. Jeg husker at det rant fruktsaft fra stilkene og en kan trygt snakke om naturens overflødighetshorn i en sådan stund. Plutselig en dag var hagen invadert av flagrende sommerfugler og jeg husker at alle til stede gikk omkring med nedfallsplommer i hendene mens mengder av hungrige admiraler med stor velvilje stakk snablene i bekker av fruktsukker. Vi var målløse deltakere i orgien. Dette har jeg aldri opplevd i ettertid. Så gikk det mange år og disse admiralene ble vel egentlig ikke ofra en tanke, men glemselens slør ble trukket vekk for nøyaktig to år sia da flere individ fant det for godt å holde stand i hagen og nærområdet på Melhus. Igjen fikk jeg gleden av å kjenne en lys levende sommerfugl krype rundt på handa mi.

Så rolig var den at jeg uten vansker kunne forevige ritualet. Jeg tar meg i å projisere noe nesten menneskelig over på dem og innbiller meg at de oppsøker meg for et hyggelig kaffeslabberas, litt sånn for å snakke om gamle dager og lange, milde høstsesonger som aldri så ut til å ende. Det hjalp ikke på at to eksemplarer viste seg fram på mors sjasminbusk i fjor. Sommerfuglenes skarpe farger mot det velduftende, kvite blomsterhavet i hjørnet av hagen er brent fast på netthinna.

Snørr og øresus til tross. Søndagspromenaden skuffer sjelden. Ved å ta inn over seg i hvert fall noen av de utallige årstidstegn i flora og fauna får en mer enn en først skulle tro. Denne vakre augustdagen smyger også eldstejenta seg omkring som ei katt i kanten av veitistelskogen for å hjelpe meg med å finne en solbadende admiral som kan festes til det digitale minnekortet. Og i samme stund slår det meg at dette potensielt kan bli et virkelig, erfart minne som ættlingen bærer med seg som et overvintra frø i et indre hvelv over ritualer tilhørende årstidssyklusene «bortom nordanvinden».

Relatert

I Ugleskog

En godsterminal er et stedstap

Hipp hurra for skogen!

Norsk havørn på den grønne øya – en samtidsfortelling med lykkelig slutt

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv

Jakten på edelt metall i de olympiske sommerlekene i Rio de Janeiro er over. I Amazonas fortsetter imidlertid en annen, mer dramatisk og skjebnesvanger gulljakt.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk. Lengre versjon av dette essayet vil bli publisert i vårt tidskrift som kommer ved slutten av året.

«Amazonas viser oss moderniseringens grenser: Det er bare ved å bevare regnskogen og en intakt førmoderne livsform blant de siste indianerne at moderniseringen kan unngå selv å bli et offer for sin egen suksess.»

Som de olympiske deltakerne er gullgraverne i regnskogen i Brasil unge og sterke, fulle av optimisme og pågangsmot. Satellittbilder dokumenterer at de illegale gullgraverne, garimpeiros, de siste 25 år har tidoblet antallet miner i randsonene til Amazonas, fra 20 000 til 200 000 (Thomas Fischermann 2015). De bryr seg ikke om grensene til natur- og indianerreservater. Gullgraverne bygger landebaner for småfly og grunnlegger små bosetninger, som i sin tur tiltrekker seg i tømmerhoggerbander, landspekulanter og jordbrukere. Gullrushet utløser en rovhogst rundt gruvebosetningene, som forvandler regnskogen til ørken, kvegbeiter og soyaplantasjer. En femdel av regnskogen i Brasil er blitt ødelagt de siste 40 årene for å rydde plass til produksjon og eksport av tropiske trær, biff og soyamel til USA og Europa.

Rundt 30 prosent av verdens gjenværende regnskog befinner seg i Brasil, og Brasil er det landet som i de siste årene har mottatt mest bistandspenger fra Norge. Norge inngikk i 2008 en bistandsavtale med Brasil, som ble lovet én milliard amerikanske dollar i støtte dersom landet reduserte avskogingen i Amazonas.

I november 2015 opplyste norske miljøvernmyndigheter at avskogingen ligger på et nivå som er 70 til 75 prosent lavere enn hva den var før kampen mot avskoging startet. Det siste året var det derimot en økning på 16 prosent mer skog som ble ødelagt sammenlignet med året før (Klima- og miljøverndepartementet 2015).

I den perioden avskogingen i Brasil avtok drastisk (2004 – 2011) ble landets bytteforhold til utlandet forbedret med en tredjedel, som følge av sterk etterspørsel etter råvarer som metaller, soya og olje. Fra 2011 kollapset råvareprisene, og den økonomiske veksten, som i 2010 var hele 7,5 prosent falt til 2,75 prosent i 2011, 1 prosent i 2012 og null prosent i 2014 (Anderson 2016). Brasil greide dermed å redusere avskogingen så lenge landet hadde en eksportdrevet økonomisk vekst. Uten drahjelp fra Kina og andre land må myndighetene nå forsøke å skape nye vekstimpulser innenlands ved å gi skattelettelser, redusere rentene og devaluere valutaen.

Lokale miljøvernmyndigheter blir satt på sidelinjen når nye områder, med sentralmyndighetens velsignelse, for eksempel åpnes for bygging av store damanlegg. Det må bygges boliger og infrastruktur til titusenvis av arbeidere, og utbyggingen trekker raskt annen økonomisk virksomhet etter seg, både legal og illegal. Når det gjelder den tilsynelatende ustoppelige ødeleggelsen av regnskogen består arbeidet til journalister i å komme for sent så tidlig som mulig. Politikernes oppgave er derimot å overbevise oss så tidlig som mulig om at det ikke er for sent å stoppe ødeleggelsen.

På grunnlag av satellittdata fra det brasilianske romforskningsinstituttet forsvinner fortsatt hvert år ca. 5000 kvadratkilometer regnskog, et område på størrelse med Oslo og Akershus. Den offisielle målsetningen er å bremse farten på ødeleggelsen av regnskogen med ytterligere 5 – 10 prosent. Det vil bety et årlig tap av regnskog på rundt 4000 kvadratkilometer, et område tilvarende nesten hele Østfold fylke.

Gullgraving i Amazonas og aksjoner mot illegal gullgraving

Hvor lenge vil det i så fall finnes regnskog i Amazonas? 60 prosent av regnskogen ligger i Brasil, rundt 3,3 millioner kvadratkilometer, nesten 9 ganger Norges areal. Totalt utgjør regnskogen i Amazonasbassenget 5,5 millioner kvadratkilometer. Hvis tapet av regnskog er like stort i de andre statene med regnskog innenfor sine grenser, vil det siste treet i Amazonas felles om 1375 år. Men lenge før den tid vil den kritiske massen med regnskog være så redusert at kampen mot drastiske klimaendringer er tapt.

Regnskogen absorberer ikke bare klimagassen CO2. Amazonas er også en «vannpumpe» som påvirker nedbørsmønstrene i både Latin-Amerika og i andre deler av verden. Fortsetter regnskogen å hogges ned kan konsekvensen bli at store deler av Latin-Amerika omdannes til ørken og kommer til å ligne på Australia (Nobre 2014).

Amazonas viser oss moderniseringens grenser: Det er bare ved å bevare regnskogen og en intakt førmoderne livsform blant de siste indianerne at moderniseringen kan unngå selv å bli et offer for sin egen suksess.

Sjansen for at en slik bevaring skal lykkes er mikroskopisk, fordi vi må sette vår lit til Brasils politiske system, der korrupte folkevalgte har byttet ut en korrupt president med en enda mer korrupt.

Slik tilfellet er i de fleste latinamerikanske land har Brasil en dårlig blanding av europeisk parlamentarisme og amerikansk presidentialisme (Anderson 2016). Spriket og splittelsen mellom eksekutiv – og legislativmakt er midlertid ingen steder større enn i Brasil, fordi landet har det svakeste partisystemet på hele kontinentet. Partiet som stiller presidenten må kjøpslå med et utall partier for å sikre seg flertallet – for tiden er 28 partier representert i Kongressen.

Uten ideologisk program og partidisiplin er partienes primære oppgave å sikre fordeler og begunstigelser fra myndighetene til egne kandidater og deres valgkretser, i bytte mot å gi regjeringen stemmer i den lovgivende forsamlingen.

Aktørene som hogger seg innover i verdens lunge for å dyrke soya og anlegge kvegfarmer inngår i patron-klientsystemer, organisert ut fra lojalitetsbånd til mektige og kjente personer, caciques. Brasils føderative system gjør at de fattigste og mest tilbakestående regionene i Amazonas – i nord og nordvest – med 2/5 av folketallet ikke bare kontrollerer 3/4 av plassene i overhuset – de stiller også flertallet i underhuset. I den brasilianske kongressen er derfor ingen lobby sterkere enn agrarlobbyen.

Motorsager og anleggsmaskiner vil rydde fruktbar mark i Amazonas også etter at Brasil korrupte politiske elite har solt seg i den olympiske glansen.

Illustrasjon, foto: Rainforest Rescue

Av samme forfatter: Vannet vi svømmer i

Kilder

Thomas Fischermann 2015. «Im Rausch der Zerstörung.», Die Zeit, 10. september 2015. Hentet 12.09.2015. http://www.zeit.de/2015/35/goldgraeber-jacareacanga-brasilien-illegaler-goldabbau-umweltzerstoerung-indigene

Klima- og miljødepartementet 2015. «Nye avskogingstall for Brasil». Hentet 21.06.2016. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nye-avskogingstall-for-amazonas-i-brasil/id2464591/ Perry Anderson 2016. «Crisis in Brazil», London Review of Books, Vol. 38 No. 8 · 21 April 2016 s. 15-22

Antonio Nobre 2014. «The Future Climate of Amazonia. Scientific Assessment Report.» Hentet 20.04.2016. http://www.ccst.inpe.br/wp-content/uploads/2014/11/The_Future_Climate_of_Amazonia_Report.pdf

Relatert

Hva koster bistanden?

Mer vekst = mer ulikhet?

Søppelsivilisasjonen – Vekst skaper søppel

Det postmoderne, Baudrillard og Justin Bieber

Vår tids største utfordring – Befolkningsvekst og forbruk

Monsterprinsesser og andre psykopatar

Menneskeheden har i dag anbragt et dødsensfarligt damoklessværd over sin egen nakke: En blanding af eskalerende klimaforandringer og overforbrug, kraftig befolkningstilvækst og masseudryddelse af Jordens biodiversitet. Hvordan vil religion kunne se ud i de kommende århundreder, hvis vores civilisationer overlever, og det lykkes os at styre uden om de værste miljøkatastrofer, klimakatastrofer og flygtningekatastrofer?

Av Jens-André P. Herbener, samfunnskritisk dansk religionsviter, skribent og forfatter. Han er aktuell med boken Naturen er hellig på Flux Forlag. Teksten er tidligere publisert hos Politiken.dk.

«Det skal understreges, at det ene fremtidsscenarie ikke udelukker det andet. I en gradvis udvikling mod apokalyptiske kæmpekatastrofer kan det optimistiske fremtidsscenarie indtræffe før det dystopiske. Eller også kan de komme til at indtræffe samtidig, da klimaforandringerne vil ramme Jorden skævt i første omgang.»

Får det kapitalistiske vækstlokomotiv lov til at nå sin logiske endestation, kan det som vist i første indlæg blive vores civilisationers undergang.

I dette indlæg vil jeg sætte spot på, hvad der kan ske med vores religioner, hvis det derimod skulle lykkes os at ændre kurs i tide: Hvis FNs klimaaftale og 17 verdensmål om en bæredygtig udvikling fra 2015 mirakuløst skulle blive omsat til virkelighed.

Hvis det med andre ord skulle lykkes os at holde den globale temperaturstigning under to grader; afskaffe dyrkelsen af ødelæggende vækst; decimere de rige landes overforbrug; løfte de fattigste ud af deres fattigdom; bremse den galopperende befolkningstilvækst; stoppe masseudryddelsen af verdens natur, m.m.

I så fald vil der – trods de økologiske kardinalsynder, vi allerede har begået – være en rimelig chance for, at vores civilisationer kan fortsætte længe endnu. I en eller anden genkendelig form. Præget af nogenlunde orden, stabilitet og retfærdighed. Med mad nok, uddannelse og en tilstrækkelig levefod til de fleste.

Vi ved, at under sådanne vilkår har religion en tendens til at være blød, afslappet og rummelig. I sådanne samfund er der en tendens til, at de moderate religiøse er i flertal, og at de radikale religiøse er marginaliserede. Samtidig er det som regel her, man finder den højeste rate af ateister og agnostikere.

Hvordan vil religion kunne se ud i de kommende århundreder, hvis vores civilisationer overlever, og det lykkes os at styre uden om de værste miljøkatastrofer, klimakatastrofer og flygtningekatastrofer?

I så fald vil mange af nutidens tendenser givetvis fortsætte:

1) Bibelen og Koranen vil blive mere og mere forældede. Det bør ikke undre, da de er hhv. ca. 2500-2000 og 1400 år gamle. Helligskrifterne blev til under andre omstændigheder domineret af andre værdier og idealer end i dag, og det bliver mere og mere tydeligt, som tiden går. Det gælder på bl.a. følgende områder:

Mange vil leve i mere og mere multietniske, multireligiøse og multisekulære samfund, hvor folk dyrker flere og flere sandheder, og det stiller større og større krav om gensidig tolerance og fleksibilitet.

De omstændigheder harmonerer mindre og mindre med de centrale dele i Bibelen og Koranen, der hævder, at der kun findes én Gud og Sandhed, og at alle mennesker bør dyrke denne ene Gud og Sandhed.

Demokrati, religionsfrihed, ytringsfrihed og ligestilling mellem kvinder og mænd og heteroseksuelle og homoseksuelle vil nyde mere og mere opbakning verden over. Det har imidlertid ingen eller kun svag basis i Bibelen og Koranen. Ja, dele af helligskrifterne står i eksplicit modsætning til disse værdier.

Man vil fortsat – og på nogle områder mere end i dag – slås med meget alvorlige miljø- og klimaproblemer, hvoraf mange er blevet skabt af nutidens generation. Problemerne kan håndteres, men det er alt andet end let. Det medfører stadig større krav om at passe på Moder Jord, og flere og flere vil engagere sig i det.

Men væsentlige dele af Bibelen og Koranen sætter mennesket langt over andre væsner og afviser, at verden er guddommelig i sig selv. Som følge af den antropocentrisme og dualisme mellem Gud og verden mener flere og flere, at kristendom og islam har et medansvar for massemishandlingen af naturen.

Øko-arkitektur – Nicolas Laisné Associés

2) Der vil komme flere og flere kristne og muslimer. Ifølge fremskrivninger lavet af den amerikanske tænketank The Pew Research Center i 2015 vil der i 2050 være hele 2,92 milliarder kristne og 2,76 milliarder muslimer i verden.

Men fortsætter de moderne udviklinger, vil talrige kristne og muslimer være det mere og mere af navn og mindre og mindre af gavn. I det mindste, hvis man måler religiøsiteten med mere traditionelle alen.

For en voksende skare vil forbindelsen til Bibelen og Koranen nemlig blive tyndere og tyndere. Flere og flere vil enten ignorere dem eller bruge dem stærkt selektivt for at få dem til at harmonere med egne moderne værdier og idealer. Frem for alt demokrati og menneskerettigheder. Processen har længe været i gang inden for store dele af kristendom, og den er også allerede i gang inden for dele af islam.

Samtidig med at der bliver flere kristne og muslimer, vil traditionelle former for kristendom og islam altså blive afløst af mere og mere moderne former.

Selv om det vil forlænge religionernes levetid, kan det også blive begyndelsen på enden for dem. Man kan ikke i det uendelige tilpasse en religion til noget andet, uden at den vil blive transformeret til noget andet, eller uden at risikere, at religionen bliver opløst på et tidspunkt.

3) I de lande, der fortsat slås med sult, fattigdom, overbefolkning, diskrimination eller store flygtningestrømme, vil fundamentalistiske religiøse fortsat appellere til mange. Folk, der intet har at miste, bliver oftere tiltrukket af sort-hvide verdensbilleder, kosmiske kampe mellem Gud og Satan, og a pie in the sky.

4) Som følge af fortsat voldsomme natur- og klimaproblemer vil flere og flere miljøbevidste tilhængere af jødedom, kristendom, islam, buddhisme og hinduisme reformere religionerne i mere og mere økologisk retning. Som sagt i første indlæg er denne greening of religion allerede i gang mange steder i dag, men den vil intensiveres i fremtiden.

5) Naturdyrkende nyhedninge, der er blandt de hurtigst voksende religiøse bevægelser i dag, vil brede sig endnu mere og endnu hurtigere. Men det vil være en anden type nyhedninge end dem, der vil sætte dagsordenen i det dystopiske fremtidsscenarie.

De fleste nyhedninge vil her prædike religiøs tolerance. Det er i tråd med ældgammel polyteisme, der – i modsætning til klassisk monoteisme – ikke skelner mellem Sand og Falsk religion. Den ene gud og tro kan være lige så vis eller tosset som den anden. Derfor er et begreb som vantro også meningsløst for dem.

Derudover vil mange nyhedninge insistere på respekt for indfødte folk, religioner og kulturer i øvrigt over hele verden. Uanset om det er i Amerika, Afrika, Europa, Mellemøsten eller Australien.

Den voksende nyhedenske bølge verden over er ikke blot en modreaktion mod den damptromle af naturdestruktion, der har rullet ind over verden. Den er også en modreaktion mod missionerende verdensreligioners, globaliseringens og centraliseringens nedbrydning af ældgamle lokale kulturformer og identiteter.

6) Der vil komme flere og flere ateister og agnostikere.

Mange vil være tolerante over for religion, så længe de ikke tvinges til selv at have noget med den at gøre. Nogle vil kæmpe for, at religion skal holdes mest muligt ude af staten og begrænses mest muligt til privaten.

Voksende grupper af antireligiøse vil bekrige al religion, og derfor vil de i mange tilfælde fremme den religion, de ønsker at bekæmpe.

Hvordan vil verdens religioner komme til at se ud i det 23. århundrede ifølge det optimistiske fremtidsscenarie?

Da det lykkes at undgå de flygtningekatastrofer, pandemier af krige om ressourcer og samfundsmæssige totalkollaps, der kendetegner det dystopiske fremtidsscenarie, vil det være de moderate religiøse, der vil være i flertal.

Kristendom og islam vil mange steder være så udhulede – i forhold til deres traditionelle skikkelser – at der kun er tynde skaller tilbage. Og diehards vil advare om, at det kun er et spørgsmål om tid, før skallerne krakelerer.

Konkret vil de mest udbredte former for de to monoteismer sætte naturens hellighed, demokrati og menneskerettigheder i centrum, og tilhængere vil forsikre om, at dét tilhører den eviggyldige kerne i religionerne.

Extersteine, Teutoburger Wald

Naturdyrkende nyhedninge vil – efter kristendom og islam – udgøre den tredjestørste religion i verden, og den vil fortsat vokse hurtigt. Den nyhedenske bevægelse vil findes i alle mulige lokale, regionale, etniske, rurale og urbane former, hvor et hav af forskellige guder og naturvæsner dyrkes. Forholdet til den natur, der fortsat bløder mange steder, vil være den fælles og centrale omdrejningsakse.

Talrige kristne, muslimer og buddhister vil efterligne dem, men flere og flere vil foretrække den rene vare.

Ali i alt vil verden også i dette fremtidsscenaries religionsdannelse spille en positiv hovedrolle:

Dels som modreaktion på den dødsensfarlige naturødelæggelse, der har fundet sted, dels som modreaktion på den nedvurdering af naturen, der har præget kristendommens og islams historie til fordel for mennesket, efterlivet, paradis og en overjordisk skabergud.

Det skal understreges, at det ene fremtidsscenarie ikke udelukker det andet. I en gradvis udvikling mod apokalyptiske kæmpekatastrofer kan det optimistiske fremtidsscenarie indtræffe før det dystopiske. Eller også kan de komme til at indtræffe samtidig, da klimaforandringerne vil ramme Jorden skævt i første omgang.

Selvfølgelig kan det også blive noget helt tredje, fjerde eller femte, der vil ske på religionens område, end det jeg har foreslået. Det kan kun fremtiden vise. Mine skriverier om emnet er i sagens natur spekulation.

Men fortsætter den nuværende udvikling, vil Gud nok ende med at dø. Til gengæld vil guderne blive vakt til live. I stort tal.

Bildet øverst: C.D. Friedrich, Der Abend

Les første del her:  Religion i sivilisasjonens undergang

Relatert

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

Naturen er hellig

Det nye året 2012, dommedag eller fett nok?

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

Besøk fra en naboplanet – en fabel fra en nær fremtid

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv

Tinja Myllykangas valgte med glede bort en urban tilværelse for å være ensom sammen med sine beste venner, et kobbel huskyer. Uten strøm og innlagt vann lever hun et lykkelig liv under nordlyset.

 Av Oda Omholt, naturforvalter, redaksjonsmedlem KULTURVERK

Filmklippet med Tinja som lever i Nord-Finland over polarsirkelen har gått viralt med nærmere 1 million visninger. Det skildrer en anspråksløs og beskjeden ung kvinne som er befriende lite selvhevdende, men samtidig selvsikker og harmonisk. Et menneske som har funnet sitt liv og tilværelse tett på naturen der den er som villest og vakrest.

Hun begynte med å ta seg av huskyer og sledehunder med vanskelig gemytt som behøvde omsorg, men aller mest å bli brukt til de de elsker høyest – å dra sleder over et vinter- og iskledt landskap, mil etter mil.

Tinja uttaler selv at det var kjærligheten til dyr, natur og ensomhet som var utgangspunkt, siden ble det en næring av det hvor hun tar med besøkende på vidunderlige sledeferder gjennom et subarktisk klima. Etterhvert har hun òg fått selskap av norske fjordinger og islandshester. Det er vanskelig å ikke bli inspirert av Tinja, der hun mestrer omgivelsene med ro og kyndighet, og fremfor alt en sitrende glede. Det gjør godt å se at noen velger bort sivilisasjonsstøyen og bruset av mennesker som har lite å si, men som høres og synes desto mer.

Som en besøkende kvinne beskrev:

«Tinja er kvinnen vi i hemmelighet ønsker å være: uavhengig og viljesterk avstår hun fra den moderne verdens fristelser uten å fremheve seg selv»

Se filmen her:

Bilder: Visit Finland

Relatert

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Å jage solen

DET ER MAKT I MAT

Nedtegnelser fra en tiurs dagbok – et vårlig showdown

Hjemmelaget leverpostei, usedvanlig enkelt

Stadig fleire, både nordmenn og utlendingar, søker ut i den norske naturen på jakt etter unike opplevingar. Samtidig føregår ei systematisk øydelegging av naturverdiane me elskar å marknadsføra oss med. Er folk flest eigentleg klare over kva som er i ferd med å skje, og kva drivkrefter som ligg bak?

Av Synnøve Kvamme, leiar for Naturvernforbundet Hordaland, tidlegare leiar for Hardangeraksjonen, no i vinden med dokumentaren Kampen om fjordane. Kronikken har stått på prent i Dagsavisa.    

«Store, samanhengande naturområde, som byr på den unike kjensla av verkeleg å vera omgitt av urørt natur, er snart historie med dagens utvikling. Bit for bit vert naturområda våre stykka opp av vegar, kraftlinjer og kraftutbyggingar.»

Ein ny veg her, eit småkraftverk der. Kvar for seg kan kvart naturinngrep verka ubetydeleg. Har det eigentleg noko å seia om den eine myra vert greven opp? Kva betyr det vel om ein liten moseart døyr ut i ei avsidesliggande elv, eller om nokre salamandrar må bøta med livet for at den nye motorvegen skal kunna byggast på den mest effektive måten? Me kan jo ikkje la slike bagatellar stå i vegen for utviklinga. Me blir fortalt at kraftlinjer må byggast for å sikra straumforsyninga, at elver må leggast i røyr og vindmøller må reisast for å produsera fornybar energi. Torer nokon å motsetja seg dette, så positivt og nødvendig som det høyrest ut? Må me ikkje tola inngrep i naturen for å få desse goda – eller finst det alternativ?

Kvar dag vert det stadig mindre urørt natur igjen i verda. Plante- og dyreartar døyr ut i eit rasande tempo grunna menneskeleg aktivitet – 100 til 1000 gonger fortare enn naturleg. Ifølgje WWF sin siste rapport, har halvparten av verdas dyrebestandar forsvunne på 40 år. Øydelegging og oppstykking av naturområde er det desidert største trugsmålet mot naturmangfaldet – også i Noreg. Mindre enn 12% av den norske naturen kan i dag kallast for villmarksprega, det vil seia natur som ligg 5 km eller meir frå tyngre tekniske inngrep. Store, samanhengande naturområde, som byr på den unike kjensla av verkeleg å vera omgitt av urørt natur, er snart historie med dagens utvikling. Bit for bit vert naturområda våre stykka opp av vegar, kraftlinjer og kraftutbyggingar. Av dei største, mektigaste fossane våre, er sju av ti lagt i røyr. To av dei tre største elvane våre er utbygd – likevel står utbyggingssøknadane i kø for dei resterande vassdraga. Også dei verna vassdraga er i kraftselskapa sitt søkelys, og olje- og energiministeren har signalisert at heller ikkje desse elvane lenger er trygge. Har det norske folk bevisst samtykka til å bygga ned siste rest av den urørte naturen vår?

Femunden, Anders Dahl Eriksen

Naturen vert gjerne sett på som ei særinteresse. Den avanserte teknologien vår kan få oss til å føla oss uavhengige av naturen som tidlegare ugjorde livsgrunnlaget vårt; men dette er ei stor og farleg misforståing. Uansett kor avanserte samfunna våre har blitt, har me framleis tallause døme på kor lite me har å stilla opp med når naturkreftene verkeleg reiser seg. Menneske vert små i møte med flaumar, ras, tørke, heitebølgjer, ekstremvêr og orkanar, som global oppvarminga er spådd å gje oss langt meir av. I Noreg er me mest utsette for ekstremvêr, ras og flaumar. Dette veit kraftbransjen å utnytta – for å bremsa klimaendringane er me nøydde til å produsera meir fornybar energi, aller helst i form av vasskraft og vindkraft, vert det hevda. Dei har sjølvsagt rett i at det er heilt avgjerande å produsera meir fornybar energi i kampen mot global oppvarming – men må me øydelegga naturen for å bygga ut fornybar energi? Og er vind- og vasskraftutbygging i Noreg eigentleg så berekraftig som det gjerne vert framstilt som?

«Hadde det ikkje vore fint om myndigheitene subsidierte slike tiltak, som gir oss både betre inneklima og lågare utgifter, i staden for å subsidiera nedbygging av den siste urørte naturen vår?»

Med dagens energipolitikk står me ikkje berre i fare for å øydelegga den unike naturskatten vår – den pågåande nedbygginga av naturen har også andre, alvorlege konsekvensar for oss og samfunnet vårt. Ein intakt og rik natur er langt meir robust og tilpassingsdyktig enn ein fattig og fragmentert natur, noko som er avgjerande i møte med klimaendringane. Når me høgg skog og øydelegg myrar bidrar me faktisk også til å auka klimagassutsleppa fordi desse økosystema bind karbon som vert frigitt når dei vert øydelagde. I tillegg er skogane og myrane våre avanserte dreneringssystem som absorberer utrulege mengder vatn og derfor reduserer konsekvensane av flaum. Naturen sine økosystem er svært komplekse, og me veit lite om kva rollar dei ulike artane speler – og kor mykje press desse systema toler før dei kollapsar. Å halda fram med å øydelegga naturen og artsmangfaldet og satsa på at det går bra, er derfor eit enormt sjansespel. Kvifor får då denne utviklinga likevel fortsetta? Og er det eigentleg hald i påstandane om at me «må tola» stadig fleire naturinngrep for å sikra straumforsyninga, og for å produsera meir fornybar energi?

Smøla vindpark

Sidan me allereie har bygd ut så mange av elvane våre, har me ein enorm produksjon av vasskraft i Noreg – så mykje at me også kan eksportera fleire terawattimar. Samstundes har me eit enormt potensiale i energieffektivisering. Ved å gjennomføra energisparingstiltak som til dømes betre isolering av hus, kan me halvera energibruken i bygg, og dermed frigje energi tilsvarande 40 Alta-kraftverk! I tillegg finst det mange spennande løysingar som gir oss moglegheita til å produsera vår eigen energi, som til dømes solfangarar og solcellepanel. Hadde det ikkje vore fint om myndigheitene subsidierte slike tiltak, som gir oss både betre inneklima og lågare utgifter, i staden for å subsidiera nedbygging av den siste urørte naturen vår? Om langt fleire får eit lågare energiforbruk, og me i langt større grad kan forsyna oss sjølve med energi produsert på eigne hustak, vil me ikkje berre spara naturen for massive inngrep – me vil òg få eit langt smartare og meir robust energisystem. Kvifor er desse alternativa så lite framme i debatten om fornybar energi og straumforsyning? Kan det vera at nokon har økonomiske interesser i at me bygger vindkraftverk og legg elvar i røyr i staden, og derfor ikkje har så lyst diskutera alternativa som kan spara den urørte naturen vår?

Me treng ein grundig, open debatt kring desse spørsmåla – det er tross alt dei siste, store naturområda våre som står på spel. Vil me verkeleg selja dei siste villmarkene våre til kraftindustrien når det finst berekraftige, langt meir framtidsretta alternativ?

Offisiell side for filmen Kampen om fjordane

Relatert

I kamp mot monstermaster – på tur med Hardangeraksjonen

Vår regjering øder norsk natur «for å hjelpe millioner av fattige»

PORTRETTET: Synnøve Kvamme – Jeg kan ikke sitte stille og se på maktovergrep

Narrespelet om fornybar energi

Står norsk natur uten lovbeskyttelse?

Hvordan står det til med naturvernet i Norge? Bør oljeriggene få lov til å innta Lofotens rike fiskebanker, og skal viktige laksefjorder fylles med gruveslam? Er naturødeleggende vindkraft en god idé når vi allerede har overskudd av strøm? Hvem forsvarer landskapsverdiene? Skal nedbyggingen av kystnaturen fortsette? Hvorfor hogger vi de siste urskogene og gjennomskjærer de siste villmarkene? Klarer vi å ta naturens myldrende mangfold med oss inn i fremtiden? Dette og mye mer svarer Bredo Berntsen, Sigmund Hågvar sammen med 30 andre bidragsytere på i mounmentalverket Norske miljøkamper: Hundre års historie og dagens frontlinjer (verket kan nå lastes ned gratis som e-bok). 

 Av Kjell Brevik, arkeolog og naturverner, redaksjonsmedlem KULTUREVERK

«Men hva er det som dypest sett driver oss når vi er villige til å sloss for miljøet og en grønn framtid? For svært mange er drivkraften naturgleden. Klarer vi å formidle naturglede, ikke minst til barn og unge, styrker vi miljøengasjementet. Da Naturvernforbundet i 2014 fylte 100 år, var et av prosjektene nettopp å formidle naturglede. Det vi er glade i, er vi villige til å forsvare.» – Norske miljøkamper

Vi har alle våre nyttårsforsett. Blant mine finner vi en del viktige utgivelser som jeg dessverre ikke vann over i fjor. Og hva passer vel bedre som innledning til det nye året enn en presentasjon av ei bok som må regnes blant de mest vesentlige på natur- og miljøområdet i 2016. Med Norske miljøkamper: Hundre års historie og dagens frontlinjer har «Hågvar & Berntsen» igjen tatt initiativ til en omfangsrik artikkelsamling som omfatter mange aktuelle tema. Redaktørenes navn har fulgt meg i minst 10 år og gjennom deres bøker har jeg tilegna meg mye av den kunnskapen jeg i dag har omkring natur- og miljøvern i Norge og Norden. Sammen har Sigmund Hågvar og Bredo Berntsen utgitt en rekke bokverk som trygt kan betegnes som ressurser for alle som mener alvor med sitt engasjement for landskapsverdier, miljø og det biologiske mangfoldet.

Omstendighetene skulle sørge for at det denne gang ble ei e-bok, gratis og tilgjengelig for nedlasting gjennom Naturvernforbundet. I likhet med mange andre, foretrekker jeg et trykt eksemplar godt planta i hendene, men ei e-bok som i tillegg ikke koster et rødt øre gjør trolig terskelen lavere for at potensielle lesere sikrer seg publikasjonen. Dette er selvfølgelig avgjørende for at innholdet og budskapet skal ha relevans i miljøkampen. For den kresne kan jeg opplyse om at det foreligger et begrensa opplag med trykte bøker som kan bestilles gjennom Naturvernforbundet i Oslo og Akershus.

I forordet regner redaktørene opp en rekke sentrale problemstillinger som er viet plass i utgivelsen: «I denne boka forsøker vi å definere frontlinjene i den norske miljøkampen: Hvordan står det til – hva er trusselbildet – og hva er mulighetene? Tar vi klimatrusselen på alvor? Bør oljeriggene få lov til å innta Lofotens rike fiskebanker, og skal viktige laksefjorder fylles med gruveslam? Er naturødeleggende vindkraft en god idé når vi allerede har overskudd av strøm? Hvem forsvarer landskapsverdiene? Skal nedbyggingen av kystnaturen fortsette? Hvorfor hogger vi de siste urskogene og gjennomskjærer de siste villmarkene? Klarer vi å ta naturens myldrende mangfold med oss inn i fremtiden? Vil matjord omsider bli respektert og bevart? Tør du spise fisk med miljøgifter? Tar vi livsstilsykdommene på alvor? Og mye annet.»

Smøla vindpark

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg hittil ikke har lest publikasjonen i sin helhet, men at jeg har vært på slang og plukka fritt blant de mange solide bidrag fra dyktige fagfolk og frivillige om en rekke natur- og miljøvernrelaterte emner. For i likhet med andre utgivelser redigert av Berntsen & Hågvar er også Norske miljøkamper strukturert på en sånn måte at en kan lese hvert bidrag som en uavhengig fagartikkel. Innledningene for de seks temadelene fletter det hele sammen. Her kan en stadig vende tilbake for å hente både fakta og argument.

Det er ingen enkel sak å løfte fram noen få perler i Norske miljøkamper. Til syvende og sist er det jo den enkeltes personlige interesser innafor natur- og miljøvern som spiller inn. I en nærsagt altomspennende miljøkamp sier det seg selv at det er umulig for ett menneske å fordøye alt, ha innsikt i alt og engasjere seg i alt. Vi vet alle hvor belastende det kan være å føle at en er utilstrekkelig, – å kjenne på følelsen av at ens eget bidrag er uten nevneverdig betydning i det store og hele. Redaktørenes enkle oppskrift på psykologisk førstehjelp for natur- og miljøforkjempere er så enkelt som å innse verdien av at du bryr deg. En likesæl mentalitet vil ikke føre oss ett skritt nærmere målet om et gjennomgripende natur- og kulturvennlig samfunn.

I kapittel 2, Tema 1: Kan vi redde naturens rike mangfold?, kan vi lese den nesten utrolige historien om den store gnageren som i andre halvdel av det 19.århundre var på randen av utryddelse i Fennoskandia. En restbestand på rundt 100 dyr, hvorav størsteparten befant seg i Aust-Agder, var alt som var igjen av vår stamme av den eurasiatiske beveren (Castor fiber).

Med sitt bidrag, Eventyret om beveren, viser Bredo Berntsen oss et eksempel på en suksesshistorie som er av enorm betydning for vår natur- og kulturhistorie. Takket være et initiativ fra zoolog Robert Collett (1842-1913), innså myndighetene hvor akutt situasjonen var og med den nye jaktloven av 20.mai 1899 kom det i stand ei landsdekkende fredning. Dette skulle vise seg å bli en gave til det nye århundret og kommende generasjoner. Det har snart gått 120 år sia fredninga og i dag anslås bestanden å ligge et sted mellom 50 000 og 70 000 dyr bare her til lands. For spesielt interesserte går det nå an å gjenoppta den gamle tradisjonen med beverjakt, dog strengt regulert med fellingskvoter.

Dessuten blir en del dyr felt som følge av skader på innmark gjennom oppdemming. Det er nok delte syn på dagens forvaltning, men sett i et historisk perspektiv står det bedre til med denne dyrearten enn det har gjort på et halvt årtusen.

Jeg synes det er på sin plass med et lite innblikk i forholdet mellom bever og menneske gjennom tidene: I forkant av den tragiske neddemminga av Innerdalen i fjellbygda Kvikne i 1982 ble det gjennomført to hektiske sesonger med arkeologiske registreringer og utgravninger. Under ei kjempestor flyttblokk som ble kalt Bukkhammeren var det et overheng, – en heller, – som skulle vise seg å bli en viktig brikke i forståelsen av det store innlandets fangstkultur gjennom tusenåra. Denne unike hellerboplassen, innklemt mellom elva Inna og det bratte Falkberget, hadde et metertykt kulturlag som var rikt på gjenstander og beinmateriale. Tilgangen på organisk materiale sikra radiologiske dateringer for hvert lag. Dette viste at Bukkhammeren hadde vært i bruk som fangstboplass i minst 6000 år, fra eldre steinalder til yngre jernalder.

Det var bein fra mange dyrearter, men konsentrasjonen av beverbein var så påfallende at arkeolog Lil Gustafson konkluderte med at Bukkhammeren hadde vært en regulær fangststasjon for beverjegere. Spisser knytta til storviltjakt var mangelvare, men et garnsøkke som muligens kan knyttes til et nett eller ei not brukt til å fange bever i Inna ble funnet. Beveren hadde vært lokalt utrydda i mange hundre år da arkeologene oppdaget fangstboplassen.

Jeg er en uforbeholden tilhenger av beveren. Særlig fortrolig med dette dyret har jeg blitt i «floden» Gaula. På dette tidspunktet i fjor hadde jeg to familiegrupper fordelt på to bekker like utafor stuedøra og det var spennende å se hvorledes dyra hver natt, fra hver sin kant, hadde vært ute i «allmenningen» for å høste selje og mandelpil. En vårkveld kom jeg uforvarende over den ene familien og fikk gleden av å iaktta bevernes hemmelige liv som sosiale dyr med stell, nærhet og omsorg for de yngste.

Jeg må få skyte inn at de to klanene jeg kjenner best ikke bor i typiske beverhytter, men i utgravde ganger i bekkemelene. Grønn var min barndoms dal, Hennadalen på Nordmøre, men bever hadde det nok ikke vært i elva der sia middelalderen, om ikke enda lengre tilbake. Jeg begynte å spekulere på om en pionérbever med tid og stunder ville nå så langt vest som heimbygda mi. Det skulle vise seg å være en potent tanke: bare på noen få år har flittige artsobservatører registrert beveraktivitet i Surna, i Driva og på Stormyra ved Vinjeøra. I Sunndalen dukka beveren naturligvis opp på Bjørbekk, ‘beverbekken’. Har naturen og jeg hellet med oss får jeg kanskje oppleve beveren i fri utfoldelse i den gamle elva mi hvor jeg fiska etter småørret med rognkjepp i hele ungdomstida.

«Geofagene må integreres i naturforvaltningen», skriver Lars Erikstad i artikkelen Geologisk vernearbeid: Viktig – men vanskelig? Biologisk mangfold, ofte forkorta til biomangfold, er et begrep vi alle har stifta bekjentskap med, men med dette bidraget, introduserer Erikstad oss for spennende ord som geomangfold og geovern.

Som landskapsentusiast og arkeolog er det ikke nytt for meg å ta hensyn til geologiske forhold, landskapshistorie og ikke minst menneskers råstofftilgang gjennom tusenåra, men det var først etter å ha lest Erikstads tekst at jeg fikk et bevisst forhold til dette med viktigheten av å stå vakt om det geologiske mangfoldet. Dette ble nylig aktualisert i mitt nærmiljø da et kart fra Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) inspirerte et selskap til å etablere et nytt steinbrudd som, hvis omreguleringa blir vedtatt, vil «renske» myrene og eliminere to skogkledde åser for å få tilgang til en verdifull forekomst av ryolitt/årekvarts.

Det gikk opp for meg at forslagsstillerens konsulentselskap hadde påpekt tilstrekkelig mange av de negative effektene av et slikt massivt terrenginngrep at dette alene burde tale naturens sak, men at geologien bare lå der som en ressurs som burde utnyttes fordi drift ville gi store økonomiske gevinster. Omfattes ikke mineralriket av naturverd?

«Nå som geologi igjen har kommet inn i lovteksten i naturmangfoldloven, er det viktig å understreke at denne loven gjelder mye mer enn fredning og vern. Loven skal dekke naturtyper med særlig behov for forvaltning (utvalgte naturtyper) og den legger dermed føringer for forvaltningen av hverdagslandskapet. Her må vi ha med oss geologi og landskap som en del av arbeidet.» Uten å nevne det er Erikstad her i berøring med den europeiske landskapskonvensjonen som trådte i kraft i 2004. Som det første landet i Europa, vedtok Norge landskapskonvensjonen allerede i 2001. Dette vedtaket er såpass viktig at jeg vil gi det en egen omtale her på magasinet.

Så blir jeg nødt til å hoppe galant over en hærskare med leseverdige bidrag og bakover til Tema 5 – Trygg mat? God helse? og Sigmund Hågvars artikkel Grønn resept mot livsstilssykdommene: Ut på tur! De av oss som har lest kronikker og andre tekster skrevet av Hågvar blir ikke overraska over at han nok engang løfter fysisk aktivitet, naturnærhet og naturglede fram som avgjørende tiltak for å få bukt med nordiske livsstilssykdommer som fedme og depresjon.

Hågvar bemerker at det lenge har vært ei utbredt oppfatning at friluftsliv og turer i naturen gir økt livsglede og energi, men framhever samtidig det nye i at denne kjensgjerninga nå er vitenskapelig dokumentert og at bl.a. Nordisk ministerråd har tatt denne kunnskapen til seg. Parallelt med at beslutningstakere i hele Norden får fakta på bordet må den viktige nærnaturen stadig oftere vike for næringsinteresser: «Den politiske utfordringen er i prinsippet enkel: Folk må motiveres til å øke sin fysiske aktivitet, helst i form av friluftsliv.

Og vi må bli langt mer bevisst på å redde ”grønne lunger” og alle typer nærnatur som kan gi oss gode naturopplevelser. Selv et gammelt tre eller en hundremeterskog kan virke berikende i nærmiljøet. Barns aksjonsradius er begrenset helt opp til 16 års alder. Dette stiller store krav til kvaliteten i deres daglige omgivelser utendørs. Den nordiske rapporten peker på nødvendigheten av mange nok og gode nok naturområder som er tilgjengelige i barns skole- og fritid. Utviklingen går nå hurtig i feil retning. I femårsperioden 1999-2004 ble hele 12 prosent av de grønne arealene i og ved Norges største byer og tettsteder bygget ned.»

Helt til slutt må jeg nevne det tredje og siste kapitlet som har fått den lokkende tittelen Mentale frontlinjer: Framtiden formes av hvordan vi tenker. Også her er det medredaktør Sigmund Hågvar som er forfatter. Dette bidraget tør jeg påstå er potensielt skjellsettende lesning for den med et mottakelig sinn. Her er det mye mat og drikke for vår egen tankevirksomhet og noe som er minst like viktig, nemlig forfatterens åtte punkter som gjør at vi som enkeltpersoner kan bidra konstruktivt i vår tids norske miljøkamper. La vinteren og våren 2017 stå i forandringens tegn. Jeg vil avrunde min omtale ved å gjengi skriftets siste avsnitt:

Men hva er det som dypest sett driver oss når vi er villige til å sloss for miljøet og en grønn framtid? For svært mange er drivkraften naturgleden. Klarer vi å formidle naturglede, ikke minst til barn og unge, styrker vi miljøengasjementet. Da Naturvernforbundet i 2014 fylte 100 år, var et av prosjektene nettopp å formidle naturglede. Det vi er glade i, er vi villige til å forsvare. La oss forsøke å oppsummere. Hvordan kan hver enkelt av oss bidra?

• Bry deg. Vær en engasjert samfunnsborger.
• Vær informert og tenk langsiktig.
• Diskuter. Unngå likegyldighet.
• Meld deg inn i en forening som du føler for. Sammen står vi sterkere.
• Velg de “riktige” politikerne.
• Engasjer deg i lokalsamfunnet der du bor.
• Er du politiker: Våg å ta dristige valg.
• Spre naturglede

Verket kan lastes ned gratis her som PDF: Norske miljøkamper: Hundre års historie og dagens frontlinjer

Om du ønsker å lese boken i godstolen kan du bestille praktverket som innbundet eksemplar for 250,- kr direkte fra Sigmund Hågvar på epost: sigmund.hagvar@nmbu.no

Anbefalt lesning:

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Er noen fremtidshåp farlige? Av Sigmund Hågvar

Relatert

Debatt: Askeladden på ville veier – god vilje og gale følger

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv

Hvem eier landskapet?

Essay: Fremtiden tilhører gourmeten

Synnøve Kvamme: Kampen om villmarkene

Besøk fra en naboplanet – en fabel fra en nær fremtid

Etter dypøkologi – den tredje bevegelse

Dypøkologien redux

Debatt: Enken av Sareptas krukke – Norge er ingen uutømmelig oase

Det går et spøkelse gjennom verden – knapphetens spøkelse. Det er slutt på billig og lett tilgjengelig fossil energi – det drivstoffet og materialet vår drømmeaktige velstand er skapt av.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk (illustrasjonen over inspirert av det postapokalyptiske spillet The Last of Us).

«Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.»

Frykt og beven hos fremskrittets ideologer. Men troen på innovasjoner som ennå ikke er gjort er fortsatt større enn troen på sammenbrudd og dommedag. Og hvordan skulle det kunne være annerledes? Vi lever da i en sekulær, postmalthusiansk tid?

I 1798 skrev presten og samfunnsforskeren Thomas Malthus boken An Essay on the Principle of Population. Her argumenterer han for at verden ikke greier å produsere nok mat til en raskt økende befolkning.

Det er vanlig å kritisere Malthus for ikke å ha forutsett de teknologiske innovasjonene som gjorde det mulig å øke matproduksjonen.

Den nye teknologien med landbruksmaskiner – og senere med kunstgjødsel, nye plantesorter, sprøytemidler mot ugress og innsekter – hadde imidlertid ikke vært mulig å realisere i stor skala uten et kraftig oppsving i bruken av fossil energi, først kull og senere olje og gass.

Malthus levde før kullproduksjonen i Storbritannia tok av. Den industrielle revolusjon var først og fremst en energirevolusjon. Brenning av fossilt karbon økte lønninger og profitt, og reduserte prisene på de fleste ting.

På hulevegger kan arkeologer studere hvordan fortidens jegere og sankere skapte vidunderlige hulemalerier for å forsikre seg om at de store byttedyrene alltid ville være der som utømmelige ressurser.

I dag skaper vi storslåtte fortellinger om tekniske eventyr som vil gi oss den energien vi trenger, når den fossile energien forsvinner. Fantasifostrene er ikke begrenset til isolerte grotter – ideen om fornybar energi er et kulturelt mem, hvis globale spredning ødelegger energiforsyningen.

Sannsynligvis burde all injeksjon av sol og vind i strømnettet forbys. Den “billige”, subsidierte kraften ødelegger prissignalene med den konsekvens at all energiproduksjon til slutt må subsidieres.

Drømmen om fornybar energi er hjernespinn av flere grunner:

• Oppbyggingen av et fullskala, såkalt fornybart alternativ ville innebære et netto energitap, fordi det ville trekke store mengder fossil energi bort fra vareproduksjonen.
• Å skalere opp et alternativt, helt fornybart energisystem ville koste for mye tid og penger. Å forsyne hus med sol- og vindgenerert strøm og varme er et lite problem sammenlignet med det å bygge boliger, ja all infrastruktur, uten bruk av fossil energi. Og olje er ikke bare drivstoff, men inngår som materiale i ting vi bruker og omgir oss med: Uten asfalt intet veidekke for elbilflåten. Kostnadene med å erstatte den fossile infrastrukturen og tingverdenen ville være astronomiske.

De stigende oljeprisene siden 1970 taller ble møtt med globalisering, lavere renter og økt gjeld, som bidro til at økonomien kunne fortsette å vokse enda noen tiår inntil finanskrisen rammet i 2008.

Nå er den økonomiske veksten ekstremt svak, samtidig som overheadkostnader som lederlønninger, pensjoner og gjeldsrenter fortsetter å stige.

Verdensøkonomien antar form av et nullsumspill, der økonomisk fremgang for er land betyr tilbakegang for andre.

De mer autoritære ledertypene – Victor Orban og Donald Trump, Putin og Erdoğan, ja kanskje Marine le Pen etter det franske presidentvalget til våren –er en forsmak på hvilke verdier og styreformer vi kan vente oss, når fossilalderen går mot slutten.

Det var først en økonomi drevet av billig fossil energi som gjorde at liberalismen og sosialismen – de to store opplysningsideologiene – kunne prege hele samfunnet med sine verdier. Verdier om politisk likhet, likestilling, toleranse, omsorg for de svake og uproduktive, avvisning av vold er fossile verdier og knyttet til eksistensen av et historisk enestående energisystem, som fra ca. 1800 tillot en eksponentiell vekst i levestandard og befolkning.

Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.

Derfor vil det kunne mobiliseres et velgerflertall for en aggressiv fossilkapitalisme, som skroter klimahensyn og miljøreguleringer i jakten på den siste olje og gass. Klima- og miljøkollaps senere er å foretrekke fremfor sammenbrudd straks.

Fra serien The Walking Dead

For å dekke sine kostnader trenger imidlertid oljeprodusentene – selv etter å ha blitt kvitt klimatiltak og miljøreguleringer – så høye priser at stadig færre vanlige lønnstakere vil ha råd til oljeintensive produkter som egen bolig og ny bil. Det de amerikanske fracking selskapene vinner på den nye presidentens avvikling av klima- og miljøpolitikk vil de tape på proteksjonisme og handelskrig, som rammer deres internasjonale forsyningskjeder med høyere tollsatser og økt usikkerhet.

Hva skjer når Trumps kjernevelgere smertelig erfarer at heller ikke en aggressiv fossilkapitalisme kan gjøre Amerika storslagent igjen?

Epilog:

Denne kronikken er avvist av portvokterne til den offentlige diskusjonen i alle store riksaviser. Grunnen kan selvfølgelig være at teksten bare formidler pessimisme og ingen løsning. Selv dystopiske Eurabiateorier, som forutser en fremtidig islamisering av Europa i regi av en elitær femtekolonne, kommer opp med en radikal løsning for å stoppe undergangen til Aftenlandet.

Slike teorier slipper også til, fordi det gir skravleklassen anledning til å fremstå som høye og mørke i en verdikamp til forsvar for humanitet og likeverd.

Tilsvarende dreier nesten all kritikk av Trump og høyrepopulisme seg om etikk og estetikk: den vulgære og skamløse stilen, som tærer på verdisubstansen i vår sivilisasjon.

At verdiene som forsvares er fossile verdier, at sivilisasjonen vi er så stolte av er frembrakt innenfor et historisk enestående energisystem, at sol- og vindkraft ikke kan skaleres opp til et fullverdig alternativt energisystem og strømnett – dette er tanker som ikke er velkomne.

Ble de nemlig anerkjent, så måtte også Trumps fossile energipolitikk sies å representere en slags rasjonalitet, om enn aldri så desperat.

Tidligere av samme forfatter:

Essay: Vannet vi svømmer i og Gulljakten i Amazonas

Relatert

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Befolkningspolitikken og vekstens grenser, det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Apokalyptisk likegyldighet eller funderinger i en undergangstid

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Vår tids største utfordring – Befolkningsvekst og forbruk

Søppelsivilisasjonen: vekst skaper søppel

Vi har den glede å invitere til hele to kurs i sommer med økologiske byggemetoder i praksis på Skuterud gård på Nesodden! (Les hele teksten for påmelding, viktige detaljer om datoer og opplegg)

• Det første kurset er fra onsdag 14. juni til søndag 18. juni!
• Det andre kurset er i siste uka i juli, fra 26. til 30 juli!

Kurset i juni 14.6-18.6
Dette kurset skal bygge et mindre byggverk på ca 20 kvm, som vi primært bygger for kursets skyld – her vil alle byggetrinnene fra fundament til tak og vegger inngå. Vi vil bruke halmvegger, med en indre bærende konstruksjon av rundt tømmer. Materialene er fra gården eller gårdene rundt. Vi skal også legge jord-gulv med flott finnish i ett av byggene fra tidligere kurs.

Kurset i juli 26.7-30.7
Dette vil være en fortsettelse fra det første kurset. Vi fortsetter å bygge på den samme bygningen fra første kurs. Også på dette kurset vil alle byggetrinnene fra fundament til tak og vegger inngå.

Felles for begge kurs
Alt i alt kan vi tilby et svært lærerikt og variert kurstilbud over relativt kort tid – en flott introduksjon til denne byggeteknikken, med sine fordeler og ulemper og lure triks. Vi bruker de velprøvde og gode naturbasserte halmballeteknikkene, med halm og leire og sand som hovedbestanddeler for å bygge gode vegger, som gir godt inneklima, isolerer bra og ser flott ut som ferdig. I tillegg vil vi de som er med på hele kurset få introduksjon til alle stegene fra fundament til tak, noe som gir mye læring på kort tid! Bygget fra dette kurset vil bli bygget videre på for neste kurs, i juli.

Kurset holdes på arrangementsgården Skuterud, noe som gjør at vi kan tilby BÅDE kost og losji for alle deltagere! Vi har en matansvarlig, men ellers blir maten laget og spist i fellesskap, og det ber vi alle bli med på. Overnatting i køyeseng på låve står fritt disponibelt, pluss at vi har to andre større rom på låven til bruk for familier. Telt er også en grei mulighet, det er god plass på gården – erfaringen er at flertallet foretrekker eget telt. I tillegg er det ett ferdig halmhus, som kan prøve-soves på skift for de skeptiske.

Familier med eller uten barn må gjerne komme alle sammen, vi ønsker å holde arrangementet familievennlig og så hyggelig som mulig. Barn og partnere betaler selvsagt ikke kursavgift, men for matlagingen. Det blir badeturer og sommerhygge for store og små som vil andre ting enn å stable halm eller pusse vegger. Vi som holder kurset har familier som ønsker selskap, og Nesodden har mye å by på om sommeren.

Siden ferien ikke har startet ennå, har kurset to muligheter; å bli med alle fem dagene, eller å kun komme fra fredag ettermiddag til søndag. Fundament, bærende konstruksjon og tak vil stå i fokus onsdag, torsdag og fredag, mens halmvegger og ferdigstillelse av tak skal (etter planen) komme fra fredag ettermiddag til søndag.

Pris for kurs onsdag ettermiddag til søndag formiddag :

– 4000 kr pr deltager, inklusive mat og overnatting

– Pris for kun fredag til søndag: 2500 kr, inklusive mat og overnatting
For deltagere som bare vil være med på mat og overnatting, men ikke selve kurset: 300 kr pr dag. Barn går gratis.

Vi håper å se mange flotte folk på Skuterud denne uken og helgen, og at vi kan danne nettverk og vennskap mellom oss som vil være til glede i mange år. Økologiske byggemetoder er i vinden over hele verden, og for den som ønsker andre hus å bo i enn lufttette plastbokser er halmhus ett alternativ. Vi skal besøke andre halmus i området også, for å høre hvordan sluttresultatet oppleves i praksis.

Ikke minst ønsker vi at disse dagene skal være givende for alle involverte og stå som et vakkert sommerminne å se tilbake på, uavhengig om man deltok i byggingen eller bare hadde noen flotte sommerdager på Nesodden!

Påmelding, spørsmål eller andre henvendelser tas i mot med glede av kursarrangør:
Knut Hjelleset
922 84 582 / knut.hj@gmail.com
Ta for all del kontakt ved interesse og del med andre interesserte.

Her er to artikler om tidligere kurs, fra Kulturverk:

• http://www.kulturverk.com/2016/05/22/fjorarets-halmbyggerkurs-pa-skuterud-gard/
• http://www.kulturverk.com/2015/04/21/selvbygget-naturhus/

Relatert

Nøkler til et økosamfunn

Russlands økologiske mirakel

Eit økoeventyr frå røynda: Sogn Jord- og Hagebruksskule

Vi besøker økolandsbyene i Russland

Vi kan ikke ønske oss bort fra konsekvensene knyttet til en miljøfiendtlig forbruks- og vekstpolitikk hverken politikere eller velgere tar ansvar for. En utvikling med klimaendringer, ressursmangel og befolkningsvekst som vil bli katastrofal om vi ikke snur i tide og annammer en økologisk realisme.    

Ole-Jacob Christensen, småbruker og styremedlem i Oppland Miljøpartiet de Grønne

«Ved fire graders oppvarming på slutten av århundret blir det så godt som umulig å fø mer enn noen svært få milliarder mennesker . Lyder dette fjernt – siden vi nordmenn neppe vil være blant dem som mangler mat? I så fall ser vi bort fra at et slikt fall i verdens matproduksjon vil utløse en flyktningestrøm som verden aldri har sett maken til. »

Vi må skille mellom klima (langsiktige tendenser) og vær (kortsiktige svingninger), men det vi ser utenfor vårt eget stuevindu, synes dag for dag, år for år å bekrefte det som klimaforskerne dokumenterer: Det blir varmere. Ikke bare menneskene merker det. Bjørner kryper ut av hiet midtvinters, og sulter i hjel, mens ornitologer forteller at klimaendringene fører til at fuglene hekker tidligere, og at gjøken om noen år vil få problemer med å finne reir å legge eggene sine i.

Slikt kan virke uvesentlig hvis vi ikke ser det som tegn på underliggende større problemer. På samme måte som at hvalen som strandet utenfor Bergen nylig med buken full av plast, minner oss om at vi er i ferd med å fylle verdenshavene med vår sivilisasjons bærende produkter – og verste avfallsstoff.

2017 er valgår, men lite tyder på at miljø- og klimaspørsmål er det som politikerne helst vil snakke om. Vi har fått høre at 2016 ga oss «tidenes klimabudsjett», på tross at det vil føre til fortsatt økte klimagassutslipp, og langt fra følger opp Norges forpliktelser i Paris-avtalen.

Det politiske etablissementet synes fornøyd med å være mindre ille enn Trump, men kan vi fortsette å ha tiltro til politikere som viker tilbake for en plastposeavgift på 50 øre eller økning av drivstoffavgiftene på mer enn noen tiører?

Er en flyseteavgift tilsvarende tre brød på høyde med utfordringene? Kan vi fortsette å skyve problemene foran oss, og håpe på at tekniske løsninger dukker opp før det er for sent?

Stø kurs er et lite tillitsvekkende motto når kursen fører gal vei. Antagelig er det så godt som tverrpolitisk enighet om:

1) Økt økonomisk vekst i Norge

2) At fattige land raskest mulig kommer opp på vårt forbruksnivå.

Hvis hele verdens befolkning på 7 milliarder når vår levestandard, vil vi trenge fire kloder. Hvis verdens befolkning når vårt forbruksnivå om 25 år, og vi har en årlig økonomisk vekst på 3%, vil vi trenge 8 kloder, eller mellom 10 og 11, hvis vi regner med at verdens befolkning i mellomtiden øker til 9 milliarder (red. anm. estimater på 13 milliarder innen  2100 foreligger fra FN).

Det er merkelig at politikere som ellers maner til ansvarlighet og realisme, helt ser bort fra disse perspektivene. Disse regnestykkene kan snus på hodet. Hvis vi i det rike nord reduserte vårt forbruk til 1980-nivå, samtidig som resten av verdens befolkning møtte oss på dette nivået, ville vi kunne klare oss med bare 2 jordkloder.

Fortsatt et urealistisk scenario (ikke fordi vi ikke kunne leve utmerket med en levestandard tilsvarende Norge på 80-tallet, men fordi vi ikke har 2 kloder!) – men det burde være teknisk mulig å halvere det økologiske fotavtrykket pr. produsert enhet innen få tiår.

Selv om både fornybar energi, energieffektivisering,og karbonlagring i jord er lovende strategier, er reduksjon i klimagassutslippene en større utfordring. siden de globale utslippene pr. capita må reduseres til 10% av norsk nivå innen 2050 for å nå 2-gradersmålet.

Interiørbilde Oslo fra 1984, kanskje til å leve med?

Men også her vil redusert økonomisk aktivitet øke mulighetene for å lykkes. En likevektsøkonomi på norsk 80-tallsnivå, men med betydelige teknologiske forbedringer og jevn fordeling av godene, vil knapt bety noe tilbakeskritt for oss, og et enormt framskritt for 95% av jordas befolkning.

En likevektsøkonomi betyr heller ikke stagnasjon. Teknologiske, sosiale, kulturelle og intellektuelle framskritt vil fortsette. Samtidig vil vi faktisk bli rikere siden mye av det vi produserer kan ha svært lang levetid. Rom ble ikke bygget på én dag – men de byggverkene vi ikke har revet, står etter 2000 år! Klima- og miljøproblemene kan altså løses.

«Vi vet alle hvordan vi ikke hogger et tre» uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg da han lanserte Regnskogprogrammet.

Ikke desto mindre fortsetter vi å «hogge trær» – å plyndre jorda for ressurser, og å sende forurensning ut i den andre enden etter at ressursene har vært en kortest mulig tur innom forbruksøkonomien. Alternativet til en økologisk realpolitikk, altså å tilpasse politikken til klodens begrensninger, er dramatisk. En rapport om klima- og matproduksjon fra Framtiden i våre hender fra desember 2015 slår fast at «Økning i temperatur, mer ekstremvær og mer uforutsigbart vær vil gå utover matproduksjonen».

Mest sannsynlig vil vi ved to graders oppvarming i 2050 kunne produsere mindre mat enn i dag, samtidig som verden vil ha to milliarder flere munner å mette.

Ved fire graders oppvarming på slutten av århundret blir det så godt som umulig å fø mer enn noen svært få milliarder mennesker . Lyder dette fjernt – siden vi nordmenn neppe vil være blant dem som mangler mat? I så fall ser vi bort fra at et slikt fall i verdens matproduksjon vil utløse en flyktningestrøm som verden aldri har sett maken til.

En milliard klimaflyktninger betyr en dobling av folketallet både i Europa og USA/Canada. Vi bygger murer og piggtrådsperringer, mens utfordringer er å dele knappe goder for å unngå en global borgerkrig. Rapporten, som bygger på anerkjent forskning fra FNs Klimapanel, burde utløst en debatt både om hvordan vi kunne unngå en slik sivilisasjonskrise, og – om vi ikke klarer å unngå den – hvordan vi kan hanskes med den.

I det siste tilfelle blir det ikke snakk om en lykkelig likevektsøkonomi fra 80-tallsnivå, men om å dele basale goder, og avstå fra alt utover det. Rådende politiske vinder tyder på at vi er langt fra et slikt modenhetsnivå. Valgkampen er ennå ikke begynt. Kanskje er det ennå håp om at vårt århundres største utfordringer kan tas på alvor.

Tidligere av samme forfatter:

Prosjektet “stø kurs”, rake veien til undergangen?

Suverenitetskampen 1814 tapt i 2014?

Relatert

Globalt fotoprosjekt om overbefolkning og overforbruk

Essay: Vannet vi svømmer i

Collapse – horrorfilm fra din virkelighet

Hørsla er til for å nyte fuglenes sang og spill, slik øynene er til for å ta in over seg naturlandskapets visuelle rikdom. Det er slike tanker som vekkes mens en streifer omkring i den spennende vårskogen og er umettelig på all slags sanseinntrykk. En senvinter og vår uten slike mer eller mindre spontane utflukter er fullstendig utenkelig.

Av Kjell André Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK, alle bilder som ikke er kreditert er fotografert av Brevik.

«Personlig tror jeg ikke det slag på teoretiseringa omkring alt slikt som natursvermeri og moderne konstruksjoner. Hvordan er de sammensatt disse bokormene som mener å kunne avkrefte all levd naturerfaring? Er de noen gang ute i det levende landskapet, i skogen året rundt?»

Mulighetene er selvsagt mange og varierte, avhengig av hvor du bor eller oppholder deg i landet. Kyst, fjord, myr, skog og fjell. Og ikke minst hagen. Den årlige hagefugltellinga viser at interessen blant nordmenn til å kikke på og bli kjent med den lokale fuglefauna er betydelig og forhåpentligvis voksende. Da tenker jeg heller ikke først og fremst på de garvede amatør- eller hobbyornitologer som i enkelte tilfeller bruker svimlende summer på kikkerter og kamerautstyr. At disse miljøene øver stor innflytelse på andres interesse og kunnskap er åpenbar, men jeg vil også framheve den jevne mann som betrakter fuglene en vinterdag ved foringsplassen mens han drikker sin morgenkaffe, lytter til uglenes nattlige seanser og utålmodig venter på trekkfuglenes ankomst. Tenk på bonden som lar være å bruke traktoren av hensyn til linerla som fant det for godt å legge reiret sitt i motoren. Bonden som markerer vipereir i sin åker. Det finnes nemlig slike bønder. Alle fuglevenner har én grunnleggende ting til felles; de åpner for fuglelivet som en veg inn i naturen, inn i det store samspillet. Stiene forgreiner seg i det uendelige, men alle har potensiale til å lede den enkelte til mysteriet, til opplevelsen av det vakre og vesensfylte.

Flaggspett, foto: Martin Eggen

Vår sti. 4.april 2017. Bæremeisen med vesla sitter som den skal. Gauldalsværet er mildt og godt, på grensa til lummert med sine rundt 12 varmegrader. Noe i meg sier at dette ikke kommer til å vare så lenge. At det var rette dagen å legge ut på skogstur med småfolk på ryggen. Kun noen få lange steg fra parkeringsplassen og vi er inne på stien som går helt nede i dalbotn nedafor ei sørvestvendt rasmark. Den kommer momentant, den umiskjennelige skogkjensla. Du kjenner den tvert du forlater eksponeringa i åpent lende og krysser skogranda, ei atmosfærisk grense. Jeg skulle gitt mye for å vite om denne «døra» oppleves like sterkt på ettåringen som troner der bak. Personlig tror jeg ikke det slag på teoretiseringa omkring alt slikt som natursvermeri og moderne konstruksjoner. Hvordan er de sammensatt disse bokormene som mener å kunne avkrefte all levd naturerfaring? Er de noen gang ute i det levende landskapet, i skogen året rundt?

Opp brattstigen mellom kjempegraner. Bokfinken kom til soknet for akkurat fem dager sia og nå ljomer dens optimistiske sang oppover lien. Fram til ei samling store flyttblokker som må klappes. Jeg småprater med turvenninna og ber henne spisse ørene for gjerdesmettens triller; han har det nok gildt her oppi urda med vindfelt skog. Snorkinga røper at skogluft og jabbing allerede har gjort sitt. Jeg kommer til å tenke på begrepet shinrin-yoku, – japanernes svar på grønn resept for å bedre folkehelsa sia 1982. Dette oversettes iblant som «skogbading», – et artig ord, – men jeg oppfatter det som en bevisst opplevelse av å bli omslutta av trær og skog. Det burde ikke overraske noen at de positive effektene på folk lar seg dokumentere. Å la seg «bades» av skogsnatur gjør ganske enkelt godt for kropp og sjel. Skogen er riktignok bindeleddet mellom himmel og jord, men her er mer.

Et «klong-klong» i fjellveggen over grantoppene får meg brått til å vakne til. Dette er korpens, spurvehaukens og snart også jaktfalkens rike. Gjennom hele vinteren har jeg sett flokker på godt over 100 kråker samle seg på innmarka, ispedd noen kaier. Jeg holder lnaturligvis av dem, men ramna er en stor sjeldenhet i min hverdag og fuglens klangfulle lyder under fluktleken bidrar derfor til å krydre denne utflukten ytterligere. Jeg skal ikke få se noen av dem i dag, men de høres, og det er godt nok for meg.

Et fugleliv er neppe noen dans på roser. Det kan være kort og brutalt. En uke i forvegen, fulgte vi tømmervegen som snor seg nedover høgda bak heimen vår. Denne gamle traseen går etter hvert over til å bli en glatt sti langs en sprekk i berget. Vel nede ved kanten av en liten beiteskog, la jeg merke til flere beksvarte fjær som lå spredt utover den mosedekte bakken under ei storvokst gran. Været var ikke noe å skryte av og det var tryggere å holde seg under granbartaket inntil videre. Hva hadde skjedd her? Midt blant de mange fjær lå en fugleskalle med nebb, – svart ved rota, men glinsende som sølv ut mot spissene. Ramna hadde ligget der ei god stund, antakelig et lite år. Men denne åsen besøkes aldri av ramner og kun fjær og hode var bevart. Tidlig i mars, fant vi fjær etter ei ribba jerpe på andre sida av åsen. Spor etter hønsehaukens jaktlykke, – rovfuglen vi aldri ser, men som hele tida er i nærområdet. Haukens trofé er nå mitt der det pryder skatollet.

Den eller de som fikk stelt i stand dette burde tynes. Den hevdvunne sti mellom flatbygd og berg er plutselig pressa inn i et hjørne og høge, stygge skjæringer skiller natur og friluftsliv fra grå steinørken og sjelløs modernisme, hvis manifestasjon er et palass av en enebolig som er «stempla» inn i bakken uten noen hensyn til omgivelser og landskap. Men vi legger skampletten bak oss og er snart på veg opp resten av den flotte kleiva hvor et lite bekkesikkel bidrar til nedslitinga av stien. Den delvis gjengrodde hulvegen som snart kommer til syne parallelt med dagens sti bærer vitnesbyrd om ferdsel gjennom lang tid. Dens U-forma far i bakken er avtrykket etter utallige føtter, klauver og hover gjennom århundrer. Stiene fører oss til det som for 60 år sia var et åpent ravinelandskap med beitende husdyr og restene av en husmannsplass, Stenan, like i nærheten. Her lå i sin tid også en vidgjeten dansarvoll. Det faller fortsatt mye lys inn på hjellen, men nå har blandingsskogen for lengst inntatt området. Ei og anna godt voksen gran av den sorten Isak Sellanrå kunne ha begynt sitt landnåmsliv under, luftige ospeholt som om et par måneder vil rasle i sommarvind. Intet vindsus nå, ingen bugnende greiner i vind, men den litt melankolske sangen til en dompap et sted her oppe. En annen fink har også inntatt sin plass et sted ikke så langt unna oss der den synger sitt langtrukne «ryyyt». Det er ikke tilfeldig at det folkelige artsnavnet «ryten» for bjørkefink har festa seg. Hvilket navn kunne vel passe bedre for at unge og gamle skulle bli var denne fuglen i skogene våre?

Bjørkefink, foto: Martin Eggen

Så kommer den velkjente følelsen over meg igjen, – følelsen av at dette er min skog, ledsaget av et indre dvergmål av Dagfinn Grønosets ord: «Det er mine skoger, skjønt jeg eier dem ikke». Selv om jeg så godt som aldri har nevnt denne følelsen for noen, innbiller jeg meg at den er svært utbredt og kanskje av større betydning enn vi først skulle anta. Er ikke nettopp denne eiendommelige og nærsagt altomfattende skogkjensle forbundet med en ansvars- eller omsorgsfølelse som overskrider det rent kvantifiserbare grunneieraspektet ved skog og mark. Har allemannsretten gått meg like til hodet og blitt en slags besettelse eller er det uttrykk for noe mer grunnleggende? Fri som fuglen? Aldo Leopold berører den samme opplevelsen i essayet Great Possessions i klassikeren fra 1948. Hans essay er for øvrig er en fryd for enhver natur- og fuglevenn som har kjent på gleden ved å åpne alle sanser og begi seg ut i landskapet en tidlig morgenstund før Fanden har fått sko på beina:

«Books or no books, it is a fact, patent both to my dog and myself, that at daybreak I am the sole owner of all the acres I can walk over. It is not only boundaries that disappear, but also the thought of being bounded. Expanses unknown to deed or map are known to every dawn, and solitude, supposed no longer to exist in my county, extends on every hand as far as the dew can reach.»

Det siste året har jeg vært plaga av ufrivillig hakkespettabstinens. Fra nærmest daglig kontakt med flaggspett og dvergspett, henholdsvis Dendrocopus major og minor, tett ved huset, har jeg tatt meg i å jakte etter en skygge i min nye biotop. Uten hyppig spetteaktivitet blir det ingen reirhull for dem og andre små og store hullrugere. Vi tar dem ofte for gitt, men uten spettene blir det tyst i skogen og vi vil etter hvert oppdage at fuglefaunaen har blitt magrere. Så har jeg altså gått rundt omkring og studert døde trær for å finne handfaste bevis for at det spettene har vært der. Noen spor er det, men ingen lyder, ingen spettesmier, ingen hakking, piping eller tromming gjennom «baklia». Annerledes her ved den gamle dansarvollen. Straks bjørkefinken har «ryta» fra seg, hører vi den umiskjennelige, raske tromminga til en flaggspett et sted nede i ravinedalen mot øst. Som et troll som drar tømmer. Det var sannelig på tide! Som balsam for fuglevennens urolige sjel. Med tromminga i bakgrunnen, oppdager jeg også at dette er det ultimate spettehabitat med mye osp og områder med mye død og morken ved, først og fremst i form av gråor. Her er også reirhull fra tidligere hekking. Alt ser ut til å være i den skjønneste orden her. Gjennom et leserinnlegg i lokalavisa har skogeieren uttalt at han avstår fra å hogge denne teigen. Visstnok var selveste Kvitekrist ei viktig drivkraft til at den avgjørelsen ble tatt. De verdifulle spetteholta er velsigna, enn så lenge.

Gjerdesmett, foto: Martin Eggen

Berget, «stenen», med den karakteristiske silhuett kaller på oss. Jeg nærmest smyger meg fram for kanskje å være heldig å kunne iaktta en fugl eller et dyr på veg opp, men i dag må jeg ta til takke med spor etter morgentimenes aktiviteter. Under et rotvelt ser jeg far etter revelabber i gjørma, så ferske og fine som Mikkel hadde smetta gjennom her nettopp. Varm rådyrlort røper at det er mange som varer oss her. Forbi liljekonvallflekken som er så høgt elska av bygdefolket bærer det, men her er ingen tegn til at den har tenkt å stå opp fra de døde med det første. Den siste kleiva er tung, men jeg kjenner både kroppen og stien godt. Men ikke godt nok til at jeg unngår å snåve i den samme steinen ved selve dørstokken til berget hver gang … Et øyeblikk etter befinner vi oss i en ekte boreal barskog med dominans av gran, furu og bjørk, omtrent i den rekkefølgen. To svære jordblanda voller hegner inn borgberget fra stup til stup. Slik har det stått sia gauldalsjernets storhetstid, da urnordisk var tungemål. Dermed får også denne skogen stå i fred så lenge det finnes folk som verner om fornminnet. Litt mat og utsikt over dalen før vi, tradisjonen tro, går vollen fra ende til annen. Ingen forstyrrelser, knakende kjemper i vind, grankongler som vitner om at en ekornklan hersker her oppe. Ei enslig trane kan høres der nede fra flatbygda. Trompetstøtet bærer godt. Ørene spisses, men intet vesen vil røpet dets nærvær, hverken med labb eller vinge. Atter er det spor som må tydes. Maurtuene ligger tett her, men hver eneste tue er gravd i; store krater og dypere tuneller. Maurene har vakna til liv og vil få en uvanlig travel vår med vedlikehold etter grønnspettens herjinger. Også denne arten har sine karakteristiske vaner. Territorial tromming er det heller lite med, men den skriker så en kvepper til og husker det sia. Ifølge utbredt tradisjon varsla regnpipa nedbør. Jeg har opplevd dette kun én gang, så å si utafor stuedøra. Spetten var borte like fort som den kom, men værvarselet stemte. Dråpene kom. Her under granbartaket har den øyensynlig vært på utrettelig jakt etter maurlarver. I spettenes skog, – naturens storstue.

Grønnspett på ferde i maurtua

Ei ringdue med utspente vinger mot dypgrønn barskog bada i vårsol. Dette synet vil brenne seg fast i hukommelsen fra denne fugleturen uten annet utstyr enn syv sanser og et kamera. På veg ned observerer jeg for første gang ei enslig ask, antakelig ei av de aller første som får fotfeste her oppi lia. En ættling av verdenstreet, et symbol på opprettholdelsen av kosmos. Her lukter det edelløv. En handfull hasselkjerr hadde jeg for lengst lagt merke til, men først etter å ha gått langs denne stien den tredevte gangen slår det meg at hele rasmarka, gjerdesmettens domene, er kledd med alm. Alm her og alm der. Hvor i himmelens navn har jeg vært alle disse gangene jeg har passert dem i en armlengdes avstand? Ikke til stede. Ikke på den riktige måten. Det er en av disse sjeldne dagene, da alle inntrykk faller på plass og en er tilfreds. Skogbadet er over for denne gang, en Volvo ruller mot hus og heim. De første regndråpene begynner å falle.

Ospeholt, godt spettemiljø

Her går jeg ute i den kjølige skymningstimen og raker fjorårsløv og klør i fingrene etter å sette i gang med et flettegjerde til kaldkomposten. Men det er egentlig noe annet som holder meg fra å trekke innomhus denne stille aprilkvelden, noe som er i ferd med å bli et vårritual. Et godt stykke nord for meg hører jeg det hese skriket fra ei standhaftig gråhegre som holder til ved kroksjøen der. Men det er helst et annet og mer intimt spill jeg spisser ørene for der jeg tasser omkring og knappest ser hva riva rufser med seg på bakken, akkompagnert av den «gaulende» elva der nede i elvegjelet; rugdetrekket mellom Høgda og Fossberga. Det er lett å innbille seg ting; tussmørke blir snart til natt og jeg finner fram den kjære teksten Rugdetrekk av Tarjei Vesaas, først på trykk i 1935:

«- Høyr!

Langt nede i dalen let det att. Det veike rare stutte kallingsropet som liksom berre kunde låte her, i eit vått vårvêr, med lukt av rå jord og eit svalt halvmyrker – der kom endå ein rugdehann!

– Her kjem ein likevel, Rasmus!

– Han blir ikkje skoten heller denna! Rasmus –

Dette sa dei til Rasmus i andelaus hast. Altsamen kom som ei båre av godt og rett. Dei skimta fuglen. Han for pilsnart yver skogtoppane og vart burte yver stoga hans Rasmus.

– Han visste ruta denna òg, sa Rasmus lykkeleg. – Det skal ikkje vera slutt.

Med det same visste Gudmund og Hans kva dei var so glade for: det skulde ikkje vera slutt. Der var liksom mykje fuglar i verden. Der kom nye istadenfor dei som døde. Den vonde skuggen dernede skulde ikkje få knekke dei.

Dei tvo gutane kjende høgtid i seg. Det var laga som der hadde stade ein lovnad på himmelen. Dei skyna det ikkje.»

Anbefalt av samme forfatter

I Ugleskog

Admiralen vender alltid tilbake

Relatert

Naturen er hellig

Vårfuglene er her – lær deg å kjenne igjen deres sang

Besøk fra en naboplanet – en fabel fra en nær fremtid

Essay: Vannet vi svømmer i

Narrespelet om fornybar energi

More than half of the food in Russia is produced ecologically thanks to the millions of families that grow their own parcels in their leisure time. The Russian state gives away such parcels for free for non-commercial agricultural purposes. For the Russian people this is a culture consisting of widely connected networks with supplies of healthy fresh food and a family friendly lifestyle (kinship domains). This self subsistence also has a spiritual side inspired by the book series about the woman Anastasia who lives in the Siberian forests (Norwegian version here).

By René J. Bakke, editorial member of KULTURVERK

Already in 1999, 35 million family run parcels produced 90% of the country’s potatoes, 77% of the vegetables, 87% of the fruit, 59% of the meat and 49% of the milk. This means that 105 million people or 71% of the country’s population grew ecological food for own use. These numbers have probably risen since then. Just in the Moscow region there are today 1 million such parcels (dachas). The Russian state gives away such pieces of land that cannot be sold but only passed on through heritage. Such a dacha can vary in size but is mostly large enough to feed a family and produce a surplus that is partly stored, but also given away to a great degree in large extended networks of sharing which always have fresh food in circulation. The production is non-commercial and therefore free of taxation.

From May and onwards to September the families commute in the weekends and spend their summer holidays at their dachas in order to provide healthy food and increase the family economy to a significant degree. In particular, they grow potatoes which are seen as too important to be let in the hands of commercial interests, but they also grow plenty of carrots, onions, cucumbers, garlic, red beets, tomatoes, squash, radishes and some herbs. Also fruit trees and berry bushes are richly planted and harvested, so that in reality what has been created is more precisely called permaculture. It is common to have more than six kinds of fruits and berries such as red currants, apples, red raspberry, gooseberry, plums, strawberries and pears.

Life at the dachas is cemented in the Russian culture, as a basis for family life and upbringing. When the family is at the dacha it is the end for sloth in front of the TV, quarrels, hustle and bustle, and being centered around narrow egocentric perspectives. There everyone finds something to do after his own heart; father does some carpenting on the cabin, mother does some weeding among the vegetables, while the children and the dog run freely and come together with other children in the dacha neighbourhood. The children get to play and form in freedom and closeness to nature, and therefore it is said that children as well are grown in the dachas. The evenings and the nights are spend in togetherness in the family’s little cabin without phone or running water.

Earth and spirituality with Anastasia

Earth is holy to the Russians. The relationship between human and earth is holy and spiritual. This is a heritage from past heathen times in Russia which has survived to this day in agriculture. Therefore the work with the land is counted as more than just a piece of labour. It is in itself healthy and strengthening for the soul and healing for the body and mind.

During the later years this spirituality has been given a new boost through the publishing of the book series The Ringing Cedars, by Vladimir Megré. A Russian woman named Anastasia grew up in the Siberian forests in close contact with wild animals and nature, without civilizing influence such as schooling or learning how to read or write. With a spiritual understanding of nature, she shows a deeper understanding of the world’s problems, and gives advice and practical guidance to humanity onwards for creating a better world. No publishing house wanted to print the first book, so the author positioned himself on the street corner and sold bundles of it. As of today 10 million of these books have been sold in Russia as a pure underground phenomenon, and the book series has now been translated to over 20 languages.

Anastasia’s spirituality stands in direct connection with the ancestors’ way of life thousands of years back in time, and she initiates us to what the dolmens where used for. The dolmens which also exist in Southern Scandinavia and once stood here in the tens of thousands. She tells us and shows us, how the world since then has become as it has with its problems and hostility towards nature. Several thousands of years ago there were born some people who didn’t understand how to cooperate with nature.

These people therefore more and more invented technically advanced solutions in order to be able to survive. They chose to dominate nature and other people and created hierarchical dogma based societal forms which since then have spread over the entire world, and this is the world as we know it today. The mark of such societies is that they need dogmas in order to keep people from discovering the internal truth, but therefore these societies also collapse with regularity because the dogmas sooner or later will be torn down.

The mission of Anastasia is that we shall become Human Being again with big letters, that we shall learn to use our full capacity again. She gives guidance and fully usable practical advices for anything from child raising to schools and agriculture. The most important thing now is to create one’s own family paradise of 1 hectare of land where the land is grown with permaculture, and dedicate the land to the family in the generations to come.

We create our Motherland as Anastasia says. By doing this we disconnect from the hierarchical system and form an impregnable Space of Love, where we can find safety and meet the world from there. We learn love for ourselves and the earth, and come into harmony with the laws of the universe. We, the Human Being, will with 1 hectare of kin’s land for each of us again learn to create in love and come into good relations with eachother and nature.

In Russia, this book series with these sentient thoughts has made its cultural impact. Even at government level one hears about Anastasia because people don’t stop sending letters with the influence of Anastasia’s perspectives. The books have been on TV and in the newspapers. Songs and poems are written about her. The author Vladimir Megré counted some years back 40 000 thanking letters, and equally many people have turned their lives around after having read the books.

There are now local groups all over Russia who want to create by the guidance of Anastasia. In the year 2004 it was counted 150 new eco-villages that had risen by her way of thinking. Many of the families now actively use their dachas as a way of solving world problems by giving the children spiritual self experience in taking care of nature, earth and Motherland, inspired by Anastasia.

Something for Norway?

It isn’t more than 50 years ago that we could find people in Norway who lived by self-subsistence corresponding with what the Russians are doing today. Even in central industrialized places in Eastern Norway there were people who did self-subsistence in addition to functioning at a modern work place with modern working hours in the city’s center. What was needed was an earth tiller with an engine and the willingness to utilize Saturday and Sunday for something useful, and in such a way entire families were self-supplied with potatoes, vegetables, fruits and berries. This is good to know when we know that this need will arise once again in the future while still living in a technologically advanced society. It is probably not a bad idea to start doing this already today.

Today the situation for Norway is such that we have created a complex system consisting of politicians, food authorities, supermarkets and the capital’s driving force to produce food. All this for something which in itself is so simple that there is no need for any system to handle it. The purpose of producing food is gone when that which is the bottom line in the end is the money profit, and all those involved in reality are working on maintaining the systems instead of producing food. With such a bottom line the pronounced purpose of it all stays out, which was to give people a healthy and good food.

It can be mentioned that Anastasia already has reached the Norwegian government office. A Norwegian family mother has sent her letter to the Norwegian prime minister with inspiration from the book series:

(…) “I shall tell you what I want. I wish to spend the day with my children. Not just two hours in between 5 o’clock and bedtime every evening… I wish to have time and energy surplus to be a good mother, to be able to talk about the important things in life, get the opportunity to affect their choices. I wish to live without drowning in payment bills. Bills that make it impossible to work less than 7 hours a day… I wish to protect my valuable day. I wish to spend a minimum of time on a treadmill of self upholding societal routines. I wish to spend as much time as possible on being happy, creative and close to other people! How can Norway lay the conditions for these wishes? That is what I wonder… “

You can read the entire letter here (in Norwegian):

http://www.humanity777.com/single-post/2012/11/04/Et-brev-til-statsministeren

Read about the ground principles for self-reliant Kin’s Domains:

http://www.kulturverk.com/wp-content/uploads/2012/12/Kins-Domain-International-Co-Creating-Kindoms.pdf

Related

Finding the true North in Russia – UnCapitals Tour 2015

Jeg ønsker å legge inn et godt ord for Thoreau, for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig. Med denne frie omskrivinga av de aller første ord i essayet Kunsten å gå, vil jeg uttrykke min hengivenhet til både litteraturen og tradisjonen den tilhører og har bidratt til å skape og livnære inn i vår tid.

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK. Illustrasjoner om ikke annet er angitt er ved Einar Sigstad, Til Naturen, Thoreau, Pax forlag

«Det har hendt seg at jeg har søkt til kulturlandskapet, elva eller skogen bare for å oppdage at «jeg» ikke er med. Det har skjedd ei nesten uutholdelig spalting.»

«Men den type vandring jeg snakker om har ingenting å gjøre med det som kalles mosjon, som minner om å ta medisin ved foreskrevne tider når man er syk, eller om å løfte manualer og vekter; vandringen er i seg selv dagens virksomhet og eventyr.» – Thoreau

I disse dager vandrer WWFs skogbiolog Trude Myhre langs pilegrimsleia på sin ferd fra Miljødirektoratet i vår administrative hovedstad, Oslo, til landets åndelige sete, Trondheim. En får ikke inntrykk av at dette er et typisk selvrealiseringsprosjekt. Skogspilegrimens valfart er snarere en form for vandrende naturvernaktivisme og målet er å få flere til å verdsette naturskogene våre, ikke minst politikerne som nå hopper opportunistisk fra sak til sak for å vinne flest mulig velgere innen det nært forestående stortingsvalget. Å ta staven fatt for å påvirke politikere til å vedta en skogvernmilliard er ei handling som antakelig bare kan forekomme i vår kulturkrets. Samtidig er det en form for aktivisme som selv Henry David Thoreau (1817-1862) muligens ville ha nikka anerkjennende til.

Sammen med En vintervandring og et etterord av Thure Erik Lund (som vil behandles for seg selv her på KULTURVERK) inngår essayet Kunstnen å gå i Pax Forlags ferske utgivelse Til naturen (2017). Essayenes originaltitler og utgivelsesår er hhv. Walking (1862) og A Winter’s Walk (1843). Oversettelsene er det Erik Bystad som står bak og for den som har lest Walking tidligere er det tydelig at oversetteren har gjort et godt stykke arbeid. Alle som har forsøkt seg som oversetter vet at dette kan være vrient. Einar Sigstad er illustratør og de vakre akvarellene hans, ikke minst det tiltalende motivet på omslaget, bidrar til å gjøre dette til et praktverk. Noe av det første som slo meg var likheten mellom den kunstneriske utsmykninga i Til naturen og den vi møter i praktutgaven av Thoreaus Livet i skogene (Walden) som ble utgitt på Dreyers Forlag i 1953 med tallrike tegninger av Mads Stage. Det er nesten så en skulle tro at Pax har skreddersydd denne utgivelsen slik at den trygt kunne stå side om side med storebroren fra etterkrigstida uten å skjemmes. De dypgrønne permene forteller meg at det ligger en bevisst tanke bak.

«Til naturen vil aldri kunne appellere til det brede lag i Norges befolkning ganske enkelt fordi kun en forsvinnende liten andel av oss blir tiltrukket og inspirert av dets innhold og budskap.»

Den edle kunst

«Ingen rikdom kan kjøpe den nødvendige fritid, frihet og uavhengighet som utgjør dette fagets kapital. Den kommer bare gjennom Guds nåde. Det fordrer en direkte dispensasjon fra himmelen å bli en vandrer. Man må være født inn i vandrernes slekt. Ambulator nascitur, non fit – vandreren fødes, han lages ikke.» (s.13)

Selv om En vintervandring kronologisk sett er den eldste av de to essayene i samlinga er Kunsten å gå plassert først. Og det er med god grunn sia det er her vi virkelig kommer i berøring med kvintessensen i Thoreaus «vandrerfilosofi». Han legger ikke skjul på at utøverne av denne edle kunst ganske enkelt må «ha det i seg», jamfør utdraget. Og jeg vil langt på veg si meg enig i hans betraktninger rundt dette fenomenet. Alle kan ikke bli vandrere «i ordets sanne betydning» like lite som at undertegnede kan forvente å ha anlegg for å bli svømmer eller fysiker. Til naturen vil aldri kunne appellere til det brede lag i Norges befolkning ganske enkelt fordi kun en forsvinnende liten andel av oss blir tiltrukket og inspirert av dets innhold og budskap. Og slik skal det jo være. Den intense leseropplevelsen kommer først gjennom innsikt, erfaring og tilbøyelighet. Dette er trolig også en medvirkende, – om ikke avgjørende, – årsak til at essayet Walking har fått så stor betydning i Vesten. Dette er også nature writing i sin reneste og mest impulsive form og derfor en slags hellig kilde for alle som setter pris på og fordyper seg i denne breie sjangeren som også har sine særegne nordiske og skandinaviske varianter.

Mine skritt har alltid ført meg til markene og skogene. Og fordelen ved å vokse opp i ei trygg lysning i skogen var at en allerede tidlig i oppveksten kunne forlate gårdsplassen og foreta mindre ekspedisjoner innafor skogranda rundt innmarka, med eller uten far og mor. Det å gå inn i naturen og bare være der var en naturlig del av barndommen og livet. Vi fulgte dyretråkk gjennom skogen og over myrer og berg. Vi lærte stiene å kjenne og fant mystiske steder som gjorde kveldsmaten til døgnets viktigste måltid. Og selv om appetitten på mat har økt betraktelig sia de dager har ikke trangen til å vandre gått hen og blitt en del av nostalgien. Om mulig er den kanskje enda sterkere i dag da jeg har fått et bevisst forhold til denne edle kunst som for all del ikke må forveksles med ideer som trening og fysisk fostring (gjerne med musikkrytmer stukket inn i ørene og såkalte smarte måleinstrumenter klistra til ulike legemsdeler) som nesten får et slags grunt, zoologisk preg. La det være klart:

«Men den type vandring jeg snakker om har ingenting å gjøre med det som kalles mosjon, som minner om å ta medisin ved foreskrevne tider når man er syk, eller om å løfte manualer og vekter; vandringen er i seg selv dagens virksomhet og eventyr. Hvis du er ute etter mosjon, så gå og let etter livets kilder. Tenk deg en mann som står og svinger manualer for helsens skyld, mens disse kildene veller fram på fjerne enger som han aldri har søkt.» (s.16)

 

«Politikken er bare en smal strime land, og den enda mindre landeveien der borte fører til den. Iblant viser jeg den reisende ditover. Hvis du vil til den politiske verden så følg den brede vei, følg den mannen som går til markedet, sørg for å ha støvet etter ham i øynene, og det vil lede deg direkte til målet – for den politiske verden har også bare sitt begrensede sted og opptar ikke all verdens plass…»

Våre tilfluktssteder

Hvor mange ganger i arbeids- og familielivet har jeg ikke tatt meg i å lengte til stier og steder som venter på at jeg skal komme ruslende … Er du lei av å telle sauer for å få sove? Gå deg en tur i minnet og bevisstheten ebber snart ut mens hjerterytmen tar over. Det har hendt seg at jeg har søkt til kulturlandskapet, elva eller skogen bare for å oppdage at «jeg» ikke er med. Det har skjedd ei nesten uutholdelig spalting. Denne opplevelsen deler jeg nok med mange andre; følelsen av at nuet for øyeblikket er et annet sted enn der det burde være. Utrolig nok kan en bla opp på s.17 og lese disse linjer:

«Det er naturligvis til ingen nytte å styre våre skritt mot skogene hvis de ikke selv fører oss dit. Jeg blir bekymret når det skjer at jeg fysisk har gått halvannen kilometer inn i skogen uten å komme dit i ånden. På min ettermiddagstur ønsker jeg å ha glemt alt hva jeg holdt på med om morgenen, og mine forpliktelser overfor samfunnet. Men iblant hender det at jeg ikke så lett greier å riste av meg landsbyen. Tanken på et eller annet arbeid fortsetter å svirre i hodet, og jeg er ikke der kroppen min er, jeg har trådt utenfor mine sanser. På mine vandringer vil jeg gjerne vende tilbake til mine sanser. Hva har jeg i skogene å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene? Jeg blir mistroisk overfor meg selv, og kan ikke hjelpe for at jeg gyser litt når jeg finner meg så dratt inn i det som kalles nyttig arbeid – for det hender nå og da.»

Her, som mange andre steder i hans essayer, er den humoristiske snerten eller den milde, sarkastiske undertonen aldri langt unna. Så skriver da også Thoreau innledningsvis at han vil sette saken, – mennesket som en innbygger i naturen, – på spissen for på dette viset å få fram sitt poeng. Der står han på sitt høgdedrag et sted i skogene utafor landsbyen Concord i Massachusetts og skuer sivilisasjonen og sambygdingenes hus langt der borte mens han på en forfriskende arrogant måte bagatelliserer den urovekkende politikkens plass i landskapet:

«Politikken er bare en smal strime land, og den enda mindre landeveien der borte fører til den. Iblant viser jeg den reisende ditover. Hvis du vil til den politiske verden så følg den brede vei, følg den mannen som går til markedet, sørg for å ha støvet etter ham i øynene, og det vil lede deg direkte til målet – for den politiske verden har også bare sitt begrensede sted og opptar ikke all verdens plass. Jeg forlater den slik jeg forlater en åker med bønner og går inn i skogen, så er den glemt. I løpet av en halvtime kan jeg gå til et sted på jordens overflate hvor et menneske ikke er å se fra den ene enden av året til den andre, og hvor det følgelig ikke finnes noen politikk, for den er like flyktig som røyken fra en manns sigar.» (s.19)

Dette skal ikke oppfattes som en naiv Thoreau som mener han kan unnslippe alle menneskets affærer, herunder politikk. Forfatteren ønsker med dette å vise oss at det går an å riste av seg det verste åket ved å søke seg til steder som får menneskenes mange virksomheter til å virke små og ubetydelige. De fleste av oss har spesielle steder vi foretrekker å oppsøke eller tenke på for å komme oss vekk fra verdens larm. Steder som ligger i «trygg» avstand til maktens korridorer. En vesentlig forskjell mellom vår tid og Thoreaus er at vi lever i et ekstremt politisert landskap. I dag er det knapt nok et sted på jordas overflate som ikke er tatt med i beregninga for å utnytte ulike ressurser eller å stagge klimakrisen. Selv ikke opptakten til denne altoppslukende politikk og utbytting unngår Thoreaus klåre blikk:

«Nesten alle såkalte menneskelige fremskritt nå til dags, som å bygge hus og å hugge ned skogen og alle store trær, vansirer rett og slett landskapet og gjør det mer tamt og simpelt.» (s.18)

Langs pilegrimsleiag, i denne stund, går det en genuin skogvokter som på sett og vis vandrer vekk fra larmen og politikkens sfære med et erklært mål om å få til en varig kursendring i denne mest flyktige av bransjer. La oss håpe at det denne symbolske, men like fullt konkrete, handling vil avstedkomme politiske beslutninger til glede for utallige ættledd av vandrernes slekt her til lands.

«Som dei no hadde lagt liket hans Véstein der inn på vanleg vis, gjekk Torgrim bort til Gisle og sa: “Det er gamal skikk å binde hel-skor på daude folk, så dei kan gå på dei til Valhall; det vil eg gjera med Véstein.” Då han hadde gjort det, sa han: “Ikkje kan eg binde helskor, om desse losnar.”»

Der Wolkenwanderer, Hermann Hendrich (1854-1931)

Tankestreif

Utgivelsen av Til naturen blåser ikke bare nytt liv i essayenes innhold. Nyheten om at flere av Thoreaus tekster nå har blitt mer tilgjengelige burde også aktualisere vandringa og det å gå som et aspekt av vår rike kulturhistorie. En kan selvfølgelig lese tekstene isolert fra alle andre emner og som enkeltstående litteraturhistoriske perler, men for undertegnede virker dette en smule endimensjonalt og nærsagt skralt på det åndelige plan. Jeg hadde helst sett at et kulturelt bidrag som Kunsten å gå bokstavelig talt hadde ansporet flere til å ta vandrestaven (fortrinnsvis av hassel!) fatt og bruke apostlenes hester og det vi måtte ha av intellekt og kreative evner til å hegne om natur og landskap, både fysisk og symbolsk. Om noe så vitner Thoreaus tidvis profetiske formuleringer om ei kontemplativ side ved det å vandre. Den engelske forfatteren Robert Macfarlane, – som heller ikke er uvant med å gå, – skildrer i den leseverdige boka The Old Ways: A Journey on Foot en av sine store aha-opplevelser da erfaring og etymologi plutselig forenes på skrivebordet hans:

«The relationship between thinking and walking is also grained deep into language history, illuminated by perhaps the most wonderful etymology I know. The trail begins with our verb to learn, meaning ‘to acquire knowledge’. Moving backwards in language time, we reach the Old English leornian, ‘to get knowledge, to be cultivated’. Form leornian the path leads further back, into the fricative thickets of Proto-Germanic, and to the word liʐnojan, which has a base sense of ‘to follow or to find at track’ (from the Proto-Indo-European prefix leis-, meaning ‘track’). ‘To learn’ therefore means at root – at route – ‘to follow a track’. Who knew? Not I, and I am grateful to the etymologist-explorers who uncovered those lost trails connecting ‘learning’ with ‘path-following’.» (Macfarlane 2013: 31)

Fra oppveksten kan jeg huske at det ofte ble sagt om døende og døde at de «sang på siste verset» eller at de hadde «vandra». Senere har jeg kommet over den vakre uttrykksmåten at noen har «gått inn i tida». Andre ganger kan en lese at en død har «gått ut av tida». Det beror kanskje mest på den enkeltes oppfatning av tida og døden. Uansett er det ikke til å komme bort fra at vi ofte bruker (eller brukte?) ord og uttrykk som betegna den døde som en som skulle ut på en lang ferd, fortrinnsvis til fots. I moderne tid gjelder dette i overført betydning, men henger det ikke noe igjen fra eldre forestillinger? Fra den gang folk «vandra heden» framfor å bli eskortert rundt i likbil. I Soga om Gisle Sursson, som antakelig ble nedskrevet i andre halvdel av 1100-tallet, berettes det om hendelser som fant sted på midten av 900-tallet. I kapitlet Véstein vert hauglagd får vi et unikt innblikk i noen av vikingtidas komplekse begravelsesskikker:

«Som dei no hadde lagt liket hans Véstein der inn på vanleg vis, gjekk Torgrim bort til Gisle og sa: “Det er gamal skikk å binde hel-skor på daude folk, så dei kan gå på dei til Valhall; det vil eg gjera med Véstein.” Då han hadde gjort det, sa han: “Ikkje kan eg binde helskor, om desse losnar.”»

Hos våre forfedre her i nord ble altså vandringa en måte å anskueliggjøre dødstilstanden på. Scenen fra en haugbegravelse på Island forteller oss om en konkret foranstaltning til denne siste og strabasiøse ferd som trolig også innebar å vade over «den kosmiska floden» som Andreas Nordberg har gjort grundig rede for i avhandlinga Krigarna i Odins sal: Dödsföreställningar och krigarkult i fornnordisk religion (2004: 223-228). Enda er emnet på langt nær uttømt i norrøn sammenheng. Flere av de tallrike Odensheite hentyder til guden som en reisende mellom de forskjellige verdener og i Midgard, – en vandrergud omspunnet med mangt et mysterium: Gangleri (Gylves inkarnasjon av Odin eller en slags unio mystica med guddommen og dennes egenskaper), Gangráðr og Vegtamr – den reisevante (Falk 2005 [1924]. På et besynderlig vis kobles atter betydninga av lærdommen og stien sammen i overleveringene om en vis og kunnskapstørst gud som kjenner runene. Også i J.R.R. Tolkiens innflytelsesrike legendarium møter vi igjen den omflakkende «arketyp» i sentrale skikkelser som Vidvandre (eng. Strider) og Gandalv (Mithrandir, sindarin for ‘grå pilegrim’ eller ‘grå vandrer’).

Mens skogspilegrimen bruker vandringa som et virkemiddel for å påvirke opinionen og politikerne, finner vi også flere eksempler fra musikkens verden som gir uttrykk for en hengivenhet til «den edle kunst». Den kulturelle skaperevne har kraft til å inspirere og vise veg.

Wardruna, Helvegen

Valfart

Det er noe tidvis profetisk og visjonært over avsnittene i Kunsten å gå. Det er et på det nærmeste fundamentalt skrift som vi kanskje burde betrakte som «vandrermanifestet» over alle. Som sagt er mye i dette essayet satt på spissen i form av påstander og jeg kan saktens si meg mer eller mindre uenig i noe av det, men uansett hvordan en vrir og vender på det er det føde for tanke og sinn, for utallige turer.

«Mens nesten alle mennesker føler en dragning mot samfunnet, er det få som tiltrekkes sterkt av naturen. I sitt forhold til naturen synes menneskene for det meste å stå lavere enn dyrene, tross alle våre ferdigheter. Det er ofte ikke noe vakkert forhold, slik dyrene jo har. Hvor lite det er av verdsettelse av landskapets skjønnhet iblant oss! Vi må bli fortalt at grekerne kalte verden kosmos, altså “skjønnhet” eller “orden”, men vi forstår ikke helt hvorfor de gjorde det, og holder det i høyden for å være en filologisk kuriositet.» (s.50)

Selv om Thoreaus bidrag naturligvis må ses på bakgrunn av hans samtid og kulturelle kontekst er det mange tidløse spor å følge i hans dypsindige krumspring. Og det er vel heller ikke så merkelig, for som han selv skriver:

«Jeg vandrer ut i den samme naturen som de gamle profetene og dikterne Manu, Moses, Homer og Chaucer gikk omkring i. Du kan kalle det Amerika, men det er ikke Amerika. Hverken Amerigo Vespucci eller Columbus eller noen av de øvrige var denne naturens oppdagere. Det finnes en sannere skildring av den i mytologien enn i noen såkalt Amerikas historie som jeg har vært borti.» (s.20)

Der Kunsten å gå preges av en mann som i årevis har kontemplert over vandringas betydning for mennesket og kulturen og som har reflektert over motsetninga mellom natur og sivilisasjon, er den tidlige fortellinga En vintervandring i mye større grad fylt av vare og vakre skildringer selv om det også her er rom for en og annen tankemessig «avstikker». Sammenlagt utfyller de to tekstene hverandre på en helt enestående måte. Og bli ikke overraska om du opplever at det Thoreau skrev for så lenge sia kan relateres til dine egne (tanke)verden. Kun ett av mange gullkorn fra En vintervandring får holde i denne omgang, nærmere bestemt et utdrag fra det nest siste avsnittet:

«Iblant blir vår skjebne oss for hjemlig og fortrolig til noensinne å kunne bli kurert. Tenk over hvordan den menneskelige skjebne er pakket inn i pels i tre måneder. Den gode hebraiske åpenbaringen tar ingen notis av all denne lystige snøen. Finnes det ikke noen religion for kalde og tempererte soner? Vi kjenner ingen skrifter som gjengir gudenes rene velgjerninger en vinternatt i New England. Deres lovprisninger er aldri blitt sunget, man har bare bedt om å få slippe deres vrede. Men selv de beste hellige skrifter rommer når alt kommer til alt bar en skrinn tro. Dens helgener lever strenge og forsiktige liv. La en tapper og from mann tilbringe et år i skogene i Maine eller Labrador, og se om de hebraiske skriftene taler fyllestgjørende om hans tilstand og hans erfaringer, fra vinteren setter inn til isen sprekker opp.»

Dette står å lese på noe så uvanlig som ei upaginert side. Som om den ikke burde refereres til … Men slikt småpirkeri er fullstendig uvesentlig for den helheten Pax har skapt gjennom dette antakelig siste oversettelsesarbeidet av Thoreaus skrifter. Jeg holder mitt allerede patinerte og blåbærtilsmussede anmeldereksemplar til hjertet i takknemlighet og oppfordrer flere slektninger til å erverve en utgave til den prisen det koster.

Muligens en litt utradisjonell vri, men jeg vil denne gang avrunde med noe den åndelige og akademiske kapasiteten Mircea Eliade skrev i sin klassiker fra 1956 om den arkaiske virksomheten å gå:

«Selv den vanligste handling kan komme til å betegne en åndelig akt. Veien og det at man går kan bli forvandlet til religiøse symboler, for en hvilken som helst vei kan symbolisere “livsveien” og enhver gåtur kan bli symbol på en “valfart”, en vandring til verdens midtpunkt.» (Eliade 2003: 31).
Kilder

Eliade, M. (2003) [1956]. Det hellige og det profane: Og andre skrifter. I: Hagen, A. van der (Red.), Bokklubbens kulturbibliotek. Oslo: De norske Bokklubbene AS.

Falk, H. (2005) [1924]. Odensheite. Oslo: KulturOrgan Skadinaujo.

Macfarlane, R. (2013). The Old Ways: A Journey on Foot. Great Britain: Penguin Books.

Nordberg, A. (2004). Krigarna i Odins sal: Dödsföreställningar och krigarkult i fornnordisk religion. Akademisk avhandling för filosofie doktorsexamen 2003, Stockholms universitet, Religionshistoriska institutionen. Edsbruk: Akademitryck AB.

Soga om Gisle Sursson (1950). Omsett frå islandsk av Erik Eggen. Med kart og teikningar. Andre utgåva. Oslo: Det Norske Samlaget.

Thoreau, H.D. (1953) [1854]. Livet i skogene (Walden). Oslo: Dreyers Forlag.

Relatert

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp – Patagonia

I Ugleskog

På tvers av Canada med tog – en reise med sjelen

Håp for gammelskogen?

Henry D. Thoreaus frihetsideal

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Et sted for langsomhet

Mann og Natur: Skogen eller Into the Wild