Mens de fleste har vært opptatt av å diskutere om norsk kultur er brunost eller likestilling, med eller uten hijab som tilbehør så har kampen for en virkelig norsk kulturverdi, natur.- og kulturlandskapet gått de fleste hus forbi. Naturlandskapet som så mange tar for gitt på postkort som en evig del av norsk identitet var det få som kjempet for i Hardanger. Kampen om fjordane er en dokumentar som handler om kjærligheten til umistelige verdier som knytter natur og kultur sammen.

«Vi er stolte vi som bor her og kommer fra småsamfunnene i Hardanger, stolte av arven. Fordi det var hardt å bo her før, det var et slit å drive gård og annen virksomhet i små viker og bratte dalsider. Du måtte ha vilje og pågangsmot for å velge å bo her en gang i tiden. Den storslåtte naturen og det unike landskapet vi har gjør det verdt strevet.»

Synnøve Kvamme som var frontfigur for aksjonistene uttrykte betydningen av Hardangerlandskapet for henne slik i et portrettintervju:

– Jeg har nok et nasjonalromantisk syn på Hardanger som har formet meg. Det er sammensatt. Folkemusikken, de levende kulturtradisjonene, hvor bygdedans og bunad inngår, naturen og naturnærheten – det mektige landskapet. Alt dette smelter sammen til en helhet. Vi er stolte vi som bor her og kommer fra småsamfunnene i Hardanger, stolte av arven. Fordi det var hardt å bo her før, det var et slit å drive gård og annen virksomhet i små viker og bratte dalsider. Du måtte ha vilje og pågangsmot for å velge å bo her en gang i tiden. Den storslåtte naturen og det unike landskapet vi har gjør det  verdt strevet.

KULTURVERK fulgte denne kampen på nært hold gjennom flere artikler og reportasje fra aksjonen sommeren 2011:

«Jeg tenker òg på den fine forsamlingen mennesker jeg møtte der oppe i fjellet som representerer et tverrsnitt av folket, forskjellige, men likevel i fellesskap. Saken er alvorlig, men det var en særdeles fin og inspirerende tur i seg selv å være oppe på Hardangers tak.

Hvilket ytterligere understreker viktigheten av å verne landskapet som vil bli transformert til det ugjenkjennelige med den profil som 45 meter høye stålkonstruksjoner vil gi gjennom den sårbare topografien. De jeg møtte i Hardangeraksjonen var engasjerte i det som betyr noe utenfor den materialistiske egeninteressens snevre rammer, men uten store ord og abstrakte ideologiske drømmerier.

Dette er det folket og det demokratiske engasjementet Jens Stoltenberg etterlyser i etterdønningen av tragedien i Oslo og på Utøya. Først når man setter likhetstegn med folkestyre får Stoltenbergs oppfordring til «mer demokrati» håndfast mening og betydning.»

I kamp mot monstermaster – på tur med Hardangeraksjonen

Det er verdt å sette av tid til denne dokumentaren, ikke bare får du se et fantastisk naturlandskap, men og en verdifull innføring i sivil ulydighet og motstandskraft i møte med falskheten i politikeres grønne løfter når det ikke handler om et abstrakt identitetsløst klima, men om norske naturverdier. Selv om kampen ikke ble kronet med seier så klarte de med svært få midler og mennesker, men desto mer mot og kløkt og i lang tid stoppe opp og strø sand i det naturødeleggende maskineriet som har oppført monstermaster i Hardanger under den avslørte falske pretensjonen om at det var nødvendig for å sikre nordmenn behov for strøm. Folk, folkestyret og Hardanger ble overkjørt av en politisk kraft som setter kapital høyere enn vern av norske naturverdier, men de ga seg ikke uten kamp som sedvanen har blitt i det ganske land.

For å avslutte med Synnøve Kvammes ord:

–  Hvorfor? Kommer det med smil i stemmen fordi hun anser svaret som selvfølgelig og opplagt. – Fordi naturen her er unik, den er verdifull i seg selv, den er knyttet til min identitet, til Hardangers identitet, og kan ikke løsrives fra den. Men det handler og om maktmisbruk, Jeg kan ikke sitte stille å se på maktovergrep. Gjør man det har man diktatur. Det kan jeg ikke la skje.

PORTRETTET: Synnøve Kvamme – Jeg kan ikke sitte stille og se på maktovergrep

Den modige kampen anført av Synnøve Kvamme og andre engasjerte hardinger ble filmatisert og er nå tilgjengelig på NRK.no, se den her:

https://tv.nrk.no/program/koid75002317/kampen-om-fjordane

Relatert

Synnøve Kvamme – Årets Nordmann 2011

Draumeland – Fornybar energi som mareritt

Synnøve Kvamme: Kampen om villmarkene

«Verktøyet» som abstraherer bort fri natur

Masteferd i Hardanger – et kvad

Slaget om Hardanger pågår nå

Hardangeraksjonen fortsetter kampen for kultur- og naturlandskapet

Bevar Hardanger – buen som brast så høyt

Hardangeraksjonen stoppet mastebygging – sivil ulydighet nytter

Kan evolusjonen betraktes som en organisk vekstprosess? Biologen Louis Bolk fremsatte en slik teori på 1920-tallet. Og nyere genforskning viser nå at organismen følger det samme vekstmønsteret i evolusjonen som hos individet. Mer spesifikt har den vist at evolusjonen uttrykker en tidsforskyvning i utviklingen av hode, torso og lemmer, som tilsvarer det vi finner i individets utvikling. Deler av denne artikkelen er bearbeidet materiale fra min bok Evolusjonens kilder (2017).

Av Trond Skaftnesmo. Forfatter, naturforvalter (NMBU) og filosof

Som alle vet er hodet til en voksen høne (og fugler generelt) svært lite sammenlignet med kroppen. Tidlig i kyllingens fosterutvikling dominerer hodet imidlertid så mye at det utgjør nær halvparten av kroppsmassen. Øyet alene er omtrent på størrelse med lemmene. Generelt utvikler alle virveldyr seg «fra hode til fot». Utviklingen av de ulike kroppsdelene skjer altså ikke i samme hastighet; det foreligger en «heterokroni» (tidsforskyvning) – grovt sett i rekkefølgen: hode > torso > lemmer.

En makrokosmisk organisme

Det vi vet helt sikkert er at ontogenesen (utviklingen av den individuelle organismen) er målrettet. Alle flercellede organismer starter utviklingen med en relativt enkel og enhetlig form. Deretter følger en vekst og formforvandling, som følger helt bestemte stadier frem til den utvokste skikkelsen. Skjønt tilfeldigheter avgjort kan spille inn i så vel arv som miljø, og skjønt organismen likedan er underlagt kjemiske og fysiske lovers nødvendighet, er slike faktorer utilstrekkelige – ja, irrelevante – for å forklare utviklingen fra egg til voksen. Det er i dag anerkjent at utviklingen krever en tredje faktor ut over tilfeldighet og nødvendighet. Med en abstrakt term kalles den informasjon.

En slik innsikt fører naturlig til spørsmålet om også fylogenesen (artenes utvikling gjennom tidene; evolusjonen) er ledet av informasjon og altså målrettet. Sentralt i Darwins evolusjonslære (1859) sto imidlertid påstanden om at evolusjonens vesentlige drivkrefter er tilfeldige arvelige variasjoner og naturlig utvalg. Dersom det i alt vesentlig er disse mekanismene som driver evolusjonen, er den et resultat av blinde faktorers samspill, av tilfeldighet og nødvendighet.

Den hollandske anatomen Louis Bolk (1866-1930) anerkjente de darwinistiske mekanismene som virksomme faktorer i evolusjonen. Men han anerkjente dem ikke som en forklaring på evolusjonen, like lite som han kunne anerkjenne tilfeldighet og nødvendighet som en forklaring på individets utvikling. I 1926 gav Bolk følgende oppsummering av sitt syn på evolusjonen:

«For meg er evolusjonen ikke et resultat, men et prinsipp. Evolusjon er for den samlede helheten av organisert natur det som vekst er for individet. Evolusjon, som vekst, er utsatt for innflytelsen av ytre faktorer som modifiserer formene, men aldri skaper dem. Jeg tror at essensen av evolusjonen som sådan fortsatt unngår vår analyse, fordi evolusjon er en funksjon av livet som et hele snarere enn av individuelle organismer. Totaliteten av liv danner en organisme som har sine egne lover for vekst og differensiering. Hva vi kaller evolusjon er differensieringen, slik den manifesterer seg i denne makrokosmiske organismen» (etter Verhulst, 2003:45).

Hvis livet som helhet er en «makrokosmisk organisme» slik Bolk foreslår, skulle vi forvente et visst samsvar mellom utviklingen av denne organismen (evolusjonen) og den individuelle organismen. Bolk selv forfulgte ikke dette sporet videre, men tanken har dukket opp gang på gang i evolusjonsbiologiens historie. Ernst Haeckel (1834-1919) formulerte grunntanken aforistisk i det han kalte «den biogenetiske grunnloven»: Ontogenesen rekapitulerer fylogenesen [i].

Heterokroni-prinsippet

Finnes det noen påfallende grunntrekk ved ontogenesen som kunne være egnet for å utprøve denne hypotesen? Det finnes i hvert fall ett slikt grunntrekk, som preger alle virveldyrs utvikling, nemlig det såkalte heterokroni-prinsippet. I fig. 1 er det illustrert ved utviklingen av et kyllingfoster.

Figur 1: Et kyllingfoster. Hodet er fortsatt den dominerende delen av kroppen.

Fra Jenny (1954).

Som alle vet er hodet til en voksen høne (og fugler generelt) svært lite sammenlignet med kroppen. Tidlig i kyllingens fosterutvikling dominerer hodet imidlertid så mye at det utgjør nær halvparten av kroppsmassen. Øyet alene er omtrent på størrelse med lemmene. Generelt utvikler alle virveldyr seg «fra hode til fot». Utviklingen av de ulike kroppsdelene skjer altså ikke i samme hastighet; det foreligger en «heterokroni» (tidsforskyvning) – grovt sett i rekkefølgen: hode > torso > lemmer.

Dette blir enda klarere hvis vi ser på menneskets utvikling (fig. 2).

Figur 2: Utviklingen går fra hode til fot.  Fra venstre: 2 måneders foster;

3 måneders foster; nyfødt; 2 år; 6 år; 12 år; 24 år. Fra Husemann, 1993:36.

Når vi går nedover i fossilrekken kommer vi til organismer som lever mindre avsondret fra sitt miljø enn pattedyrene. Vi finner her organismer som funksjonelt sett har deler av sin organisme ute i omgivelsene. Dette er umiddelbart slående med enkelte parasitter, som f.eks. bendelormen, som kan avstå fra å utvikle et eget fordøyelsessystem, idet den snylter på vertsdyrets fordøyelse.

I første fase utgjør hodet halve kroppslengden, mens beina kun utgjør 1/8. Hos den voksne er forholdet blitt omvendt. Vi ser også at armene ennå ved fødselen er lengre enn beina. Utviklingen følger ikke bare rekkefølgen hode > torso > lemmer, men det skjer også en «innhentingsvekst» (såkalt hypermorfose), der de deler av kroppen som utvikles sist blir relativt større enn de som utvikles først. Med en liten omskriving av et kjent bibelord, kan det kalles prinsippet om at «de siste skal bli de største». [ii]

Vi skal her imidlertid konsentrere oss om heterokronien, altså tidsforskyvningen i kroppsutviklingen. Den er dyptgående og grunnleggende, idet den ikke bare gjelder den synlige anatomien, men også viser seg i den fysiologiske utviklingen. Kort fortalt speiler den utviklingen av den trehetlige organismen, med nervesansesystemet (hode), det rytmiske system (bryst) og det metabolske system (buk og lemmer). Wolfgang Schad (1986:18) viser til at barnets nervesansesystem tidlig er såpass utviklet at fødselen for den del kunne ha skjedd to måneder tidligere. At barn født inntil to måneder for tidlig kan overleve, henger sammen med dette. Schad sier videre:

«Stoffskiftesystemet og spesielt lemmeorganismen er derimot ennå ved fødselen fysiologisk sett i en regelrett fostertilstand. I flere måneder må barnet ha sin spesielle overgangsnæring, morsmelken. Det tar i gjennomsnitt et helt år før lemmene har nådd en tilsvarende modning [som nervesansesystemet], og med det evnen til å stå og gå oppreist. De rytmiske organ-funksjonene modnes akkurat i det avgjørende fødselsøyeblikket, ikke før og ikke senere: Lungene utvides og hjerteskilleveggen lukkes; det rytmiske mennesket fødes ved fødselen.»

Her har vi altså påvist et grunntrekk ved alle virveldyrs utvikling, som vi kunne teste på evolusjonen. [iii] Kan det være at også evolusjonen som helhet følger samme heterokroni-prinsipp: hode > torso > lemmer?

Muslingene mangler et lukket blodkretssystem. De fleste muslinger mangler også en ekte blodvæske. Den kroppsvæsken som formidler oksygenet til vevet kan best sammenlignes med vår egen lymfe. Det som bringer oksygenet frem til lymfe og cellevev, det som altså tilsvarer blodet, er hos muslingen havvannet selv, som intenst gjennomstrømmer dens kropp.

Fra hode til fot

Om vi aller først ser på utviklingen av virveldyrene, er det slående hvordan «urtypen» her preges av torsoen og det rytmiske prinsipp. De første chordater hadde, lik den nålevende lansettfisken, en enhetlig kropp uten lemmer og uten et avgrenset hode. Kroppen var kjennetegnet av en rytmisk og likeartet segmentering.

Fiskene preges fortsatt av det rytmiske prinsippet. Hos amfibiene blir lemmene utviklet og hodet mer skilt fra kroppen. Mange urpadder, som ichtyostega, er ennå temmelig fiskeaktige, med hodet integrert i kroppen. Reptilene viderefører både lemmeutviklingen og separasjonen av hodet. Hos mange arter av dinosaurer overdrives endog løsrivelsen av hodet, med lange svanehalser. Samtidig strekkes lemmene og hos de pattedyrlignende reptilene samles de under kroppen.

Buk og bryst er ennå ikke klart adskilt hos reptilene, og fortsatt beholdes den fiskeaktige rytmiske gjentakelsen av like virvelelementer (homonom segmentering). Først hos pattedyrene får vi et klart skille mellom bukhule og brysthule. Hodepolen får en definert utforming, med et differensiert tannsett. Og lemmene differensieres og blir mer autonome i forhold til kroppen.

Faktisk representerer insektene et avansert stadium blant de virvelløse dyrene, idet de viser en klar tredeling i hode, bryst og bakkropp. Men de har ikke, slik som pattedyrene, utviklet et autonomt lemmesystem. Insektenes lemmer er derimot integrert i deres sansesystem.

Forløperne til virveldyrene – chordatene – består altså av en ensartet torso, der hodet er helt integrert. Her dominerer det midtre systemet, det rytmiske prinsippet. Men chordatene er jo ikke de første flercellede dyrene. Så hva med de enkleste virvelløse dyrene? Er de rene hodedyr?

Den første som fremsatte denne tanken, var så vidt vites Rudolf Steiner (1861-1925). Spredt rundt i Steiners foredragsverk finnes mange uttalelser om at laverestående dyr – som f.eks. blekksprut og muslinger, kråkebolle og sjøstjerne, koraller og maneter – kan betraktes som «hodedyr». Her skal bare noen få eksempler trekkes frem. I et pedagogisk foredrag av 28.08.1919 snakker Steiner f.eks. om blekkspruten som et typisk «hodedyr»:

«Dere sier til barna: Hvis vi nå skal finne ut hvor mennesket er mest lik blekkspruten, da kommer vi merkelig nok til hodet. Hos mennesket er det hodet som ligner mest på blekkspruten. […] Egentlig er det (hodet) bare en forvandlet blekksprut – jeg mener: et forvandlet lavere dyr. For menneskehodet forholder seg til omgivelsene på lignende måte som de lavere dyrene gjør. […] Gjennom beskrivelsen av blekkspruten, av musa eller lammet eller hesten og av mennesket selv, vekker man litt etter litt en sterk fornemmelsesmessig og følelsesmessig forestilling hos barna av at de lavere dyrene har hodekarakter, de høyere dyr har kroppskarakter og mennesket lemmekarakter.»(Steiner, 2011:76-77)

Her antydes allerede på en enkel måte en systematisk tredeling av dyreriket i hode > torso > lemmer. Inndelingen gjelder vel å merke ikke en rigorøs anatomisk klassifikasjon, men derimot bestemte helhetlige uttrykkskvaliteter, som viser seg i det anatomiske så vel som i det fysiologiske og det sjelelige.

Steiner utvikler dette perspektivet videre i 1923, i en konferanse-samtale med lærere (Steiner, 2010). Her deler han dyreverdenen inn i 12 grupper, som han igjen samler i de tre hovedgruppene hodedyr, rytmiske dyr og lemmedyr. I boken Bilder av dyrenes vesen (2004) går biologen Ernst-Michael Kranich grundig inn på denne tredelingen av dyreriket. Idet han viser hvordan menneskets organisme er en ideell arketype (typus) for dyreriket, skisserer han på slutten av boken den systematiske og evolusjonære tredelingen slik:

1. hovedgruppe: Dyr med hode, torso og lemmer

Pattedyr

Fugler

Reptiler

Amfibier

2. hovedgruppe: Dyr med hode og torso, f.eks.

Fisker

Leddyr

Leddormer

3. hovedgruppe: Dyr der deler av hodet er synliggjort i organismen, f.eks.

Bløtdyr

Pigghuder

Polyppdyr (nesledyr)

Som vi ser svarer denne inndelingen til hovedstrukturen i fossilrekken. Og den viser altså en trinnvis tilsynekomst av arketypen, der evolusjonen følger samme utviklingsmønster – fra hode til fot – som individets utvikling. Kranich advarer imidlertid mot å ha altfor naive og grove forestillinger om hva som kjennetegner et «hodedyr». Vi skal straks se hva dette innebærer.

De primitive hodedyrene

Når vi går nedover i fossilrekken kommer vi til organismer som lever mindre avsondret fra sitt miljø enn pattedyrene. Vi finner her organismer som funksjonelt sett har deler av sin organisme ute i omgivelsene. Dette er umiddelbart slående med enkelte parasitter, som f.eks. bendelormen, som kan avstå fra å utvikle et eget fordøyelsessystem, idet den snylter på vertsdyrets fordøyelse. Parasittens fordøyelsessystem, det sted der dens næring fordøyes, finnes altså i dens omliggende miljø. I dette tilfellet er miljøet en annen levende organisme.

Kranich skildrer hvordan muslingene, som i likhet med blekkspruten hører til bløtdyrene, har forlagt deler av blodomløp, åndedrett og fordøyelse til sitt miljø. Muslingene mangler et lukket blodkretssystem. De fleste muslinger mangler også en ekte blodvæske. Den kroppsvæsken som formidler oksygenet til vevet kan best sammenlignes med vår egen lymfe. Det som bringer oksygenet frem til lymfe og cellevev, det som altså tilsvarer blodet, er hos muslingen havvannet selv, som intenst gjennomstrømmer dens kropp. Et blåskjell vil ved 14°C gjennomstrømmes av hele 1,5 liter havvann pr time. Hos østers kan denne vannmengden komme opp imot 37 liter pr time. Denne intense sirkulasjonen svarer altså, funksjonelt så vel som rent kapasitetsmessig, til en intern blodsirkulasjon.

I hodet hos høyerestående dyr er også torso og lemmer representert, i form av ansiktsdel og kjever. For et rent hodedyr som muslingen, der disse kroppsdelene mangler, vil hodet da heller ikke speile torso og lemmer:

«Ulike deler av hodet hos pattedyr og mennesket hører egentlig med til resten av organismen; hodet danner en helhet sammen med dem. For lemmene, lungene osv. er også representert i hodet: Lemmene ved kjevene, lungene i nesen. Selv hjernen kan man se på som en høyere utvikling av ryggmargen. Når muslingen er et vesen uten torso og lemmer, blir også hodet langt enklere enn hos høyerestående dyr. For den må jo mangle de delene av hodet som tilsvarer torsoen og lemmene. Det som har tatt form hos muslingen, motsvarer altså hodets avsondring ved skallens forbening.

Men dette er ikke alt. Når en musling åpner skallet, er den meget følsom i randsonen av kappen. Den reagerer straks på en skygge som svekker lyset. Den opplever også de substansene som er oppløst i vannet. Hos mange muslinger oppstår det til og med tentakler som er smaksorganer eller lukteorganer. Endelig finnes det noen muslinger der følsomheten for lys og skygge forsterkes og fører til at det dannes øyne. Til dels er disse øynene enkle (grop- og blæreøyne), men til dels også meget differensierte.

Det gir et eiendommelig inntrykk når en kammusling åpner sitt vakkert utformede skjell og vender et stort antall øyne ut mot omgivelsene – øyne med pupiller og linse, hvert øye med et synsfelt på mellom 90° og 120°. Alle øynene danner til sammen et synsorgan, som gjør dette hodeaktige vesenet i stand til å fornemme lys og mørke i vannrommet som det er så nært forbundet med.» (Kranich, 2004:274)

Figur 4: Et kamskjell (Argopecten irradians) med en rad av øyne i kapperanden.

Vi ser at muslingen ikke svarer til et komplett hode, men kun til deler av det. I alt vesentlig gjelder dette skallens forbening, pluss bestemte sanser som smak og syn. Hos de mest primitive hodedyrene støter vi altså kun på visse deler av hodeorganismen. Slik skildrer Kranich hvordan manetene viser en korrespondanse med øyets kvaliteter. Transparens er her et sentralt stikkord. De geléaktige og ofte gjennomsiktige manetene, kan minne om et flytende øye, med linse og glasslegeme.

Gruppen nesledyr inkluderer ikke bare de frittflytende, vakre og transparente manetene. Vi har også de fastsittende polyppene. Noen av disse, frem for alt korallene, pansrer seg innenfor kraftige kalkvegger og etterlater seg som kjent hele fjell av kalk. Denne motsetningen er bemerkelsesverdig. Overfladisk sett synes det å være lite som forbinder de to livsformene. Selvsagt har vi lenge visst at manetene selv har et polyppstadium i sin generasjonsveksling. Men kontrasten blir jo ikke derfor mindre. Kranich viser til en kontekstuell løsning på denne motsetningen, nettopp ut fra betraktningen av hodets egenskaper:

«Hvis manetene er øyenaktige vesener, hva er så polyppene og deres kolonier? Er også de organer som er blitt selvstendige? Gjennom den allerede beskrevne avsondringen [av kalk] omsluttes polyppene av død materie og synker til dels ned i den, som vi ser det i mange korallkolonier hos Octocorallia. Polyppene rager med sine tentakler bare litt ut fra det indre av denne døde formasjonen.

Nå finnes det også hos de høyerestående dyrene og i menneskets organisme en viss organdannelse, der lange utvekster er omsluttet av et hylster av avsondret materie. Utvekstene forlenges der hvor de kommer litt ut av hylsteret. Der går de til slutt over i en mengde kortere tråder som mottar inntrykk fra omgivelsene. Men alt er mye mindre, og den avsondrete substansen er ikke like død, fordi den oppstår inne i organismen. Det vi her beskriver er ganglieceller og nerveceller med dendritter og de lengre aksoner, omsluttet av myelinkjeder. […]

Utskillelsen av død materie og sublimeringen av formkreftene, slik vi ser det i korallkoloniene, er en naturprosess som kvalitativt har sin parallell i nerveorganene. Det finnes sågar koraller som har en viss ytre likhet med hjernen til pattedyr og mennesker, så vel gjennom sin sfæriske form som med sine vindinger. De kalles da også hjernekoraller» (ibid s. 297-300).

Figur 5A: Maneten Nausithoe aurea.

Disse knappe skissene gir ikke et fyllestgjørende portrett av de aktuelle dyrene. Men de gir eksempler på hvordan signaturen av et primitivt hodedyr kommer til syne som et samstemt flerdimensjonalt mønster – i anatomi, økologi, adferd osv. At det samme hodeuttrykket også viser seg innenfor det genetiske, var neppe kjent for Kranich.

Det vesentlige gjennombruddet på dette feltet kom først i etterkant av The Human Genome Project (1988-2001). I kjølvannet av dette prosjektet er genomene (det samlede gensettet) til en rekke arter blitt kartlagt. De resultatene som nå har avtegnet seg har klare konsekvenser for vår bedømmelse av evolusjonen. Som vi skal se underbygger de det bildet av heterokronien i fylogenesen som her er skissert.

Det trehetlige mønsteret vi finner i evolusjonen – i anatomi, fysiologi og adferd – er et arketypisk mønster som også manifesterer seg på det molekylærbiologiske nivå. I dette perspektivet fremstår Louis Bolks karakteristikk av evolusjonen som differensieringen og utviklingen av en makrokosmisk organisme som en nøktern og presis beskrivelse.

Heterokronien bekreftes av genforskningen

Genforskningen kan umiddelbart synes å ligge et drøyt stykke fra den forskningen vi her har vist til, med dens fenomenologiske og kontekstuelle preg. Men molekylærbiologien har forlengst sprengt seg ut av de trange rammene som dominerte genforskningen frem til ca. 1980. Vi vet nå at genene ikke er organismens byggmestere, men snarere dens redskaper. Gener bygger ikke organismer i noen annen forstand enn hammer og sag bygger hus.

Gener aktiveres og inaktiveres på en koordinert og kontekstsensitiv måte. Hvert gen står i intim samklang med andre gener, lik medlemmene i et orkester. Også Hox-gener, genetiske hovedbrytere for embryogenesen, er en del av dette samspillet. De åpner opp for bestemte formdannende prosesser, men de inneholder ingen oppskrift for de former som suksessivt dannes. Og de står selv i kontinuerlig korrespondanse med cellens biokjemiske nettverk.

Organismens gener er et avtrykk av dens egen evolusjonære livshistorie, samt dens redskaper for å realisere seg selv. Hvis genene speiler en evolusjonær heterokroni, er det rimelig å anta at de mest primitive dyrene også genetisk sett fremstår som «hodedyr». Det er nettopp dette genforskningen nå har påvist.

Figur 5B: Hjernekorallen Caulastera furcata.

Til de primitive hodedyrene hører kappedyr, som sjøpung. Å skille hode fra kropp på det voksne dyret, som mest likner på en sekk, lar seg ikke godt gjøre. Et forskningsprosjekt publisert i tidsskriftet Nature (Lacalli, 2003) løste imidlertid gåten ved å analysere kappedyrenes genom:

«[…] kombinasjonen av gener som spesifiserer forbindelsen mellom midthjernen og bakhjernen hos virveldyr, samstemmer med (uttrykket av) de første gjellespaltene. […] Dette impliserer at overalt der gjellespalter opptrer i bakenden av kroppen, slik den gjør hos voksne kappedyr og hemichordat-larver […], er dette en indikasjon på at alt som ligger foran dette punktet essensielt har en hodelignende karakter. Slik kan kappedyrets kropp, hos den voksne organismen, oppfattes som et fastsittende «hode» til tross for at det er stappet fullt av kretsløpsorganer og gonader, som ellers ville høre til på andre steder. På samme måte er hemichordat-larver åpenbart, for en stor del, små svømmende hoder.»

Hans Meinhardt (2002) ved Max Planck-instituttet i Tyskland studerte utviklingen av den bilaterale kroppen ut fra sammenliknende genanalyser. Han fokuserte på nesledyr (polyppen hydra), som står enda lenger nede på den evolusjonære stigen enn kappedyrene:

«Den radiale symmetrien hos nesledyr oppfattes som nærstående til den felles metazoiske stamform før tosidig symmetri ble utviklet. Det er foreslått at større deler av denne gastrula-like organismen gav opphav til hodet hos mer utviklede organismer.

Kroppen ble senere føyd til i evolusjonen, fra en trang sone (som senere utfoldet seg) mellom tentaklene og blastoporus.

[…] munnåpningen til en hydra korresponderer til blastoporen til et virveldyrs gastrula [iv] […] den største delen av de originale gastrula-like organismene ble forvandlet til hodet, og spesielt hjernen, til høyere organismer. […] En del, hodet, er et derivat av det meste av de originale gastrea-like organismene, mens de øvrige deler, kroppen og den posteriore enden, er en utfolding av en veldig liten del av den originale radialsymmetriske organismen. Bare gjennom utviklingen av den senere prosessen, ble ryggstrengen og Hox-genkoden oppfunnet. Det er derfor ikke overraskende at vi ikke finner det typiske mønsteret for Hox-genuttrykket i hydra, selv om de har Hox-gener: Kroppen var ennå ikke der.»

Høsten 2006 kunne tidsskriftet Science bekjentgjøre genomet til kråkebollen Strongylocentrotus purpuratus (Weinstock et al. 2006). Meldingen vakte vel ingen internasjonal oppstandelse, ettersom vi jo stadig bombarderes med fantastiske oppdagelser innenfor genforskningen. Men allerede estimatet for antall funksjonelle gener (23.300) var oppsiktsvekkende. Det plasserer kråkebollen på nivå med mennesket, genetisk sett. Nettstedet forskning.no har intervjuet forskerne bak prosjektet, som har funnet ut at:

«[…] kråkebollen har mange gener som de fleste tidligere bare trodde fantes hos virveldyra.

Kråkebollen har gener som er assosiert med både smak, lukt, hørsel og balanse. Og syn! Dyra kan faktisk oppfatte lys igjennom føttene.

– Ingen ville ha gjettet at kråkebollen hadde et så robust sett av gener for syn. Jeg har sett på disse organismene i 31 år, og nå vet jeg at de ser tilbake på meg, sier Gary Wessel, professor i biologi fra Brown University og medlem av the Sea Urchin Genome Sequencing Consortium.» (les artikkelen her)

At blekkspruter har så avanserte øyne, med pupiller og linser, muskler for akkomodasjon osv., kan umiddelbart virke forbløffende, gitt deres lavtstående rang som bløtdyr. Så lar vi oss på nytt overraske av kamskjellene, som har nesten like så avanserte synsorganer, skjønt nå fordelt på 30-40 småøyne rundt hele kapperanden. Når vi nå støter på en primitiv organisme som riktignok ikke har manifeste øyne, men som ikke desto mindre har gener for syn og som «ser med føttene», har vi opparbeidet en meningskontekst som gjør dette fenomenet forståelig.

Innenfor samme kontekst blir det også forståelig at kråkebollen, genetisk sett, har anlegg for praktisk talt alle høyere sanser, som hos mennesket er sentrert i hodet, sanser som den vel å merke ennå knapt nok har utviklet. Dette batteriet av genetiske muligheter vitner om det informative potensial, den arketype, som stadig tydeligere manifesteres i evolusjonen, og som kråkebollen selv kun virkeliggjør en begrenset del av.

Historien gjentar seg over alt i den forskningen som skjer på dette feltet. I 2005 presenterte en norsk forskergruppe ledet av Ulrich Technau ved Sars-senteret, Universitetet i Bergen, analyser av sekvensene til mer enn 26 000 aktive gener fra korallen Acropora millepora og sjøanemonen Nematostella vectensis (Technau et al. 2005). Nettstedet forskning.no presenterer saken under overskriften «Kråkeboller like kompliserte som mennesker»:

«Forskerne har funnet at det ikke finnes noen sammenheng mellom et dyrs kompleksitet, hva gjelder antall forskjellige celler og vevstyper, og det antall gener dyret har. Det viser seg at antall og mangfoldighet av gener som er nødvendig for å danne en sjøanemone eller korall, er omtrent det samme som trengs for å danne en mus eller et menneske.

– Mange gener vi finner i mennesker er ikke tilstede i fluer og bakterier. Derfor har vi trodd at disse genene ble etablert med utviklingen av virveldyr. Dette viser seg å være feil. Funnene viser at våre gener er mye eldre enn vi tidligere har trodd, noe som betyr at de første dyrene på planeten hadde en mer kompleks genetisk struktur enn vi har vært klar over, sier Technau.» (les artikkelen her)

Molekylærbiologer ved Sars-senteret har videre forsket på Hox-gener hos nesledyr som Nematostella og Hydra (Chourrout et al., 2006). Nettavisen for UiB, På Høyden, rapporterer 11. august 2006 om denne forskningen, at den har dreid seg om hvordan kroppsplanen for dyr har utviklet seg:

«Det er i de såkalte Hox-genene oppdagelsen har blitt gjort. Hox-gener er sentrale i den morfologiske utviklingen hos dyr – altså hvordan kroppene deres bygges opp. Man har studert og funnet Hox-gener hos mange dyr, og selv mellom dyregrupper som ligger langt fra hverandre, som insekter og virveldyr, har de vært helt likt organisert – de har ligget i rekke etter hverandre på genomet:

• anterior-gruppen, som styrer strukturen i fronten av dyret [A]
• sentral-gruppen, som styrer hvordan midten ser ut [M]
• posterior-gruppen, som bestemmer mønsteret i enden av dyret [P]

Innenfor hvert av disse tre segmentene, styrer Hox-genene hvilke gener som skal uttrykkes hvor og bestemmer derfor hvordan dyret ser ut.» (les artikkelen her)

De tre gruppene av Hox-gener speiler arketypens trehet, den kroppsplanen som suksessivt manifesterer seg i evolusjonen av «den makrokosmiske organismen». Anatomisk kommer den imidlertid først til syne hos de høyerestående dyregruppene, så som pattedyr og insekter.

Faktisk representerer insektene et avansert stadium blant de virvelløse dyrene, idet de viser en klar tredeling i hode, bryst og bakkropp. Men de har ikke, slik som pattedyrene, utviklet et autonomt lemmesystem. Insektenes lemmer er derimot integrert i deres sansesystem; de smaker med føttene og kan (ved mutasjonen Antennapedia) utvikle føtter der de ellers ville ha antenner, dvs. luktorganer.

Hos de mer primitive nesledyrene fant forskerne imidlertid at de mangler både M- og P-gruppen av Hox-gener og bare har A-gruppen felles med virveldyrene. Nesledyrene synes å ha gjennomgått en genetisk «forenklingsprosess», dvs. lidd «et tap av sentrale og posteriore [Hox]gener» (Chourrout et al. 2006). [v] Også genetisk er de mest primitive virvelløse dyrene i alt vesentlig hodedyr.

Bildet av organismens trinnvise tilsynekomst i evolusjonen i sekvensen hode > torso > lemmer, har slik fått en sterk støtte fra genforskningen. Det trehetlige mønsteret vi finner i evolusjonen – i anatomi, fysiologi og adferd – er et arketypisk mønster som også manifesterer seg på det molekylærbiologiske nivå. I dette perspektivet fremstår Louis Bolks karakteristikk av evolusjonen som differensieringen og utviklingen av en makrokosmisk organisme som en nøktern og presis beskrivelse.

Litteratur

Chourrout D. et al. 2006: «Minimal ProtoHox cluster inferred from Bilaterian and cnidarian Hox complements.» Nature, 442, (7103):684-7.

Gould, S. J. 1977: Ontogeny and Phylogeny. The Belknap Press: Cambridge, Mass.

Hueck, C. J. 2012: Evolution im Doppelstrom der Zeit. Verlag am Goetheanum: Dornach.

Husemann, A. 1993: Der Musikalische Bau des Menschen. Verlag Freies Geistesleben: Stuttgart.

Jenny, H. 1954: Der Typus. Natura Naturans: Basel.

Kranich, E-M. 2004: Bilder av dyrenes vesen. Innføring i goetheanistisk zoologi. Antropos forlag: Oslo.

Lacalli, T. 2003: «Body plans and simple brains.» Nature 424, p.262-264.

Meinhardt, H. 2002: «The radial-symmetric hydra and the evolution of the bilateral body plan: an old body became a young brain.» BioEssays 24, 185-191.

Schad, W. 1986: Die Embryonalentwicklung des Menschen als Ausdruck seiner Individualität. In: W. Schad et al.: Das Schicksal manipulieren? Über die Technisierung von Geburt und Tod. Verlag Freies Geistesleben: Stuttgart.

Skaftnesmo, T. 2017: Evolusjonens kilder. Fra artenes opprinnelse til artenes forbindelse. Flux forlag: Oslo.

Steiner, R. 2010: Lehrerkonferenzen mit den Lehrern der Freien Waldorfschule in Stuttgart 1919 bis 1924. GA 300. http://anthroposophie.byu.edu/vortraege/300.pdf

Steiner, R. 2011: Pedagogisk kunst. Praktiske råd for undervisningen. Antropos forlag: Oslo.

Technau U. et al. 2005: «Maintenance of ancestral genetic complexity and non-metazoan genes in two basal cnidarians.» Trends Genet. 21(12):633-9.

Verhulst, J. 2003: Developmental Dynamics in Humans and other Primates. Discovering Evolutionary Principles through Comparative Morphology. Adonis Press: New York.

Weinstock, G.H. et al. 2006: «Sea Urchin Genome Sequencing Consortium: The Genome of the Sea Urchin Strongylocentrotus purpuratus», Science, vol. 314, 10.11.2006, s. 941-951

Relatert:

Evolusjonen og tidens gåte – del I 

Evolusjonen og tidens gåte – del II

Embryogenesen – en fortelling om vår vei til verden

Sinn og kosmos – Thomas Nagels bidrag til et paradigmeskifte

Naturvitskap og mytar

Hvor verdifullt det er å ta en pust i bakken, glemme det man har i sekken, og bare være tilstede akkurat her og nå, det lærte jeg av en flokk hester i Namibias vakre ørkenland.

Av Lisa Rodin 

Ingen kjenner hestenes bakgrunn, men det avsløres relativt kjapt når treningen starter om de har gode eller vonde minner om mennesker. Til tross for ulike forhistorier har de aller fleste hestene på senteret en del likheter. En atferd skapt av menneskene rundt.

I 2015 dro jeg som frivillig til et villdyr-reservat i Namibia hvor skadde og foreldreløse dyr holder til.  De har alt fra vortesvin, karakaler, bavianer, afrikanske villhunder, kappklippegrevling og geparder for å nevne noen få. De frivillige bor i telt rett utenfor redningssenteret. På dagtid deles de inn i grupper som rullerer på alle arbeidsoppgavene. Det kan være alt fra fôring og vedlikehold, turer med baby-bavianer, nattlig vakthold og deltakelse i gårdens forskningsprosjekter. Hovedformålet er å rehabilitere dyr for så å slippe dem fri igjen. Mange av rovdyrene på gården kommer som unger, og har gjennom årene blitt godt vante til mennesker. De kan da aldri slippes fri, siden de mest sannsynlig vil oppsøke folk for å få mat. Og hvem ville vel satt pris på en lynkjapp gepard luskende i hagen?

Men rovdyrene trenger føde, og blir derfor matet med hestekjøtt. Hestene blir kjøpt av prosjektet til slaktepris, sluppet løs i den svære utmarka og deretter slaktet etter behov. På et tidspunkt var det en som påpekte hvor mange friske, unge og drektige hester som ble sluppet av lastebilene, og et hesteprosjekt ble derfor startet. Alle hestene som var ved god helse kunne brukes på senteret blant frivillige, turister og ansatte. Hesteprosjektet er grunnen til at jeg en kald norsk høstdag reiste til dette øde og varme ørkenlandet sørvest i Afrika.

Da jeg kom hadde de ti hester som stod på redningssenteret. De som enda ikke hadde blitt tatt med hit, levde sine glade dager fritt på savannen. Der bor de noen uker, måneder eller år uten menneskelig kontakt, før de blir fanget og trent. Ingen kjenner hestenes bakgrunn, men det avsløres relativt kjapt når treningen starter om de har gode eller vonde minner om mennesker. Til tross for ulike forhistorier har de aller fleste hestene på senteret en del likheter. En atferd skapt av menneskene rundt.

Tårnet der de nattlige sikkerhetsvaktene var. En gang i timen måtte de lyse ut i mørket med lommelykt for å skremme bort eventuelle tyver og krypskyttere.

«Kløpunktet» var funnet. Jeg avsluttet før han mistet interessen og trakk meg unna. Deretter hilste jeg på noen andre hester før jeg oppsøkte Alfred på ny. Jeg klødde ham, gikk vekk, for deretter å komme tilbake. Jeg ville være sikker på at han ikke lenger stakk av når han så at jeg nærmet meg, og det gjorde han heller ikke.

Hver dag kommer en gruppe med ulike frivillige som fra hesteryggen skal telle og notere alle de ulike dyreartene de ser underveis. Slik skaffes en oversikt over viltet som lever på reservatet. Erfaringsnivået til de frivillige varierer. De tar en grime hver, går målbevisst mot hesten de har blitt utdelt bare for å møte dyrets bakparti. Hesten stikker. De frivillige går etter hestene som en gjeterhund i paddocken. De fleste hestene viser ingen interesse av å ta imot hva de frivillige har å tilby. Hvis det hver dag kommer ulike folk, med ulik kompetanse og bakgrunn for å ri, skjønner jeg at hestene etterhvert begynner å få avsmak.

En av mine første dager skulle jeg jobbe med Alfred, en av vallakene på gården. Som med alle de andre frivillige, gikk han bare fra meg når han skjønte at det var ham jeg ønsket. Istedet for å snike meg innpå så fort han stoppet, ønsket jeg at han skulle stå stille for å være klar for min ankomst. Da startet dansen. Hvis han gikk, gjorde jeg det samme. Jeg listet meg ikke bakfra som en gjeter, men gikk parallelt med skulderen hans. På den måten kunne jeg lettere kontrollere stegene han tok. Hvis jeg beveget meg nedover mot bakenden hans kunne jeg presse på «hestemotoren». Dersom jeg gikk høyere opp mot skulderen og kanskje helt til hodet, sakket jeg på farten. Som regel stanset hesten da.

Vi gikk ikke mange slike steg før han bremset, så på meg og tenkte. Jeg holdt meg midlertidig i ro og unnlot foreløpig å nærme meg ham. Jeg senket skuldrene og var totalt avslappet i kroppen, før jeg deretter beveget meg rolig mot ham. Da jeg var en meter unna, strakk jeg ut hånden så vi kunne hilse. Han strakk mulen sin mot min hånd og lot det gå et par sekunder før jeg trakk den tilbake. Så gikk jeg helt bort til ham og prøvde å finne et sted han likte å bli klødd. Det er ofte godt for våre rue hender å kjenne den glatte pelsen gli over huden vår, men har det noen betydning for hesten? Jeg mener min berøring må bety noe for hesten. At det må føles godt.

Hvis denne hesten skulle ønske å bli med meg, måtte jeg vise ham fordelene ved å følge meg. Jeg fant et sted han ganske tydelig syntes det var godt å bli klødd. Han strakk og vred halsen utover, overleppa krummet seg og laget en morsom bevegelse som fikk meg til å smile. «Kløpunktet» var funnet. Jeg avsluttet før han mistet interessen og trakk meg unna. Deretter hilste jeg på noen andre hester før jeg oppsøkte Alfred på ny. Jeg klødde ham, gikk vekk, for deretter å komme tilbake. Jeg ville være sikker på at han ikke lenger stakk av når han så at jeg nærmet meg, og det gjorde han heller ikke. Grima kom på og vi tuslet ut i rundkorallen for en liten økt.

Da jeg morgenen etter gikk inn i samme paddock, tittet vallaken på meg før han stilte seg klar for kos. Og sånn fortsatte det. Hver gang jeg gikk inn viste han meg nye steder han ville bli klødd. Etterhvert ble han også gladelig med meg ut av paddocken. På banen lekte vi oss med hjemmelaget «hinderløype» av hjul, pinner og bøtter. Vi gikk i sikksakk, rundt, over og under. Bare fantasien satte begrensninger. Han var 110% tilstede. Det slo meg hvor lite som egentlig skulle til for å endretankene hans om mennesker og jobb. Noen få annerledes, men gode, og forhåpentligvis morsomme økter gjorde i hvert fall at denne vallaken kom meg i møte om morgenen.

Jeg fikk etterhvert mer ansvar for hestene og de frivillige som skulle ri. Før den godt varierte godte-skålen av mennesker skulle ri, måtte de derfor først gå inn i paddocken uten grime for å hilse. Når grima ble igjen på utsiden av gjerdet, var det lettere for de frivillige å fokusere på hesten. Grima blir et forstyrrende objekt, et symbol på noe som skulle utføres. Hver dag i noen minutter kom det frivillige inn i flokken og fant et godt kløsted på hver sin hest. Å bli klødd var riktignok uinteressant for enkelte hester. Poenget var at vi skulle inn i flokken og gjøre noe hestene satte pris på. Var det kos så var det fint. Var det å stå i ro var det også helt fint, så lenge det var noe hesten ville. Hestene skulle uansett ikke forbinde folk med noe negativt, men med noe positivt de satte pris på.

Jeg savnet å ha en arbeidsdag som fulgte solen, å ri blant sjiraffer, sebraer og strutser i solnedgangen. Mest av alt savnet jeg å være alene på savannen med de 14 hestene jeg ikke klarte å glemme. En måned senere satt jeg derfor igjen mine nordiske føtter på namibisk jord.

Flokken jeg aldri glemmer

De hestene som kommer til reservatet, men enda ikke har blitt løvemat eller gårdshest, lever på et enormt område en halvtimes gåtur fra senteret. Den ene flokken jeg ble kjent med, bestod av noen ungfoler, et par drektige hopper, en hoppe med et lite føll, noen pensjonerte gårdshester og et par som ingen visste hvor kom fra. Til sammen utgjorde de 14 hester. Alder, rase og bakgrunn blir bare antakelser, men en god miks var det uten tvil. En dag ble jeg spurt om jeg ville dra over til sørsiden av reservatet (der flokken befant seg) for å gi hestene ormekur og spraye dem med insektspray.

Jeg visste ikke hva jeg sa ja til, men kastet meg på lasteplanet til en Toyota Hilux med utstyret jeg trodde var nødvendig. Flokken hadde tidligere på dagen blitt sperret inne ved det inngjerdete vannhullet, og jeg satte i gang. Fort skjønte jeg at jobben jeg hadde blitt tildelt var umulig. Dette var hester som ikke hadde hatt menneskelig kontakt på veldig lenge. De ble matet med gulrot fra tid til annen, men utover det ingen ordentlig menneskekontakt. Tre av de pensjonerte hestene fikk jeg tak i, men alle de andre var helt umulig å komme nær. De ble stresset og samlet seg urolig sammen. Istedet for å skape mer uro åpnet jeg porten og så på mens de fornøyd forsvant inn i villmarka.

Flokken forsvant fra synsranden, men ikke fra tankene mine. Å ha en flokk med hester man ikke kunne håndtere synes jeg ble dumt. Derfor bestemte jeg meg for å tilbringe hver dag med flokken den siste tiden i mitt nye yndlingsland. Målet var å kunne sette grime på alle 14 innen slutten av uka. Neste morgen satte jeg derfor sekken på ryggen, walkie-talkien i bukselinninga, capsen på hodet og vannflaska i sidelomma på sekken. I den kjølige morgenluften gikk jeg den halvtimen det tok til sørsiden. Derfra tok det noen ganger minutter, andre ganger timer før den godt blandet flokken dukket opp.

Den første formiddagen la jeg fra meg sekken under et tre, og satte i gang med trening. De aller fleste kom nysgjerrige bort for å sjekke meg ut. Da benyttet jeg sjansen til å se om jeg kunne ta på noen av de vakre kroppene. De var vant med å nappe gulrot ut av hendene til folk, så de var ikke blyge med å stikke mulen ut for å nappe i meg. Hvis hånden min derimot nærmet seg et annet sted enn mulen, bykset de raskt et par meter unna før de kom kjapt tilbake. Etter hvert som de skjønte at jeg ikke hadde noe godt i lommen mistet de interessen for meg, og viet sin oppmerksomhet til de tørre gresstråene på bakken.

Jeg ga meg ikke og valgte meg ut en liten butt unghest. Jeg gikk rolig mot henne, og i det hun tittet på meg stoppet jeg. Etter noen sekunder beveget jeg meg sakte mot henne, men før jeg rakk å komme særlig mye nærmere enn 5-6 meter, ble presset for stort og hun stakk. Jeg fulgte henne parallelt med skulderen, men det ble for mye. Hun ble stresset og småtravet bort fra meg. Jeg prøvde gjentatte ganger uten hell. På et tidspunkt synes de jeg hadde plaget dem nok, og de forduftet. Jeg gikk, plukket opp tingene mine og ruslet tankefull hjem.

Kanskje de skjønte at jeg skulle bringe dem til et sted som ga mening. Men en ting er jeg i hvert fall sikker på: alle timene jeg satt under trærne, subbet i bakken for å «spise» gress eller hilse på de som viste interesse, var vel anvendte. Uten disse stundene i forkant ville de ha vært likegyldige til meg og funnet sin egen vei.

Akkurat som grima ble et forstyrrende element i samværet mellom de frivillige på gården og hestene, hadde mine intensjoner gjort det samme. Hestene hadde valget mellom å gresse, halvsove og sosialisere med hverandre. Hvorfor ville de da velge å tilbringe tid med meg når det jeg hadde å tilby var langt fra tilstrekkelig?

Dagene etter hadde jeg en veldig annen innstilling. Intensjonene, målene og grima var pakket godt ned i sekken, og der skulle de bli til tiden var moden for å fiske de forsiktig opp igjen. Torner stakk opp i de tynne joggeskoene mine, skarpe små busker skrapte opp mine solbrune legger, solen stekte og svetten rant. Omsider fant jeg flokken, og da kom de tilbake for å sjekke meg ut. Noen snuste litt på meg, andre betraktet meg på avstand.

Jeg strakk ut hånden for å hilse på de som var interesserte. Den store forskjellen fra dagen før, var at denne gangen lot jeg dem være da de etterhvert gikk tilbake til alt det en hest fordriver tiden sin med. Istedet for å tenke trening, satt jeg i skyggen av et tre og studerte hestene foran meg. Noen ganger gikk jeg litt rundt for å «spise» gress, og da flokken byttet beiteområde fulgte jeg bare rolig etter. Fra tid til annen kom de bort for å hilse og snuse på meg før de igjen fortsatte med sine daglige rutiner.

Fra morgensolen stod opp på himmelen og helt til magen min rumlet høyere enn jeg ønsket ved lunsjtider, var jeg ute i bushen alene med disse 14 hestene. Namibias villdyr streifet på de samme områdene, men jeg hadde den beste alarmen hvis noe var faretruende nær: nemlig hestene. Fra tid til annen stivnet en av hestekroppene til med ørene pekende mot lyden. Som regel slappet den av sekunder etter, når den skjønte at det ikke var noe å frykte. Hvis ikke hestene fryktet lyden i buskene, gjorde ikke jeg det. Hvis de derimot hadde satt avgårde i full galopp ville jeg ha blitt livredd, men det skjedde heldigvis aldri.

Et par av ungehestene hadde vært på redningssenteret som føll og åringer, så det tok ikke mange dagene før jeg faktisk kunne klappe dem. De ble fort så tamme at jeg plukket opp grima og tauet fra sekken. Først introduserte jeg tauet. Lot de lukte og sjekke det ut, før jeg brukte det som et klø-redskap. Jeg klødde med tauet på unghestenes manker og mistet «tilfeldigvis» tau-enden over på motsatt side flere ganger. Jeg strøk dem med tauet langs hodet, over ørene og ned mot mulen. Det fine med tauet var at det ikke var bundet fast på noen måte. Hvis hesten hadde fått panikk kunne jeg ha sluppet tauet og hesten ville vært løs igjen.

Jeg gjorde dette helt til de synes det var greit at tauet beveget seg rundt, før jeg så introduserte grima. Hverken tau eller grime var noe nytt for disse sjarmtrollene, men med et år eller to uten påminnelse var det allikevel ikke helt greit i starten. Det viktigste var at jeg aldri presset dem mer enn at de synes det var greit, og øktene varte ofte ikke mer enn et par minutter av gangen. Det tok likevel ikke lang tid før tre av unghestene hadde grime på og kunne leies.

Etter timer sammen i ødemarka, må det ha vært en tillit og en lyst som dukket opp for at de skulle la meg tre dette over hodene deres. De hadde hele tiden muligheten til å stikke av, men de ble værende. Det alt for store målet mitt som engasjerte dette prosjektet, var glemt for lengst. At bare 3 av 14 hester syntes det var greit med grime, var mer enn bra nok. Denne flokken hadde allerede lært meg enormt mye.

En måned senere

De siste dagene fløy av gårde i full fart, og plutselig var avreisedagen min kommet. Før jeg rakk å sette meg på flyet hjemover, hadde jeg allerede bestemt meg for å komme tilbake. Hjemme i Norge savnet jeg å våkne til løvebrøl og bavianskrik i teltet om morgenen, for så å legge meg til sjakalrop om kvelden. Jeg savnet å ha en arbeidsdag som fulgte solen, å ri blant sjiraffer, sebraer og strutser i solnedgangen. Mest av alt savnet jeg å være alene på savannen med de 14 hestene jeg ikke klarte å glemme. En måned senere satt jeg derfor igjen mine nordiske føtter på namibisk jord.

Det tok ikke lang tid før sekken igjen var på ryggen, walkie-talkien i beltet, capsen på hodet og nesen min pekte i retning flokken. Denne gangen hadde jeg med en tysk jente som var kommet som frivillig medhjelper. Vi trasket avgårde i søken etter de 14 hestene. Solen stekte, svetten rant, halsen ble tørr og bena slitne. Vi gikk i noe som føltes som en evighet, uten engang å se ferske spor. Motløse tok vi fatt på hjemveien, da syv hester plutselig dukket opp foran oss. Kanskje hadde vi tidligere gått rett forbi dem, eller kanskje var vi så slitne at vi ikke hadde hørt dem, men her stod de. Lykken jeg kjente var enorm.

De tre unghestene jeg hadde fått god kontakt med måneden før kom nysgjerrige bort som de alltid hadde gjort. Det føltes som om jeg aldri hadde dratt. Varmen og gleden av å møte dem igjen var overveldende. Stille, rørte tårer trillet nedover kinnene mine. Etter en lang velkomst, bestemte vi oss for å finne resten av flokken. Jeg begynte å gå i den retningen de syv hadde kommet fra, og de fulgte etter. Alle syv hestene på rekke og rad etter jenta fra Norge. Gikk jeg i sikksakk mellom buskene, gjentok de mine bevegelser. Stoppet jeg et øyeblikk, gjorde de det samme. Vi fant omsider resten av flokken og dagen var komplett.

Noen dager senere da jeg igjen tilbrakte tid med flokken, skvatt de til og ville bort fra stedet vi var. Istedet for å følge baktroppen gikk jeg fram i tet, og ledet flokken til et sted jeg visste de pleide å beite. Alle 14 hestene fulgte etter helt til vi kom til den åpne sletten der de begynte å gresse. Det var like utrolig som den første gangen, og jeg måtte snu meg og se bakover flere ganger for å være sikker på at det faktisk var meg de fulgte. Men hvorfor gjorde de det? Kanskje de skjønte at jeg skulle bringe dem til et sted som ga mening. Men en ting er jeg i hvert fall sikker på: alle timene jeg satt under trærne, subbet i bakken for å «spise» gress eller hilse på de som viste interesse, var vel anvendte. Uten disse stundene i forkant ville de ha vært likegyldige til meg og funnet sin egen vei.

Anbefalt

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

Relatert

Elefanthviskeren Lawrence Anthony

Emelie Cajsdotter: fremtidens hestehold på hestens premisser

Tinja, hundene og lykken under nordlyset

Ulvens budskap til mennesket

Verdens ender – en sykkelreise fra Ushuaia til Nordkapp; Patagonia

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester – Del II

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester – Del III

Norge var en tun-nasjon og de norske klyngetunene var lik små økolandsbyer. Vi var et folk som dyrket tunfellesskapet sammen med jorden. En bedre realisering av en økososial livsstil enn klyngetunet kan knapt tenkes, hvor tradisjon ble videreført mellom generasjonene som en del av hverdagslivet. Hadde vi fortsatt på denne veien hadde vi virkelig hatt grunn til å feire vår nasjonaldag!

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen Naturkonservativ

Dessverre kom bruddet med jordreformen av 1859, hvor det var ideologien til de amerikanske nybyggerne som skulle realiseres. Fra nå av var det ikke fellesskapet som stod i sentrum, men individet og den private eiendomsretten. John Locke utformet sin filosofi for adelen, men settlerne omformet den til å gjelde deres sak. Slik kunne de kunne tilrane seg de opprinnelige amerikanernes land med god samvittighet og loven i hånd.

Med dette ble ikke kun de nordamerikanske indianerstammenes kultur utradert, også vår egen kultur ble rammet. Her ble klyngetunene sett på som noe mindreverdig og etter hvert gikk de i glemmeboka. Kan vi finne tilbake til tunfellesskapet? Etter å ha studert Ross Chapins arbeider, ikke minst den store lommenabolagsboka, tror jeg svaret er ja. For å dyrke fram tunfellesskapet har Chapin utviklet små lommetun, ideelle for gode inngruppe-relasjoner, som han har gitt navnet lommenabolag. Disse bygges opp av et sett design-nøkler, som kan ses på som en oppskrift for suksess.

For nøkkelen om tunverandaen har han utarbeidet et eget undersett av design-nøkler. Ross Chapin sier det så sterkt som at nest etter det delte lommetunet i sentrum, er den gode verandaen i front det viktigste designelementet i et lommenabolag:

«Og så er det den tidløse verandaen, en unik plass som tilhører husholdningen samtidig som den er åpen for forbipasserende. Dens magi kommer fra det faktum at den delvis er interiør, delvis eksteriør. Den er både privat og offentlig. Nest etter det delte tunet, er en god veranda det mest avgjørende elementet i et tunfellesskap. Den er mediet for forbindelser mellom naboer. Når du kommer hjem fra en lang dag på jobb, kan du bli invitert av en nabo på sin veranda for å delta i en budbil-pizza. Den er også en buffer mellom deg og dine naboer, med akkurat den rette mengden omramming til å signalisere at jeg ikke ønsker å bli forstyrret.»

Slik blir verandaen bindemiddelet mellom det private og fellesskapet. Hvor du kan trekke deg tilbake med ei god bok, eller dele ei flaske vin på varme sommerkvelder. Verandaen vil også skjerme for innsyn i huset, samt dempe lysforurensning fra TV og andre lyskilder mot allmenningen. Foran verandaen er det gjerne en liten forhage, hvor man kan vise fram sine hagepreferanser og styrke følelsen av individualitet i fellesskapet.

En veranda er ikke et påheng, men et overgangsområde eller en membran, og har rollen som «Thick Boundary», en av de 15 egenskapene for helhetlig design. Å bygge en god veranda er både en kunst og en vitenskap, slik at den kan fullbyrde sin rolle som limet i tunet. Dårlige verandaer kan være like skadelig for tunfellesskapet som dårlig lim i ei benkeplate, hvor man kan risikere at samholdet går opp i limingen.

Herpå følger en liten tekst av Ross Chapin («The Good Porch») som jeg har oversatt, hvor han beskriver det vi kan kalle «design-nøkler for tunverandaen»:

«Omtenksom plassering, dimensjonering og design vil sikre at en veranda kan nytes i mange år. Her er noen retningslinjer: 

Riktig plassering er første skritt. En frontveranda er et sted for overgang, så gjør den til en del av hovedinngangen, koblet til forhagen og med fullt utsyn til gaten eller felles gangvei. 

Gjør det stort nok. Velkomster og avskjeder krever en plass på omlag 1,5 meter. 180 cm er minimumsbredde for spisebord og stoler, eller et sett veranda-gyngestoler. Jeg foretrekker omkring 3 meters dybde og 4 meter i lengden. Ved denne størrelsen blir verandaen ei stue, en forlengelse av innvendig boareal.

Ikke kutt gjennom midten. Arranger ikke et gangfelt rett gjennom midten av samlingsplassen; plasser passasje til inngangsdøren til siden i stedet. Hvis verandaen er lang nok, kan døren være sentrert mellom to samlingsplasser.

Hold verandaen åpen. Det er fristende å lukke en veranda med vinduer. Husk at verandaen bidrar til liv i det offentlige rom, og lukker man den endres balansen. Tenk sesongvise rullegardiner eller fullt flyttbare stormvinduer for å gi ekstra beskyttelse når det trengs.

Definer kantene. Et rekkverk definerer en kritisk sosial grense mellom offentlige og private sfærer. Ikke utelat den! Jeg liker rekkverk på 70-90 cm. høyde, de gir den rette balansen av åpent og lukket for en veranda mot et fellestun. Dette er også en god høyde for å “vagle” seg på rekkverket eller plassere en tekopp der (forutsatt at det er bredt nok). En merknad om høyde: en veranda som ligger nært et travelt offentlig fortau trenger en forhøyning, med et høyere rekkverk for en sterkere avgrensning. For å finne den beste høyden til rekkverket, sett først opp en enkel prototype.

Bygg blomsterkasser. Hva kan være mer fantastisk enn opphøyde blomster? De er lyse og hyggelige, alltid i endring, og de lokker oss med sin duft. Utover sin glede, legger blomsterkasser en myk kant til overgangen mellom personlig og offentlig rom, og gir liv til det delte tunet eller gata.»

Relatert

Design-nøkler for lommenabolaget

Lommedemokratiet

Tre velmente råd for de nye natursamfunnene

Et sted for langsomhet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Å skape byggverk som er på parti med livet

 

Mye av motstanden mot smarte strømmålere bygger på en antakelse av at disse målerne avgir helseskadelig stråling. Dette er et problem. Problemet med å bruke stråling som den viktigste argumentasjon mot smartmålerne – AMS, er at dette ikke er dokumentert og at det tar lang tid å dokumentere helseeffekter. Men det er andre umiddelbart påvisbare problemer med energipolitikken disse strømmålerne representerer som man burde ha fokus på nå.

Av Per Inge Oestmoen

 

«Jeg mener at det er viktig å fokusere sterkt på at smartmeterne er innført for å gjøre det dyrere å bruke energi.»

 

Det tok mange tiår før legevitenskapen ble sikre på at tobakksbruk var kreftfremkallende, og så sent som på 1980-tallet utga den australske legen William T. Whitby en bok med tittelen “Smoking Is Good For You.” I 1986 utga samme mann boken “The Smoking Scare Debunked.” Likevel er det ingen tvil om at røkning er dødelig. Men det ble altså benektet i det lengste av enkelte, selv etter at mange døde av sykdommer fremkalt av røkningen.

Poenget er at det er mulig at smartmålerne skader helsen med stråling, men det er ikke dokumentert. Det vil ta mange år å dokumentere eventuelle helseeffekter, og i mellomtiden vil tilhengerne av smartmålerne gjøre alt de kan for å benekte helseskader – gitt at de er virkelige.

Jeg mener at det er viktig å fokusere sterkt på at smartmeterne er innført for å gjøre det dyrere å bruke energi. Det er et faktum, et kostbart faktum for strømkundene, at de “smarte” strømmålerne som nå er påtvunget norske husholdninger gir mulighet for å effektprise strøm slik at vi betaler ikke bare for faktisk forbruk men for effekt-uttak. I tillegg gir de mulighet for å periodisere nettleieprisen, slik at “køprising” innføres ved at det blir ekstra dyrt å bruke strøm til bestemte tider. Det siste kalles med et forskjønnende og tilslørende uttrykk “dynamisk prising,” som altså innebærer at det blir dyrest å bruke strømmen når vi trenger den mest.

Enkelte har tenkt seg at dyrere strøm er miljøvennlig, men det er så langt fra virkeligheten som det er mulig å komme. Dyrere strøm fører til høyere faste utgifter som igjen fører til økt press mot lønninger og priser i samfunnet, og dette er alt annet enn miljøvennlig. I tillegg kommer at lavtlønte, pensjonister og mennesker som er uten arbeid vil rammes ekstra hardt dersom energibruk blir mye dyrere.

Desinformasjonen rundt AMS – “smarte” strømmålere er massiv og villedende. Vi har i lang tid fått høre at “smarte” strømmålere er nødvendige for å gi husholdningene “incitamenter” til å spre forbruket. Vi har også fått høre at det blir billig å bruke strøm hvis vi bare “tilpasser oss.” Dette er hva den liberaliserte kraftbransjen ved de fortjenestemotiverte nettselskapene har brukt mye ressurser på å få oss til å tro på, godt støttet av et lojalt NVE. Dessverre er dette desinformasjon, selv om det her som i de fleste tilfeller av desinformasjon er et korn av sannhet.

Kornet av sannhet består i at det er riktig at både moderne varmtvannsberedere, induksjonsovner og elbiler vil medføre behov for høye effektuttak. Disse høye effektuttakene må strømnettet oppgraderes for å ta, og nettselskapene er meget klar over dette. Det er lite å gjøre med det faktum at vi har størst behov for strøm morgen og ettermiddag, og selv om nettselskapene forsøker å fortelle oss at vi kan vaske tøy og lade elbiler om natten er det faktisk ikke alltid dette passer. Noen ganger er vi nødt til å vaske tøyet vårt der og da, og noen ganger må vi lade elbilen med en gang fordi vi skal på en tur 200 kilometer unna – og vi må kjøre så snart som mulig.

 

Miljøbløffen, norge importerer skitten energi i tillegg til å ødelegge unike naturområder grunnet veksten i det privatiserte kraftmarkedet og økt eksport av kraft. Norsk natur og nordmenn betaler prisen.

 

Før den ulykksalige liberaliseringen av kraftmarkedet i 1990, var det en selvfølge at strømnettene skulle oppgraderes ved behov og at kostnadene skulle tas over offentlige fellesbudsjetter. Når forbruket eller effekt-uttaket øker, vil den teknisk nærliggende løsningen være at overføringsnettene inkludert transformatorer over hele overføringskjeden oppgraderes. Nettet må nødvendigvis dimensjoneres også for å kunne ta de høyeste belastningene, selv om det koster.

 

«Det er videre et påviselig faktum at den utbygging av utenlandskabler som nå er planlagt, nødvendigvis ikke kan være for å forsyne landet med energi, men å eksportere langt mer enn overskuddet. Dette er et tapsprosjekt for strømkundene når dyr europeisk kraft må kjøpes tilbake. Og det er et nederlag for naturverdiene og lokalsamfunnene»

Anbefalt

Narrespelet om fornybar energi

Relatert

Hva har naturødeleggende vindkraft lært oss?

Den norske strømkrisen – en bløff

Debatt: Askeladden på ville veier – god vilje og gale følger

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv

Hvem eier landskapet?

PORTRETTET: Synnøve Kvamme – Jeg kan ikke sitte stille og se på maktovergrep

Du var selv barn en gang. Husker du ikke? Inn i de voksnes rekker begynner ting å komplisere seg, løgnene, ansvaret og kravene kommer snikende. Hvor ble leken og naturen av på veien?

Av Maren Bøhn Nyløkken, bildet øverst, Wake up av Erik Johansson

«Verden er faktisk mer vakker gjennom naturen, i naturen, i bevegelse med din naturlige kropp. La oss elske i gresset og ikke i den dyreste senga fra IKEA.»

Husker du? Når du var liten løp du rundt. Husker du hvor lett du kunne løpe? Hvor spretten du var? Så spenstig som en Kenguru, på en måte, så lett som en fjær. Så mye energi. Rett etter middag som et lyn, sprang du ut barbeint i gresset, så bare løp du rundt i din egen fantasiverden. Du så for deg alt mulig rart. Følelsen av flyt da du lekte verdens beste lek i takt med noen andre. Du var så tilstede. Intenst i det. Konsentrasjonen du hadde. Alt var større. Konsentrert. Her og nå i øyeblikkets stund.

Nysgjerrig, søkende, lekens form rommet deg og tok tak i deg og var i deg. Du var i lekerommets land. På jakt etter å late som om, som var helt naturlig og virkelig. Du tok opp en kvist, en kongle å så for deg skatter av det edleste slag. En berikelse.

Jorden eller verden er fylt av uendelige muligheter, og jeg ønsker å leke meg her. George Bernard Shaw har utrykt det veldig godt: «Man slutter ikke å leke fordi man blir voksen, man blir voksen fordi man slutter å leke.»

«Verden var så fremmed men samtidig så nær. Nær hva? En var mer i øyeblikket og en lot seg fascinere og undre på en helt annen måte. Jeg merker at tiden og følelsen av den ikke er det samme som nå. Hvor tok tiden veien?»

Da jeg var barn var alt så lite, men samtidig så stort. En så på ting annerledes. Verden var så fremmed, men samtidig så nær. Nær hva? En var mer i øyeblikket og en lot seg fascinere og undre på en helt annen måte. Jeg merker at tiden og følelsen av den ikke er det samme som nå. Hvor tok tiden veien? Da og nå. Som liten tenkte jeg at det var en evighet til voksenlivet, nå er den her. Hvor i huleste ble det av tiden?

Du er blitt en ferdigprodusert pakke i dagens forbrukssamfunn. Bare innse det her og nå en gang for alle. Kors på halsen, ti kniver i hjertet. Jeg skyter meg selv ikke. Var det ditt håp i kampens hete? Det er sabla irriterende hvor fort verden snur, hvor fort man begynner å tenke på hva man skal ha til middag hver dag.

Jeg lengter etter regn, frihet.

Det som en gang ga ro og mening. Men vent, var jeg der eller ble jeg oppslukt opp av skaperverket? Så inderlig klart og viktig. Jeg er lei av å føre pennen bortover arket, lei av fordummende TV-programmer, samlebåndsunderholdningen, lei. Faen ta. Verdens undergang. Før sendte man inn et bilde av en person i avisen, hvis noen hadde bursdag, nå poster man et bilde på Facebook. Lite visste jeg om fremtidens utsikter da jeg var avbildet som liten i et album. Du er liksom anonymisert i bokstavenes regn på nettet. Inn i helvetes slitsomt, aldri skjult fra verdens mas og kaos. Gud hjelpe, kyss meg midt i panna og ræva.

Tatovering forresten, skal jeg spandere på meg det? I håp om å se like kul ut som alle de hipsterne der ute? YES, det liker du sikkert. Da blir jeg i tråd med samfunnet på en litt mer moderne, alternativ måte. Hva spiste du til middag, lammestekt torsk med karamellisert kruspersille? Neppe, eller vent, du fikk den jo levert på døra, for å spare tid. Hvor ble det av ektheten og rommet for lek og improvisering. Du må selvsagt ha et stativ med klær, de klærne vi alle har sett for oss i den nydelige verden vi er en del av.

Indian summer, Milo Manara

Verden er faktisk mer vakker gjennom naturen, i naturen, i bevegelse med din naturlige kropp. La oss elske i gresset og ikke i den dyreste senga fra IKEA. I gresset tenkte du ikke på verdens problemer, der var du i øyeblikket, i kontakt med deg selv og et annet menneske. Ja, sa du og så feiret vi regnet som traff våre bare kropper. Slik du liker det. Bundet til håpets ro, som sangen: «So ro lille mann, nå er dagen over. Alle barna i dette land ligger nå og sover».

I stedet står de fleste på to bein og hiver etter pusten. Inn i helvetes svette og usjarmerende. En flyktig tankegang, pul meg bortgjemt i busken og gjør det helt til jeg kommer. Bruddstykker som vi i denne ville verden er vant med. Drit i trofasthet og karma. Gjør hva faen du vil og nyt det.

Ja, ja, ja, la oss danse bort nattens ulmende mørke, helt til du sitter i sofaen klokken tolv og tenker: Hvor fort gikk ikke tiden? Stirrer inn i uret på veggen. Nei vent, digitale nettverksproblemer gjorde at du måtte henge opp en analog klokke, en urklokke. Du var skikkelig hipster du, tro meg.

Iblant er man så tilstede, andre ganger helt borte i tåken av alt. Renheten er ikke tilstede og du bare går og går mot målet. Du kom jo ingen vei heller. Iblant er du i en flyt og det er så sykt godt. Du tar hendene over hodet og roper JA! Nøklene, pc`en og boka har du slengt til langt vekk bakerst i rommet. Hvor inni granskauen er du hen, roper du til deg selv.

Barndommen er forbi. Savnet over å være barn kommer snikende iblant, oftere enn før. Hva er det som gjør det? Hvorfor føles det slik? Noe så enkelt som savnet etter å sitte på fanget.

Alder er ikke hindringen, det er hvordan du tenker om deg selv og synet ditt på det du gjør og hvordan du forholder deg til oppgavene du står overfor i livet som bestenmmer.

Please, velg å være barnlig. Det redder deg for mye tankekjør og innsnevringer. Hva skjer om du velger å gå inn i dine oppgaver med en leken tilnærming? De fleste velger naturlig nok alvorets art og stivner i mønstre. Du har en kraft i deg selv til å ta valget om å delta – eller ikke delta i dagens prestasjonssamfunn. Ser du veien? Dragningen og presset kan sluke enhver, en kan velge å «gi litt mer faen» som Per Fugelli sa. Akkurat det heier jeg på, gi slipp på tryggheten, dermed kan det åpne seg frihet.

Jeg klatrer gjerne litt i trærne. I håp om å glemme litt av den voksne meg.

Tidligere av samme forfatter: Naturens stemme hvisket til deg

Anbefalt

Naturen, den fremmede

Den 22. april var det FNs Internationale Dag for Moder Jord. Den skal hvert år tjene til at skærpe folks bevidsthed om, at vi skylder Jorden vores liv, og at vi af samme grund bør passe på hende som det kosteligste klenodie. Opprinnelig publisert i Politiken 22.april 2018.

Av Jens-André P. Herbener, samfunnskritisk dansk religionsviter, skribent og forfatter

Der er verden over mange andre initiativer i gang, der har det til fælles, at de vil give natur vidtgående rettigheder og inkorporere disse naturrettigheder i retssystemerne. Pointen er bl.a., at stater skal forpligtes til at beskytte naturen, og hvis de ikke lever op til det, at folk så kan sagsøge dem på naturens vegne.

Mærkedagen blev indført den 22. april i 2009 på opfordring af Bolivia. Samme dag holdt det sydamerikanske lands præsident Evo Morales en tale til FNs Generalforsamling. Han opfordrede til, at der blev udarbejdet en Verdenserklæring om Moder Jords Rettigheder, der skulle komplettere FNs Verdenserklæring om Menneskerettigheder fra 1948.

I 2010 fremlagdes på en kæmpekonference i Bolivia et konkret forslag til en Verdenserklæring om Moder Jords Rettigheder. Samme år indførte Bolivia den såkaldte Lov om Moder Jords Rettigheder, og i 2012 vedtog landet en langt mere detaljeret lov om det samme.

Tiltagene har til formål at give naturen retlig status og rettigheder ligesom mennesker. Det lyder revolutionerende, og det er det også. Men de bolivianske initiativer er kun enkelte eksempler på en banebrydende udvikling, der er i fuld gang verden over, og som får mere og mere momentum.

Indtil nu har indfødte folk været nogle af de centrale hovedkræfter bag indførelsen af de nye naturrettigheder. Det hænger ikke blot sammen med, at deres kulturer og levesteder har været voldsomt trængt af vestlig industri og kultur- og religionsimperialisme. Det hænger også sammen med, at deres kosmologi i en del tilfælde er radikalt forskellig fra vore religioners.

Ecuador var det visionære foregangsland. I 2008 vedtog det en ny forfatning, og som den første forfatning i verden indtager naturrettigheder en væsentlig plads. Allerede i dens præambel kan man læse: ”Vi, kvinder og mænd, Ecuadors suveræne folk … der fejrer naturen, Moder Jord, som vi er en del af, og som er afgørende for vores eksistens …”

Går man til New Zealand, blev nationalparken Te Urewera i 2014 forvandlet til selvstændig juridisk person. Det indebærer, at den nu ejer sig selv og har rettigheder, som mennesker skal respektere. Noget tilsvarende skete for Whanganui-floden, der er New Zealands tredje længste flod, i 2017.

I Indien, ligeledes i 2017, fastslog Højesteret i delstaten Uttarakhand, at floden Ganges og dens største biflod Yamuna har lovmæssig status som levende væsner. Samme status har højesteretten nu også tildelt Himalayas gletsjere, floder og skove.

Der er verden over mange andre initiativer i gang, der har det til fælles, at de vil give natur vidtgående rettigheder og inkorporere disse naturrettigheder i retssystemerne. Pointen er bl.a., at stater skal forpligtes til at beskytte naturen, og hvis de ikke lever op til det, at folk så kan sagsøge dem på naturens vegne.

Indtil nu har indfødte folk været nogle af de centrale hovedkræfter bag indførelsen af de nye naturrettigheder. Det hænger ikke blot sammen med, at deres kulturer og levesteder har været voldsomt trængt af vestlig industri og kultur- og religionsimperialisme. Det hænger også sammen med, at deres kosmologi i en del tilfælde er radikalt forskellig fra vore religioners. F.eks. ved at betone, at mennesker, dyr, planter, træer og bjerge er slægtninge, og at bl.a. dyr, klipper, skove og floder er levende personer, der danner egne kulturer. Af samme grund, mener man, har naturen krav på respekt og beskyttelse.

Selv repræsenterer de nye naturrettigheder en udtalt økocentrisme. Ifølge den er menneskene en integreret del af resten af naturen. De står ikke over og er ikke adskilt fra den. Ifølge den har andre arter også værdi i sig selv, dvs. en eksistensberettigelse, der rækker milevidt ud over deres nytteværdi for menneskene.

Ganske bemærkelsesværdigt understøttes indfødte folks animistiske kosmologier delvist af moderne videnskab. Allerede Darwin påviste, at forskellen mellem mennesker og dyr kun er et spørgsmål om grad, ikke væsen. I de senere årtier har forskere påvist, at mange dyrearter har høje grader af følelser, intelligens, bevidsthed og kultur. Nogle mener sågar, at det også kan omfatte ikke-animalsk natur såsom træer, planter, svampe m.m.

De nye videnskabelige erkendelser medfører et moralsk imperativ til at ændre vores omgang med naturen. Fundamentalt. Og netop det er kampen for at indføre naturrettigheder et manifest forsøg på.

Overordnet set repræsenterer naturrettighederne et generalopgør med den antropocentrisme, der ligger til grund for de moderne industrisamfund. Antropocentrismen indebærer en tro på, at mennesket er forskelligt fra og står over naturen, og at det er den naturlige verdenshersker. Det betyder, at mennesket – som den eneste art ud af millioner af arter – skal eje al natur, og at naturen først og fremmest er en blanding af ting, ressource, slave og kloak.

Selv repræsenterer de nye naturrettigheder en udtalt økocentrisme. Ifølge den er menneskene en integreret del af resten af naturen. De står ikke over og er ikke adskilt fra den. Ifølge den har andre arter også værdi i sig selv, dvs. en eksistensberettigelse, der rækker milevidt ud over deres nytteværdi for menneskene. Af samme grund bør menneskene indtage en langt mere ydmyg position på planeten end hidtil.

Ikke overraskende ligger økocentrisme til grund for megen miljøaktivisme i det hele taget. Desuden indtager den en nøgleposition i en omsiggribende grøn spiritualitet verden over. Nogle eksperter mener sågar, at vi er på vej mod at få en ny global, civil jordreligion, der betragter biosfæren, ikke økonomisk vækst, som hellig.

At give naturen omfattende rettigheder, ligesom menneskene har det, indebærer i sidste ende en grundtransformation af vores forhold til naturen. En økocentrisk omvurdering af vores værdier. Et økologisk paradigmeskifte i samfundet.

Problemet forstærkes af, at de fleste tsunamier af naturødelæggelse er fuldt lovlige. Et bevis for, at de nuværende miljølove gerne er stærkt utilstrækkelige. For at stoppe det destruktive vanvid må der derfor skrappere midler til, og her er naturrettigheder måske et af de mest adfærdsregulerende redskaber.

Det vil utvivlsomt forekomme mange radikalt. Men radikalt – det forekom også engang kravene om at give sorte, kvinder og homoseksuelle samme rettigheder som hvide, heteroseksuelle mænd, og af samme grund affødte de formidabel modstand. I dag betragtes disse rettigheder ikke desto mindre som en selvfølge mange steder.

Og spørgsmålet er, om vi efterhånden ikke atter er nødt til at udvide rettighedscirkelen?

En ting er, at lovgivningen mange steder halter langt efter moderne biologisk forskning. Noget andet er, at mennesker i dag lider af en cocktail af narcissisme, psykopati og storhedsvanvid, når de insisterer på retten til ikke blot at eje jordkloden, men også til at udnytte, mishandle og ødelægge den efter forgodtbefindende. Vi ligner mere og mere de aliens, der i science fiction-film invaderer og udraderer Jorden.

Problemet forstærkes af, at de fleste tsunamier af naturødelæggelse er fuldt lovlige. Et bevis for, at de nuværende miljølove gerne er stærkt utilstrækkelige.

For at stoppe det destruktive vanvid må der derfor skrappere midler til, og her er naturrettigheder måske et af de mest adfærdsregulerende redskaber. Naturligvis repræsenterer de ikke et trylleslag, der ændrer billedet fra den ene dag til den anden; det viser de brogede erfaringer fra Ecuador og Bolivia. Men de er et lovmæssigt og etisk værktøj til at holde folk langt mere ansvarlige for mishandling af naturen, end man hidtil har haft mulighed for.

Selv vil jeg her på den Internationale Dag for Moder Jord foreslå: 1) At dagen fremover gøres til officiel mærkedag, hvor landets skoler m.m. lukkes. 2) At naturrettigheder indskrives i grundloven, sådan som også Danmarks Naturfredningsforening har foreslået. 3) At FN udsteder en Verdenserklæring om Naturrettigheder og arbejder for, at alle FN-lande implementerer dem i deres lovgivning.

Organisationen “Global Alliance for the Rights of Nature” har allerede en underskriftsindsamling i gang, der har dette som mål. “International Union for Conservation of Nature”, der er verdens største paraplymiljøorganisation, har også opfordret til, at der bliver udarbejdet en sådan erklæring, og den vil selv gøre naturrettigheder til et kernepunkt i sit arbejde.

Højtflyvende hippie-snak vil nogle kalde det. Det er det ikke. Det er tværtimod jordnær og jernhård realisme, hvis livet i dets mangfoldighed skal have en fremtid her på planeten.

Først som sidst er det topmålet af tragikomik, at vesterlændinge i århundreder har nedgjort indfødte som primitive halvmennesker, ja, sågar har forsøgt at udrydde dem. Nu er det måske mange indfødtes opfattelse af Jorden som en levende moder, der skal hjælpe med at redde os fra et selvskabt økologisk Armageddon.

Relatert

Naturen er hellig

Dypøkologien

Dypøkologien redux

Naturen, den fremmede

Naturens stemme hvisket til deg

I skyggen af den globale klimakrise opfordrer flere og flere til grundlæggende mentalitetsændringer, og det er ikke utænkeligt, at vi i dag befinder os i begyndelsen af en grøn revolution af verdens religioner.

Av Jens-André P. Herbener, samfunnskritisk dansk religionsviter, skribent og forfatter

I det omfang, man kan generalisere ud fra de nomadiske jæger-samlere, man kender til, kan der peges på følgende: For det første tillægger de sjældent mennesket en ophøjet særstatus. Tværtimod er der i talrige tilfælde enten kun småforskelle eller flydende grænser mellem mennesker og dyr.

”Vores myter, religioner, filosofier og overbevisninger har svigtet os … Hvis vi skal overleve, har vi brug for en ny historie, en ny myte og en ny religion. Vi er nødt til at erstatte antropocentrisme med biocentrisme. Vi er nødt til at skabe en religion, der inkorporerer alle arter, og som etablerer naturen som hellig …”[i]

Ordene stammer fra Paul Watson, der er en af den radikale miljøaktivismes fædre. De er skrevet i skyggen af, at den globale miljø- og klimakrise bliver værre og værre, samtidig med at vi bliver flere og flere mennesker, hvortil kommer, at Vestens overforbrug breder sig mere og mere. Alt i alt en dødsensfarlig cocktail.

Ifølge Watson ligger problemernes mentalitetshistoriske rod i de herskende religioner, der på afgørende vis har været med til at bestemme vores menneskesyn og natursyn i dag: Dels ved at sætte menneskene før og over alt andet, dels ved at afsakralisere naturen. Begge dele har bidraget til at give menneskene storhedsvanvid på bekostning af resten af naturen, et storhedsvanvid, der som bekendt kan ramme os som en boomerang i form af et klimatisk–økologisk ragnarok.

Men hvad var der da før de store religioner, der har præget verden i de sidste mange århundreder, især kristendom, islam og buddhisme? Lad os begynde med at kaste et blik på nomadiske jæger-samler-kulturer, der ikke blot er verdenshistoriens ældste, men også de suverænt længstvarende og mest stabile kulturformer.

Der er imidlertid et par centrale aspekter fra de nomadiske jæger-samler-kulturer, der bliver videreført i agerbrugskulturerne i årtusinder: Dels viderefører man jæger-samlernes fundamentalt positive syn på verden. Der er således intet ønske om at forsage den til fordel for et transcendent himmerige.

Nomadiske jæger-samler-religioner

I det omfang, man kan generalisere ud fra de nomadiske jæger-samlere, man kender til, kan der peges på følgende: For det første tillægger de sjældent mennesket en ophøjet særstatus. Tværtimod er der i talrige tilfælde enten kun småforskelle eller flydende grænser mellem mennesker og dyr. F.eks. kan mennesker optræde som dyr, og dyr kan optræde som mennesker, og de kan kommunikere med hinanden, ja, i nogle tilfælde opfattes dyr som fundamentalt samme væsner som mennesker.

For det andet er deres kosmologi gerne monistisk og animistisk. Det vil sige, at f.eks. dyr, Solen, floder, sten, bjerge, Månen, træer og Jorden betragtes som (bolig for) guder, ånder og kraft. Konkret kan ikke blot dyr, men også alle mulige andre dele af naturen opfattes som levende, personlige og selvstændige væsner, der kan danne samfund og kulturer ligesom menneskene. Ofte betragter man også disse væsner og mennesker som slægtninge.

For det tredje er der ofte knyttet forskellige tabuer, forpligtelser og restriktioner til omgangen med væsnerne i naturen. Tænk f.eks. på Dyrenes Hersker, der er en af de mest udbredte guddomstyper blandt jægere og samlere. Dyrenes Hersker har den dobbeltfunktion at være jægernes hjælper og byttedyrenes beskytter på samme tid.

På den ene side hjælper den menneskene med at finde byttedyrene, eller også sørger guden for, at dyrene overgiver sig frivilligt til menneskene. På den anden side er hjælpen betinget af, at menneskene udviser den rette, respektfulde omgang med byttedyrene. F.eks. er al dyremishandling og unødvendig jagt forbudt, og menneskene skal dele alt kød med hinanden. Især knoglerne fra det døde dyr skal gemmes omhyggeligt – ligesom knoglerne fra Thors bukke – for det er herfra, de kommende byttedyr genskabes. Hvis jægerne ikke behandler byttedyret på rette vis, straffer Dyrenes Hersker dem, f.eks. ved at holde byttedyrene tilbage eller slå jægerne med sygdom.

Med andre ord: Hvor vi i dag opfatter vild natur som et dødt objekt, der kan udraderes efter forgodtbefindende, var den for nomadiske jæger-samlere hyppigt hjemsted for levende subjekter, der skulle respekteres eller frygtes.

Dels opstår eskatologiske forestillinger om, at denne verden er på vej mod et definitivt eksistensophør. Dels begynder religion nogle steder at skifte status fra at være udpræget lokalt orienteret til at være eksplicit universel. Undertiden kombineres det hele med, at mennesket tillægges en enestående og ophøjet særstatus.

For det fjerde er nomadiske jæger-samler-kulturer udpræget lokale. Det indebærer, at deres myter, guder, ånder og ritualer er bundet til specifikke steder, f.eks. et særligt landområde, en bestemt kilde, et stort træ, et højt bjerg osv. Og de har ingen intention om at missionere og omvende fremmede mennesker til deres levemåder. Desuden er deres kulturer økologisk specifikt tilpasset de regioner, hvori de lever.

Endelig har nomadiske jæger-samlere normalt ingen forestillinger om, at den aktuelle verden skal kollapse uigenkaldeligt eller noget ønske om at forsage og undslippe den til for et hinsidigt paradis. Når man dertil lægger, at jæger-samlerne var få, havde rudimentær teknologi og næsten intet akkumulerede, kan det ikke undre, at de har været den økologisk mest hensigtsmæssige kulturform i historien.

Man skal dog ikke romantisere dem, skal det understreges. Der kan nævnes eksempler på, at de har stået bag lokal og regional artsudryddelse, og nogle vil tillige give dem en stor del af skylden for udryddelsen af megafauna (f.eks. mammutter og uldhårede næsehorn) for 50.000 til 10.000 år siden, også selv om det ikke kan bevises.

Det ændrer imidlertid ikke ved, at nomadiske jæger-samler kulturer ofte langt snarere fremmer en symbiose med og beskyttelse af naturen end en adskillelse fra og dominans over den. Dette til forskel fra agerbrugskulturer, der alt andet lige repræsenterer et større overgreb på og indgreb i vild natur.

Men hvad har alt dette at gøre med verden anno 2019, vil nogen måske spørge? Svaret er for det første, at vi i første årtusind f.v.t. finder nogle af de vigtigste mentalitetshistoriske spirer til den globale klimakrise i dag: Afsakraliseringen af naturen som en af de afgørende betingelser for at udnytte den skånselsløst.

Tidlige agerbrugsreligioner

Opfindelsen af agerbruget for 11.000 år siden indleder en økologisk og kulturhistorisk revolution. Dels begynder menneskene på en stadig mere omfattende destruktion af vild natur, dels afløser fastboende agerbrugere i stadig stigende grad de nomadiske jæger-samlere. Dermed indleder menneskene et skift til en fundamentalt anden livsform end tidligere.

Med disse spektakulære omvæltninger begynder også nye religiøse fænomener at spire frem. Eller sagt på en anden måde: Religion som et separat felt i samfundet begynder at gøre sig gældende. Nogle af de vigtigste karakteristika er følgende:

For det første begynder man at bygge templer. For det andet fremstår præsteklasser og kultpersonale, der bl.a. varetager ofre. For det tredje opstår polyteistiske systemer med guder og gudinder, der har særlige specialeområder (f.eks. for frugtbarhed, smedekunst og krig). For det fjerde bliver guder mere og mere antropomorfe, formentlig en afspejling af, at menneskene med agerbruget kommer til at indtage en stadig mere fremtrædende position på bekostning af resten af naturen.

For det femte vokser afstanden og skellet internt mellem mennesker, og hierarkiserede klassesamfund opstår, ofte med magtfulde, sakrale konger i toppen. For det sjette vokser afstanden mellem mennesker og guder, jf. f.eks. uddrivelsen af Adam og Eva fra Jahve i Edens have. For det syvende kommer domesticerede planters og dyrs frugtbarhed ikke overraskende til at spille en central rolle i agerbrugskulturernes kult.

Hvor 1. aksetid indledte en afsakralisering af verden, har 2. aksetid indledt en resakralisering. Hvor 1. aksetid repræsenterede en verdensskeptisk grundholdning, repræsenterer 2. aksetid en verdenspositiv grundholdning.

Der er imidlertid et par centrale aspekter fra de nomadiske jæger-samler-kulturer, der bliver videreført i agerbrugskulturerne i årtusinder: Dels viderefører man jæger-samlernes fundamentalt positive syn på verden. Der er således intet ønske om at forsage den til fordel for et transcendent himmerige. Der er heller ikke forestillinger om, at denne verden engang skal gå endegyldigt under.

Dels viderefører man i større eller mindre grad jæger-samlernes animisme, altså forestillingerne om, at guder og ånder er en iboende del af eller i det mindste nært knyttet til dele af verden. Nogle eksempler:

For det første kan nævnes guder og gudinder, der identificeres med afgrøder og husdyr og / eller er særligt ansvarlige for deres frugtbarhed. Fra Romerriget kan nævnes Ceres, der inkarnerede kornets vækst. Fra oldtidens Ægypten kan nævnes guden Osiris, hvis liv og død personificerede agerbrugsårets faser. Fra det gamle Grækenland kan nævnes vinguden Dionysos og korngudinden Demeter. Fra Peru kan nævnes gudinderne Majsens Moder og Kartoflens Moder.

For det andet er det stærkt udbredt, at guder og gudinder identificeres med og / eller er særligt ansvarlige for dele af kosmos og diverse naturkræfter. Fra Mesopotamien kan nævnes himmelguden Anu, vindens gud Enlil og solguden Shamash. Fra Romerriget kan nævnes Jupiter, der var himmel- og tordengud. og Tellus Mater, der var en moderjordgudinde. Fra oldtidens Ægypten kan nævnes himmelgudinden Nut, jordguden Geb og solguden Re. Fra det gamle Grækenland kan nævnes Zeus, der var gud for storm, torden og lynild, Poseidon, der var havets gud, og den personificerede naturgud Pan.

Endelig er der fortsat et hav af eksempler på gudevæsner, der bliver identificeret med eller nært knyttet til f.eks. træer, bjerge, kilder, skove, floder, lunde og diverse dyr. I det gamle Grækenland var det en udbredt opfattelse, at der boede mindre gudevæsner i naturen, f.eks. bjerge, træer, kilder og floder. Artemis var jagtens gudinde, der krævede, at menneskene behandlede de vilde dyr med respekt og varsomhed. Oliventræer var nært knyttet til Athena, piletræer til Hera, egetræer til Zeus, og fyrretræer til Pan, og derfor blev disse træer opfattet som hellige.

Dertil kan nævnes et stort antal hellige lunde, der er de ældste helligdomme i det gamle Grækenland. Her dyrkede man guder og andre væsner. Nogle lunde var små og indeholdt blot enkelte træer; andre kunne omfatte mange kvadratkilometre. Desuden var der knyttet en række tabuer til dem; f.eks. var det forbudt at fælde træer, ja, ikke engang gammelt vissent træ måtte fjernes. Desuden var jagt forbudt.

I Romerriget mente man også, at naturen var fuld af gudevæsner, og af samme årsag mente man at kunne tyde de overmenneskelige magters vilje ved at studere forskellige naturfænomener, ikke mindst dyr. F.eks. var ugler nært forbundet med Minerva, ørne med Jupiter, hjorte med Diana, myrer med Ceres, gæs med Juno og delfiner med Neptun.

Ovenstående eksempler er blot en mikroskopisk smagsprøve på det overflødighedshorn af animistiske forestillinger, man finder i ældgamle agerbrugskulturer verden over. Konklusionen ligger lige for:

På trods af, at menneskene med de ekspanderende agerbrugssamfund i stigende grad gør sig til herskere over naturen, opfattes gudevæsner ofte stadig som immanente i kosmos eller som afgørende knyttet hertil. Verden – eller dele af den – betragtes fortsat som hellig og levende, og omgangen med den er fortsat i mange tilfælde forbundet med respekt og varsomhed. Som den verdensberømte religionshistoriker Mircea Eliade (1907-1986) engang skrev, levede både nomadiske jæger-samlere og tidlige fastboende agerbrugere i ”et helligt kosmos”.[ii]

Selv om miljøbevidste tilhængere af de store religioner opfordrer til at drage langt mere omsorg for naturen end hidtil, opfatter de fleste fortsat mennesket som et væsen, der står over og som er grundforskelligt fra andre dyr.

Fremkomsten af verdensskeptiske religioner: 1. aksetid

I løbet af 1. årtusind f.v.t. indtræffer en religionshistorisk revolution. Med vidtrækkende konsekvenser. Nogle kalder denne periode for aksetiden, da den markerer et verdenshistorisk vendepunkt. Under alle vilkår indledes skelsættende forandringer i menneskenes holdning til denne verden.

Kort fortalt: Dels skifter verden (eksplicit eller implicit) hos en del status fra hellig til ikke-hellig. Det guddommelige bliver adskilt fra verden, der dermed bliver afsakraliseret. Dels bliver målet hos en del at undslippe verden til fordel for en ikke-jordisk, guddommelig frelse. Dels opstår eskatologiske forestillinger om, at denne verden er på vej mod et definitivt eksistensophør. Dels begynder religion nogle steder at skifte status fra at være udpræget lokalt orienteret til at være eksplicit universel. Undertiden kombineres det hele med, at mennesket tillægges en enestående og ophøjet særstatus.

De dominerende religioner i dag har – alle økologiske fremskridt til trods – endnu ikke for alvor gjort op med de træk, der efter meget at dømme udgør nogle af de væsentligste mulighedsbetingelser for den globale klimakrise i dag.

Det er vigtigt at være opmærksom på, at alle nyskabelserne sjældent eller aldrig opstår inden for den samme kultur, ligesom de længe kan optræde side om side med langt ældre forestillinger. Nyskabelserne er kendetegnende for en religionshistorisk udvikling, der strækker sig fra i alt fald Indien over Iran og Israel til Grækenland, og som i det konkrete tilfælde altid har sin egne særegne træk, emfaser og nuancer. Nogle eksempler:

1) De dominerende former for jødedom og især kristendom og islam foretager ikke blot et revolutionært opgør med andre religioners guder til fordel for én, men også med deres uhyre udbredte animisme. Den monoteistiske gud – oftest kaldt Gud – har ganske vist skabt verden, men er selv adskilt fra den.

Som det f.eks. hedder i kristendommens ældste bøn: ”Fadervor, du som er i himlene”. Den dualisme mellem verden og det guddommelige, som denne monoteisme udbreder, kombineres med profetier om denne verdens undergang til fordel for et paradis for retfærdige og et helvede for syndere. En cyklisk verdensforståelse afløses af en lineær med Dommedag som kosmisk punktum.

I markante dele af især kristendommen får man i øvrigt bevægelser, der forsager verden. Endvidere ophøjes mennesket til at være det eneste væsen, der er skabt i den ene guds billede (jf. 1. Mosebog 1). Det indebærer bl.a., at mennesket har en guddommelig pligt til at herske over alle dyr og underlægge sig jorden og udbrede sig over den.

2) Markante dele af asiatiske religioner som hinduisme og buddhisme rummer stærkt verdensforsagende træk. Tilværelsen kan opfattes som en endeløs cyklus af fødsel, død og genfødsel (samsara), og den anses for gennemsyret af lidelse. Målet bliver derfor at undslippe det hele.

3) I Grækenland opstår forskellige filosofier. F.eks. platonisme, der dels indebærer en nedvurdering af den materielle verden til fordel for en ikke-materiel, evig verden, dels en opdeling af mennesket i en dødelig krop og en udødelig sjæl.

Nævnes skal tillige aristotelisk antropocentrisme, ifølge hvilken planter eksisterer for dyrenes skyld, og dyr eksisterer for menneskenes skyld. I kraft af sin særegne fornuft befinder mennesket sig øverst i det eksistentielle hierarki.

Flere eksempler på religiøse innovationer i det første årtusind f.v.t. kunne sagtens nævnes, men lad os stoppe her. Noget af det mest spektakulære er under alle vilkår, at denne verden mister værdi som hellig. Devalueringen af den kan ganske vist have forskellig karakter, men grundlæggende opstår for første gang i historien et negativt syn på verden.

Den bliver et så problematisk sted, at det ultimative mål med menneskelivet kommer til at ligge uden for denne verden. Man kan sige, at der i det første årtusind f.v.t. indledes et epokegørende skift fra verdenspositive til verdensskeptiske religionsformer.

Synet på mennesket undergår også vigtige forandringer. I logisk takt med agerbrugets omsiggribende ødelæggelse af vild natur og domesticering af dyr og planter såvel som fremkomsten af store imperier og byer samt flere og flere mennesker bliver mennesket tillagt større og større betydning.

I øvrigt har jeg ikke set tegn på, at de store religioner ikke fortsat betragter deres paradis, himmerige eller gudsrige som væsensforskelligt fra den aktuelle verden.

Fremkomsten af verdenspositive religioner: 2. aksetid

Men hvad har alt dette at gøre med verden anno 2019, vil nogen måske spørge? Svaret er for det første, at vi i første årtusind f.v.t. finder nogle af de vigtigste mentalitetshistoriske spirer til den globale klimakrise i dag: Afsakraliseringen af naturen som en af de afgørende betingelser for at udnytte den skånselsløst.

Svaret er for det andet, at den omsiggribende udbredelse af grøn religion og spiritualitet i dag – om det så er inden eller uden for de store religioner – kan opfattes som en aksetid nr. 2, nemlig en religiøs modrevolution til 1. aksetid.  I alt fald ud fra en ideologisk betragtning.

Hvor 1. aksetid indledte en afsakralisering af verden, har 2. aksetid indledt en resakralisering. Hvor 1. aksetid repræsenterede en verdensskeptisk grundholdning, repræsenterer 2. aksetid en verdenspositiv grundholdning.

Indtil videre synes de store religioner i højere grad at være en del af klimaproblemerne end løsningen af dem. Under alle vilkår findes der allerede i dag religioner, der opfatter naturen som hellig, i lighed med de verdenspositive religionsformer, som vi kender fra ældgamle jæger-samler- og agerbrugskulturer.

Med andre ord: Hvor 1. aksetid bl.a. indebar, at man for første gang i religionshistorien begyndte at vende sig bort fra denne verden, begynder religioner nu at vende sig mod den igen for alvor. Verden tillægges nu atter stor værdi i sig selv. Den bliver atter opfattet som hellig. Men nu bl.a. i den særlige betydning, at den skal beskyttes mod forurening og klimaforandringer. Det er naturligvis noget nyt religionshistorisk set.

Et væsentligt spørgsmål er, om det økologiske reformarbejde i store religioner som kristendom og islam – pave Frans’ encyklika fra 2015 er det kendteste eksempel – vil være nok til at transformere vores menneskesyn og natursyn, således at vi også begynder at handle grundlæggende anderledes end hidtil?

Selv om der er tale om prisværdige fremskridt, er der efter min mening lang vej endnu. De vigtigste årsager hertil er følgende: Selv om miljøbevidste tilhængere af de store religioner opfordrer til at drage langt mere omsorg for naturen end hidtil, opfatter de fleste fortsat mennesket som et væsen, der står over og som er grundforskelligt fra andre dyr.

F.eks. er det stadig sjældent, at nogen foreslår at begrænse den kolossale befolkningstilvækst eller at udvide næstekærligheden og frelsen til også at inkludere dyr. Som filosofen Arne Næss (1912-2009) har påpeget, viderefører den populære forvalterskabstanke desuden den arrogante forestilling om menneskets magtfulde særstatus, som vi kender fra Bibelen.

For det andet er der mellem få og ingen, der ophæver den udbredte dualisme mellem verden og det guddommelige. Ganske vist er der indtrængende opfordringer til at behandle naturen skånsomt som Guds gode gave, men den betragtes ikke som guddommelig i selv. Dét er kun Gud, og han står fortsat uden for og over verden. Han anses da også fortsat for udpræget universel og kan tilbedes overalt, måske netop fordi han ikke er knyttet til nogen specifik lokalitet eller noget specifikt naturfænomen.

I øvrigt har jeg ikke set tegn på, at de store religioner ikke fortsat betragter deres paradis, himmerige eller gudsrige som væsensforskelligt fra den aktuelle verden. For det tredje er der ingen, der har forkastet blot dele af deres helligskrifter, til trods for den antropocentrisme og dualisme mellem denne verden og det guddommelige, der gennemsyrer langt størstedelen af dem.

Endelig knytter miljøbevidste tilhængere af de store religioner ingen religiøse sanktioner til menneskers massevoldtægt af vild natur eller massemishandling af dyr på moderne landbrugsfabrikker. Med andre ord: De dominerende religioner i dag har – alle økologiske fremskridt til trods – endnu ikke for alvor gjort op med de træk, der efter meget at dømme udgør nogle af de væsentligste mulighedsbetingelser for den globale klimakrise i dag.

Spørgsmålet er da også, om det kan lade sig gøre uden at ændre religionerne til grunden? Indtil videre synes de store religioner i højere grad at være en del af klimaproblemerne end løsningen af dem. Under alle vilkår findes der allerede i dag religioner, der opfatter naturen som hellig, i lighed med de verdenspositive religionsformer, som vi kender fra ældgamle jæger-samler- og agerbrugskulturer.

Opfattelsen er især kendetegnende for følgende: En stor del af verdens tilbageværende indfødte folkeslag; nyhedenske religioner, der skønnes at være blandt de hurtigst voksende religiøse bevægelser i dag, f.eks. asatro, wicca og druider; den biocentriske dybdeøkologi, der allerede har inspireret talrige miljøaktivister verden over.

Generelt findes i dag mange naturspirituelle, der opfatter naturen som hellig og tillægger den selvstændig værdi: Lige fra gaianister, miljøaktivister, bjergklatrere, økofeminister, satanister og healere til soul-surfere, ayahuasca-drikkere, biodynamikere, havedyrkere, jægere og neoshamaner.

Mange forholder sig kritiske til de herskende religioner og ville givetvis kunne tilslutte sig disse ord af den navnkundige miljøanarkist og forfatter Edward Abbey (1927-1989):

”Dengang vi tog guderne ud af naturen, ud af bjergene og skovene omkring os og lavede alle disse små guder om til en stor gud i himlen et eller andet sted i det ydre rum, så begyndte menneskene, især europæerne, at rette deres opmærksomhed mod transcendente værdier, en transcendent guddom, der førte til en tilsvarende foragt for naturen og den verden, der giver os mad og underhold. (…) Enten er alt guddommeligt, eller intet er. Alt har del i den universelle guddommelighed – skorpionen og skovhamsteren, skarabæen og tissemyren. Selv mennesker. Alt eller intet.” [iii]

Om 2. aksetid rent faktisk vil få lige så stor betydning som 1. aksetid – blot med et modsat syn på verden – er det naturligvis for tidligt at sige noget om. Det må de kommende århundreder eller årtusinder vise. Men forværres den globale klimakrise markant – og det er der afgjort risiko for – så kan det ikke udelukkes, at grøn religion kommer til at dominere billedet i fremtiden, ja, medvirke til, at der overhovedet vil være en fremtid. I så fald befinder vi os i dag i begyndelsen af en grøn revolution af verdens religioner.

Relatert

Gi naturen rettigheter

Religion i sivilisasjonens undergang

Religion i sivilisasjonens undergang II – et optimistisk scenario

Naturen er hellig

Etter dypøkologi – den tredje bevegelse

Dypøkologien redux

Februarsnøen ligg kvit kring meg medan eg lempar den svarte, luftige molda over i snøskuffa. Det er atter tid for å tømme den meir eller mindre ferdigmodna delen av varmkomposten og det er vanskeleg å skildre kor tilfredsstillande det er å sjå at dungen med sjølvlaga kompostjord berre veks og veks fram mot ein ny vår.

Av Kjell Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem KULTURVERK. Foto: Kjell Brevik.

BOKMELDING: Lønning, Dag Jørund (2017). Jordboka: Det fantastiske universet under føtene våre. Sirevåg: Forlaget Nyskaping. ISBN:9788269084603

«For oss menneske er molda der maten vår kjem frå, men også opphavet til fargar og glede, til identitet og landskap. Til rike innlevingar og opplevingar. Til kven me er.» (Lønning, 2017: 60)

Etter at kona og eg vart hus- og hageeigarar her på Hovin i Gauldal for nokre år sia vart det endeleg meining i å delta på kompostkurs og dernest gå til innkjøp av ein isolert binge som er godkjent av det lokale renovasjonsselskapet. Kompostering er nemleg noko eg har ønska å halde på med i snart tjue år, men det har vore vanskeleg å få til andre stader. Ikkje for det, – eg hadde ein gong ein liten, hemmeleg mødding der eg kunne grava ned litt matavfall utan at naboane kunne seie noko på det.

Dessutan fanst det mange kaldkomposthaugar med ukontrollert humusproduksjon på heimstaden min. Så for meg heng kompostering, eller det å aktivt bidra til å laga mold i eigen hage, saman med ei kjensle av fridom. Og er det noko forfattaren Dag Jørund Lønning verkeleg får til i Jordboka så er det nettopp å setje ord på slikt som svirrar rundt i hovudet på ein «grevling» som alltid har elska å rote i jorda og sjå at «nytt liv av daude gror».

Sjølv oppdaga eg boka tidleg våren 2018. Eg kjøpte strakst det siste eller kanskje einaste eksemplaret i bokhandelen og fann fort ut at innhaldet var som mat og drykk for sjela mi. Jordboka er skrive på ein lettfatteleg og levande måte. Lønning tek for seg ei lang rekke emne fordelt på «Bolk I: Mold er liv, fridom, samspel, Bolk II: Mennesket sine åtak på molda og Bolk III: Den nye grøne revolusjonen».

Foto: Kjell Brevik

Effekten gjennom omlegging av store driftseiningar og gardar er enkeltvis større enn det ein liten hageflekk kan vise til, men Lønning får fram at også sistnemnte har så uendelig mykje å seie for heilskapen.

Lønning har ein etter måten brei fagleg bakgrunn og tangerar utan vanskar emne som økologi og naturforvaltning, (sosial)antropologi, filosofi og religion, bygdeutvikling og nyskaping. Det siste paret er han professor i, i tillegg til å vera rektor ved Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling (HLB) på Jæren i Rogaland fylke.

Det er særs mange kvalitetar ved Jordboka som kunne nemnast her, men eg tykkjer Lønning har bygd opp verket på ein god, pedagogisk måte som gjer det enkelt for alle lesarar å følgje tråden frå prolog til epilog. Ikkje minst har forfattaren gjort det kunststykket at han har rama inn den andre bolken om det kulturelle og økologiske elendet for menneske og jordeliv med dei to delane som gir både håp, glede og inspirasjon for oss som er mottakelege. Her kjem Lønnings lange erfaring som ekspert på feltet lokal nyskaping til stor nytte.

I epilogen skriv han: «Hovudbodskapen i Jordboka er på eitt vis enkel: Det aller meste må endrast. Rett og slett snuast på hovudet. Det gjeld sjølve forståinga av kva mold er, så vel som korleis me forvaltar og brukar den. Våre rådande produksjonsmåtar er relativt sett lite effektive. Dei er i tillegg sterkt mold- og naturøydande. Det ligg enorme potensial i eit betre samspel med det mangfaldige og uhyre produktive livet i molda. Potensiale for ei meir effektivt og berekraftig landbruk, men også for eit leveleg framtidsklima. Men snunad vil ikkje koma av seg sjølv. Nye idear møter motstand. Og spesielt idear som rokkar ved etablerte system. Det ligg i nyskapinga sitt vesen. Forvaltarane av dei etablerte sanningane og maktposisjonane mobiliserer. Dei har interesser å forsvara.» (Lønning 2017: 201).

Bolken om den nye grøne revolusjonen ber den optimistiske undertittelen «Om korleis den nye kunnskapen om molda kan gjera landbruket berekraftig og redda planeten vår». Lønning følgjer opp med å presentere fleire konkrete døme på at ein genuin grøn revolusjon allereie er i gang og at bønder og jordbrukarar ofte er fleire hestehovud framom forskinga på dette området.

Foto: Kjell Brevik

Eit omgrep som samlar metodane han legg fram for oss er såkalla «landbruk»: «[…] ei driftsform der ein – samtidig som ein produserer mat og landskap – aktivt prøver å gjenskapa den naturlege klimaregulerande balansen mellom atmosfære, jorddekke (gras og skog) og levande mold. Denne driftsforma har og eit sterkt fokus på mennesket: på den trivsel, leik og skaparkraft som kan veksa fram i eit økologisk balansert samspel mellom garden, det levande lokalsamfunnet og det landskapet, over og under bakken, som er sjølve kjelda til det tette sambandet mellom menneske og jorda me går på og bur på.» (ibid.: 138).

Personleg set eg særleg stor pris på at Lønning ofte vektlegg kor mykje kvar enkelt av oss faktisk kan påverke denne nye kulturen som spelar på lag med molda. Effekten gjennom omlegging av store driftseiningar og gardar er enkeltvis større enn det ein liten hageflekk kan vise til, men Lønning får fram at også sistnemnte har så uendelig mykje å seie for heilskapen: «Kven sa at den vesle jordflekken ikkje var viktig? For min eigen del kan eg seia at idear til nye løysingar, prosjekt, artiklar og bøker har kome flytande, den eine etter den andre, medan eg har stått der med greipa eller den vesle plantespaden.» (ibid.: 60).

Mot slutten samanfattar Lønning dei mest sentrale fellesskapsverdiane som vil kjenneteikne det han kallar «framtidslandsbruket»: familiebasert, inntektsgjevande, låge kostnader, moldbyggjande, miljøvennleg og klimapositivt samt identitets- og fellesskapsbyggjande. Med desse konkrete kriteriene in mente vil eg seie at Jordboka definitiv høyrer til på leselista til den gjennomsnittlege lesaren av KULTURVERK.

Eit framtidsretta, regenerativt landbruk vil innebera ei lang rekke positive konsekvensar for dei ulike aspekta av kulturlandskapet og arbeidet for å verne om dei mange verdiane i dette. I mars 2019 er det planlagt ein lanseringskonferanse for Jordboka II. Til våren skal også dei regenererande kreftane i komposthaugane mine – i følgje forfattaren «den guddommelege materien» – få vise kva dei er gode for i det store samspelet vi kallar økologi.

Foto øverst: Kjell Brevik

Relatert 

Thoreau: Om naturen og kunsten å gå

Norske miljøkamper – veiviser for redning av norsk natur

Admiralen vender alltid tilbake

I Ugleskog

En godsterminal er et stedstap

Ubegripelige mengder flytende stein banet seg vei opp gjennom jordskorpen i det sørlige Afrika for 183 millioner år siden. Store deler av Sør-Afrika og områdene rundt ble dekket av tykke lag med lava. Da den flytende steinen i tillegg kokte sedimentære bergarter fulle av olje og gass i undergrunnen, ble store mengder drivhusgasser sluppet ut i atmosfæren. Jorda opplevde deretter en global klimakatastrofe. Kan denne være et eksempel på hvor vi er på vei hvis menneskeskapte utslipp får fortsette utøylet?

Av Lars Eivind Augland, geolog og postdoktor ved Senter for Jordas Utvikling og Dynamikk, UiO

Hvis vi sammenligner volumene med magma og lava i Karoo med volumene i en kjent supervulkan som Yellowstone, har sistnevnte produsert omtrent 3800 kubikkilometer med lava i løpet av de siste to millioner år, altså bare en brøkdel av volumet i Karoo, på mer enn dobbelt så lang tid.

Seks geologer fra gruppa Jordens Kriser ved Senter for Jordens Utvikling og Dynamikk ved Universitetet i Oslo kjørte forventningsfullt fra det spektakulære kystlandskapet rundt Cape Town inn i Karoo, den tørre halvørkenen som dekker store deler av det sørøstlige Sør-Afrika, en grå vårdag i slutten av oktober.

Vi skulle studere det 183 millioner år gamle vulkansystemet til den enorme Karoo vulkanprovins, et område som i den tidlige juratiden ble gjennomstrømmet av millioner av kubikkmeter med flytende stein – magma. Magmaene kom opp fra under jordskorpen (mantelen) og størknet et lite stykke stykke under jordoverflaten. Vi finner i dag de størknede magmaene som gjennomgående lag – lagganger på fagspråket- på opptil flere titalls meters tykkelse klemt inne mellom de sedimentære bergartene som lå i området da magmaet banet seg vei opp igjennom jordskorpen.

Mye av magmaet strømmet også helt opp til overflaten, der det rant ut som tykke lavastrømmer. Lavaene fra Karoo kan ha dekket et område på kanskje mer enn 1,5 millioner kvadratkilometer -et område større enn Frankrike, Spania og Tyskland til sammen- med en tykkelse på opp til to kilometer. Ettersom vi siden juratiden har hatt mye erosjon i det sørlige Afrika, finner vi disse lavaene i dag stort sett bare i det lille landet Lesotho og langs grensen rundt. Men dette kommer vi tilbake til.

Vi fant også store mengder sedimenter som var slukt av magmaen og delvis smeltet opp. Hvis det var organisk materiale, som kull, olje eller naturgass, her, ville dette ha fordampet og funnet veien opp i atmosfæren.

Karoo vulkanprovins er en av de største på landjorda, mange hundre tusen kubikkilometer med magma og lava kom opp til overflaten i løpet av noen hundre tusen år. Dette er enorme mengder på bemerkelsesverdig kort tid i geologisk forstand. Hvis vi sammenligner volumene med magma og lava i Karoo med volumene i en kjent supervulkan som Yellowstone, har sistnevnte produsert omtrent 3800 kubikkilometer med lava i løpet av de siste to millioner år, altså bare en brøkdel av volumet i Karoo, på mer enn dobbelt så lang tid.

Man kan tydelig se konsekvensene av den massive magmatismen og vulkanismen i Karoo i den fossile lagrekken. Samtidig med vulkanismen i Karoo steg temperaturene med så mye som 6-7 grader i løpet av noen titalls tusen år og mye av livet i havet døde ut. Så det er liten tvil om at det som skjedde i Sør-Afrika for 183 millioner år siden var katastrofalt.

Selv om vulkanene i Karoo ikke førte til en masseutryddelse av samme dimensjon som den i slutten av permtiden, forårsaket av en stor vulkanprovins i Sibir for 250 millioner år siden, eller som da dinosaurene måtte bukke under for vulkaner i India og et kjempesmell fra meteoren som braste ned i sjøen utenfor Mexico for 66 millioner år siden, var konsekvensene for klimaet og livet på jorda kataklysmiske.

Tilbake til landeveien mellom Cape Town og den lille byen Loeriesfontein, stedet der vi skulle starte vårt feltstudie av de vulkanske bergartene i Karoo. Kveldsmørket og tunge skyer gjorde at vi ikke fikk sett noe til de vulkanske bergartene langs veien da vi kom inn i området. Men tidlig neste morgen var vi klare for å ta en av de største magmatiske laggangene i nærmere øyensyn.

Vi kjørte ut i det golde, oransje-brune, landskapet dekket av små tornebusker og en og annen kaktus, og la i marsj innover en noe mer frodig kløft til vår første lokalitet. Vi så umiddelbart spor etter det vi var kommet for å studere. En minst 70 m tykk basaltisk laggang, en gråsvart bergart spekket med lyse feltspatkrystaller, i kontakt med sandsteiner og skifre i den permiske sedimentære lagrekken. Vårt mål med feltarbeidet var å dokumentere hvordan den varme magmaen (over 1100 °C) interagerte med de omliggende sedimentene, og å finne ut nøyaktig når det skjedde ved å ta egnede prøver for senere aldersbestemmelse i laboratoriet hjemme i Oslo.

Det golde Karoo-landskapet med store sletter og fjell. Foto: Lars Augland.

Hvorfor disse geologiske utgreingene her på Kulturverk? Den beskrevne jurasiske klimakrisen og masseutryddelsen er et veldig godt eksempel på en miljøkrise som følge av enorme utslipp av drivhusgasser, primært CO₂. Det gjør at vi kan studere noen av mekanismene som trer i kraft når CO₂-nivået i atmosfæren øker raskt.

En av de ledende teoriene for hvordan disse enorme vulkanprovinsene fører til store klimaendringer og masseutryddelser er nemlig at de store mengdene med magma koker sedimentene de trenger inn i ved ekstreme temperaturer, slik at organisk materiale i sedimentene (som for eksempel olje, gass eller kull) fordamper og slippes raskt ut i atmosfæren, og dermed forsterker drivhuseffekten radikalt. Hvis det i tillegg finnes sedimenter fulle av salter fra tidligere hav, kan også giftige gasser med for eksempel klor- og fluorforbindelser -som blant annet kan ta knekken på ozonlaget- dannes når sedimentene stekes.

Ved lokaliteten fant vi tydelige spor av hvordan omliggende sedimenter var fullstendig omvandlet (metamorfosert) som følge av oppvarmingen rundt laggangen. Vi fant også store mengder sedimenter som var slukt av magmaen og delvis smeltet opp. Hvis det var organisk materiale, som kull, olje eller naturgass, her, ville dette ha fordampet og funnet veien opp i atmosfæren.

Etter et par dager med nøyaktige observasjoner og prøveinnsamling, satte vi kursen mot neste mål for turen, Graaff-Reinet og Speelmanskop. Graaff-Reinet er en gammel koloniby i hjertet av Karoo, med verneverdig arkitektur og pittoreske alleer. Selv om kolonifortiden er mørk, kan man ikke unngå å la seg sjarmere av gatene med de hvite mursteinshusene bak de vakre, fiolettblomstrende jacarandatrærne i ranke rekker.

Graaff-Reinet. Foto: Lars Augland

Ved å studere paleosystemer (altså eksempler fra det geologiske arkivet), kan vi bedre forstå hva som vil skje hvis vi fortsetter våre utslipp og hvor mye karbon som må slippes ut før vi når terskelverdier som setter i gang akselerert oppvarming som igjen kan utløse nye utslipp fra andre kilder.

Like utenfor den lille byen ligger nasjonalparken Trøstesløshetens Dal (Valley of Desolation) med mektige klippeformer og dype juv skåret ut i en tykk basaltisk laggang. Fra et utsiktspunkt høyt oppe på en klippe begynner vi virkelig å forstå dimensjonen til vulkanprovinsen: disse laggangene strekker seg kilometer på kilometer i alle retninger og opptrer i etasje på etasje. Selv om en har sett utbredelsen på geologiske kart, blir det langt mer virkelig når man ser det med egne øyne!

Neste viktige stopp på vår geologiske reise var Speelmanskoop, ikke så langt fra byen Queenstown. Her kunne vi studere andre prosesser som viser hvordan magma vekselvirket med organisk-rike sedimenter som ledd i avgassingsprosessen som fører til drivhusgassutslipp i atmosfæren. Blant annet fant vi en magmatisk intrusjon full av grafitt, noe som tyder på at den varme magmaen har tatt opp i seg og smeltet organisk-rike sedimenter som ved krystallisasjon har dannet grafitt, altså ren karbon i krystallform, sammen med de vanlige bergartsdannende mineralene som feltspat og pyroksen.

Det interessante med denne lokaliteten er at magmaet her hadde litt lavere temperatur enn det som var vanlig i Karoo-magmaene. Derfor ble ikke alt det organiske materialet umiddelbart fordampet slik vi så spor av andre steder, men noe ble også tatt opp i magmaet og krystalliserte der som grafitt når magmaet kjøltes ned.

For oss geologer viser dette eksempelet dermed tydelig hvordan karbon ble mobilisert fra de omliggende sedimentære bergartene da magmaene varmet dem opp. Det styrker dermed teorien om at mobilisering og fordamping av organisk-rike komponenter i de sedimentære bergartene i Karoo som følge av magmatisme, var et viktig bidrag til den økte drivhuseffekten som var med på å forårsake den store jurasiske klimakrisen for 183 millioner år siden.

Mekanismene bak CO₂– og metanutslipp som følge av intrusjon av varmt magma.

Karoos spektakulære geologi og vakre natur viser geologenes arbeidsbetingelser på sitt beste, samtidig som den gamle vulkanske kjempen gir oss viktig kunnskap om sammenhenger mellom store drivhusgassutslipp og klimaendringer.

Etter å ha studert flere av de store laggangene, var det på tide å oppsøke lavaene som flommet ut på overflaten. Disse ligger høyere i sedimentstratigrafien og er forbundet med laggangene som ligger dypere, gjennom vertikale magmatiske ganger. Systemet av lagganger, ganger og lavaer henger sammen fordi de store laggangene, som ligger parallelt med de sedimentære lagene, var magmareservoarer som sørget for å fylle på med magma som trengte opp til overflaten og fløt utover landskapet som lavastrømmer.

Lavaene i Karoo-provinsen er blottet i høylandet i Lesotho og er et imponerende skue. Lag på lag med lavaer, fra meters til flere titalls meter tykke enkeltstrømmer, utgjør en samlet tykkelse på over en kilometer. Når vi vet at mye av lavastratigrafien er borte og at den dekket størstedelen av Karoo-bassenget, så er volumene av lava som rant utover Sør-Afrika for 183 millioner år siden vanskelig å begripe.

Landskapet i Lesotho er svært annerledes enn det vi har vært vant til de første syv-åtte dagene gjennom Karoo. Med sine bratte fjellsider og åpne daler fulle av små runde hytter med stråtak, fremstår landet veldig billedskjønt. Lokalbefolkning, mange i fargerike drakter, samlet i de små landsbyene vi kjører igjennom bidrar til å forsterke det inntrykket. Dalsidene er dyrket opp og det er overraskende grønt, noe som gir en flott kontrast til de mørke fjellsidene med lag på lag av basaltlavaer. Vi skulle opp til det høyeste tilgjengelige punktet med bil, Moteng-passet, for å studere lavaene nærmere. Turen opp de svingete veiene til nesten 3000 meters høyde gjorde fotofingeren aktiv; dette er natur som tar pusten fra deg.

På toppen av passet fant vi et stort steinbrudd med friske blotninger, perfekte for å studere lavaene og detaljer i de enkelte lavastrømmene. Lavaene her opptrer med mineralinnfylte porerom som vitner om hvor mye gass som var fanget i dem da de størknet. Formen og forholdene mellom disse opprinnelige gassblærene gir oss nyttig informasjon om interne relasjoner mellom lavastrømmene, men er også flotte å se på med sine store krystaller og fine farger. Vi fant også velegnede prøver til å ta med hjem for laboratorieanalyser.

Et av de viktigste målene er å finne nøyaktige aldre på lavaene slik at vi kan sammenligne dem med aldrene på de store laggangene dypere ned i jordskorpen. Dermed kan vi forhåpentligvis forstå utviklingen i denne enorme vulkanprovinsen bedre. Dette blir viktig for å kunne si mer om hvordan denne massive magmatismen kunne oppstå og forstå de detaljerte årsakssammenhengene som ledet til de store klimapåvirkningene vi kan observere i de sedimentære lagrekkene fra denne tidsperioden rundt omkring i verden.

Mange hypoteser er blitt fremsatt for å forklare hvordan de store drivhusgassutslippene kunne skje, men vi håper at vi gjennom detaljert feltdokumentasjon, høyoppløst kronologi og et vell av geokjemiske data fra prøvene vi har samlet inn, kan komme nærmere den endelige og riktige forklaringen.

Hvorfor disse geologiske utgreingene her på Kulturverk? Den beskrevne jurasiske klimakrisen og masseutryddelsen er et veldig godt eksempel på en miljøkrise som følge av enorme utslipp av drivhusgasser, primært CO₂. Det gjør at vi kan studere noen av mekanismene som trer i kraft når CO₂-nivået i atmosfæren øker raskt. Gjennom den sedimentære lagrekka, ser vi hvordan miljøet raskt ble påvirket av de endrede atmosfæriske forholdene og ikke minst hvordan dette virket inn på livet i havet og på land.

Takten og størrelsen på utslippene, som er noe av det vi håper å få bedre kontroll på gjennom våre studier, kan kanskje sammenlignes med utslippstakten i dag. Ved å studere paleosystemer (altså eksempler fra det geologiske arkivet), kan vi bedre forstå hva som vil skje hvis vi fortsetter våre utslipp og hvor mye karbon som må slippes ut før vi når terskelverdier som setter i gang akselerert oppvarming som igjen kan utløse nye utslipp fra andre kilder (for eksempel metanhydrater på havbunnen) og hvordan forskjellige nivåer av drivhusgasser i atmosfæren påvirker forskjellige livsmiljø og livsformer.

Karoos spektakulære geologi og vakre natur viser geologenes arbeidsbetingelser på sitt beste, samtidig som den gamle vulkanske kjempen gir oss viktig kunnskap om sammenhenger mellom store drivhusgassutslipp og klimaendringer.

Lykkelige geologer i felt. Foto: Lars Augland.

Kilder

Boulila, S., Galbrun, B., Sadki, D., Gardin, S. and Bartolini, A., 2019. ‘Constraints on the duration of the early Toarcian T-OAE and evidence for carbon-reservoir change from the High Atlas (Morocco)’, i Global and Planetary Change.

Dera, G. and Donnadieu, Y., 2012. ‘Modeling evidences for global warming, Arctic seawater freshening, and sluggish oceanic circulation during the Early Toarcian anoxic event’, i Paleoceanography and Paleoclimatology, 27(2).

Gómez, J.J., Goy, A. and Canales, M.L., 2008. ‘Seawater temperature and carbon isotope variations in belemnites linked to mass extinction during the Toarcian (Early Jurassic) in Central and Northern Spain. Comparison with other European sections’, i Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology, 258(1-2), pp.28-58.

Gröcke, D.R., Hori, R.S., Trabucho-Alexandre, J., Kemp, D.B. and Schwark, L., 2011. ‘An open ocean record of the Toarcian oceanic anoxic event’, i Solid earth., 2(2), pp.245-257.

Hesselbo, S.P., Jenkyns, H.C., Duarte, L.V. and Oliveira, L.C., 2007. ‘Carbon-isotope record of the Early Jurassic (Toarcian) Oceanic Anoxic Event from fossil wood and marine carbonate (Lusitanian Basin, Portugal)’, i Earth and Planetary Science Letters, 253(3-4), pp.455-470.

Sell, B., Ovtcharova, M., Guex, J., Bartolini, A., Jourdan, F., Spangenberg, J.E., Vicente, J.C. og Schaltegger, U., 2014. ‘Evaluating the temporal link between the Karoo LIP and climatic–biologic events of the Toarcian Stage with high-precision U–Pb geochronology’, i Earth and Planetary Science Letters, 408, pp.48-56.

Svensen, H., Planke, S., Malthe-Sørenssen, A., Jamtveit, B., Myklebust, R., Eidem, T.R. og Rey, S.S., 2004. ‘Release of methane from a volcanic basin as a mechanism for initial Eocene global warming’, i Nature, 429(6991), p.542.

Svensen, H., Corfu, F., Polteau, S., Hammer, Ø. og Planke, S., 2012. ‘Rapid magma emplacement in the Karoo large igneous province’, i Earth and Planetary Science Letters, 325, pp.1-9.

Svensen, H.H., Planke, S., Neumann, E.R., Aarnes, I., Marsh, J.S., Polteau, S., Harstad, C.H. og Chevallier, L., 2018. ‘Sub-volcanic intrusions and the link to global climatic and environmental changes’, i Physical Geology of Shallow Magmatic Systems: Dykes, Sills and Laccoliths, pp.249-272.

Relatert

Apokalypsens fire ryttere – del I

Apokalypsens fire ryttere – del II

Ikke se til Canada

Debatt: Klimatrusselen kan fornektes men ikke benektes

Menneskeskapte klimaendringer er et reelt problem

NVE har lansert sin plan for rasering av norsk natur for å redde miljøet, og selv om folk reagerer i sosiale medier, er det påfallende stille i den politiske leiren. Så hvem skal kjempe kampen for norsk natur?

«Hva er vitsen med fornybar energi om den spiser opp det som mer enn noe annet gir mennesker livskvalitet når de basale behov er dekket?»

Kamp mot vindmøller vekker raskt assosiasjoner til Cervantes-figuren Don Quixote, og for mange naturvernere er nok følelsen av en umulig kamp tilstedeværende. Særlig all den tid norsk natur og natur ellers globalt spises opp under vekten av menneskelig forbruk. Nå også under påskudd av å bidra til å redde miljøet gjennom å forsyne EU med såkalt «grønn energi». NVE ( Norges vassdrags- og energidirektorat) la i går frem sin plan «Nasjonal ramme for vindkraft» (Last ned rapporten på PDF her).

Her er det 13 store områder som planlegges utbygget. 

Ser man på kartet som er tegnet opp i planutkastet fra NVE, er det i seg selv enorme områder som planlegges. Men dette er misvisende, for allerede er det bygget ut enorme anlegg, også i sonene som ikke er merket for utbygging. Bare på Fosenhalvøya bygges Europas største vindkraftanlegg, et naturovergrep som knapt har blitt berørt i den nasjonale miljødebatten (les: Europas største vindkraftanelegg bygges på Fosen ).

12% villmark igjen
Det er bare 12% natur igjen som kan kalles villmark i Norge, og større naturområder uberørt av menneskelig inngrep finnes egentlig ikke. I forordet til NVEs planutkast står det nøkternt: – Norge har svært gode naturgitte forutsetninger for å produsere lønnsom vindkraft. Det betyr at vi kan skape økonomiske verdier ved å produsere utslippsfri kraft. En vare verden i årene framover vil trenge mer enn noen gang.

Disse setningene fra NVE sier egentlig det vesentlige: unike naturlandskap skal ofres for at verdens stigende befolkning, og forbruk skal mates med fornybar energi. Det vil si, det er en myte, da verden i uoverskuelig fremtid vil være avhengig av fossil energi om ikke man skulle gå inn for atomkraft. Nå kommer vel 11% av kraften i EU fra vindkraft. Globalt sett så når ikke vindkraft en gang opp til 1% av verdens energiforbruk. Det alene er ikke noe argument, men enorme områder må legges øde om man faktisk skal utgjøre noen nevneverdig forskjell. Forbruk og befolkning fortsetter å stige voldsomt, så dette er et kappløp det er umulig å vinne med vindkraft.

Ifølge geologen Bernard Durand som har vært instituttleder for olje og ny energi ved Ecole nationale supérieure de géologie, og energirådgiver for flere franske regjeringer, så kaller han satsing på vindkraft både til lands og havs for galskap. Særlig ut ifra kostnadene og energien som faktisk forbrukes under produksjonen av denne:

Wind power in Europe is madness; offshore wind power is off-the-scale madness.

Han påpeker at det er store vanskeligheter med å lagre denne energien når den er produsert. Vindkraft er en ustabil og dyr energikilde, som i tillegg vil være avhengig av fossil energi. Dessuten representerer strømforbruk bare 20-25% av energiforbruket i Vesten.

Det grønne trollet
Det er klimakampen som er det grønne trollet som spøker for de svinnende restene av det vi kaller norsk natur. Vår ufortjente stolthet i møte med resten av verden. Ufortjent fordi vi bruker den, men gjør lite for å bevare den. Å redusere naturen til biomasse er å ta fra både naturens artsmangfold og mennesket egenverdien. Vi er mer enn summen av våre kjemiske forbindelser, selv om noen ivrer for slik livsfiendtlig reduksjonisme.

Om miljøkamp kun skal handle om CO₂, så er det et grep som tjener den vekstøkonomien som faktisk ødelegger natur- og ressursgrunnlaget. I tillegg vernes ikke det som burde ligge i bunnen av miljøkampen: naturen som vi selv er en del av. Hva er vitsen med fornybar energi om den spiser opp det som mer enn noe annet gir mennesker livskvalitet når de basale behov er dekket? For Norges del er de naturområder vi har igjen, den største unike gleden og stedskvaliteten Norge har å by på. Både nordmenn og turister som reiser hit setter pris på disse inntrykkene.

KULTURVERK har i en årrekke publisert kritiske artikler mot vindkraftutbyggingen. Men og generelt mot raseringen av unike naturverdier for å tilfredsstille en vekstøkonomi som på ingen måte er bærekraftig om man ønsker å ivareta verdens naturgrunnlag.

– Energiloven er nådeløs: Den overkjører både naturmangfoldloven og plan- og bygningsloven. Hadde landet vårt vært i energikrise, kunne man ha forsvart dette. Men vi vet ikke hvor vi skal gjøre av all denne billige overskuddsenergien og sender den utenlands. Med sin enestående natur bør Norge heller gå inn i fremtiden som «Europas grønne hjørne» og ikke som «Europas grønne batteri».

Ved å ofre vår natur bidrar vi uansett minimalt til Europas energibehov. Men fedrelandets energiministre ønsker å selge mest mulig energi. Også de vassdragene som vi trodde vernet seg selv – de siste, intakte sølvstrengene i landskapet – plukkes ned. Dette skriver Sigmund Hågvar, mangeårig naturforkjemper, professor emeritus i naturvern og forfatter, i kommentaren «Hva har naturødeleggende vindkraft lært oss?».

Hva har naturødeleggende vindkraft lært oss?

Natur og Ungdom går inn for vindkraft på land
Ja, hva har vi egentlig lært? Miljøvernbevegelsen har et sprikende forhold til masseutbyggingen av vindkraftanlegg. Natur og ungdom har lagt seg mer og mer på linjen til næringsvennlige Bellona og Zero. Gjennom lederen Gaute Eiterjord har Natur og ungdom uttrykt et tydelig ja til vindkraft på land. De har endog protestert mot at DNT (Den Norske Turistforening) som han er medlem av, er kritiske til denne utbyggingen (les Eiterjords uttalse her).

Generasjonsskille?
NRK melder i nok et forutsigbart forsøk på å skape et generasjonsmotsetninger: de unge er for vindkraft, de eldre er imot. Det skal leses som at de unge er opptatt av miljø, mens de eldre bryr seg ikke (les oppslaget her)

Men dette stemmer dårlig overens med de tusener som er medlemmer av DNT Ung, unge som bruker naturen aktivt. Noe sosiale medier vitner om. Og at lederen for Naturvernforbundet Silje Ask Lundberg og mange aktivister der med henne, trygt kan kalles unge. I den grad ungdom skal være et argument. Naturvernforbundet har mer enn noen annen norsk organisasjon bidratt til å konkret verne det som finnes igjen av norske naturressurser. Skillet går ikke mellom generasjoner, men mellom ulike holdninger.

Forenklet har man  på den ene siden teknologioptimistene som ønsker å beholde status quo med forbruksveksten fremfor å finne alternative samfunnsmodeller til vekstøkonomien. De fokuserer på utopiske «klimasmarte» løsninger og miljøavgifter som virkemidler, og tenker at norsk natur ikke har noen egenverdi. Den kan ofres for å gi EU og verden rådyr og ineffektiv vindkraft. Imens kjøper vi tilbake fossil kraft til Norge i et intrikat marked som primært handler om profitt, ikke grønne verdier. På den andre siden finner man det vi kan kalle de naturkonservative og dypøkologisk orienterte. De ser naturens egenverdi og er opptatt av å verne konkrete naturområder, biomangfold og landskap, i tillegg til å se mennesket som en del av naturen i en større helhet. Her innser man at skal man snakke om det «grønne skiftet», så må man fundamentalt endre samfunnsmodell på sikt.

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

Natur er identitet
Sigmund Kvaløy Setreng, økofilosofiens far, forsker, forfatter, fjellklatrer og naturforkjemper, nær venn av Arne Næss, døde for får år siden. Men hans ord gir ennå gjenklang:

– Jeg har flere ganger appellert til ledende naturvernere om et vern av Norges «identitets-fjell» mot kommersialismens nedhøvling av alle høyder. – Slike som Lars Haltbrekken. Men de er opptatt av oljeutvinning og CO2 og har ikke tid til fjellvern. Men her tar man feil: Hav og fjell henger ihop med norsk mentalitet. Begge gir vår identitet og skal beskyttes. Appell til begge gir norsk klangbunn, og dermed vilje til vern, skriver Setreng i essayet «Hav og fjell: Norsk identitet».

Synnøve Kvamme, frontfigur og ledende aktivist for Hardangerkasjonen mot monstermaster i Hardanger, nå fylkessekretær for Naturvernforbundet i Hordaland. Foto: KULTURVERK

Hvem vil kjempe mot vindmøller?
Naturvernforbundet har klart å holde en gjennomgående kritisk holdning, men det har vært kamper innad mellom de som vil verne om faktiske naturverdier og de som ønsker ensidig fokus på klimakampen. De har heldigvis landet på rett side denne gangen også, og er en av flere organisasjoner som sammen med DNT som har gått sammen om et opprop (les oppropet her).

Men opprop stopper ikke EU eller forbruksvekst, den verner heller ikke et eneste naturområde. Synnøve Kvamme stod i spissen for kampen mot monstermaster i Hardanger som i en periode fikk massiv oppslutning. De skygget ikke unna for sivil ulydighet og brukte alle de midler de kunne. Hun ble et ikon for vernet av det mange ennå opplever som umistelig. En kamp hun og henne medaktivister tapte, men som de vant moralsk.

Det bør være en inspirasjon for den kampen som nå bør reise seg for det landet vi synger at vi elsker så tårene triller når vi tar nok et dusin gull i langrenn. 

Ønsker vi et grønt skifte bør vi se oss selv i hvitøyet og innse at det betyr at vi alle må endres, og at endringen ikke starter med å ødelegge det lille som finnes igjen av det vi oppfatter som uberørt natur. Natur og landskap henger sammen med hvem og hva vi er, men og hvem vi vil være i fremtiden. Vår identitet. Det henger og sammen med livsgrunnlaget vårt, eksistensielt og fysisk. Så kampen mot vindmøller kan synes håpløs, men hvem er vi om vi ikke kjemper her og nå for verdier som skal overleve oss selv?

KULTURVERK, redaksjonen

Anbefalt

Narrespelet om fornybar energi

Relatert

Den norske strømkrisen – en bløff

Draumeland – Fornybar energi som mareritt

Vindindustriens ødeleggelser i internasjonalt perspektiv

Energisparing som virker – Frankrike mørklegger byene

Et slag i lufta – en dokumentar om vindkraftindustrien som raserer vår naturarv

Vindkraften dreper havørn

Hvem eier landskapet?

Riddernes seier over vindturbinene – Kamp mot vindmøller er ikke alltid forgjeves

Hva er det som skjer når den samme hesten gjør som en 3-åring sier, men ikke lytter til et voksent menneske? Hvorfor virker det som om noen mennesker har et håndlag med hester, mens andre kan oppleve vanskeligheter med å få ønsket respons fra hesten?

Av René J. Bakke, redaksjonsmedlem i KULTURVERK, og Elisabeth Johansen

Barnet er fritt for forutinntatte forventninger. Deres ikke-eksisterende erfaringer og alternativer til det som skal skje gjør de tydeligere i sin samhandling med dyrene. Vi voksne derimot, har mange erfaringer som setter mentale begrensninger for oss gjennom livet. Vi voksne sier “kom her”, men det er ikke dermed sagt at vi er sikre på at det er dette som vil skje.

Hestens overlevelse opp gjennom historien har dreid seg om å være fullstendig tilstede i nuet. Som flokkdyr i en natur med konstante farer, har de utviklet evnen til å oppfatte de andre i flokken sin rene tilstand. Det vil si deres fysikk og emosjoner. Ved å oppfatte spenninger og energi i muskulatur og emosjoner/hormoner fra de andre, kan flokken være på flukt som en samlet enhet i løpet av sekunder.

Hesten sin tilstedeværelse gir oss mennesker muligheten til atter å bli oss bevisste på dette. Hesten kan både speile oss og gjøre oss bevisste på egen holdning og sinnsstemning. Samvær med hesten i tilrettelagte aktiviteter vil kunne skape muligheter man sjelden finner andre steder. Hesten gir enkeltindividet muligheten til å lære seg selv bedre å kjenne, og videreutvikling av holdninger og mestringsstrategier når situasjoner oppstår. Dette kan føre med seg gode ringvirkninger til dennes medmenneskelige relasjoner, yrkesliv og samfunnet forøvrig.

Hesten lytter til og reagerer på det sanne i deg. Slik er den evolvert.

Hesten gjennomskuer deg fordi den er koblet på det virkelige og rene i deg. Det er slik den er evolvert, og det er dette som gjør hesten til en uunnværlig medhjelper i helsefremmende arbeid med mennesker. Den fanger opp det i deg som er skjult, og gir deg muligheten til å ta tak i det.

Lisa og Hopeful

På Menings- og mestringsgården i Vestfossen har Lisa som er tre år gammel leid shetlandsponnien Hopeful inn i stallen for å børste henne. Hun sier til ponnien: “Stå, Hopeful!”. Hopeful har ikke lært disse ordene som en kommando, men blir straks stående og holder seg i ro helt til Lisa har børstet henne ferdig. Hopeful er kjent for å flytte på beina, vifte med halen og til tider prøve å dytte vekk den som børster. Men ingenting av dette skjer nå.

Det samme viser seg når Lisa leier Hopeful utendørs. Når Hopeful prøver å stoppe eller gå en annen vei så gir Lisa beskjeden: “Nei, Hopeful! Kom her!”. Treåringens spontane ord får umiddelbart ponnien til å følge henne der hun vil at hun skal gå uten noe mer om og men. Dette skjer ikke nødvendigvis når voksne mennesker leier Hopeful utendørs, for da kan ponnien finne på litt av hvert.

Når Lisa på tre år, som ikke har noen dårlige opplevelser med hest, men mye motivasjon og glede av dem sier: “Nei Hopeful, kom her!“, så mener hun det med hver celle i kroppen sin. Alt i henne er samstemt om akkurat det som skal skje. Det finnes ingen tvil. Det finnes ingen motstridende tanke eller følelse. Det finnes ingen gråsoner eller alternativer. Det finnes ikke noe annet som kan skje akkurat der og da, alt annet er fullstendig utelatt.

Barnet er fritt for forutinntatte forventninger. Deres ikke-eksisterende erfaringer og alternativer til det som skal skje gjør de tydeligere i sin samhandling med dyrene. Vi voksne derimot, har mange erfaringer som setter mentale begrensninger for oss gjennom livet. Vi voksne sier “kom her”, men det er ikke dermed sagt at vi er sikre på at det er dette som vil skje. Det fungerer fint på en arbeidsplass eller en skoleplass, å være begrenset og delvis tilstede i det vi gjør og kun belage oss på intellekt. Men i samhandling med dyr, og da særlig hester, kommer dette til kort.

Som evolvert samarbeidende flokkdyr samarbeider hestene gjerne med oss. Vi mennesker er smarte nok til å klare å be om noe i positiv form, fritt for smerte eller frykt.

Hesten lar seg helst hente når du har blitt klar over dine emosjoner, kommet i kontakt med deg selv og lagt av deg de ubehagelige følelsene – på ordentlig. Tilsvarende når et lite barn får ponnien til å stå i ro eller gå pent, mens en voksen opplever å få utfordringer med å gjennomføre de samme oppgavene. Det er noe kroppen utstråler, og dette «noe» plukker hesten opp.

Hesten – det evolverte flokkdyret

Alle må straks kunne skifte fra hviletilstand til flukttilstand for å unnslippe et rovdyr. En hest som merker tilstedeværelsen av et rovdyr vil iverksette en del fysiologiske responser som frigjør opplagrede energireserver i kroppen, og vil kunne være på flukt i løpet av brøkdeler av et sekund. Dette fanges opp av de andre flokkmedlemmene umiddelbart, og dermed fungerer flokkstrategien hvor alle griper til flukt samtidig. Følelsen eller tilstanden “reiser” og forplanter seg umiddelbart gjennom alle flokkmedlemmene. Det føles fullt og helt av alle, om man kan kalle det en «delt følelse».

For å få slike samspill til å fungere, enten det er flukt eller å være del av en mer kompleks rollefordeling, så må hvert flokkmedlem være 100% påkoblet seg selv. Er du ikke i kontakt med deg selv, eller ikke er klar over dine egne følelser, vil du ikke kunne ta del i denne delte følelsen. Da kan du verken fange opp andres følelser riktig, reagere godt nok på farer eller få marginene på din side i en fysisk konfrontasjon. Da er du farlig. Hele flokkens suksess og overlevelse er dermed svekket, og da også din egen.

Hvordan ble vi slik?

Det er grunnet utvikling av denne overlevelsesstrategien  at hestene «leser oss», «speiler oss» og er så følsomme på vår mentale tilstedeværelse. De fanger opp vår sanne tilstand uavhengig av om du selv er i kontakt med din egentlige tilstand. Hesten gjennomskuer deg fordi den er koblet på det virkelige og rene i deg. Det er slik den er evolvert, og det er dette som gjør hesten til en uunnværlig medhjelper i helsefremmende arbeid med mennesker. Den fanger opp det i deg som er skjult, og gir deg muligheten til å ta tak i det.

Mange opplever det som vanskelig å gå inn til en hest på beitet og ta på grima hvis du er sinna, lei deg eller frustrert. Selv om tar på deg en maske av blidhet som ville ha fungert overfor mennesker, gjennomskuer hestene dette umiddelbart. Hesten lar seg helst hente når du har blitt klar over dine emosjoner, kommet i kontakt med deg selv og lagt av deg de ubehagelige følelsene – på ordentlig.

Tilsvarende når et lite barn får ponnien til å stå i ro eller gå pent, mens en voksen opplever å få utfordringer med å gjennomføre de samme oppgavene. Det er noe kroppen utstråler, og dette «noe» plukker hesten opp. Den utstrålingen vi gir, om det er med en tvil, en gråsone, mulige alternativer, er det dette vi sender fra oss. Hesten, med sin direkte kommunikasjon, lytter til alt i deg. Vi må derfor være i nuet, være tilstede med hele oss, og da vil man raskere oppnå det ønskede resultatet man har sett for seg med hesten.

Dette betyr at vi mennesker, voksne, ofte lever uten å være ekte mot oss selv og omgivelsene. Barn har ingen problemer med å være ekte. Noe skjer mens vi vokser til. En problematikk i dagens samfunn er sosiale medier, hvor vi kan skape en alternativ virkelighet. Vi setter på et filter og kringkaster dette. Vi kan komme til å tro på det selv.

En annen årsakssammenheng er måten samfunnet er bygget opp på. Vi må inngå i et system som har krav, prestasjoner, forventninger og ting vi er pliktig til å gjøre i forbindelse med skole og arbeid. Det menneskelige i oss, som var så fremtredende i våre barneår, kan i møte med et slikt system lett bli bortgjemt siden det ikke lenger har noen plass.

Ringvirkninger utover i samfunnet

Jevnlig omgang med hester kan ved slike problemer være reddende og utviklende for oss mennesker. På steder som tilbyr selvutvikling sammen med hest gis det støtte og veiledning til slik utvikling. Du må bestemme deg for hva du vil og se for deg at hesten gjennomfører dette.

Hvis du ikke er trygg og sikker på den beskjeden du gir så gjennomskuer hesten deg med en gang. Barn har et fortrinn sammenlignet med voksne. De har ikke noen alternativer å knytte til den beskjeden som voksne har. Barn er sort-hvitt, voksne har gråsoner. I gråsonene ligger tvilen og det er den man må jobbe bort.

Hos Menings- og mestringsgården i Vestfossen har tilbyderen gått ved siden av hesten slik at rytteren har fått bygget opp tillit til det å sitte på hesten og ri rundt langs gjerdet på ridebanen. Rytteren slapper av og kommer inn i hestens rytme. Så får de i oppgave å ri videre langs gjerdet inne på banen mens veilederen går inn og stopper på midten. Istedet for at hesten fortsetter langs gjerdet følger den etter veilederen og stiller seg ved siden av henne.

Dette skjedde fordi rytteren som satt oppe på hesten ikke trodde på seg selv og den beskjeden hun ga. Dersom rytteren virkelig hadde ment og trodd på den beskjeden hun ga og bestemt seg for det, så hadde hesten gått på spor i ytterkant (lyttet til rytter) og ikke gått inn etter veilederen.

Et menneske som får delta- og være med hester, vil oppleve en livsendring som påvirker flere livsarenaer. En forbedring i et menneske gjør noe med hvordan dette mennesket forholder seg til sine nærmeste og påvirker disse. Dette mennesket har også med seg dette nye på arbeidsplassen og i henhold til samfunnsspørsmål.

Fra en hest og et menneske forplanter noe seg utover i samfunnet, og de mellommenneskelige relasjonene vil kunne styrkes. Økt evne til å finne det sanne i oss selv gir økt evne til å se det sanne i andre. Vår evne til å gjennomskue media og politikere blir styrket, og dette gjør noe med samfunnet.

Samvær med hest hvor mennesket er mottakelig gir bærekraftige holdninger i et menneske, og det gir bærekraftighet i hele samfunnet. Man må begynne å jobbe med seg selv og være den endringen man ønsker å se i samfunnet. Når andre opplever og oppfatter dette vil de også kunne ønske den samme endringen, men man kan ikke tvinge noen til å endre seg uten at de selv vil og er åpne for det.

Kurs og steder

Det finnes forskjellige kurs og opplegg tilgjengelig på markedet. Kjennetegnene er at hvert sted eller opplegg, samt hva som kan læres der er avhengig av personen som tilbyr det. Aspektene som det settes fokus på, læringspotensialet ved de ulike stedene, metoder som benyttes og resultater som det kan vises til ved slike tilrettelagte aktiviteter er ene og alene avhengig av hva tilbyderen selv har å gi videre av kunnskap og erfaring. Hvert kurssted er således unikt og man bør lese informasjonen på nettsider og avlegge et besøk for å finne ut hva som passer for.

Det finnes lederkurs med hester for at lederne skal bli tydeligere, sikrere på seg selv, og lære om samarbeid og samhold. Der er hesten ekstremt nyttig, fordi dens mentalitet jobber ut ifra at gruppen ikke virker med mindre alle individene får være sine beste selv. Hos Menings- og mestringsgården tilbys det ulike tilbud, men hovedtanken bak er at «vi er en liten gård, men med en viktig rolle og hjerterom til alle». Tilbyderen på gården setter fokus på det fysiske aspektet av å få være på gården sammen med de ulike dyra, samt det å kjenne at man fungerer i et sosialt miljø.

Når dette settes i system ved å få gjennomføre oppgaver som man mestrer, har mange av brikkene allerede falt på plass. Fundamentet er dermed bygget for videre utvikling av enkeltindividet. Tilbyderen legger vekt på å være tålmodig og se at alle fungerer med det de kan, for så å legge inn nye ting som de er usikre på for å kunne jobbe med dette. Det er usikkerheten hos mennesket som gjør at man ikke klarer å gi en ren beskjed til hesten.

Relevante linker

Menings- og mestringsgården AS

Eponaquest Books

Relatert

De firbeinte skjønnhetene og jenta fra Norge

Elefanthviskeren Lawrence Anthony

Emelie Cajsdotter: fremtidens hestehold på hestens premisser

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester – Del II

Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester – Del III

Hvad skal der til for at gøre Jorden langtidsbæredygtig for alle dens livsformer? Det er – eller bør være – det mest brændende spørgsmål i verden i dag. Vi har nemlig to dødsensfarlige damoklessværd, der truer utallige arters overlevelse på vores blågrønne planet: Den globale klimakrise og biodiversitetskrise.

Av Jens-André P. Herbener, samfunnskritisk dansk religionsviter, skribent og forfatter

Et populært forsøg på at redde paradigmet kaldes ”grøn vækst” eller ”bæredygtig vækst”. Det bygger på præmissen om, at vi kan have fortsat økonomisk vækst, samtidig med at vi reducerer vores belastning af klima, natur m.m. Ny teknologi er troldnøglen, der skal frelse vores antropocentriske vækstcivilisationer.

Som årsager til kriserne fremhæves ofte drivhusgasser, industrialisme, kapitalisme, vækstdyrkelse, landbrug, konsumerisme, neoliberalisme og overbefolkning. Der er imidlertid en ideologi, der gennemsyrer alle disse ismer og forhold verden over, og som formentlig udgør rodårsagen til vores to største kriser.

Dens navn er antropocentrisme, og den er så udbredt i dag, at de fleste ikke opfatter den som en ideologi, men som en iboende del af virkeligheden. Det er den ikke. Tværtimod er ideologien udtryk for en selviscenesættelse og selvophøjelse, der normalt kun karakteriserer megalomane psykopater.

Antropocentrisme er den selvfølgelige overbevisning om, at mennesket er verdens centrum. At det adskiller sig fra og står over naturen. At det er det eneste væsen på Jorden, der for alvor tænker og føler og har kultur. At det har et selvindlysende mandat til at herske over og udnytte andre arter som et tagselvbord og en losseplads. At andre arter kun har værdi i det omfang, at de tjener mennesket. Antropocentrismen, der findes i forskellige sværhedsgrader, kommer til udtryk på utallige måder.

I tråd med biologien mener økocentrismen, at mennesker er natur. At mennesker og resten af Jordens liv er i familie. At mange ikke-menneskelige dyr også er avancerede væsner med høje grader af følelser, intelligens og kultur. At alle livsformer og økosystemer har en egenværdi, der rækker langt ud over deres nytteværdi for mennesker.

F.eks. ved at vi mennesker har gjort os til ejere af næsten enhver af Jordens 148 millioner kvadratkilometer land, selv om vi deler den med 8-10 millioner andre arter. At vi er ansvarlige for den sjette masseudryddelse af arter, den største på 66 millioner år. At vi i de seneste årtier har været årsag til et biologisk holocaust, nemlig at 60 procent af en lang række bestande af vilde dyr er forsvundet; ifølge WWF svarer det til ”at tømme Nordamerika, Sydamerika, Europa, Kina og Oceanien for mennesker.”

At vi står bag zoologiske haver, dyreforsøg og landbrugsfabrikker verden over; de lidelser, som dyr hyppigt udsættes for på sidstnævnte, har den israelske stjerneprofessor Yuval Harari kaldt ”den måske værste forbrydelse i historien”. At vi opfatter økonomisk vækst som en grundlov og at få så mange børn, vi ønsker, som en menneskeret, selv om konsekvenserne er verdensomspændende tsunamier af naturdestruktion.

Alt i alt bør det ikke overraske, at det antropocentriske vækstparadigme, der dominerer verden i dag, ikke kan løse de kolossale klima- og biodiversitetskriser, som det har skabt. På trods af advarsler fra titusindvis af forskere bliver vi på nøgleområder også ved med at gøre det modsatte af det, vi bør gøre. Udledningen af CO₂ fortsætter med at stige, og op til en million arter er nu truet af udryddelse, mange sågar inden for årtier.

Et populært forsøg på at redde paradigmet kaldes ”grøn vækst” eller ”bæredygtig vækst”. Det bygger på præmissen om, at vi kan have fortsat økonomisk vækst, samtidig med at vi reducerer vores belastning af klima, natur m.m. Ny teknologi er troldnøglen, der skal frelse vores antropocentriske vækstcivilisationer.

Hvor antropocentrismen er udpræget hierarkisk med mennesket iscenesat som hersker og resten af naturen som tjener, er økocentrismen langt mere egalitær: Mennesket er blot en art blandt andre arter på Jorden og skal ikke nyde en særlig fortrinsret – eller hvis det skal, skal den være langt mindre end i dag.

Men som megen forskning – senest en ny rapport fra European Environmental Bureau – viser, kan det herskende paradigme ikke repareres. Det er dets grundstrukturer, der ikke er bæredygtige, bl.a. fortsat økonomisk og befolkningsmæssig vækst. Den store acceleration, som vi har været vidne til siden 2. Verdenskrig, vil – hvis den fortsætter – uvægerligt ende i Den Store Kollaps.

Det gamle samfundsparadigme skal derfor erstattes af et nyt. Det indebærer bl.a., at vi foretager et generalopgør med vores egen vildtvoksende antropocentrisme, der ikke blot er uforeneligt med en løsning af den globale biodiversitetskrise, men på sigt givetvis også vil save den gren over, som vi selv sidder på. Konkret bør antropocentrismen afløses af økocentrisme som fremtidens grundideologi.

I tråd med biologien mener økocentrismen, at mennesker er natur. At mennesker og resten af Jordens liv er i familie. At mange ikke-menneskelige dyr også er avancerede væsner med høje grader af følelser, intelligens og kultur. At alle livsformer og økosystemer har en egenværdi, der rækker langt ud over deres nytteværdi for mennesker.

Hvor antropocentrismen er udpræget hierarkisk med mennesket iscenesat som hersker og resten af naturen som tjener, er økocentrismen langt mere egalitær: Mennesket er blot en art blandt andre arter på Jorden og skal ikke nyde en særlig fortrinsret – eller hvis det skal, skal den være langt mindre end i dag. Pointen er, at først når vi opfatter naturen grundlæggende anderledes end nu, vil vi føle os tilstrækkeligt tilskyndede til at behandle den grundlæggende anderledes. Økocentriske tiltag af forskellig art har allerede været i gang i årtier verden over.

Kort sagt: Vi mennesker skal ikke vækste længere. Vi skal tværtimod skrumpe. Ellers vil vi ikke med tilnærmelsesvis sikkerhed kunne løse den globale klimakrise og biodiversitetskrise. Men det forudsætter som sagt et skelsættende opgør med antropocentrismen. Ellers vil vi konstant skulle kæmpe en dragekamp mod trangen til at fortsætte den herskende væksthybris.

Man kan i flæng nævne økofeminisme; ’radikale’ miljøgrupper som Sea Shepherd Conservation Society og Deep Green Resistance; den dybdeøkologiske bevægelse; animistisk nyhedenskab; gaianisme, der anser Jorden for en levende organisme; indfødte folk, hvoraf mange i dag anerkendes som nogle af planetens bedste naturforvaltere; indførelsen af juridiske naturrettigheder i Ecuador, Bolivia og New Zealand; nyshamanisme; målrettet arbejde på rewilding af betydelige dele af kloden.

Samtidig kan det konstateres, at alt dette – og mere kunne være nævnt – ikke har været nok. Antropocentrismen gennemsyrer fortsat vores samfund, ja, faktisk i en grad, så vi i nyere tid er indgået i Antropocæn, menneskehedens epoke. Det er kulminationen på en række antropocentriske revolutioner og stadig mere menneskecentrerede samfund i de sidste 11.000 år.

Til gengæld erkender flere og flere nu, at vores kurs er dødbringende i uhyre bogstavelig forstand. Derfor er tiden forhåbentlig også ved at være moden til en økocentrisk modrevolution. A great turning. En ny begyndelse. Et økocentrisk systemskifte i samfundet kan i ultrakorte træk se ud som følger:

1) En afkarbonisering af verdens samfund, så udledningen af drivhusgasser reduceres til nettonul hurtigst muligt.

2) En afsættelse af samlet set halvdelen af Jordens areal til naturlig natur. Ifølge mange eksperter er det ikke blot en nøgleforudsætning for at sikre overlevelsen af flertallet af Jordens arter, men også en af de hurtigste og mest effektive måder at lagre CO₂ på. Ja, ifølge flere forskere er målet om at begrænse den globale opvarmning til 1,5 grad kun muligt, hvis 50 procent af Jordens overflade får lov til at udfolde sig på egne naturlige præmisser uden menneskelige produktionsformål.

3) En udstedelse af en Verdenserklæring om naturrettigheder, og en global indførelse af juridiske naturrettigheder.

4) En omstilling – i alt fald i rige lande – fra vækstøkonomi til ligevægtsøkonomi og cirkulær økonomi. Forbrugsmæssigt skal vi tilbage til niveauet, før Den store acceleration tog fart i midten af det 20. århundrede.

5) En langtidsbaseret reduktion af Jordens befolkning til 2 milliarder mennesker. Det ikke blot skal, men kan også foregå 100 procent ad frivillighedens vej, f.eks. via omfattende oplysningsvirksomhed, gratis prævention til alle, fri abort, familieplanlægning, uddannelse, ligestilling og økonomisk frihed til alle kvinder, økonomisk belønning til folk, der lever barnløse m.m.

Kort sagt: Vi mennesker skal ikke vækste længere. Vi skal tværtimod skrumpe. Ellers vil vi ikke med tilnærmelsesvis sikkerhed kunne løse den globale klimakrise og biodiversitetskrise.

Men det forudsætter som sagt et skelsættende opgør med antropocentrismen. Ellers vil vi konstant skulle kæmpe en dragekamp mod trangen til at fortsætte den herskende væksthybris. Og dermed vil der være en overhængende risiko for, at vores arbejde på den livsnødvendige samfundsomstilling bliver kortvarige lappeløsninger og symptombehandlinger, der igen og igen bliver ædt op af fortsat økonomisk og befolkningsmæssig vækst. Sådan har det nemlig på centrale områder været hidtil.

Dette dødvande skal brydes nu. I den forbindelse bør skolesystemet og medierne spille hovedroller som oplysere om økocentrismen. At det ikke er sket for længst, kan kun betegnes som et symptom på den antropocentriske psykose, vores samfund er fanget i.

Relatert

Den antropogene epoke

Dypøkologien

Dypøkologien redux

Verden har brug for nye religioner

Gi naturen rettigheter

Naturen er hellig

Bredo Berntsen (f. 1937) burde være et kjent navn for alle som har satt seg inn i Norges natur- og miljøvernhistorie. Statsviteren og den tidligere førstebibliotekaren ved Universitetet i Oslo kan blant annet vise til en lang rekke utgivelser innenfor dette feltet: fra omfattende referanseverk til en nett ornitologisk skissebok. Hans seneste essay, Homo sapiens eller Homo suicidalis? Når klodens grenser overskrides, ble i 2018 publisert av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA). Det er således et viktig og tilgjengelig bidrag til folkeopplysninga som her får en velfortjent omtale. Teksten er tidligere publisert i NOAs leseverdige og inspirerende medlemsblad Grevlingen nr.3 (2018).

Av Kjell A. Brevik, arkeolog og redaksjonsmedlem i KULTURVERK

«Siden fremveksten av industrisamfunnet, og særlig de siste 50 årene, har utviklingen nesten helt frikoblet menneskene fra de økosystemene de er avhengige av – enten den er mest preget av økonomisk liberalisme eller av sosialdemokratisk planleggingsøkonomi. Slik har menneskene trengt seg opp i et hjørne, uten at det klart erkjennes. Dette er den store fornektelsen.»

Få, – om ingen andre, – natur- og miljøvernere i vår tid har vært like produktive som Bredo Berntsen når det kommer til å sette ord på de tilsynelatende uendelige utfordringene vi står overfor både som enkeltmennesker og samfunn. Natur- og miljøvernaktivisme foregår i dag på mange nivå og engasjementet kan uttrykkes på svært mange måter. Gjennom bøker, essayer og artikler har Berntsen forsynt en hel generasjon nordmenn med saklige fakta og kilder, historie og perspektiv, – med andre ord har han som forfatter sørget for et viktig kunnskapsgrunnlag for mange av oss som er delaktige i praktisk natur- og miljøvernarbeid, lokalt så vel som sentralt.

Emneområdet har vært nær sagt altomfattende da han har behandlet menneskets, – og da i særlig grad nordmannens, – omgang med sine naturlige omgivelser i de perioder vi med sikkerhet kan dokumentere dette gjennom landskapslover, kongelige forordninger og etter hvert en lang rekke nasjonale lover og vedtak samt internasjonale avtaler og konvensjoner. Fokuset har, naturlig nok, vært satt på Norges natur- og miljøvernhistorie, på vår spesifikke plass og rolle i de globale sammenhenger. Samtidig har Berntsen alltid skrevet med et løftet blikk som tar særlig hensyn til utviklinga i Norden, på kontinentet og i Amerika, – ganske enkelt fordi det av kulturelle og historiske årsaker har vært tette forbindelser og sterk påvirkning mellom disse geografiske områdene.

Det var derfor med stor interesse jeg tok fatt på Berntsens 58 sider lange essay Homo sapiens eller Homo suicidalis? Når klodens grenser overskrides, utgitt av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA). Etter et klart og innsiktsfullt forord av Erik Solheim, tidligere leder i Naturvernforbundet, tar forfatteren fatt på en kavalkade som berører viktige tema og tildragelser i det internasjonale natur- og miljøvernets historie. Perspektivet er hele tida globalt, men som oftest med mer eller mindre lokale eksempler på utfordringer og eventuelle løsninger. Gang på gang påpeker Berntsen at naturarealene er en ultimat ressurs og han tar til orde for et avgjørende skifte: «[…] det samlede økologiske fotavtrykket øker over hele kloden, med dramatiske konsekvenser. Noe som gjør den nye vekst-økologi-dimensjonen mer og mer relevant. Altså hvor ikke politikken i hovedsak består av kamp om tilsynelatende evigvarende ressurser, men først og fremst erkjenner naturens og ressursenes knapphet, og arbeider for å bevare dem for senere generasjoner.» (s.52-53, min utheving).

Bredo Berntsen er en av svært få norske natur- og miljøvernere som analyserer og kritiserer «det glemte aspektet», nemlig befolkningspolitikken og vekstens grenser. Denne bekymringa kommer, – med god grunn, – også til syne i det aktuelle essayet: «Nå har Norge en befolkningsmengde som har passert 5 millioner. Er det da særlig klokt å ha som politisk målsetting å planlegge en økning til 6 millioner på 20 år? For allerede pionérene i 1940- og 50-årene pekte jo på at en utflating av befolkningsveksten er det eneste rasjonelle.» (s.37).

Alt i alt er det «den store fornektelsen» som er grunntemaet i Berntsens leseverdige essay: «Siden fremveksten av industrisamfunnet, og særlig de siste 50 årene, har utviklingen nesten helt frikoblet menneskene fra de økosystemene de er avhengige av – enten den er mest preget av økonomisk liberalisme eller av sosialdemokratisk planleggingsøkonomi. Slik har menneskene trengt seg opp i et hjørne, uten at det klart erkjennes. Dette er den store fornektelsen.» (s.57)

NOA gjorde alt riktig da de valgte å trykke opp Berntsens lange, men lettfattelige essay som et eget skrift. Her formidles hovedtrekkene i historien bak vår tids globale, økologiske krise og han beskriver mange av de dagsaktuelle utfordringene som gjelder her oppe på berget og som påvirker vår hverdag som aktive natur- og miljøvernere. Den kan trygt leses av både «uinnvidde» og av de av oss som mer bevandret i «den økologiske kanon». Til tross for at den bygger på en lang rekke alvorlige og ikke sjelden nedslående fakta har konklusjonen en optimistisk undertone som gir von om at ingenting i den mangefasetterte miljøkampen er forgjeves så lenge vi fortsetter å være iherdige og beskytter det vi anser som vakkert, godt og rett.

Utgivelsen kan hentes gratis ved NOAs kontor på Søndre Sandås ved Sognsvann. Eventuelt er det bare å sende en henvendelse til kontoret så får du tilsendt ett eller flere eksemplar i posten mot betaling av portokostnadene. Bestilling av flere eksemplar er særlig gunstig hvis du f.eks. planlegger en «bokkrets» for å diskutere essayets innhold og budskap. Kontaktinformasjon og mye mer finnes her: https://naturvernforbundet.no/noa/

Relatert:

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen (2011)

Naturvern er som fred

Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon (2012)

Grønne linjer – vi behøver en grønn revolusjon II

Norske miljøkamper – veiviser for redning av norsk natur (2017)

«Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!» Dette ordspråket er hentet fra Stetind-erklæringen som ble forfattet av Råd for øko-filosofi (Council for Eco-philosophy) og publisert i den rikholdige boka Arven og gleden – et festskrift til naturen i 2010. Festskriftet er en markering av økofilosofien og dens muligheter til å stake ut en naturnær kurs for framtida, men det er også en markering av Norges nasjonalfjell Stetinden/Státtátjåhkkå i Tysfjorden. Fra og med 1.januar 2020 ligger nasjonalfjellet vårt i storkommunen nye Narvik, og Stetinden pryder det nye kommunevåpenet. Det følgende essayet av naturfilosofen Per Ingvar Haukeland utgjør ett av de mest inspirerende bidragene i festskriftet, og KULTURVERK får nå gleden av å publisere teksten i tre deler med tillatelse fra forfatteren. I likhet med Haukeland og Råd for øko-filosofi, håper vi i redaksjonen at teksten vil berike livet til leserne og bringe en dyp glede inn i deres opplevelse av de nære omgivelser. I programmet Naturfilosofen (NRK Ut i naturen 2010) får vi treffe familien Haukeland og bli med på en tur til Bryggefjell.

Av Per Ingvar Haukeland, økofilosof og friluftslivslærer ved Universitetet i Sørøst-Norge i Bø i Telemark. Foto: P.I. Haukeland og Kjell Brevik 

”Veien til evigheten går over gardstunet heime.”
                                                         (Hans Børli)

Det er oktober i Breskelia. Skogen har tatt den fargerike høstdrakten på. Jeg sitter i arbeidsværelset. Småfuglene leker ved fuglebrettet ved skogkanten bare noen få meter utenfor vinduet. Innimellom stammene kan jeg skimte den vesle bekken fosse over en skrent, for så å renne rolig videre bare noen få meter unna huset. Ungene kaster barkebåter i vannet og løper etter for å se hvor langt de seiler. Trærne svaier forsiktig i høstvinden, sola maler landskapet gulaktig og klart – og bakenfor alt reiser Bryggefjell seg majestetisk over tregrensa. En liten kjøttmeis flyr opp fra fuglebrettet, setter seg på karmen rett utenfor vinduet og kikker inn. Det har den gjort flere ganger i høst. Tror det er den jeg reddet fra den sikre død på forsommeren. Med nabokatten luskende omkring lå den der, fortumlet og forslått. Den hadde dettet ut av reiret sitt under taksteinen på huset vårt. Jeg plukket den forsiktig opp, hjertet i den spede kroppen banket raskt, og da jeg la den forsiktig tilbake, kikket den opp på meg med sorte, vakre, takknemlige øyne. Etter at min datter Ingvild og jeg har begynt å fôre fuglene, er de på besøk hver dag. Enda en kommer til, setter seg like ved og kikker på meg, og det er som om den første sier til den andre: ”Der er’n, han som hjalp meg – han er en av oss!” Jeg smiler litt av mitt tullskap, men kjenner gleden over å ha slike flotte krabater som naboer.

Breskelia – stedsånden (genius loci)

Breskelia er en liten grend nord for Bø i Telemark ved foten av Bryggefjell. Plassen heter Myrvang, et tidligere småbruk der vi driver med økologisk hagebruk, høner og har to alaska-huskyer: Larja og Luna. Vi kom hit fra et dypøkologisk samtun som jeg var med på å etablere utenfor Kongsberg. Jeg er fra Kongsberg, men kjenner meg heime, spesielt i naturen i Breskelia og i Bøbygda.

Steder der vi bor, har innvirkning på hvem vi er, hvordan vi tenker, vår identitet og vår livsførsel. Innvirkningen kan være både positiv eller negativ, slik vi ser det blant annet når kulturlandskap gror igjen. Gjengroing i det ytre landskapet kan skape gjengroing også i det indre landskapet. Opplever man ikke å ha noen medvirkning på stedsutviklingen, vil det forsterke fremmedgjøringen til seg selv og stedet som heim.

For dypøkologiens far, Arne Næss, var hytta Tvergastein stedet med stor S. I den vakre boka Det gode lange livs far: Hallingskarvet sett fra Tvergastein (Damm, 1995) skriver han om menneskets forhold til sted: ”Tapet av det å høre til et sted er merkbart, lengselen er der fremdeles, og dette understreker behovet for å uttrykke hva det betyr å høre til et sted. Det styrker tendensen til utvikling av en heimstedfølelse, for å gjenoppvekke det indre forhold mellom en selv og miljøet. Dette er av stor betydning for motivene for å delta i ”den dypøkologiske bevegelse.” (s. 102–103) På sin siste tur til Tvergastein, i mai 2008, var Arne, den gang 95 år gammel, svært sliten da han kom opp. I Oslo ble han kjørt i rullestol ut til bilen fra eldresenteret. Vi måtte bære ham fra bilen opp i scooterhengeren, og han måtte hjelpes inn i hytta. Men etter en stund skjedde det noe med Arne. Han fikk energi og endte opp med å ”løpe” alene fra rom til rom, til stor glede, jubel og begeistring fra oss som var der. Det bekreftet for meg hvordan steder både kan gi og ta krefter.

“Mange er heimeblinde for de kvaliteter og verdier som finnes i naturen i hverdagslandskapet. For mange er naturen som kulisser ”der ute” eller som en ressursbank man kan bruke (eller misbruke) som man vil. Slik lever vi utenpå livet, utenfor naturen og oss selv.”

Jeg er også opptatt av sted fordi uansett hvordan vi snur og vender på det, om vi skal leve mer natur- og klimavennlig, må endringene ”finne sted”, og vi er alltid til stede. En av økofilosofiens store inspirasjonskilder, Mahatma Gandhi, sa en gang: ”Vær den forandring du søker!” – hvor det kan legges til ”… der du er!”. For hvor enn vi er og hva enn vi gjør, enten på arbeidsplassen, i fritida, i butikkene eller heime, så må vi leve mer i samspill med naturen der vi er.

Mange er heimeblinde for de kvaliteter og verdier som finnes i naturen i hverdagslandskapet. For mange er naturen som kulisser ”der ute” eller som en ressursbank man kan bruke (eller misbruke) som man vil. Slik lever vi utenpå livet, utenfor naturen og oss selv.

Jeg drar fram noen stensilark av kopierte tekster av min favorittlyriker, Hans Børli [1], og leser:

LIVET

Mannen tramper sin sti,

tungt, snubler i sleipe røtter,

trår ut i gjørmehull og

drar svart med seg utover nysnøen

Ser ikke. Hører ikke.

Inne i krattskogen reiser et dyr seg varsomt,

står der, spinkelt levende i frostlyset.

Ser med bunnløse fløyelsøyne,

mot den stomlende lyden, av en blind.

Mannen tramper forbi,

bærer sin døde tyngde,

inn i det øde snølyset.

Uten å vite,

hvor nær han var –

Vi er så nær, så nær det som gir livet mening og innhold, men likevel så fjernt. Børli skriver i boka Tankestreif (s. 50):

”Evnen til liv og lykke er nettopp et spørsmål om evnen til nærhet. Det å ta en ting i hånden, føle dens nakne eksistens med denne sansenes åpenhet som betyr den ytterste konsentrasjon, kan gi deg en dypere innsikt i livets mysterium enn mange bind høylærd filosofi.”

Den kinesiske vismannen Lao Tsu, som levde i det sjette århundret f.Kr., sa en gang: ”Haster du gjennom livet, ser du nok målet i det fjerne, men ikke blomstene langs Veien [tao].”

Den dype gleden i naturen er i vår umiddelbare nærhet. Hoveddøren til huset (oikos), i vid forstand, er en inngangsdør eller utgangsdør, avhengig av hvilken veg jeg går. Når Nils Faarlund sier at ”naturen er kulturens hjem”, er det å gå ut egentlig å komme inn, mens det å gå inn er å komme ut. Mennesket er en del av naturen som alt annet liv. Naturen er det rommet i huset jeg trives best med å vise besøkende heime hos oss.

“Et begrep som kan være nyttig i forsterkingen av stedssans og stedstilhørighet, er genius loci. I gamle Roma ble uttrykket genius loci brukt om stedets beskyttende ånd, men i dag brukes det mer om stedets særpreg, unikhet og atmosfære. Slik det snakkes om tidsånden, kan vi også snakke om stedsånden.”

Prefikset ”øko” (gresk oikos) kan forstås som ”heimen” der alt henger sammen. Økofilosofien dreier seg om en innsikt eller visdom (sofi) knyttet til heimen (oikos) som bygger på glede, kjærlighet og vennskap (filo) til både visdommen og til heimen. Å føle seg heime dreier seg for meg om å føle seg heime i naturen, i et kulturelt, sosialt og all-levendes felleskap på stedet der jeg bor, og i meg Selv (med stor S) som et relasjonelt vesen. Jeg opplever at heimefølelsen har både en åndelig og en fysisk side. For meg dreier stedstilhørighet seg ikke bare om hva jeg ser i landskapet med det blotte øye, men også hva jeg ser med ”det indre øyet”, av det som strekker seg bakenfor horisonten og i enden av bekken. Stedet har ingen klare grenser.

Et begrep som kan være nyttig i forsterkingen av stedssans og stedstilhørighet, er genius loci. I gamle Roma ble uttrykket genius loci brukt om stedets beskyttende ånd, men i dag brukes det mer om stedets særpreg, unikhet og atmosfære. Slik det snakkes om tidsånden, kan vi også snakke om stedsånden. Den norske arkitekten Christian Norberg-Schulz (1926–2000) er kjent for å bringe begrepet inn i arkitekturen, inspirert av blant annet fenomenologien til Martin Heidegger der tid og sted glir inn i væren (dasein) (jf. Norberg-Schulz, 1980). Det fordrer av oss, ikke bare i arkitekturen, men også i forvaltningen av natur- og kulturarven, at vi er oppmerksomme, til stede og vare på hva som passer inn med stedsånden (in place), og hva som ikke passer inn (out of place).

Da vi flyttet til Breskelia, var det en stor, gul og rusten plog som sto rett over vegen fra innkjørselen vår, fullstendig out of place. Da jeg spurte om den, ble jeg fortalt at den var plassert der etter en nabokrangel tidlig i 1970-årene. Den som satte den der, var død for lenge siden, men plogen ble ikke fjernet; den ble en kulisse i hverdagen. Da vi kom, spurte jeg etterkommerne om jeg kunne fjerne plogen, noe de ble glade for. Jeg ringte det lokale renovasjonsselskapet, og dagen etter var den fjernet. Vi kan alle sanse om noe passer inn eller ikke, men det meste på stedet tar vi for gitt. Vi må avlære denne passiviteten og gjenlære det å se, forstå og handle slik at vår livsførsel passer inn med stedsånden.

Bryggefjell – Stetind der jeg bor

Sollyset river meg ut av den abstrakte tankeverdenen og inn i den konkrete virkeligheten der jeg er. Bryggefjell lyser som et Soria Moria i den gylne morgensola. Toppen har fått et dryss av nysnø i natt. De grønne trekronene i forkant, det gule sollyset og den hvite nysnøen mot en knallblå himmel – alt så usigelig vakkert. Selv om jeg bor i skogkanten, og trives med det, er det likevel to sider ved utsikten fra arbeidsværelset jeg føler er viktig for meg: fjell og vann. Utsikten til Bryggefjell og til den vesle bekken gir en sjelelig resonans som vekker gleden av å høre heime i noe større.

Det kjente Stetind-seminaret i 1966 brakte økologi og filosofi sammen innenfor en ramme av glede og vennskap, lek og alvor, klatring og snakking, undring og beundring i og med naturen. Stetind er et symbol på storheten i naturen, og selv om vi alle en gang i livet burde valfarte til dette vakre nasjonalfjell, som en pilegrimsreise til økofilosofiens arnested, mener jeg at det er i tråd med den økofilosofiske arven fra Stetind å oppdage det symbolske Stetind der man bor, noe som vekker respekten og ærefrykten også for det store i det nære. Bryggefjell er for meg mitt symbolske Stetind.

Fjell har stått sentralt i utviklingen av økofilosofien og dypøkologien i Norge. Fjellklatring er ikke bare en aktivitet, men en aktivhet – en væremåte – der man er til stede med hele seg. Næss brukte uttrykket ”fjelling” for å beskrive det å være i fjellet, ikke på det. Mange assistenter av Næss har måttet lære seg kunsten å klatre med fjellet. Næss snakket i senere tid om Hallingskarvet i et mytopoetisk språk. I Det gode lange livs far beskriver han Hallingskarvet som en farsfigur. Tittelen er inspirert av en tur Næss og Sigmund Kvaløy (nå Setreng) hadde våren 1969 til Gauri Shankar i Nepal, til det sherpaene kaller Tseringma, oppkalt etter gudinnen ”Det gode, lange livs mor” i Himalaya-mytologien. I sherpaenes tradisjon var det krenkende å sette sin fot på toppen av dette hellige fjell. To år senere, i 1971, arrangerte Næss, Kvaløy og Faarlund en anti-ekspedisjon til Nepal – ”Ferden til Tseringma” – som et bidrag til fredningen av fjellet fra toppekspedisjoner. Fjellet ble da også fredet i mange år, men, kanskje uunngåelig, en engelsk-nepalesisk ekspedisjon besteg det første gang i 1979.

I 1969 gikk Næss av som professor for, som han sa, ”å leve, ikke bare fungere” og for å utvikle en filosofisk respons til økokrisen, som senere ble til økosofien og dypøkologien. Allerede i 1965 hadde Næss skrevet et opprop med dypøkologisk tilsnitt under tittelen ”Naturen ebber ut” (jf. Glasser & Drengson, 2005), til støtte for bevaring av Innerdalen i Trollheimen, der blant andre Norsk Tindeklub var engasjert; det ble seier takket være en naturvennlig grunneier.

I Norge har spesielt Nils Faarlund og Sigmund Kvaløy Setreng vært viktige for Næss sitt økoengasjement og for framveksten av dypøkologien tidlig i 1970-årene, noe vi i den yngre garde er ydmyke og takknemlige for. Faarlund etablerte Høgfjellskolen i Hemsedal, som har ”inn-dannet” flere generasjoner av ”naturveg-gledere” og ildsjeler for det rike friluftslivet med enkle midler. Hans tilnærming dreier seg om en veg heim i et samspill med natur og kultur. Å gå inn i naturen er bare å komme halvvegs, man må også ut i samfunnet og kulturen for å skape et liv i lage med naturen. Da Næss skrev en mindre kjent artikkel om dypøkologiens røtter i Norge i 1980-årene, viste han til Faarlund og hans måte å tenke friluftsliv på.

Kvaløy var assistent for Næss i 1960-årene. Han bidro til etableringen av Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) den 24. juni 1969 i et forsøk på å fremme en mer politisk og aksjonsorientert økobevegelse – i motsetning til de som drev med ”skrivebordsengasjement”. Han arrangerte også det første ”Natur og menneske”-seminaret på Blindern høsten 1969. Kvaløy brukte begrepsfanene økofilosofi og økopolitikk for å beskrive det dype økoengasjementet i tanke og handling, personlig og kollektivt. Han var inspirert av Næss og Galtung sitt arbeid med Gandhi og ikkevoldsaksjoner, og var drivkraften bak Mardøla-aksjonen sommeren 1970. Næss var bare med på den siste punkt-demonstrasjonen, der det kjente bildet av at han blir båret bort av to politifolk, ble tatt. Bildet er et symbol på aksjonsformen sivil ulydighet, men misvisende som bilde på Mardøla-aksjonen. Næss var jo i Mardøla bare et par dager, mens Kvaløy hadde arbeidet utrettelig der i flere uker med å bygge opp en forankring og vennskap hos aksjonister og lokale motstandere av utbyggingen. For selv om Næss ga inspirasjon og støtte på sin måte, var Mardøla en kollektiv aksjon, noe ikke én mann alene kan symbolisere.

Næss hadde et tilsvarende kort besøk under Alta-aksjonen ti år etter, og her poengterte han hele tida ”Saken!” ovenfor personfikserte journalister – uten videre hell.

Næss foreslo i 1970 at Kvaløy skulle erstatte begrepet økofilosofi med økosofi, noe han mente var et bedre begrep på et personlig helhetssyn inspirert av det å løse økokrisen. Ifølge Næss kunne man studere økofilosofi på universitetet uten å utvikle et personlig helhetssyn, men dette var Kvaløy og andre snm-ere uenige i. Alle måtte engasjere seg, også de på universitetene. Slik ble det to begreper for mye av det samme innholdet. Kvaløy likte heller ikke at Næss tok filo (kjærligheten og vennskapet) ut av sammenhengen, noe han så som selve drivkraften i det personlige engasjementet (jf. Kvaløy, 2002)

Jeg får et bilde av prosessfilosofen Kvaløy sammen med Næss og Heraklit stående ved elvebredden. Heraklit trår ut i elva ser tilbake på de to og sier at han ikke kan stå i samme elv to ganger. Kvaløy er ikke helt tilfreds og sier at om du virkelig skal kjenne elven, må du kaste deg uti. Han kaster seg uti og svømmer med strømmen, som med tida som alltid flyter og der refleksjonene foregår gjennom handling, slik vi så med Mardøla-aksjonen. Næss står ved elvebredden og ser på, men blir for nysgjerrig på hvordan det er å svømme i elven og hopper uti. Andre kommer til og gjør det samme. Næss klatrer da av og til opp på elvebredden igjen for å studere svømmeteknikken til de andre som svømmer forbi, før han kaster seg uti igjen. Næss likte å veksle mellom det å se noe fra innsiden og det å se noe fra distanse, som et ørneblikk fra Skarvereiret på Tvergastein.

“Bryggefjell er ikke så spektakulær som Stetind, men alle fjell synes å ha et slektskap mellom seg. Det virker som om de kjenner til hverandre, og slik er vesle Bryggefjell på 800 meter forbundet til all verdens fjell. Det preger horisontenfra mitt arbeidsværelse, og står der støtt som en daglig påminning om det store i naturen heime.”

I 1972 er Næss, Kvaløy og Faarlund aktiv i Nei til EF-kampen. Næss skriver forord til Dammans bok Framtiden i våre hender, som var begynnelsen på folkeaksjonen med samme navn, der Næss også engasjerte seg. Samtidig den sommeren forbereder han et foredrag til en framtidskonferanse i Romania hvor han forsøker å beskrive det han ser som to ulike økobevegelser i Norge og internasjonalt – den grunne og den dype økobevegelsen. Disse kan forstås som tilnærminger til økokrisen. Den grunne tilnærmingen satte mennesket i sentrum og sier at naturen har verdi såframt det gagner mennesket, og at det er teknologien som vil løse økokrisen. Den dype tilnærmingen framhever at naturen og alt som lever, har egenverdi, og at det gir mening å ta vare på naturen for dens egen skyld (”La elva leve!”). For å løse økokrisen må man gå til roten av problemet. Dypøkologien fremmer en ikkevoldelig revolusjon i tanke og handling når det kommer til hvordan vi oppfatter og forholder oss til naturen. Det er klart at Kvaløy, Faarlund, (snm)-ere og andre som praktiserte den dypere tilnærmingen i Norge, var en sentral inspirasjonskilde til utviklingen av dypøkologien hos Næss (jf. Haukeland, 2008).

Bryggefjell er ikke så spektakulær som Stetind, men alle fjell synes å ha et slektskap mellom seg. Det virker som om de kjenner til hverandre, og slik er vesle Bryggefjell på 800 meter forbundet til all verdens fjell. Det preger horisontenfra mitt arbeidsværelse, og står der støtt som en daglig påminning om det store i naturen heime.

Og her og nå – ut av steds- og tidsånden – lyser toppen i morgensola som et eventyrslott. Jeg kjenner på en dragning til den. Hva kan vente meg der? Jeg føler meg rett og slett ”utafor” her jeg sitter og skriver om naturen. Siden jeg har et par dager til rådighet, bestemmer jeg meg for å dra til fjells i et forsøk på å skrive i og med naturen. Jeg pakker sekken med det aller nødvendigste, dobbeltsjekker at kaffekjelen er med, tar med Larja og Luna og den stensilerte samlingen av Børli-tekster, sier farvel til familien og legger i veg. Bikkjene hopper jublende hit og dit. For dem er høsten tida for å være yr, for nå blir det kaldere; snø, slede, løping, mange turer, overnattinger, bålkos. Trives selv godt på denne årstida, med den lave sola, den klare lufta og det gode mørket, da naturen liksom faller til ro. Ting går litt saktere, vi sover litt lenger og roer ting ned – det passer meg utmerket!

[1] Diktene i essayet er hentet fra Hans Børlis Samlede dikt (Aschehoug, 1995). En del tekster er hentet fra Tankestreif (Aschehoug, 1991) og Med øks og lyre – blar av en tømmerhoggers dagbok (Aschehoug, 1992).

Del II

Relatert: 

Naturopplevelse er overlevelse

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

DYPØKOLOGIEN

Etter dypøkologi – en tredje bevegelse

I Ugleskog

Naturvern er som fred

Elvens hemmeligheter

«Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!» Dette ordspråket er hentet fra Stetind-erklæringen som ble forfattet av Råd for øko-filosofi (Council for Eco-philosophy) og publisert i den rikholdige boka Arven og gleden – et festskrift til naturen i 2010. Festskriftet er en markering av økofilosofien og dens muligheter til å stake ut en naturnær kurs for framtida, men det er også en markering av Norges nasjonalfjell Stetinden/Státtátjåhkkå i Tysfjorden. Fra og med 1.januar 2020 ligger nasjonalfjellet vårt i storkommunen nye Narvik, og Stetinden pryder det nye kommunevåpenet. Det følgende essayet av naturfilosofen Per Ingvar Haukeland utgjør ett av de mest inspirerende bidragene i festskriftet, og KULTURVERK får nå gleden av å publisere teksten i tre deler med tillatelse fra forfatteren. I likhet med Haukeland og Råd for øko-filosofi, håper vi i redaksjonen at teksten vil berike livet til leserne og bringe en dyp glede inn i deres opplevelse av de nære omgivelser. I programmet Naturfilosofen (NRK Ut i naturen 2010) får vi treffe familien Haukeland og bli med på en tur til Bryggefjell.

Av Per Ingvar Haukeland, økofilosof og friluftslivslærer ved Universitetet i Sørøst-Norge i Bø i Telemark.
Tegning av François Olislaeger. Foto: Kjell Brevik 

Det er tenkningen og det som den fører til i handling som har ført oss på villspor, drevet fram av naturvitenskapens kalde fornuft og modernismens avfortrylling av naturens sjel. Næss sa at naturvitenskapen favner bare virkelighetens abstrakte strukturer, mens det vi erfarer direkte og spontant, åpenbarer dets konkrete innhold.

Med bekken inn i naturen!

Å følge bekken er en fin veg inn i naturen. Jeg har ikke noe imot de brede stiene, de kan hjelpe meg med å klargjøre tankene, men om jeg virkelig vil komme innenfor naturens livspuls, da følger jeg naturens egne stier, som bekken, et skar i fjellsiden eller et dyretråkk. Da faller tenkningen fra elfenbenstårn inn i føtter og armer, og strekker seg oppmerksomt i en sanselig dans med det jeg møter. Vi må trå varsomt, for det gjelder livet.

Det at mennesket tenker på naturen som noe ”der ute”, har forårsaket et skille mellom menneske og natur i kulturen og i samfunnet. Problemene oppstår når vi handler som om vi er adskilt fra naturen, mens vi i virkeligheten ikke er det. Rachel Carson, som Næss kalte for dypøkologiens mor, viste i boka Den tause våren (1962) at når vi putter gift i jorda og i vannet, forgifter vi også oss selv. Filosofen Zapffe sa at det tragiske ved menneskets situasjon var at det som mennesket tar som sitt fremste fortrinn, intellektet, er blitt dets undergang. Han utviklet noe han kalte for biosofi, innsikt i de biologiske sammenhenger, der han betraktet det moderne mennesket som en snylter på annet liv.

Det er tenkningen og det som den fører til i handling som har ført oss på villspor, drevet fram av naturvitenskapens kalde fornuft og modernismens avfortrylling av naturens sjel. Næss sa at naturvitenskapen favner bare virkelighetens abstrakte strukturer, mens det vi erfarer direkte og spontant, åpenbarer dets konkrete innhold. Som Wergeland en gang sa: ”Berøv ikke landskapet fra dets smilende bekker!” At bekken skulle smile, avfeier naturvitenskapen som subjektivt nonsens. Naturen er objekt og bekken en del i maskineriet. Slik har den snevre vitenskaplige tenkemåte gjort vår livsverden fattigere. Dypøkologien går motsatt veg og åpner for at dype og spontane erfaringer kan gi innsikt i hvordan vi er del av og hører til en magisk livsvev der bekker smiler, trær grunner og fjell taler.

Klarer vi å åpne oss for det spontane og livsnære, slik vi ofte gjør når vi går utenom stien, kan det skje noe som beriker ditt liv. Hør bare hva Børli skriver om i fortellingen ”Morgenvandring” fra Med øks og lyre, der han vandrer til arbeidet i skogen tidlig en vakker vårdag:

”Ja – en slik skir blåklokke-morgen kan det skje du får oppleve en av disse sjeldne stundene da du liksom stiger ut av deg sjøl og går inn i all-livet. I slike øyeblikk av åpenbaring sanser du alle ting direkte – ikke noe navn, ikke noe skyggende ordbilde, står mellom deg og tingenes nakne egenliv. Ingenting er lenger som noe, du kan stryke sammenlikningene, analogiene – tingene er det de solfødt er, og du samtaler med dem på et stumt språk av duft og anelse. Du er inne i poesiens ordløse sfære, dit orddiktet aldri kan følge deg. Men det varer så kort, det driver over som en drøm, og du vakner igjen i en verden hvor inntrykkene alltid kaver omkring seg etter et ”som” – et registrerende bilde i erfaringsarkivet.” (s. 160–161)

En dag familien og jeg hastet rundt om i skogen for å plukke bær, oppdaget jeg til min gledelige forferdelse en maur som lå i sola henslengt på en barnål. Jeg dyttet borti den for å se om den var død, men den vridde seg brydd rundt og fortsatte å ligge. Da slo det meg. Her stresser vi rundt som maur for å plukke bøttene fulle av bær, og så ligger mauren og soler seg. Hva sier det oss? Det endte med at vi alle la oss ved siden av mauren og fikk nyte den vakre dagen som vi nesten ikke la merke til i vårt jag etter å nå målet om fulle bøtter. Galskap, ja vel, men det ble en fin, fin pause.

Om mennesket er en del av naturen, vil ikke da alt mennesket gjør, være naturlig? Men mennesket er noe mer: Det er også et kulturelt vesen som har evnen til å tenke om seg selv og naturen som noe adskilt. Det bygger så kart på kart på kart, slik at det ikke lenger kjenner igjen terrenget som sitt opphav i naturen. Kartene er oppfatninger, metaforer og bilder som genererer måter å tenke om terrenget (naturen) på, for eksempel ”naturen som maskin”, som da vil prege hvordan vi handler ovenfor den. Vi vil alltid behøve kart, men det finnes gode og dårlige kart. Det kartesiske, mekanistiske kartet er i min oppfatning ubrukelig om vi skal leve mer naturvennlig! Dypøkologien og økofilosofien gir oss alternative kart, som i større grad tar utgangspunkt i terrenget (væren).

Børli skrev ofte om spontane møter med andre medskapninger som i et jeg–du-forhold (med Martin Bubers begreper), og spesielt med trær som i diktet ”Treet” (fra Som rop ved elver, 1969):

Du og treet:

et søskenskap

djupt som jorda

[…]

Du står der i vårvinden

med øret presset mot

ru bark.

Og plutselig

vet du ikke om det er

du

som opplever treet

eller treet

deg.

Treet er som fjellet et viktig symbol i vår kulturarv, med Yggdrasil, Mesteren og tuntreet. Åpner vi oss for møtet med treet som vesen og venn, vil vi kunne oppdage hvordan det beriker oss. Børli elsket trær, samtidig som han var tømmerhogger – en av livets skjebneironier – men hva gjør man vel ikke for føda! Børli var en romantisk realist, eller en realistisk romantiker; lys og mørke, sorg og glede hører livsvegen til.

En måte å forstå forholdet mellom det abstrakte (ordbildene) og det konkrete (væren) på, er som forholdet mellom kart og terreng. Abstrakte strukturer er som mentale kart vi orienterer oss etter, mens virkelighetens konkrete innhold erfares spontant i terrenget. Vi kan, litt forenklet, snakke om terrenget som noe naturlig og kartet som noe kulturlig. Det er naturlig å snakke, men kulturlig hva vi sier. Det er naturlig å tenke, men kulturlig hva vi tenker. Om mennesket er en del av naturen, vil ikke da alt mennesket gjør, være naturlig? Men mennesket er noe mer: Det er også et kulturelt vesen som har evnen til å tenke om seg selv og naturen som noe adskilt. Det bygger så kart på kart på kart, slik at det ikke lenger kjenner igjen terrenget som sitt opphav i naturen. Kartene er oppfatninger, metaforer og bilder som genererer måter å tenke om terrenget (naturen) på, for eksempel ”naturen som maskin”, som da vil prege hvordan vi handler ovenfor den. Vi vil alltid behøve kart, men det finnes gode og dårlige kart. Det kartesiske, mekanistiske kartet er i min oppfatning ubrukelig om vi skal leve mer naturvennlig! Dypøkologien og økofilosofien gir oss alternative kart, som i større grad tar utgangspunkt i terrenget (væren). Et eksempel på dette er Næss sin Økosofi T (”T” for Tvergastein), hvor Selv-realisering er den mest grunnleggende norm. Han snakker ikke da om en ego-realisering, men knytter an til det han kaller for ”det økologiske Selvet”. ”Vi er så mye mer enn vi tror vi er”, sier Næss og oppfordrer oss til å være til stede i terrenget, i det spontane, for da åpner vi oss for det som reiser seg i krattskogen (for å komme tilbake til Børlis dikt). Om slike spontane møter er tuftet på en identifikasjonsprosess, der vi kjenner oss igjen i den andre, kan relasjonen bli en del av oss Selv. Slike indre forhold kan vi også ha til fjell, bekker, landskap og til kloden (Gaia) i sin helhet. Min venn, Gaia-vitenskapsmannen Stephan Harding, presenterer på en sjelfull måte i boken Animate Earth (Green Books, 2006) et spennende kart tuftet på en kombinasjon av vitenskap og dyp erfaring, hvor naturens sjel gjennomsyrer naturvitenskapen. For å utvikle mer naturvennlige kart (økofilosofier/økosofier) må vi ferdes mer oppmerksomt i naturen (terrenget), slik det rike friluftslivet med enkle midler viser oss, og vi må være mer oppmerksomme på hva som kommer til oss av typer av innsikt og kunnskap.

Ved en av de mange fossene langs bekken stopper jeg opp for å se og lytte. Vannet treffer en stein midt i bekken. Dråpene spretter lystig til siden og stråler fargerikt i sollyset. Det er litt av en ferd disse små dråpene har hatt og skal ha. Tenk å få være med dem. Herfra renner de med bekken nedover, forbi huset vårt og ut i den mektige Bøelva. Derfra er det videre mot Norsjø, gjennom slusene og ut på det åpne hav, hvor de møter vann fra alle verdens hav. Men ferden slutter ikke der. Sola løfter de nå langreiste dråpene forsiktig opp slik at de får seg en luftetur. De former skyer som seiler med vinden innover landet, og når skyene støter på Bryggefjell, daler de ned på fjellet som regn – og ferden er i gang igjen. Det er jo ikke de samme dråpene, men det synes likevel å være noe kjent med dem. Bekken er i seg selv et mangfoldig vesen, akkurat som meg. Dype møter mellom oss har gjort sitt til at vi er blitt en del av hverandres økologiske Selv. I diktet med den fine tittelen ”Har du lyttet til elvene om natta?” skriver Børli:

Lytter du lenge til elvene om natta,

lenge.

er det til slutt som om sjelen

gåtefullt minnes sin framtid.

Det er en stor innsikt bekken formidler, der tankene strømmer i noe tidløst og trangen til fikserte ordbilder vaskes ut. Vi trer inn i en væren av bevegelse, forandring og rytme, der du ser mer enn du ser, slik kulturøkologen David Abram utdyper mesterlig i Sansenes magi (Flux, 2005). I 2006 etablerte David Abram, sammen med Stephan Harding, Per Espen Stoknes og meg selv, Alliance for Wild Ethics (AWE, som på engelsk samtidig betyr ”ærefrykt”) i Innerdalen i Trollheimen, litt over 40 år etter Næss sitt opprop der. Vi ønsker å formidle at det er i naturen vi kjenner menneskenaturen best, at vi er og blir menneske i samspill med det mer-enn-menneskelige.

Ånto – et nedlagt småbruk i livets utkantstrøk

Livet på Ånto var et hardt liv, men såkalt ”fattigfolk” på slike plasser kunne ta seg tid til å rosemale bruksgjenstander, spille musikk og danse om kveldene og hygge seg med historier og skrøner. For selv om man er fattig, kan man føle seg rik, mens mange som i dag er svært rike, kan føle seg fattige. 

Jeg kommer til en bred hylle i fjellsiden under Bryggefjell, til den nedlagte husmannsplassen Ånto. Her bodde folk til langt inn i forrige århundre. De hadde ku, høner, geit og sau, men ingen penger til hest. Trengte de noe, som mel, salt og annet, bar de det på ryggen den lange og bratte vegen fra landhandleren på Oterholt. Nå er plassen øde og gjengrodd. Jeg setter meg innenfor steintuftene, tenner kaffebål der hvor grua en gang sto, mens jeg tenker på hvordan livet må ha vært her. Det var et tøft og hardt liv, spesielt på vinteren, og de måtte være nøysomme og avhengige av å ta godt vare på alt som naturen ga dem. De representerte en tradisjon og et folk som måtte spille på lag med naturen for å overleve. Nå er plassen gjengrodd og landhandelen på Oterholt blitt museum.

Børli forsto disse folkene. Han var en av dem. I Med øks og lyre skriver han følgende om denne nøysomheten hos plassfolket: ”Kan den lønne seg, denne småhakkingen? Nei – ikke etter en moderne lønnsomhetsberegning, den som i sine mest hårfine kalkyler er kommet til at det knapt nok lønner seg å leve i det hele tatt. Men folket her inne på skogsplassene bruker en annen verdiskala, — med en gradering som kan ta seg uforståelig ut for mennesker med vår glupske kravsmentalitet. [Plassfolket] går til arbeidet med stillferdig glede, de arbeider ikke bare for å leve, de lever mens de arbeider.” (s. 158)

Livet på Ånto var et hardt liv, men såkalt ”fattigfolk” på slike plasser kunne ta seg tid til å rosemale bruksgjenstander, spille musikk og danse om kveldene og hygge seg med historier og skrøner. For selv om man er fattig, kan man føle seg rik, mens mange som i dag er svært rike, kan føle seg fattige. Vår levestandard har økt enormt de siste 30–40 år, men livskvaliteten har ikke økt tilsvarende (Stoknes, 2007). Livskvalitet går utelukkende på hvordan man føler seg, ikke på hva man har. Et liv som på Ånto er ikke noe alternativ for de fleste av oss i dag, men det er i den væremåten og det naturkjennskapet disse plassfolkene hadde, likevel mye vi kan lære av. Børli skriver i diktet ”Sagt til en interessert leser”:

Neida, jeg skriver ikke om skogen

jeg er ett med skogen og naturen

som en organisk del av det hele.

Dikta mine gror villvokste opp av meg

lik geiterams og tiriltunge

over attgrodde åkrer

der harde, jordete hender

før høstet havre og potitter

og annen matnyttig grøde.

Jeg er et nedlagt småbruk i livets utkantstrøk.

Kvaløy og (snm) kom med knusende kritikk av det de kalte for ”Det avanserte konkurranse-industrielle samfunnet” (AKIS), som med sin kamp mot naturen hadde ødelagt innsikten i hvordan man kunne leve naturvennlig. Et alternativ til dette var et selvbergings- og livsnødvendighetssamfunn, noe Kvaløy Setreng fant inspirasjon til blant annet fra Nepal og senere Bhutan, men også fra det tradisjonelle norske bygdesamfunnet. AKIS er imidlertid blitt større og sterkere. Det er som et stort skip som går for full maskin inn i drivis fra en smeltende pol. Plutselig treffer det på et isfjell. Noen forsøker å finne ut av hvem som har skylden, andre diskuterer hva man skal gjøre under bygging av neste skip. Atter andre forsøker å tette hullet i skroget, mens et fåtall roper samtidig at skuta må snu for ikke å treffe flere isfjell. Kapteinen og mannskapet ser nok alvoret, men føler seg presset både på tid og penger, for å rekke fram. Hvor hen vet ingen, men farten bare øker og øker i samme kurs. Skuta treffer nye isfjell og er i ferd med å gå ned, og det er ikke livbåter til alle. Ennå sitter noen i baren med vann til knes, nipper til champagnen og ber folk ta det med ro, for skuta kan jo ikke synke! Som Ibsen sa i Vildanden: ”Tar du livsløgnen fra mennesket, tar du lykken fra det med det samme.”

Vi har kunnskapen og teknologien som skal til for å leve mer naturvennlig, men den individuelle og kollektive viljen uteblir, underlagt forbrukerkulturens makt. Vi er avhengige av systemer som er avhengig av vår avhengighet: ”Må ha det, bare må ha det!” Vi lever utenpå oss selv uten indre styring, og mistrives selv om vi har det urettferdig godt i global målestokk. Menneskenaturen er likevel slik at den har vanskelig for å reagere på en fare som oppfattes som ”langt borte”, men om øko- og klimakrisen skal kjennes på kroppen her i Norge, ja, da kan det være for sent å gjøre noe. Derfor må vi lete etter en annen kilde til endring, og det er her gleden, kjærligheten og vennskapet til naturen kommer inn. Men ikke bare til naturen, også til mennesker som bor andre steder og som virkelig kjenner klimakrisen på kroppen. Er det noe som er sterkere enn krisen, er det kjærligheten. Men hvordan skal vi bli glade i naturen eller hverandre, om vi ikke bruker tid sammen?

Del I

Relatert: 

Naturopplevelse er overlevelse

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

DYPØKOLOGIEN

Etter dypøkologi – en tredje bevegelse

I Ugleskog

Naturvern er som fred

Elvens hemmeligheter

«Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!» Dette ordspråket er hentet fra Stetind-erklæringen som ble forfattet av Råd for øko-filosofi (Council for Eco-philosophy) og publisert i den rikholdige boka Arven og gleden – et festskrift til naturen i 2010. Festskriftet er en markering av økofilosofien og dens muligheter til å stake ut en naturnær kurs for framtida, men det er også en markering av Norges nasjonalfjell Stetinden/Státtátjåhkkå i Tysfjorden. Fra og med 1.januar 2020 ligger nasjonalfjellet vårt i storkommunen nye Narvik, og Stetinden pryder det nye kommunevåpenet. Det følgende essayet av naturfilosofen Per Ingvar Haukeland utgjør ett av de mest inspirerende bidragene i festskriftet, og KULTURVERK får nå gleden av å publisere teksten i tre deler med tillatelse fra forfatteren. I likhet med Haukeland og Råd for øko-filosofi, håper vi i redaksjonen at teksten vil berike livet til leserne og bringe en dyp glede inn i deres opplevelse av de nære omgivelser. I programmet Naturfilosofen (NRK Ut i naturen 2010) får vi treffe familien Haukeland og bli med på en tur til Bryggefjell.

Av Per Ingvar Haukeland, økofilosof og friluftslivslærer ved Universitetet i Sørøst-Norge i Bø i Telemark. Tegning: Sigmund Kvaløy Setreng (1934-2014). Foto: Kjell Brevik 

For å få den rette ydmykhet i møte med naturen, tror jeg vi trenger en fornyet sans for det hellige.

Når det gjelder vårt forhold til naturen, viser studier at det moderne mennesket bare bruker rundt 15 minutter i friluft hver dag, og da regnes tiden fra huset til bilen, fra bilen til kontordøra og tilbake. Det minner meg om noe Nansen skrev i DNTs årbok så tidlig som i 1921, og som også finnes blant stensilarkene jeg har tatt med:

”La oss, som en god venn av meg engang sa, tenke oss et vesen utenfor vår klode som sitter og ser ned på oss i en kikkert. Hva får han se? Noen små dyr, som lever på overflaten av denne kloden, og som for en stor del har klumpet seg sammen i noen kasser, som står i rekke og rad på forskjellige steder. I disse kassene lever de mesteparten av døgnet. Så smetter de ut av en, piler av sted langs de trange mellomrommene mellom kassene for så å smette inn i en ny. Der er de en stund, så ut og så tilbake til den første igjen. Og inne i disse kassene og i rommene mellom dem tilbringer de omtrent hele sitt liv. Når disse kassemenneskene skal søke atspredelse og nye inntrykk, så var det vel rimelig at de søkte bort fra dette livet og inn dit, hvor de opprinnelig hører hjemme: den store, frie natur.”

Dette passer like godt i dag. Her trengs det virkelig en storstilt satsing, i skole og i opplæring, med vekt på hvordan man kan leve mer naturvennlig der man er. Det er en lang veg å gå.

Min erfaring er at om skogeierne begynner å involvere seg mer direkte i sin egen skog, ikke bare fra skrivebordet men ved å være i skogen og bli kjent med den, så kan det øke trivselen, livskvaliteten og identiteten til stedet der de bor.

På veg til Ånto gikk jeg over et utilgjengelig snauhogstfelt med kvist og kvas. Slik behandler man skogen, som en åker. Ikke bare bryter det med naturens egne mønstre, det er til og med lite lønnsomt for mindre skogeiere og for skogentreprenøren. Prinsippet om at man skal overlate gården og skogen i samme forfatning til neste generasjon som man selv overtok den, er praktisk talt borte. Snauhogsten preger landskapsopplevelsen og stedsfølelsen for kommende generasjoner. Heldigvis finnes noen som har innsikt i hvordan man kan drive skogen på en naturvennlig og lønnsom måte, som bl.a. Øyvind Skar i Fyresdal. Han har et indre forhold til skogen og tar vare på den som seg selv. Mange føler de ikke har tid til eller de har ikke tenkt på eller mangler kunnskap om hvordan de skal drive skogen naturvennlig, men her går det an å få hjelp. Det er ennå mennesker, som Skar, som har kunnskapen, og flere virksomheter burde etableres som kan hjelpe skogeierne. Min erfaring er at om skogeierne begynner å involvere seg mer direkte i sin egen skog, ikke bare fra skrivebordet men ved å være i skogen og bli kjent med den, så kan det øke trivselen, livskvaliteten og identiteten til stedet der de bor. At skogen skjøttes på en naturvennlig måte, er også god klimapolitikk, for det kommer stadig mer informasjon om hvor viktige skogene i vår del av verden er for klimaet. Det er ikke bare å hugge ned og plante, det er på det beste en grunnøkologisk tilnærming. Vi trenger å gå dypere enn som så når det gjelder skog, klima og skjøtsel.

Tindens metafysikk – innsikt gjennom utsikt

Jeg drømmer meg bort på Ånto, bålet er sluknet og kaffekjelen er tom. Jeg drar videre innover gammalskogen i skaret opp mot Bryggefjell. Vannpytter er islagte, og krystallene fra nysnøen glitrer som stjernehimmel i lav ettermiddagssol. Jeg når toppen akkurat tidsnok til å få med meg en vakker, rødlig solnedgang. Toppunktet har som så mange andre steder en varde, men på Bryggefjelltoppen finnes også noe annet: en postkasse! I den er det en bok hvor man kan skrive navnet sitt. Et merkelig påfunn. Jeg trekker meg litt tilbake fra kassa, finner et sted i ly fra vinden, fortsatt med en fantastisk utsikt mot Lifjell i nord, Seljordsfjellene i vest, den brede Bøbygda og Gygrestolen i sør, og Norsjø og Sauheradfjellene i øst – alt en del av heimen.

Jeg er ikke for toppmanien i dagens fjellklatring, men opplever noe magisk og metafysisk med selve ”tinden”. Jeg tror at tinden symboliserer noe helt spesielt i menneskesjelen, en tørst etter ”å se alt”. Du klatrer opp på tinden for å komme ned i dypet av deg selv. Klatrelegenden Reinhold Messner, som klatret Everest alene i 1980 uten ekstra oksygen og bare med eget utstyr, beskriver formålet med klatring som en måte å utforske yttergrensene i sitt eget indre på. Han klatret i stupet av sin egen sjel og søker bakenfor den horisonten som er i han selv. Tørsten etter ”å se alt” driver en oppover, men fra toppen ser man en ny. Framtida er og blir åpen, og slik fortsetter ferden.

Tindens metafysikk handler om de grunnleggende spørsmål disse symbolske sidene ved tinden tar opp. I boken Det gode lange livs far peker ”fjelleren” Arne Næss på at det ikke er noe irrasjonelt med slike mytopoetiske oppfatninger av fjell. Han skriver:

”Skapende rasjonalisme og forskning er ikke mot myter og ritualer. Det har jo lenge vært klart at skapende forskere trenger mytiske forestillinger om virkeligheten for å få den nødvendige kraft til å leve opp til hva de ser med sitt indre øye.” (s. 7–8)

At professor Næss snakker om myter, ritualer og om å se med ”det indre øye”, er nok fremmed for mange, men Næss sitt forhold til Hallingskarvet var ikke ulikt det sherpaene hadde til Tseringma. Det var for ham et hellig fjell, som både hadde en fysisk og en symbolsk side. Han beskriver fjellet som ”konkret fysisk størrelse, som stein og ur og planter, dyr og mennesker” og som ”tilholdssted, hjemsted, symbol og det besjelte, personifiserte fjellet” (s. 8).

Mottoet i dypøkologien er ”et rikt liv med enkle midler”. Livsstilen dreier seg samtidig om nærhet til hverandre, til naturen og til leken. Næss sa at selv om livet ikke er noen lek, er det viktig å leke i livet.

Det er en innsikt som kommer fra utsikten, at det man ser med det blotte øye, åpner for det man ser med ”det indre øye”. Utsikten fra Tvergastein har preget den innsikt vi finner i Næss sin livsfilosofi og livsstil (jf. Næss & Haukeland, 1998). Det første som slår en med utsikten, er at man ser langt, og det langsiktige perspektivet er viktig i Næss sin tenkning. Tidlig i 1990-årene sa han at han var optimistisk på vegne av det 22. århundret, hvorpå noen trodde han hadde sagt feil, men han mente at vi må tenke langsiktig. Det vil gå nedover noen tiår i det 21. århundret, men så har han tro på at menneskene vil bruke sine intellektuelle evner på en måte som vil løse økokrisen og avslutte kriger en gang for alle. En annen side man ser i utsikten fra Tvergastein, er den åpne Hardangervidda. Dette finner vi igjen i Næss sin ”possibilisme”, at framtida er åpen og alt er mulig, også at kriger opphører og økokrisen løses. Bredden i utsikten finner vi igjen i Næss sitt fokus på pluralisme, at jo flere perspektiver vi bringer inn i en sak, jo dypere inn i sakens kjerne kommer vi. Et siste eksempel er kontrastene i landskapet, lys og mørke, varme og kulde. Går du ut av døra en strålende solskinnsdag, kan du gå inn noen timer etterpå i snøstorm. Dette finner vi i Næss sin (pyrrhoniske) skeptisisme, som er skeptisk, men åpen. Livsstilen på Tvergastein dreier seg om gleden over de enkle ting. Næss beskrev det slik: ”to bøtter vann gjør meg rik”, og når du har gått flere hundre meter ned til Tvergasteintjernet, med storm i vindkastene, hakket hull i isen og båret to bøtter vann som fryser på heimvegen inn i stua til te og suppe, da kjenner du deg rik. Mottoet i dypøkologien er ”et rikt liv med enkle midler”. Livsstilen dreier seg samtidig om nærhet til hverandre, til naturen og til leken. Næss sa at selv om livet ikke er noen lek, er det viktig å leke i livet.

Det er blitt kaldt på toppen, og jeg bestemmer meg for å dra ned til det vi kaller Isaksplass, der sønnen min Isak først fant kilden til bekken heime.

Måneskinn over Himmeljorden – gjenfortrylling av naturen

Når jeg ankommer Isaksplass, er det skumringstime. Jeg samler ved til bål. En stjerne kommer fram på himmelen. I horisonten dukker en fullmåne opp, henger der vakkert over tretoppene og lyser slik at trestammene kaster lange skygger innover skogen. Alt i skogen roer seg ned.

Ved tyribålet, når kaffekjelen godgjør seg, leser jeg med lys fra bål og måneskinn Børli-diktet ”Den Levende stillhet”:

Denne ly skogsstillheten

er alltid spunnet rundt

mjuk bevegelse, lågmælt lyd:

En fugl flytter seg på ei grein,

et ekorn, ei fjern barnestemme

 nede fra grenda. En stillhet

så levende, lyttende stor at

himmelen hører tankene dine.

Du sitter som i en skriftestol

med blått tak

og ingen vegger.

Når jeg skuer nordover på hvordan måneskinnet faller på Falkefjell og Jørundnatten på Lifjell, føler jeg at denne livgivende stillheten vekker noe dypt gledelig i meg; jeg føler at jeg har stille andakt med naturen som katedral, røyken fra tyribålet som den fineste røkelse, kaffen som altervin og bekkesus som altersang; ingen forstyrrende preken med vanskelige ordbilder, bare nærhet, tilstedeværen og deltakelse i den livgivende stillheten.

For å få den rette ydmykhet i møte med naturen, tror jeg vi trenger en fornyet sans for det hellige. Børli skriver i Tankestreif (s. 43): ”Det er farlig å ferdes bakenfor tingene, på nattsiden. Der, i skyggen av virkeligheten, blir det vanlige, rasjonalistiske menneske som et mørkredd barn. En slik vandring kan bare mystikeren og den troende makte.”

Naturreligionene ser på våre medskapninger som brødre og søstre, slik også Frans av Assisi gjorde.

Åpner vi oss for at våre medskapninger har sjel, og at det er noe av Gud i dem, vil de som søker å respektere og ære Gud forholde oss til dem på en helt annen måte, mer varsomt, ydmykt, med ærefrykt og respekt. Det kan bidra til det Næss, inspirert av Kant, kalte ”vakre handlinger”, der handlingen vokser fram av naturlig tilbøyelighet. Vi endrer vårt forhold til naturen, ikke fordi vi må, men fordi vil vil.

Under arbeidet med Livsfilosofi-boka på Tvergastein snakket Næss og jeg inngående om Spinozas gudsbegrep. Jeg kjente igjen dette fra min kvekertilhørighet; Spinoza hadde kvekere i sin nære vennekrets. Han forbinder Gud til det skapende (natura naturans) i naturens fysiske uttrykk (natura naturata), et panenteistisk syn. Som kvekerne mener Spinoza at det er noe av Gud i naturen, det vil si det av Guds attributter (tenkning og utstrekning) som vi kan kjenne til. En av de første kvekere, William Penn, som etablerte Pennsylvania med full religionsfrihet, sa i 1693: ”Hvordan kan mennesket finne samvittighet til å misbruke naturen, mens Skaperen ser dem rett i ansiktet, i alt og i alle deler av den?”

Også når kvekeren Irving Stowe bidro til etableringen av Greenpeace i 1971, var det for å fremme en ydmykhet ovenfor ”det av Gud i alt levende”.

Jeg har forsøkt en gjenfortrylling av naturen under begrepet Himmeljorden, inspirert av den vakre sangen Änglamarken av Evert Taube (jf. også Haukeland, 2008; 2009). Sangen ble skrevet til miljøfilmen Äppelkriget fra 1971, og han brukte den i sitt engasjement for å bevare Vindelälvvassdraget fra å bli utbygd:

”Låt sista älven som brusar i vår natur,

brusa alltjämt mellan fjällar och gran och fur!”

Himlajorden eller Himmeljorden er for meg et uttrykk for ”naturens sjel”, for helheten av en åndelig (Himmelen) og en fysisk (Jorden) side. Disse har blitt skilt ad på abstraksjonens alter, som med natur og kultur, og nå er behovet aldri vært større for å forstå hvordan de i den konkrete virkeligheten henger sammen. Åpner vi oss for at våre medskapninger har sjel, og at det er noe av Gud i dem, vil de som søker å respektere og ære Gud forholde oss til dem på en helt annen måte, mer varsomt, ydmykt, med ærefrykt og respekt. Det kan bidra til det Næss, inspirert av Kant, kalte ”vakre handlinger”, der handlingen vokser fram av naturlig tilbøyelighet. Vi endrer vårt forhold til naturen, ikke fordi vi må, men fordi vil vil.

Helt konkret er Himmeljorden et symbol på den sammenhengen vi ser med det blotte og det indre øyet. Det himmelske er nærmere oss enn vi tror. Det er i lufta. Det som opprettholder livet vårt, er verken i oss eller utenfor oss. Prøv bare å holde pusten og se hvor lenge du kan holde på livet. Vi er i lufta, slik lufta er i oss. Ordet ”ånd” er nært forbundet med ”pust” og ”luft”, og som vi ikke ser vinden utenom det den rører ved, slik kan det også være med ånden. Børli skriver i (Solregn):

Snur du øret mot vinden

og lytter med hele ditt hjerte,

da hører du granngivelig

Gud puste

Og i Poeten og skogen:

Når skogen mumler omkring deg

 og kveldsvinden synker hviskende inn i solfallet,

 da er liksom alt sagt

Noen gnister reiser seg fra bålet og blir ett med stjernene. Det er natt over Himmeljorden, På tide å finne fram soveposen.

Den dype gleden langs heimvegen

Neste dag våkner jeg til sol og rim på soveposen. Jeg setter meg opp og tenner et bål med kvister jeg har lagt klar kvelden i forvegen, og snart lukter det nykokt kaffe. Jeg lener meg opp mot treet som har våkt over meg med sine store grener i natt, og tenker på alt som har skjedd dagen før. Bikkjene ligger fortsatt i en krøll og drar seg. Jeg kjenner meg inderlig glad og takknemlig her jeg sitter. Utfordringen er å bevare denne stemningen og atmosfæren inn i hverdagen.

Den dype gleden i naturen heime vokser ut av livets egenverdier, en vakker måneskinnsnatt på Isaksplass. Det er ofte i det enkle og nære at det store kan skje. Det har med trivsel å gjøre, noe som knytter seg til hvordan man føler livet der man er.

Men heimvegen er ikke bare tilbake til hverdagen. Det er en veg heim til meg Selv, til det relasjonelle Selvet. Utvikler vi et inderlig forhold til naturen på stedet der vi er, lar vi det bli en del av oss Selv, og vi vil ta vare på det slik vi tar vare på oss Selv.

Den dype gleden i naturen heime er når vi lever i tråd med oss Selv og med det skapende i oss, som knytter oss til det skapende i naturen. Når vi lever i samsvar med de dypere verdier i vårt indre, som taler til oss om hvem vi er, også som et relasjonelt vesen. Styrken i forandringen måles av de sosiale båndene, for sammen er vi sterkere enn hva den enkelte klarer. Vi er et flokkdyr.

Den dype gleden i naturen heime vokser ut av livets egenverdier, en vakker måneskinnsnatt på Isaksplass. Det er ofte i det enkle og nære at det store kan skje. Det har med trivsel å gjøre, noe som knytter seg til hvordan man føler livet der man er.

Etter å ha trasket langsomt nedover langs bekken kommer jeg til indianertipien som ungene og jeg har laget på høyden bakenfor huset. Jeg skuer ned mot bekken hvor jeg hører barnerop og lek. Der er ungene alt i full gang med barkebåtene, og kjøttmeisen flyr att og fram til fuglematen. Jeg smiler, føler meg levende, glad – heime.

Du rusler gjennom skogen,

med sol på hendene dine

som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,

kjenner det mjuke trykket av den

gjennom sålen på skoen din.

En liten hendelse, så liten at

den nesten er ingenting.

Men vær hos den

med hele ditt menneske.

For det hender deg på Jorden dette.

Du lever. Lever.

 (Fra Hans Børli: Du lever)

Del I og Del II

Litteratur

Abram. D. 2005. Sansenes Magi: Å se mer enn du ser (The Spell of the sensuous: Perception and language in a more-than-human world). Oslo: Flux forlag.

Glasser, H. & Drengson, A. (red.). 2005. The selected works of Arne Naess, Vol. 10 (Deep ecology of wisdom: explorations in unities of nature and cultures). Dordrecht: Springer.

Harding, S. 2006. Animate Earth: Science, intuition and Gaia. UK: Sciencewriters.

Haukeland, P.I. (2009). Himmeljorden: Om det av Gud i Naturen – et dybdeøkologisk kvekervitnesbyrd. [Stavanger:] Kvekerforlaget.

Kvaløy, S. (2002). To økofilosofer i Norge. Norsk filosofisk tidsskrift, 1–2.

Norberg-Schulz, C. (1980). Genius Loci, Towards a Phenomenology of Architecture. New York: Rizzoli.

Næss, A og Haukeland, P. I. (red.). 2008. Dyp Glede: Inn i dypøkologien. Oslo: Flux forlag.

Næss, A. med Haukeland, P.I. (1998). Livsfilosofi: Et personlig bidrag om følelser og fornuft. Oslo: Universitetsforlaget.

Stoknes, P.E. (2007). Sjel og penger. Oslo: Flux forlag.

Relatert: 

Naturopplevelse er overlevelse

Arne Næss: Fremtidens tenkemåte

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

DYPØKOLOGIEN

Etter dypøkologi – en tredje bevegelse

I Ugleskog

Naturvern er som fred

Elvens hemmeligheter

Coronaviruset er beretningen om en varslet katastrofe. I likhet med andre pandemier i historien, som Svartedauden, har den fulgt verdenshandelen og de områder hvor menneskeskapt økologisk ubalanse tar overhånd. Vi ser ingen systemkollaps, men derimot tegn på systemfeil i det globale samfunnsmaskineriet. En underliggende trang mot noe mer naturnært viser seg i sprekkene.

Illustrasjoner ved Milo Manara

Sivilisasjonsviruset som knekker samfunn og sivilisasjon ligger ikke først og fremst i Covid-19, som bare er et symptom på underliggende svakheter, viruset ligger i sivilisasjonen selv.

I Wuhan, i den kinesiske Hubei-provinsen ble sykdommen COVID-19, nå allment kjent som koronaviruset, først påvist i desember 2019. Da i sammenheng med en uforklarlig lungebetennelse som angivelig skal ha sitt opphav i Huanan sjømatmarked, som omsetter vilt og ville dyr, levende som døde. Etter det sedvanlige første forsøk på statlig fortielse, gikk viruset etterhvert sin seiersgang raskt videre i Kina og verden over. Som ved enkelte tidligere virus er det flaggermusen man antar er smittekilden, men i den globale geopolitiske ordstriden, så tas det også til orde for at det hele kan ha spredt seg ved et uhell fra et virologisk institutt i Wuhan. Dette har igjen har gitt grobunn for en rekke politisk motiverte konspirasjonsteorier.

Did coronavirus really originate in a Chinese laboratory? | DW | 18.04.2020

Researchers and journalists have been speculating for months about how the new coronavirus, SARS-CoV-2, emerged in the city of Wuhan, China. Initial indications pointed to a so-called wet market where fish was sold along with wild animals. Now, however, Western media outlets are reporting that the virus possibly originated in the nearby Wuhan Institute of Virology.

Et virus vinner verden
Kinesiske myndigheter satte med autoritær massemobilisering i gang omfattende tiltak som til nå kan synes å ha stagget vekstraten i spredningen nasjonalt. Ikke minst hjulpet av muligheten for en totalitær sosial kontroll som sosiale medier i kombinasjon med droner og allestedsnærværende overvåking gir. Frihetens teknologi, som digital kommunikasjonsteknologi er blitt kalt, er også svært anvendelig til tvang og kontroll.  Flere av disse tiltakene sprer seg nå i rekordfart i Vesten, hvor apper skal holde kontroll på både bevegelse og sykdom. I Norge har så langt over en million lastet ned appen Smittestopp. Personopplysningene skal slettes etter 30 dager og kan ikke benyttes til andre formål, skriver FHI. Noen er kritiske, ikke minst til at informasjonen lagres på Microsofts servere i Irland.

Ber om statlig datakontroll

Vi kan ikke overlate helseopplysningene våre til teknologigigantene, mener ­aktivist Helene Bank. Hun etterlyser digital selvråderett. teknologi Se for deg vannrørene under huset ditt. Gata utenfor vinduet. Strømkablene langs veien. Alt er del av en infrastruktur som anses som så viktig at staten tar ansvar for det.

Rundt om i verden og ikke minst i Europa, så er kurvene forskjellige fra land til land, med Italia som katastrofens europeiske episenter. Fremfor et samlet Europa eller samlet EU og NATO, så følger ulike virkemidler og smitteverntiltak nasjonale og kulturelle grenser. Hvor Sverige fremstår forutsigbart som nasjonen med størst kullsviertro på globalismens credo om åpne grenser og fortsetter i stor grad som før, mens Russland i øst, etter en første nølen har iverksatt omfattende tiltak langs grenser og i samfunnet ellers. Diskusjonen går om hvorvidt restriksjonene er strenge nok, eller er for strenge, skal man satse på flokkimmunitet med høy smittefrekvens tidlig, eller flate ut smittekurven for å unngå overbelastning av helsevesen?

Men mørketallene er store, akkurat hvor mange som er smittet vet man lite om annet enn antagelser gjennom statistiske og matematiske modeller, om ikke man har omfattende allmenn testing for viruset. I Sør-Korea har omfattende testing nemlig vært en metode for å avgrense og stagge spredningen, men her på berget er det lite testing utenfor dem som synes å være rammet og i risikosonen.

Nølende krisehåndtering
Vesten hadde relativt god tid til å forberede seg på det som kom, men det var først etter at Italia over tid hadde vært i en krisesituasjon og reisende over landegrensene fikk god tid til å spre viruset, at man tok alvoret innover seg. USAs første svært pinlige manøvrer under Trump, har vekslet fra det totalt uansvarlige til sedvanlige anklager om andres og da særlig Kinas ansvar for all elendigheten som USA relativt tidlig var varslet om.

Fra fortrengningen er tiltak nå på bordet, men det er ingen enhetlig respons. Trump har samtidig som han har fristilt guvernører til å treffe tiltak på vegne av de enkelte statene, signalisert støtte til befolkningen utenfor storbysentra, hvorav mange republikanske kjernevelgere, som ønsker å åpne opp økonomien og lette på restriksjonene, som ikke ønsker å legge arbeidslivet dødt. Samtidig så dør tusentalls i New York, som nærmest er en spøkelsesby sammenlignet med det å være den globale landsbyens hovedstad fremfor noen. Det er ikke et samlet USA som møter viruset.

25,000 Missing Deaths: Tracking the True Toll of the Coronavirus Crisis

At least 25,000 more people have died during the coronavirus pandemic over the last month than the official Covid-19 death counts report, a review of mortality data in 11 countries shows – providing a clearer, if still incomplete, picture of the toll of the crisis.

Norge er midt på treet hva angår tiltak etter en haltende og usikker start fra regjeringen Solberg. Inspirert av blant andre Danmark som var det første land i Norden med drastiske tiltak, trommet man sammen kriselover som effektivt skulle sette det parlamentariske demokratiet til side ut året. Men tiltakene møtte så sterk motbør fra juridiske fagmiljøer og partier utenfor regjeringen, at Solberg-regjeringen måtte finne konsensus om mindre radikale kriselover for en måned av gangen (den såkalte koronaloven: https://no.wikipedia.org/wiki/Koronaloven). Etter famling har man etablert et blandet smittevernregime, som dels baserer seg på omfattende restriksjoner, karantene og en ny kriselov, dels på forgodtbefinnende og råd, hvor regionale forskjeller gjør seg gjeldende. Spredningen har her blitt stagget, og man løsner nå på restriksjonene.

Kulturer med høy grad av evne til kollektiv samhandling (les: underkastelse av individet for fellesskapet) og mobilisering som Japan, Sør-Korea, nevnte Kina, Hong Kong og Singapore ser ut til å ha bremset spredningen noe, men likevel er det for tidlig å si noe endelig, siden virusets karakteristika når det gjelder flokkimmunitet ved smitte ennå ikke er avklart. Diskusjonene går høyt omkring underreaksjon eller overreaksjon i bekjempelsen av viruset. Om et år vil man trolig kunne se hvem som reagerte mest hensiktsmesig på viruset.

Ingen enhetlig front
Den ellers så samstemte eliten i EU har hittil vist svært liten evne til å fronte en felles politisk krisehåndtering utad, og denne inkoherensen gir et frempek om en enda større splittelse om en virkelig stor krise skulle inntreffe. Selv om man nok har ønsket seg et annet scenario, så har de nasjonale regjeringene, med unntak av Sverige, valgt mer eller mindre overbevisende å ta det sikre for det usikre. Man ønsker ikke å gamble med en tillit internt i EU-land som allerede er tynnslitt.

Den globale økonomien er på et frysepunkt, og statene i Vesten har allerede påtatt seg store økonomiske forpliktelser for å muliggjøre en mykere landing for en truet global økonomi. Men fenomenet er ikke nytt.

Svartedauden og store sprang
Svartedauden, den pesten man gjerne trekker frem som den største elendighet og sykdom i historien, fulgte den tidlige verdenshandelen fra Silkeveien i øst. Pest er en bakterie (Yersinia pestis), og kan formere seg selv, mens et virus er avhengig av en vertscelle for å spre seg videre. Men likheter i spredning fra dyr til menneske omfang og konsekvenser er tydelige, og Svartedauden regnes som den verste pandemien i historien.

I Kina førte de mongolske erobringer på 1200-tallet til at både jordbruk og handel ble lagt brakk. Pesten fulgte gjerne sult, uår og endringer i økosystem, fra ville dyr til mennesker. Men på begynnelsen av 1300-tallet tok handelen seg opp igjen, og utbredelsen av det mongolske riket medførte større trafikk av handelsvarer langs Silkeveien.

I 1330-årene og fremover, førte en rekke naturkatastrofer og sykdomsutbrudd til hungersnød i Yuan-dynastiets Kina, og snart etter fulgte en dødbringende pest. Pestens herjinger i Kina og Sentral-Asia på 1300-tallet kan ha kostet rundt 25 millioner mennesker livet allerede før svartedauden gjorde sin debut i Konstantinopel (Istanbul) i 1347, og i Bjørgvin (Bergen) i 1349.

Propagandaplakat for Det store spranget

Maos Store sprang for å gjøre Kina til en stormakt i 1958, la jordbruk og matproduksjon på landsbygda i stort øde grunnet tvangskollektivisering og fordi ressurser blant annet skulle flyttes til industri og stålproduksjon.  Dette bidro til en av verdens største sultkatastrofer med minst ti millioner døde offisielt, men mest sannsynligvis rundt 30 millioner.

Dette «spranget» og sultkatastrofen som satte Kinas matproduksjon tilbake, forrykket balansen mellom menneske og natur ytterligere, og førte til at man begynte å livnære seg av oppdrett av villdyr for konsumpsjon som mat. Disse omsettes på såkalte våtmarkeder, som er en potensiell grobunn for smitte og spredning av smitte. Særlig er det fattige og ressurssvake som har gjort seg avhengig av dette som kilde til mat. Når den mer langsomme, tradisjonelle kultiveringen av jordsmonnet blir brutt, får det store konsekvenser for økosystemer. Likevel, dette er ikke svartedauden.  Til tross for overbelastet helsevesen enkelte steder og økte dødstall, er det ingen massedød som hittil har åpenbart seg.

Disease X
I 2018 møttes forskere og eksperter på smitte i regi av WHO i Geneve. De skulle kartlegge sykdommer som utgjorde en global risiko, og man la også frem en prognose kalt Disease X, hvor man forutså hvor og hvordan den neste pandemien kunne oppstå. Forskeren Peter Daszak var en av dem som deltok. Han er økolog og parasittolog, og leder for EcoHealth Alliance, som forsker på sårbare økosystem mellom menneske og vilt, beskriver slik hva de kom frem til:

«Sykdom X, sa vi på det tidspunktet, vil sannsynligvis komme fra et virus med utspring i dyr og bryte ut et sted på jorden hvor økonomisk utvikling fører mennesker og vilt dyreliv sammen. Sykdom X vil trolig bli forvekslet med andre sykdommer tidlig i utbruddet, den vil spre seg raskt og stille, mens den utnytter menneskelige handelsnettverk og reiser, vil den nå flere land uten å bli stanset. Sykdom X vil ha en høyere dødelighet enn sesonginfluensa, men den vil spres like lett som influensa. Den vil ryste finansmarkedene selv før den har oppnådd pandemi-status. I et nøtteskall er Covid-19 Sykdom X.»

Opinion | We Knew Disease X Was Coming. It’s Here Now.

We need to stop what drives mass epidemics rather than just respond to individual diseases. By Mr. Daszak is a disease ecologist. In early 2018, during a meeting at the World Health Organization in Geneva, a group of experts I belong to (the R&D Blueprint) coined the term ” Disease X “: We were referring to the next pandemic, which would be caused by an unknown, novel pathogen that hadn’t yet entered the human population.

Akkurat hvordan den oppstod vet ingen med 100 % sikkerhet nå, men det er nærliggende å anta at forskerne fra WHO er nære sannheten. Gåtene viruset ennå bærer på vil etter hvert finne sine svar under mikroskopet, men utenfor laboratoriene preger en ordkrig om hva den ledende fortellingen skal være i offentligheten.

Krigen om det moralske herredømmet
Denne ordkrigen skyggelegger de faktiske forhold og gjør det vanskelig for utenforstående i allmennheten å kunne si noe sikkert om utviklingen på verdensplan, ettersom det finnes sterke geopolitiske agendaer som er styrende for hvordan fakta presenteres i media. Samtidig som USA og Vesten, Russland og Kina fortsetter sin strid om det moralske herredømmet i verdens offentlighet, så har man parallelt samarbeid.

Kina har bidratt verden over med smittevernutstyr og respiratorer, ikke minst til Italia. Samtidig så har anklagene om defekt utstyr haglet og at Kinas agenda er å misbruke spredningen av viruset til å spre sin innflytelse gjennom hjelpetiltak til rammede nasjoner.

As U.S. Blames China for Coronavirus Pandemic, the Rest of the World Asks China for Help

As the number of coronavirus infections spirals out of control, the U.S. and countries around the world have reported major shortages of ventilators, respirators, test kits, surgical masks, and other essential health equipment for dealing with the pandemic. On Wednesday, President Donald Trump continued to blame China and doubled down on his use of the racist term “Chinese virus.”

Russland har også bidratt utenlands, blant annet til Italia og USA med omfattende utstyr. Å tro at Kina sitter som en ond makt som sprer sykdom og fordervelse for å fremme sin egen agenda, ved å sabotere også egen økonomi, er mildt sagt virkelighetsfjernt. Men alle stater som er større geopolitiske aktører, vil utnytte enhver krise til sin fordel i den grad det er mulig. En antagonist eller konkurrents svakhet, er en maktpolitisk mulighet.

Ikke overraskende har en slik krise blitt en form for psykologisk proxykrigføring mellom de tre store globale aktørene, hvor mistenksomheten luftes høyt og tydelig, samtidig som man også samarbeider på tvers der det er nødvendig, slik også det globalistiske puslespillet ellers holder verdensøkonomien i gang. Men ordkrigen kan og bidra til at det blir vanskelig å få klarhet i omfang og årsak. Ikke bare for denne krisen, men i fremtiden, nettopp fordi det går prestisje i krisehåndteringen og ansvar.

The US-China coronavirus blame game is undermining diplomacy

As the world grapples with the human and economic devastation being wrought by the Covid-19 pandemic, not even the relationship between the United States and China is being spared. However, the US and China cannot allow their global competition and rising tensions to impede efforts to fight the pandemic.

Samtidig lider land som Iran og Syria ekstra sterkt under de omfattende sanksjonene, hvilket som vanlig rammer de svakeste hardest. Den internasjonale solidariteten stopper uansett ved de geopolitiske absolutter.

I sosiale medier velger man seg ukontroversielle objekter for solidaritet. Vi er heller ikke like i denne krisen.

Coronavirus Is Killing Iranians. So Are Trump’s Brutal Sanctions.

The U.S. government is run by sociopaths. How else to explain the Trump administration’s callous disregard for the lives of ordinary Iranians in the midst of this global coronavirus crisis? How else to make sense of U.S. officials doubling down in their support for crippling economic sanctions on the Islamic Republic, despite the sheer scale of the suffering?

Den som behersker unntakstilstanden
I unntakstilstanden åpenbarer de reelle maktforhold seg, eller slik Carl Schmitts maksime uttalte det: «Suveren er den som bestemmer over unntakstilstanden». Men hvem er egentlig den suverene nå? Verden beveget seg etterhvert raskt inn i unntakstilstanden, uten hysteri eller massedød, eller nevneverdige protester. Det mest bemerkelsesverdige er ikke krisens omfang i seg selv, men omfanget og konsekvensene av omfattende mottiltak som gjennomføres.  

Parlamentariske mekanismer er ikke sterkere enn de som skal håndheve dem.  Relativt få mennesker har noen direkte kontakt med sykdommen eller er truet av død, men tiltakene aksepteres i det store og hele uten protest. Unntakstilstanden er et produkt av en uvilje det senmoderne menneske og forbrukssamfunnet har overfor død og lidelse, og at makten alltid forsøker å fylle det maktpolitiske vakuum som enhver omfattende krise skaper.
Globalt iverksetter mange stater omfattende unntakslover, overvåkingstiltak og suspendere helt eller delvis parlamentariske prosesser.

Dette ser man langs hele det poltiske spektrum og er ikke forbeholdt det man kaller «autoritære stater». Edward Snowden er en av flere som uttrykker bekymring for at man nærmest motstandsløst aksepterer de mest omfattende inngrepene i de vestlige demokratier i nyere tid. Man kan og spørre seg om hva som skjer med dette overvåkingsregimet og dataene som er innsamlet etter krisen. Uansett er dette en enestående mulighet for alle stater til å studere massepsykologi og kollektive reaksjonmønstre.

Snowden Warns Governments Are Using Coronavirus to Build ‘the Architecture of Oppression’

The future may be unpredictable, but global pandemics aren’t. There isn’t a single government on the planet that hasn’t been warned, repeatedly, that at some point a viral pandemic will sweep the globe, causing untold death and economic disruption. And yet most failed to prepare for the novel coronavirus.

En økonomi i fritt fall
Der andre folk på kloden lever med krise og krig tett på kroppen, er det uakseptabelt her i Vesten med større personlige tap. Forbrukssamfunnet vekker ikke alene noen større offervilje. Idealet er basert på forestillingen om en polstret tilværelse hvor død og sykdom er redusert til et absolutt minimum. Døden sees nærmest på som den ultimate uflaks, eller noe dypt urettferdig. I dette perspektivet gir nedfrysingen av økonomi mening, selv om den positive summen av tiltakene på lang sikt kanskje ikke blir så store i bekjempelsen av viruset. De fleste vil sannsynligvis måtte møte viruset før noen vaksine er klar. Og dessuten, en vaksine mot dette viruset vil ikke verge en mot det neste.

The US faces a double-dip coronavirus recession, according to veteran emerging markets investor Mark Mobius

Mark Mobius, founding partner of Mobius Capital Partners, thinks the economy will recover from the coronavirus toll but sees the potential for another round of pain. In an interview with MarketWatch on Monday, Mobius said he suspects the stock market will witness a W-shaped recovery.

Derimot vil de økonomiske konsekvensene bli store. Mange bedrifter vil ikke komme seg, og noen bedrifter vil få støtte. Noen i milliardklassen der mange små vil bukke under. De enorme støttetiltakene vil ha sin pris, statskapitalismen var visst ikke død den heller. Og andre som Amazon, har vokst med viruset. De brøyter veien bredere, ikke for et flunkende nytt næringsliv. Netthandel har pågått i mange år allerede, men for en handel som i stadig mindre grad består av et personlig mellomledd. Sexleketøy er på topp i den globale handlekurven, autoerotikken får stadig sterkere fotfeste.

Det har vært reist kritikk mot arbeidsforholdene hos Amazon, men i den globale netthandel er arbeideren mer usynlig enn noensinne. Klasseskillet er stort mellom en selvtilfreds middelklasse hvis største fiende nå er kjedsomhet hjemme, noe som uttrykkes på sosiale medier, og de som jobber nederst. Eksempelvis renholdere og andre sliteyrker, som usynlig gjør det de må gjøre uten selvmedlidende kåsering.

Amazon was already powerful. The coronavirus pandemic cleared the way to dominance.

Uncovering and explaining how our digital world is changing – and changing us. Covid-19 has transformed the world, killing nearly 100,000 people across the globe so far and sending the US economy into a tailspin. Along with the restaurant and travel sectors in the US, the retail industry has been hit especially hard.

Den nye mellommenneskeligheten
Sosiale medier og smartphones har lenge spist stadig større del av mellommenneskelig kommunikasjon, og dermed skjøvet offentligheten stadig nærmere den hyperrealitet Baudrillard skildret, hvor det autentiske har opphørt. Forestilling og virkelighet kan i hyperrealiteten knapt skilles fra hverandre. Alt som finnes igjen er trender, selvrepresentasjon og impulser som trigger følelsesbølger. Helt der er man ikke, selv om man er på god vei. Under koronakrisen så har sosiale medier ytterligere forsterket sitt grep, og befestet sitt grep som den ubestridte hovedarenaen for møter mellom mennesker, og makt. 

Godt hjulpet av algoritmer som turneres mellom Covid-19-formaninger fra stat og de store SoMe-aktørene, og de individuelt tilpassede og avgrensede perspektiv, som en nonstop selvbekreftende informasjonsflyt til den enkelte. Møteplasser som caféer, restauranter, klubber og kulturarenaer er ikke bare stengt, men trues av konkurser og økonomisk ruin. Når det fysiske møterommet opphører, hva hender med møtenes innhold?    

Milo Manara, tegninger om coronaviruset

Globalisme vs proteksjonisme
Men den globale individualismen har nettopp i denne krisen fått liv i en gammel konkurrent, proteksjonisme og selvforsyning.  De første dagene hvor det var små antydninger til hysteri, gikk folk mann av huse for å hamstre mel og toalettpapir. Med nyoppdaget bakeglede og toalettrenslighet skulle krisen utherdes. Men det tok ikke lang tid før mange tenkte litt lenger.

For flere begynner det å demre at gode intensjoner vil hjelpe fint lite om det skulle oppstå alvorlig mangel på matvarer eller andre essensielle forsyninger. Noe kampen om smittevernutstyr globalt vitner om, hvor det til tider eksisterer nærmest lovløse tilstander i den voksende etterspørselen blant stater, og de fleste midler unntatt direkte konfrontasjon tas i bruk:

Israel’s Not-So-Secret Weapon in Coronavirus Fight: The Spies of Mossad

The Israeli intelligence agency has played an outsize role in acquiring the medical gear, and knowledge, needed in the pandemic.

I krisen er de fleste seg selv nærmest. Fellesnytten smelter sammen med det egennyttige, noe som er fundamentalt i samfunnsbygging. Foruten noen få selvbergede, så er den overveiende majoritet helt avhengige av et samfunnsmaskineri som sørger for det primære. Fremfor alt mat.

Mat er ingen selvfølge
Klima-aktivistenes stadige bombardering av landbruket som om det er bønder som driver klimakrisen frem, ikke den galopperende forbruksveksten, har fått en fortjent pause, selv om den dessverre neppe forblir taus særlig lenge. Allerede nå snakker man om at en ny «klimasmart» økonomi skal reise seg i ruinene som viruset har skapt. 

“Jordbrukets oppgave i Norge er å produsere mest mulig av det den norske forbruker spiser.”

Klimakur 2030 er offensiv når det gjelder den store utfordringen vi står midt oppe i, nemlig klimaendringer som vi erfarer hver dag. Det er viktig for både oss sjøl og framtidige generasjoner at verden klarer å redusere klimagassutslippene og også binde mer CO2.

Men krisen er mer enn noe en utholdenhetsøvelse. Norge er langt fra selvforsynt. Selv om det finnes potensial for å gjøre landet betydelig mer selvforsynt, så har nyliberal globalistisk politikk alliert med en akademisk urban uvilje mot alt som handler om desentralisme og primærnæringer, i en årrekke bygget ned matsikkerheten, og dermed norsk suverenitet.

«Korrigert for importert kraftfôr er selvforsyningen i norsk jordbruk på 35-40 prosent. Norge er blant de landene i Europa med lavest selvforsyning. Matforsyningen i Norge baseres altså på stadig mer utenlandsk planteproduksjon og stadig mindre norsk planteproduksjon», skriver Svenn Arne Lie i en kronikk i Aftenposten, som går skarpt i rette med landbruksminister Bollestads og regjeringens ønsketenkning (les kronikken her).

Parallelt med dette har interessen for andelslandbruk fått en ekstra vitamininnsprøytning, lange ventelister er blitt lengre. Det selges mer frø enn på lang tid til hagebrukere, det å bli mett er og forblir første trinn på behovspyramiden, oppfylles ikke dette faller kapitalbaserte pyramidespill i blå valører fort sammen. Men igjen, det er ingen sult i Norge, men den opplevde krisen har trigget noe hos mange.

REN MAT | På tide å bli jorda

I et andelslandbruk går flere sammen om å dyrke en åker. Det er en sosial arena, så vel som en viktig bidragsyter til matforsyning og matsuverenitet; at samfunn og mennesker har selvråderett over mekanismene som styrer matproduksjon og -distribusjon, og nok mat.

Lengsel etter noe mer
Hytteforbudet er et bilde på dette, det vil si, trangen til å komme seg ut av byene var påtagelig. Slik det ellers er verden over i krise- og krigssituasjoner, så oppleves det landlige, det å være nærmere naturen som tryggere, og friere. Følelsen av å være fanget med mange andre på et begrenset areal uten noen stor mulighet til å påvirke situasjonen, skremmer enhver som har rudimentær kjennskap til postapokalyptiske scenarioer i kultur og underholdning.

Det er noe vi merker som trigges dypt i oss, som ikke bare har med overlevelse, men også om trangen til noe annet. Flere i øko- og naturvernmiljøet diskuterer både realistisk og håpefullt om at man kanskje kan se begynnelsen på et paradigmeskifte i og med at vekstmotoren stoppes opp, eller i det minste går på et betraktelig lavere gir.

Kan koronakrisen heve Sisyfos’ forbannelse?

Vi er nå inne i femte uke av korona-krisen. Ifølge de første prognosene fra helsemyndighetene skulle vi snart vært gjennom epidemien nå. Britiske og nederlandske helsemyndigheter ville satse på “flokkimmunitet” og få tiltak. Inntil befolkningen reagerte, og tvang myndighetene til handling. Oljeprisen har rast nedover, men oppfører seg nå som en jojo mellom 20 og 30 dollar fatet.

For tanken finner stadig større grobunn, at man må gå dypere enn klimaretorikk og elbiler når det gjelder et fremtidig grønt samfunn. Til kjernen av problemet, som handler om måten vi organiserer samfunnet på, hvor økonomisk vekst og forbruksvekst, er den globale motoren. En stadig større voksende befolkning vil forbruke stadig mer. Et grønt skifte blir lite mer enn en utopi om ikke dette paradigmet endres.

Men lavere hastighet i markedsmaskinen og arbeidsliv, gir mer tid til bare å være for en stor del av befolkningen, hvilket for noen fører til større refleksjoner rundt hva egentlig meningen med livet man lever skal være. Det er ikke sikkert alle vil være like ivrige på å komme seg tilbake i hamsterhjulet som om ingenting har skjedd, når denne krisen, som i seg selv ennå ikke er av historisk format hva angår død og fordervelse, er over.

Milo Manara, tegninger om coronaviruset

Globale løsninger har også vist seg å ikke bare være sårbare, men utilstrekkelige, man har ikke funnet noe som ligner et enhetlig globalt handlingssett, restriksjonene som har kommet er mer nasjonalt begrunnet, enn internasjonale, selv om det finnes et overnasjonalt rammeverk.  Universelle virkemidler har vist seg å ha sin begrensning.

Beredskapen i Norge og flere andre land har vist seg sterkt svekket som følge av en nyliberal politikk som utilslørt har til hensikt å globalisere og privatisere store offentlige samfunnsoppgaver. Å se på et samfunn som en fabrikk, en sentralisert pyramide hvor hovedhensikten er å akkumulere mest profitt til dem øverst, for så å fordele det resterende etter evne til å strebe mot toppen, er en samfunnsmodell med svakheter på lang sikt. Ikke bare i møte med kriser, men rent eksistensielt, så er det å være en brikke i et abstrakt markedsmaskineri over tid utilstrekkelig som samfunnslim.

Legemiddelmangel: Finnane har gjort det motsette av sine nordiske naboar

Andre land har vore ute etter Finlands store beredskapslager. På ein pressekonferanse i Helsinki avslørte landets statsminister, Sanna Marin, at no ser mange til landet lengst aust i Norden. Særleg festar dei blikka på ­Finlands store beredskapslager av legemiddel. – Finlands situasjon er ­monaleg betre enn andre land ettersom me har ein buffer, fortel Johanna Nystedt, direktør i Fimea, til Hufvudstadsbladet.

Men de som tror at vi nå står foran et paradigmeskifte, fra vekstparadigme til en større økologisk balanse mellom menneske og natur, vil bli sørgelig skuffet. Det finnes ingen potente politisk motkrefter eller en bevegelse i dag med noe klart mål om noe som kan ligne en fundamental gjennomtenkt systemkritikk eller visjon for et alternativ.

Sivilisasjonsviruset
Så snart krisen kan avblåses, vil det globale maskineriet tråkke på full gass, og etter en nedgangstid vil kanskje stemmer som sier stopp til enda større naturinngrep, stå svakere mot dem som kan argumentere for at man nå må snurre i gang forbrukshjulene, for å komme tilbake til overforbruket man en gang hadde. Og der næringsliv og bedrifter legges ned, finnes det alltid sterkere kapitaleiere klare til å overta til spottpris, eller fylle vakuumet i markedet med sine tjenester og produkter.

Koronakrisen, viruset og mottiltakene henger nøye sammen med hvordan samfunnet er organisert, og hvilke verdier som verdsettes. Lærdom fra pest, krig og kriser glemmes som historien viser, ofte fort. At alt kommer til å gå bra, som nå gjentas som et tanketomt mantra, finnes det lite grunnlag for å hevde. Men det er ikke smitten som nå spres som er den største faren.  Sivilisasjonsviruset som knekker samfunn og sivilisasjon ligger ikke først og fremst i Covid-19, som bare er et symptom på underliggende svakheter og rent biologiske faktorer. Viruset ligger i sivilisasjonen selv.

En sivilisasjon som forbruker langt over evne og som allerede er i fullstendig ubalanse med naturgrunnlaget den til syvende og sist er avhengig av, er uansett forløp dødsmerket på sikt. Koronakrisen kan for de oppmerksomme være en første lille vekker om at noe langt mer fundamentalt truer enn hva en vaksine i fremtiden kan løse.

Av redaksjonen

Anbefalt

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Dommedag eller paradis? Statistikk i tiden kan brukes til å belegge påstander om at vi stadig går mot en bedre verden; andre tegn i tiden kan tyde på det motsatte, avhengig av hvilket perspektiv man selv har. Likevel finnes det uomtvistelige realiteter knyttet til den biologiske tilværelsens forutsetninger mennesket ikke kan fri seg fra.

Relatert

Pengefølelsen: Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Ny klimalov gir falske forhåpninger

Sårbarhetens naturlov – matkultur er infrastruktur

Apokalypsens fire ryttere – del I

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

Motstrømstaten Vermont – det bærekraftige landbrukets tilbakekomst i agroindustriens hjemland

Det er meir enn 25 år sidan folkerøystinga om norsk EU-medlemsskap i 1994. På den tida hadde eg litt kontakt med Sigmund Kvaløy Setreng, eg var fylkessekretær i småbrukarlaget og hadde god kontakt med dei som dreiv Nei til EU i Trøndelag. Setreng skreiv eit lite hefte – «Naturens Nei» – der han forklarte kvifor det liberale frihandelsparadigmet kom til å frontkollidera med dei naturgjevne forutsetningane for vår eksistens. Verdsomspennande virusepidemiar av det slaget vi no opplever?

Av Hans Olav Brendberg, lærar

Men om dette ikkje er «naturens nei», so er det vi ser naturens kremt. Vi står andsynes eit virus vi ikkje har andre middel mot enn dei vi brukte då vi løfta samfunnet ut av kronisk sjukdom og elende: Handvask og isolasjon. Hundreår med framsteg har gjeve oss eit forsprang, men ingen evne til å diktera vilkåra i vårt hopehav med naturen.

Setreng peikte på at slike var noko som måtte oppstå som følgje av måten vi organiserte samfunnet på. Trur heller ikkje Setreng ville vorte forundra over korleis nyliberale reformar i helsevesenet forsterkar dei problema han tok opp den gongen. Setreng såg på industriell vekstøkonomi som drivkrafta i dette – tvangstrøya som over tid får oss til å saga over greina vi sjølv sit på. Monokultur, standardisering og masseproduksjon er sterke krefter. Når dei blir kombinert med forbrukarsamfunn, statusjakt og masseprodusert identitetspolitikk blir desse effektane forsterka.

Det er med djup ærefrykt eg ser på korleis memeproduserande bølgjer som td. transebølgja deformerer vestleg medvit. Like imponerande er det å sjå korleis motkrefter blir fanga opp og hypnotisert inn i same kraftfeltet – til dømes korleis Q-anon no suggererer høgrepopulistar inn i total konformitet. I ei verd der kynisme og kommunikasjonsstrategi er alt, ærlegdom og tolmodig underøkjing ein blindveg for taparar, vil vi uansett enda opp som tilskodarar.

Det finst ingen sterke ønske om å sjå nærare på ideologien bak dette. Kontrasten mellom USA og Israels sjørøvartokt for å få tak i naudsynt, medisinsk ustyr på eine sida – og Kina, Cuba og Russlands krisehjelp til råka land er so opp i dagen at ein diskusjon om kva som skar seg er utelukka.

Vi endar opp i spagat mellom realistisk innsikt i drivkreftene i systemet – og naive forsøk på å gripa og følgja illusoriske frelsarar. Anten desse illusoriske frelsarane er «sosialistar» av Corbyn eller Sanders nostalgiske type, eller «nasjonalkonservative» av Boris Johnson-typen. Dei som enno ikkje er mørna nok til å gripa etter frelsarar, freistar i staden å barrikadera seg mot trugande demonar – alt frå Trump til Vladimir Putin, Kinas Kommunistparti og den islamske faren.

Då er det greitt å gå att til det grunnleggjande. Det vi opplever no er ikkje «naturens nei». Koronaviruset er ikkje spesielt dødeleg, sjølv om epidemien er ille nok for dei helsesystema som blir overvelda no. Dei fleste av oss kjem til å overleva dette, sjølv om det er for tidleg å seia noko sikkert om konsekvensane av dette på sikt.

Men om dette ikkje er «naturens nei», so er det vi ser naturens kremt. Vi står andsynes eit virus vi ikkje har andre middel mot enn dei vi brukte då vi løfta samfunnet ut av kronisk sjukdom og elende: Handvask og isolasjon. Hundreår med framsteg har gjeve oss eit forsprang, men ingen evne til å diktera vilkåra i vårt hopehav med naturen. Og vår mangel på klokskap vil sikra at forspranget blir mindre. 80% av verdsproduksjonen av antibiotika blir brukt på friske dyr.

Våre barnebarn vil døy av dei same enkle infeksjonane som våre oldeforeldre døydde av – når vi har fått avla fram tilstrekkeleg med resistente bakteriar. Transplantasjonar, som i eit par tiår har vore standardprosedyre, blir eit sjansespel utan effektive antibiotika. Monokulturane i jordbruket breider seg vidare – og dei skadegjerarane og parasittane som greier koma seg rundt vårt kjemiske forsvar har enorme sjansar til å replisera DNA-et sitt. Nett slik korona no repliserer RNA-et sitt i enormt omfang.

Det vestlege menneskets arroganse og jag etter massekopieringas frigjering frå slitet, og massekopieringas anerkjenning og stadfesting har nådd ei grense. Ved denne grensa møter det eit speglbilete som handlar om demonisering av innbilte fiendar, og eit sterkt og opplevd trugsmål mot massemenneskets skjøre identitet. På det karnevalet av politisk kvakksalveri vi ser no har alle løysingar, avdi ingen har sjølvinnsikt.

So kva gjer vi med denne sjansen til å læra? Mitt tips: Svært lite. Dei vestlege landa har hatt felles den politikken som gjer oss ekstra utsette når slike epidemiar slær inn. Den politiske kasten har stått saman om den nyliberale fjerninga av beredskap og ekstrakapasitet – og utstyrslevering etter «just in time»-prinsippet. Det finst ingen sterke ønske om å sjå nærare på ideologien bak dette. Kontrasten mellom USA og Israels sjørøvartokt for å få tak i naudsynt, medisinsk ustyr på eine sida – og Kina, Cuba og Russlands krisehjelp til råka land er so opp i dagen at ein diskusjon om kva som skar seg er utelukka.

I staden har imperiets ideologar lansert eit klassisk «blame game», der Kina (som saman med Sør-Korea, Japan og ein del andre land reagerte temmeleg raskt og målretta) liksom skal vera ansvarleg for den bølgja av økonomisk krise og sottedød som følgjer i kjølvatnet av COVID-19. Det er eit enkelt og billig knep – men det fungerer. Og bidreg berre til den generelle stemninga av spøkjelsejakt, frykt og mistillit som pregar vestleg medvit.

Blame game, og den tilhøyrande satsinga på det militærindustrielle komplekset som kjem til å følgja i kjølvatnet, vil truleg gje det indre samhaldet som dei styrande saknar for tida. Ikkje minst avdi mytene ikkje vil bli motsagt. Det er allereide ein høg pris for å motseia dei industriproduserte løgnene, som Julian Assange er eit (førebels) levande prov på. Litt skjerping av klimaet vil læra kloke folk å halda kjeft.

Men før vi kjem so langt, er det grunn til å minna om det grunnleggjande: Den motparten som vi mistar kontroll over, og som har kremta no, er ein natur som vi ikkje kan herska over. Vi kan kontrollera, samarbeida, tilpassa. Men vi kan aldri nedkjempa han, utan samtidig å nedkjempa oss sjølve, og grunnlaget for vår eigen eksistens.

Og gjenoppvekkinga av ein viss grad av nasjonalisme og tru på å vera rotfesta i eiga historie og eigen identitet vil bera få frukter om denne impulsen blir kanalisert inn mot imperiets militærindustrielle kompleks – som i 75 år har nedkjempa alle tilløp til nasjonal suverenitet og vilje til å gå åleine.

Framtida tilhøyrer menneske som lever i sitt eige landskap, og organiserer seg slik at dei held dette i hevd. Som sjølve sit på den greina som er livsgrunnlaget, og difor ikkje sagar henne av. Menneske som er i stand til å kjenna på sanninga i Nordahl Griegs ord om at «langsomt ble landet vårt eget». Det vestlege menneskets arroganse og jag etter massekopieringas frigjering frå slitet, og massekopieringas anerkjenning og stadfesting har nådd ei grense.

Ved denne grensa møter det eit speglbilete som handlar om demonisering av innbilte fiendar, og eit sterkt og opplevd trugsmål mot massemenneskets skjøre identitet. På det karnevalet av politisk kvakksalveri vi ser no har alle løysingar, avdi ingen har sjølvinnsikt. Det gjeld alle, frå dei sokalla seriøse som Niall Ferguson til dei sokalla skrullingane som David Icke.

Naturen har kremta. Vi kan læra, eller vi kan ri kjepphestane vidare. Neste gongen seier naturen «nei».

Relatert

Disease X – sivilisasjonsviruset

Sigmund Kvaløy Setreng [1934–2014] Hav og fjell: Norsk identitet

Den dype gleden i naturen heime – del I

Hva er neoliberalisme?